Meny Lukk

Hva er sliten nok?

Hvor sliten er egentlig sliten? Det ønsker jeg meg en bloggpost om når du har kommet deg etter halvmaraton og natterangling, for det er en av de tingene jeg synes er vanskelig med løping. Hvor sliten kan man bli før man sprekker? Hvor vondt skal det egentlig gjøre på 8 km i et 10km-løp? Og hvor gjør det vondt? Hvordan vet man at man har fått ut alt? Det synes jeg er skikkelig vanskelig å bli helt klok på.
– Marthe

Heeeei, Marthe! Sorry for at det tok så lang tid, du skrev jo denne kommentaren i juni en gang. Jeg har kommet meg etter halvmaratonet nå, for å si det sånn.

Før jeg svarer på spørsmålet ditt, så må jeg som vanlig bare påpeke at jeg ikke er noen løpeekspert. De treningstekniske spørsmålene må nesten noen andre svare på. Det jeg derimot er god på, er å være et vanlig menneske som løper ganske mye. Så jeg svarer som det, ok?

Her er jeg som er dritsliten i den siste bakken i løpet på søndag:

bjerkelopet-2

Foto via Bjerkeløpet.

Hvor sliten er egentlig sliten?

Jeg tror man rett og slett bare må øve. Det er et utrolig kjipt svar, beklager det. Greia er at man må bli ganske godt kjent med kroppen sin før man får litt taket på innsatsbedømminga si. Nå snakker jeg ikke om å bli kjent med kroppen sin ved å dra ned trusa og finne fram et lommespeil, jeg snakker om å løpe ganske mange mil. For bak spørsmålet om hvor sliten som er sliten nok, så ligger det jo egentlig et spørsmål om hvor langt det er igjen, ikke sant. Hvordan kan jeg vite hvor sliten jeg skal være her og nå, flere kilometer før mål, for at jeg skal klare å akkurat klemme ut det aller siste på oppløpet?

Det som er den helt offentlige hemmeligheten, er at man må lære seg hvordan evighetstempoet sitt kjennes. Evighetstempo var bare et ord jeg fant på akkurat nå, sorry. Med evighetstempo mener jeg den farta du er helt sikker på at du kan holde hele distansen. Ikke for at du skal perse, ikke for at du skal bli fornøyd, men for at du skal være helt, helt sikker på at du holder hele veien. Det betyr mest sannsynlig drømmefarten din minus en ganske stor sikkerhetsmargin. Ikke tenk på klokka eller noe sånt, tenk på hvordan kroppen din føles. Nøkkelen her er iallfall at det skal være en fart du er helt, helt sikker på at du kan holde inn. Det betyr også mest sannsynlig at det er raskere enn rolig jogging, men også at det er ganske mye saktere enn den innsatsen du legger ned når du er på det siste 4-minuttersdraget i Grefsenkollen, for eksempel.

Jeg tenker på evighetstempoet mitt som kontrollert flytfart.

Alt kommer jo an på hvor langt du skal løpe, men generelt føles evighetstempoet lett i starten. Det skal føles så lett at du blir irritert på deg selv fordi folk du er omtrent like sprek som, kanskje løper fra deg i starten. Sånt er jo til å bli sprø av, det er det som er det vanskelige med evighetstempo og konkurranser. Man blir jazza opp og folk løper på alle kanter og man blir bare dratt med i mengden, og så har man plutselig løpt på seg syra i den første bakken.

Det som er bra, er at man kan øve på evighetstempoet sitt utenom konkurranse. Jeg gjør det hele tiden. Iblant tror jeg vi er så innprenta med train mean! og det er ikke slutt før du spyr! og det skakkje vara gøy!, at vi glemmer at ingen, ikke en gang Almaz Ayana, kan løpe i maksfart et helt løp. Det går rett og slett ikke an. Så da får vi øve på evighetstempoet vårt isteden. Man øver på evighetstempoet sitt ved å gi seg selv lov til å la være å makse ut på trening. Man må si til seg selv før man løper ut, at i dag handler det om å flyte bortover, ikke om å banke bortover. Du skal ikke behøve å holde deg på knærne når du er ferdig med økta.

Igjen handler det jo om hvor langt du skal løpe, men jeg liker å ta halvmaratonfarta mi, eller helst halvmaratoninnsatsen min, som utgangspunkt. Ikke nødvendigvis fordi det er noe magisk med akkurat den farta, men fordi det er lettere å bare slappe av litt når man veit at man skal løpe to mil etter den kilometeren man holder på med nå. Det er den følelsen vi er ute etter, ok?

bjerkelopet-1

Foto via Bjerkeløpet.

Sånn føles evighetstempoet mitt:
  • Jeg er puster tungt, men ganske rolig. Kan forklare veien fra Grefsenkollen til Majorstua om jeg må.
  • Det er så kontrollert at det er lett å konsentrere seg om hvordan jeg løper. (Jeg prøver for eksempel å lære meg at armene skal gå rett fram, ikke fra side til side. Lettere sagt enn gjort, men evighetstempoet er en god fart å øve i.)
  • Jeg løper så fort at jeg ikke tenker på noe særlig annet enn løpinga, men om jeg må, klarer jeg å ta veloverveide beslutninger underveis (wow, han der kollapset bare rett foran meg, skal jeg stoppe? Ok, de der stopper.)
  • Og: Det er ikke evighetstempo med mindre jeg på ethvert tidspunkt kan velge å sette opp farta minst ett hakk.

For greia er jo at man ikke skal løpe i evighetstempoet hele veien. Jeg pleier å dele inn løpet i minst to deler. Den første og lengste delen er evighetstempodelen. Den siste og korteste delen, er bombetempodelen. I en 10-kilometer pleier jeg for eksempel å tenke på evighetstempodelen som alt fram til 6-7 km, og så kommer bombetempodelen etter det. Så i et optimalt løp kan jeg sette opp tempoet litt etter de første 6-7 kilometerne. Nå er det selvfølgelig opp til hver enkelt å planlegge sitt eget løp, dette funker bra for meg. Når jeg får det til, da. Det er jo ikke alltid.

Hvis du blir stressa av å løpe kontrollert så lenge, så kan jeg trøste deg med at du for det første mest sannsynlig kommer til å være mer sliten enn du tror når du passerer 6 kilometer. Det er vanskelig å ikke la seg rive med. For det andre kan man ta overraskende mange sekunder på kort tid om man er fresh i beina og kroppen. Lover. De sekundene du føler at du taper på å holde hodet kaldt de første kilometerne, er egentlig sekunder du får igjen med god rente når du nærmer deg mål. Så her er en annen grunn til å øve på evighetstempoet ditt: Det er det tempoet du har mest bruk for, for det er det tempoet du løper mest i.

Helt ærlig vil jeg anbefale at du prøver å løpe et løp der det eneste målet ditt er at de to-tre siste kilometerne er de raskeste i hele løpet. Bare sånn for å føle på det. Bare drit i den totale sluttida, drit i at du føler deg dum fordi Berit løper fra deg i starten, drit i været. Slapp godt av fram til 7 km, og så er det bare å bombe inn. Jada, det kan hende du finner ut at du kunne ha løpt litt fortere den første delen og fortsatt klart å bombe på slutten, men da har du iallfall følt på prinsippet. Så kan du fintune alt seinere.

Dessuten er det så innmari mye mer gøy å løpe løp når man føler at man har noe å gi mot slutten. Det er det beste i hele verden.

Og: Jeg lover at når man blir bedre på evighetstempoet sitt, så blir man automatisk bedre på bombetempoet sitt også.

Så, nei, altså, her er et sammendrag:

  • man må rett og slett bare prøve seg litt fram.

Siri,
(sånn helt middels god på disponering)