Meny Lukk

Hvordan rekker jeg all treninga?

Hvordan rekker du all den treninga? Innimellom lurer jeg på om jeg må lage meg en diktator-timeplan som sier hva jeg skal gjøre spesifisert på hvert minste sekund for å faktisk rekke å trene nok sjøl. Vanlig arbeidsdag OG trening føles innimellom som en kombinasjon som ikke lar seg kombinere (lol), selv om det jo faktisk er igjen mye av dagen når man kommer hjem i 17-tida…

— Anne Marit

Hei, Anne Marit!

Ææææææ, jeg vet ikke hvordan man får det til!

Akkurat nå har jeg en veldig fleksibel hverdag, så nå handler det mer om vilje og dørstokkmila enn at jeg ikke har tid til å trene. Så jeg har tenkt på perioder i livet med mer stress og vanlig jobbing for tipsene under, ok?

Først må jeg bare si at jeg er helt enig i at vanlig jobbing og trening er vanskelig å kombinere. Jeg er ikke helt sikker på om det er så viktig å kombinere dem heller, men det kan du lese mer om under tipsene, hvis du er interessert.

Her er jeg på Sats en kjip tirsdag morgen i november:

IMG_20151117_075746

Disse tipsene er ikke en oppskrift, det er bare ting som har fungert for meg. Hver gang jeg skriver en sånn post, så er det noen som skriver men du har ikke baaaaarn eller men du er så heeeeeldig i kommentarfeltet, og det er jo helt riktig. Man må rett og slett bare bruke den mentale kapasiteten sin til å vurdere hva som er aktuelt for en selv, hva en kan bruke til inspirasjon og hva som bare blir feil. Utover det er det selvfølgelig veldig fint å få høre hvordan andre får det til!

Ting jeg har gjort når jeg har fått til å trene ganske mye i en lite fleksibel hverdag:

Jeg står ofte opp (veldig) tidlig og trener før jobb/skole/whatevs. Det er den eneste måten jeg er sikker på at jeg får gjort det på. Selv når jeg har godt tid må jeg trene på morgenen for å være helt sikker på at det blir noe av. Hva som helst kan skje utover dagen, plutselig er dørstokkmila 100 000 000 meter lang, ikke sant. Dette er ikke akkurat et revolusjonerende tips, men det er det som mest konsekvent funker for meg. Kanskje du ikke er en morgenperson, det er selvfølgelig greit, men du har helt sikkert en tid på døgnet der det er mer sannsynlig at du får trent enn andre? Kanskje det er klokka 22 på kvelden, hva veit jeg.

Skal jeg trene etter jobb, må jeg gjøre det med én gang. Aller helst på vei hjem fra jobb. Det kan være enten løping hjem fra jobb, eller på/ved et treningssenter på vei hjem. Har jeg først kommet meg hjem, er det sjuuuuukt vanskelig å komme seg ut. Helt enig med Anne Marit her, ass. De eneste gangene jeg får det til, er hvis jeg ikke går helt inn hjemme, men har lagt fram treningstøy i gangen og bare skifter og går ut. Har jeg for eksempel satt meg ned, tar det minst tre timer før jeg kommer meg ut, om det i det hele tatt skjer (usannsynlig).

Unntak: Hvis jeg har en løpeavtale. Skaff en løpeavtale! De trenger nesten ikke være med å løpe, en gang. Kan bare tvinge deg til å gå ut eller bli med på den første kilometeren. En løpevenn er jo selvfølgelig å foretrekke, men det er jo ikke alltid man har det for hånden.

Jeg har også bestemt meg for at ikke alt trenger å være så gøy hele tiden. Nå må jeg bare få presisere at dette gjelder treninga, ikke livet generelt. I perioder der jeg har satt meg et mål som krever mer trening enn jeg synes er uproblematisk å få til, har jeg rett og slett måttet se på meg selv strengt i speilet og si: «Veit du hva, dette er ikke noe fett, men det tåler du.» Ok, så har kanskje ikke bokstavelig talt sett meg i speilet og sagt det høyt, da, men du skjønner hva jeg mener. Det er noe med å lære seg at ikke alt er lett eller gøy. Men dette er bare i perioder, og jeg synes alt for det meste skal være bare lett og gøy.

Spiiiis nooook, seeeeerrr! Noe annet som garantert setter en stopper for mine etter-jobb-løpeplaner, er hvis jeg er sulten eller ikke har spist nok gjennom dagen. Og nå snakker jeg om å spise på ekte, ikke sånn instagramspising med 200 gram grøt og en håndfull bær, liksom. Jeg mener en kjele grøt til frokost, snacking før lunsj, fire brødskiver til lunsj og så et måltid til i 14-15 tida om jeg skal trene klokka fem. (Samma for meg hva du spiser, assa.) Bare pass på at du ikke er nedi en sånn god, klassisk ettermiddsgdal når det er på tide å kvinne seg opp for trening.

Jeg unngår å planlegge og forvente monsterøkter når jeg vet at hverdagen blir en utfordring. Dørstokkmila blir mye hardere når man tror man skal ut på halvannen times løping, enn hvis man tenker at 40 minutter også er en helt fin økt. Jeg legger aldri harde eller lange økter til tidspunkter jeg vet viljestyrken ikke er på topp. Unnskyld meg, men 30 minutter jogging og 10 pushups er også trening. Så har man jo selvfølgelig alltid mulighet til å utvide økta når man først er godt i gang, men det holder med litt.

Jeg pleier å belønne meg selv på et eller annet vis når jeg må trene på et kjipt tidspunkt. Det kan være at jeg får lov til å høre på den aller teiteste (altså den beste) spillelista, det nye avsnittet av en morsom podkast, at jeg får løpe innom smågodtbutikken på vei hjem, at jeg får bruke de letteste skoene mine, blablabla. Samma hva det er, men jeg må ha en ekstra liten motivasjon. I tillegg er det en måte å anerkjenne min egen innsats på. Litt sånn: «Jepp, dette var kjipt, så her får du en liten, bra ting.»

20151026_182409

Ok, så det var de konkrete tipsene. Her er noen litt mer flytende tanker:

Jeg tror noe av det viktigste er at man godtar at det man skulle ønske man fikk til, er litt forskjellig fra det man faktisk får til når man samtidig lever et fint liv. Ja, det kan selvfølgelig være perioder der man tenker at ok, dette løpet om sju uker er faktisk så viktig at jeg kommer til å synes det er greit å ha det litt kjipt på veien dit, men det er ikke en god taktikk for livet generelt. Iallfall ikke for mitt liv, kanskje det er det for deg. Til vanlig er jeg er mer her: Ok, så hvis jeg begynner å trene for dette løpet lenge nok i forveien, kan jeg trene lite nok til at jeg kan leve ved siden av, og fortsatt føle meg som en løper. Det blir ikke noen supertid, men det hadde det jo strengt tatt ikke blitt om jeg hadde trent dobbelt så mye heller. Sånn hvis vi skal være heeeelt ærlige. Jeg er selvfølgelig enig i at man ikke bare kan dra den samme treningsmengden utover en lengre periode og forvente det samme resultatet, men sånn alt i alt er det bedre med kontinuitet, enn å mose på en gang iblant.

Vi er liksom så opptatte av å optimalisere ting hele tiden, når ingenting ved livene våre er optimalt med tanke på trening? Det er iallfall helt vilt å skulle leve med alle de kjipe sidene ved et toppidrettsliv (mye og slitsom trening, vondt både her og der, stressa for tider og resultater) uten å få noen av de gode sidene (masse sløvetid, gode resultater, gratis kompresjonsstrømper, særskrivingsfeil osv.) tilbake for det? Alle skal selvfølgelig få gjøre som de vil, men det er ikke noe for meg.

Og: Vi er så opptatt av å hele tiden pushe oss selv, kan vi ikke bare roe oss ned litt? Nå snakker jeg like mye til meg selv som til dere, assa. Jeg pleier å tenke meg ut et time- eller kilometerantall som jeg tror er overkommelig for meg å få til i uka, og så trekker jeg fra et par timer, og det er antallet jeg tenker på som ukesmålet mitt. (Bare så det er klart: jeg synes det er viktigere med hvordan man trener enn hvor mye man trener, men nå snakker vi jo om gjennomføringa, ikke sant.) Det hele er veldig uformelt, jeg skriver det ikke opp noen steder eller noe, men det er noe jeg strekker meg etter. Merk at det alltid er et par timer/mil mindre enn jeg i utgangspunktet tror jeg kan få til. Og så gjelder det å bli komfortabel med den begrensninga der. Ingen av oss kommer til å løpe spesielt fort på halvmaraton uansett.

Iblant har jeg tenkt nøye på om trening (og spesielt løping, da) er noe det er viktig å ha i livet mitt, og om det er verdt å ha det der akkurat nå. Dette høres veldig dramatisk ut, men jeg tror mange av oss er veldig kjappe til å bare svare «ja, selvfølgelig!» på de spørsmålene der. Jeg tror ikke det er noe objektivt viktig med løping eller trening. Jada, man kan si at det er sunt og bra for helsa og blablablabla, men da snakker vi jo om en slags moderat aktivt livsstil som det er mulig å få til uavhengig av om man rekker bodypump på Sats eller ikke? Enig?

Det som derimot er viktig med trening, er at det i det store og hele er en positivt greie i livet ditt. At de kjipe sidene ved det blir knocket helt ut av de gode sidene. At det er mye glede, mestringsfølelse og generell pepp involvert. Det kan selvfølgelig være dritt å trene, det er dust å stå opp to timer tidligere enn man egentlig må, og det er fader ikke gøy å løpe baneintervaller, men sånn alt i alt må treninga være en av de tingene du liker med livet ditt.

For meg betyr det at jeg må føle meg fornøyd etter at jeg har trent, ikke lettet. Når jeg begynner å få dårlig samvittighet av å ikke trene, istedenfor god samvittighet av å trene, da er det på tide at jeg tar en pause eller en solid revurdering av det jeg driver med. Vi er ikke toppidrettsutøvere, vi skal ikke til OL. Trening er bare viktig fordi det er en fin greie i livene våre.

Det jeg prøver å si, er bare at man ikke trenger å trene mye og systematisk hele livet, og synes at man stryket på et eller annet viktig punkt hvis man har perioder der man ikke gjør det. Faktisk tror jeg det er viktig å ha perioder, gjerne lange, der trening ikke er en del av det man er. At man må finne andre ting å fylle identiteten sin med. Jeg måtte bare si det.

Nei, så om du har noen tips til å få skvist inn den intervalløkta mellom jobb og utmattelse, så er jeg veldig interessert!

Siri