Hvordan rekker jeg all treninga?

3. august 2016

Hvordan rekker du all den treninga? Innimellom lurer jeg på om jeg må lage meg en diktator-timeplan som sier hva jeg skal gjøre spesifisert på hvert minste sekund for å faktisk rekke å trene nok sjøl. Vanlig arbeidsdag OG trening føles innimellom som en kombinasjon som ikke lar seg kombinere (lol), selv om det jo faktisk er igjen mye av dagen når man kommer hjem i 17-tida…

— Anne Marit

Hei, Anne Marit!

Ææææææ, jeg vet ikke hvordan man får det til!

Akkurat nå har jeg en veldig fleksibel hverdag, så nå handler det mer om vilje og dørstokkmila enn at jeg ikke har tid til å trene. Så jeg har tenkt på perioder i livet med mer stress og vanlig jobbing for tipsene under, ok?

Først må jeg bare si at jeg er helt enig i at vanlig jobbing og trening er vanskelig å kombinere. Jeg er ikke helt sikker på om det er så viktig å kombinere dem heller, men det kan du lese mer om under tipsene, hvis du er interessert.

Her er jeg på Sats en kjip tirsdag morgen i november:

IMG_20151117_075746

Disse tipsene er ikke en oppskrift, det er bare ting som har fungert for meg. Hver gang jeg skriver en sånn post, så er det noen som skriver men du har ikke baaaaarn eller men du er så heeeeeldig i kommentarfeltet, og det er jo helt riktig. Man må rett og slett bare bruke den mentale kapasiteten sin til å vurdere hva som er aktuelt for en selv, hva en kan bruke til inspirasjon og hva som bare blir feil. Utover det er det selvfølgelig veldig fint å få høre hvordan andre får det til!

Ting jeg har gjort når jeg har fått til å trene ganske mye i en lite fleksibel hverdag:

Jeg står ofte opp (veldig) tidlig og trener før jobb/skole/whatevs. Det er den eneste måten jeg er sikker på at jeg får gjort det på. Selv når jeg har godt tid må jeg trene på morgenen for å være helt sikker på at det blir noe av. Hva som helst kan skje utover dagen, plutselig er dørstokkmila 100 000 000 meter lang, ikke sant. Dette er ikke akkurat et revolusjonerende tips, men det er det som mest konsekvent funker for meg. Kanskje du ikke er en morgenperson, det er selvfølgelig greit, men du har helt sikkert en tid på døgnet der det er mer sannsynlig at du får trent enn andre? Kanskje det er klokka 22 på kvelden, hva veit jeg.

Skal jeg trene etter jobb, må jeg gjøre det med én gang. Aller helst på vei hjem fra jobb. Det kan være enten løping hjem fra jobb, eller på/ved et treningssenter på vei hjem. Har jeg først kommet meg hjem, er det sjuuuuukt vanskelig å komme seg ut. Helt enig med Anne Marit her, ass. De eneste gangene jeg får det til, er hvis jeg ikke går helt inn hjemme, men har lagt fram treningstøy i gangen og bare skifter og går ut. Har jeg for eksempel satt meg ned, tar det minst tre timer før jeg kommer meg ut, om det i det hele tatt skjer (usannsynlig).

Unntak: Hvis jeg har en løpeavtale. Skaff en løpeavtale! De trenger nesten ikke være med å løpe, en gang. Kan bare tvinge deg til å gå ut eller bli med på den første kilometeren. En løpevenn er jo selvfølgelig å foretrekke, men det er jo ikke alltid man har det for hånden.

Jeg har også bestemt meg for at ikke alt trenger å være så gøy hele tiden. Nå må jeg bare få presisere at dette gjelder treninga, ikke livet generelt. I perioder der jeg har satt meg et mål som krever mer trening enn jeg synes er uproblematisk å få til, har jeg rett og slett måttet se på meg selv strengt i speilet og si: «Veit du hva, dette er ikke noe fett, men det tåler du.» Ok, så har kanskje ikke bokstavelig talt sett meg i speilet og sagt det høyt, da, men du skjønner hva jeg mener. Det er noe med å lære seg at ikke alt er lett eller gøy. Men dette er bare i perioder, og jeg synes alt for det meste skal være bare lett og gøy.

Spiiiis nooook, seeeeerrr! Noe annet som garantert setter en stopper for mine etter-jobb-løpeplaner, er hvis jeg er sulten eller ikke har spist nok gjennom dagen. Og nå snakker jeg om å spise på ekte, ikke sånn instagramspising med 200 gram grøt og en håndfull bær, liksom. Jeg mener en kjele grøt til frokost, snacking før lunsj, fire brødskiver til lunsj og så et måltid til i 14-15 tida om jeg skal trene klokka fem. (Samma for meg hva du spiser, assa.) Bare pass på at du ikke er nedi en sånn god, klassisk ettermiddsgdal når det er på tide å kvinne seg opp for trening.

Jeg unngår å planlegge og forvente monsterøkter når jeg vet at hverdagen blir en utfordring. Dørstokkmila blir mye hardere når man tror man skal ut på halvannen times løping, enn hvis man tenker at 40 minutter også er en helt fin økt. Jeg legger aldri harde eller lange økter til tidspunkter jeg vet viljestyrken ikke er på topp. Unnskyld meg, men 30 minutter jogging og 10 pushups er også trening. Så har man jo selvfølgelig alltid mulighet til å utvide økta når man først er godt i gang, men det holder med litt.

Jeg pleier å belønne meg selv på et eller annet vis når jeg må trene på et kjipt tidspunkt. Det kan være at jeg får lov til å høre på den aller teiteste (altså den beste) spillelista, det nye avsnittet av en morsom podkast, at jeg får løpe innom smågodtbutikken på vei hjem, at jeg får bruke de letteste skoene mine, blablabla. Samma hva det er, men jeg må ha en ekstra liten motivasjon. I tillegg er det en måte å anerkjenne min egen innsats på. Litt sånn: «Jepp, dette var kjipt, så her får du en liten, bra ting.»

20151026_182409

Ok, så det var de konkrete tipsene. Her er noen litt mer flytende tanker:

Jeg tror noe av det viktigste er at man godtar at det man skulle ønske man fikk til, er litt forskjellig fra det man faktisk får til når man samtidig lever et fint liv. Ja, det kan selvfølgelig være perioder der man tenker at ok, dette løpet om sju uker er faktisk så viktig at jeg kommer til å synes det er greit å ha det litt kjipt på veien dit, men det er ikke en god taktikk for livet generelt. Iallfall ikke for mitt liv, kanskje det er det for deg. Til vanlig er jeg er mer her: Ok, så hvis jeg begynner å trene for dette løpet lenge nok i forveien, kan jeg trene lite nok til at jeg kan leve ved siden av, og fortsatt føle meg som en løper. Det blir ikke noen supertid, men det hadde det jo strengt tatt ikke blitt om jeg hadde trent dobbelt så mye heller. Sånn hvis vi skal være heeeelt ærlige. Jeg er selvfølgelig enig i at man ikke bare kan dra den samme treningsmengden utover en lengre periode og forvente det samme resultatet, men sånn alt i alt er det bedre med kontinuitet, enn å mose på en gang iblant.

Vi er liksom så opptatte av å optimalisere ting hele tiden, når ingenting ved livene våre er optimalt med tanke på trening? Det er iallfall helt vilt å skulle leve med alle de kjipe sidene ved et toppidrettsliv (mye og slitsom trening, vondt både her og der, stressa for tider og resultater) uten å få noen av de gode sidene (masse sløvetid, gode resultater, gratis kompresjonsstrømper, særskrivingsfeil osv.) tilbake for det? Alle skal selvfølgelig få gjøre som de vil, men det er ikke noe for meg.

Og: Vi er så opptatt av å hele tiden pushe oss selv, kan vi ikke bare roe oss ned litt? Nå snakker jeg like mye til meg selv som til dere, assa. Jeg pleier å tenke meg ut et time- eller kilometerantall som jeg tror er overkommelig for meg å få til i uka, og så trekker jeg fra et par timer, og det er antallet jeg tenker på som ukesmålet mitt. (Bare så det er klart: jeg synes det er viktigere med hvordan man trener enn hvor mye man trener, men nå snakker vi jo om gjennomføringa, ikke sant.) Det hele er veldig uformelt, jeg skriver det ikke opp noen steder eller noe, men det er noe jeg strekker meg etter. Merk at det alltid er et par timer/mil mindre enn jeg i utgangspunktet tror jeg kan få til. Og så gjelder det å bli komfortabel med den begrensninga der. Ingen av oss kommer til å løpe spesielt fort på halvmaraton uansett.

Iblant har jeg tenkt nøye på om trening (og spesielt løping, da) er noe det er viktig å ha i livet mitt, og om det er verdt å ha det der akkurat nå. Dette høres veldig dramatisk ut, men jeg tror mange av oss er veldig kjappe til å bare svare «ja, selvfølgelig!» på de spørsmålene der. Jeg tror ikke det er noe objektivt viktig med løping eller trening. Jada, man kan si at det er sunt og bra for helsa og blablablabla, men da snakker vi jo om en slags moderat aktivt livsstil som det er mulig å få til uavhengig av om man rekker bodypump på Sats eller ikke? Enig?

Det som derimot er viktig med trening, er at det i det store og hele er en positivt greie i livet ditt. At de kjipe sidene ved det blir knocket helt ut av de gode sidene. At det er mye glede, mestringsfølelse og generell pepp involvert. Det kan selvfølgelig være dritt å trene, det er dust å stå opp to timer tidligere enn man egentlig må, og det er fader ikke gøy å løpe baneintervaller, men sånn alt i alt må treninga være en av de tingene du liker med livet ditt.

For meg betyr det at jeg må føle meg fornøyd etter at jeg har trent, ikke lettet. Når jeg begynner å få dårlig samvittighet av å ikke trene, istedenfor god samvittighet av å trene, da er det på tide at jeg tar en pause eller en solid revurdering av det jeg driver med. Vi er ikke toppidrettsutøvere, vi skal ikke til OL. Trening er bare viktig fordi det er en fin greie i livene våre.

Det jeg prøver å si, er bare at man ikke trenger å trene mye og systematisk hele livet, og synes at man stryket på et eller annet viktig punkt hvis man har perioder der man ikke gjør det. Faktisk tror jeg det er viktig å ha perioder, gjerne lange, der trening ikke er en del av det man er. At man må finne andre ting å fylle identiteten sin med. Jeg måtte bare si det.

Nei, så om du har noen tips til å få skvist inn den intervalløkta mellom jobb og utmattelse, så er jeg veldig interessert!

Siri

Previous Post Next Post

39 Comments

  • Kvinne

    Jeg er på en måte midt i den problemstillinga det selv, så jeg har noen tips/tanker om hva som funker bra for meg:

    – Hvis du er ny i jobben er det trippelt vanskelig å ha overskudd til treningen. Det går heldigvis over etter hvert, men det hjalp for meg å senke forventningene til bunnivå. Så bygge de sakte opp igjen.
    – Ha en avtale. Trenger ikke være en løpeavtale. Kan være å møtes på kafé klokka åtte. Du rekker 20 minutter før det, men da må du helst gjøre det med en gang etter jobb (da gjelder en kombo av tips nok mat, ikke se på sofaen og belønning etterpå).
    – Ikke ha treningen som jobb nr 2. Så det er lov å skulke, lov å gå tidlig, lov å ikke yte sitt ytterste. Men viktigst: lov å ha det veldig gøy og endre planene underveis.

    3. august 2016 at 17:50 Reply
    • T

      Ok, hadde ingen planer om å fortsette å kommentere som kvinne.

      Eller … eh.

      3. august 2016 at 17:52 Reply
      • Siri

        Heeeeei, Kvinne!

        Så sant at man ikke kan ha treninga som en jobb nr. 2. Det går bare ikke å legge like mye innsats i alt i livet?

        4. august 2016 at 12:34 Reply
  • Malin

    Ha en realistisk plan!

    Jeg tenker at alle som vil trene har tid til å trene, det må bare planlegges. Har du tid til å trene 2 ganger i uka så trener du de 2 gangene, ikke få dårlig samvittighet for at det ikke ble 4 liksom.

    3. august 2016 at 19:16 Reply
    • Siri

      Eeeenig! Og hvis man aldri har tid til å trene i det hele tatt, så har man kanskje ikke sånn megalyst heller, og det er helt greit.

      4. august 2016 at 12:35 Reply
  • Lille A

    Noen ganger løper jeg i 15km og er fornøyd med det. Andre gange løper jeg rooolig i 20 minutt, er sinnsykt stolt og føler meg som den lekreste, sprekeste dama i mils omkrets. Bare for at jeg i det hele tatt kom meg ut av huset. Det viktigste for meg er at jeg har vært ute en tur (lang eller kort) en gang eller to i uka. Da blir man så positiv i tankene:)

    3. august 2016 at 19:29 Reply
    • Siri

      Høres ut som en veldig god innstilling.

      4. august 2016 at 12:35 Reply
  • Anne-Grete

    Jeg liker å løpe, og liker å tenke på de rolige løpeturene mine som min egentid – en premie i seg selv. Intervalltrening er bare noe som må til innimellom for å ikke dovne helt i bena, og nå skal jeg begynne i løpegruppe på jobb like etter jobb for den slags. Det håper jeg vil fungere!

    3. august 2016 at 20:14 Reply
    • Anne-Grete

      Veldig bra innlegg, forresten, Siri! Du presenterer et reflektert syn på løpingens plass i livet, på tross av at du trener seriøst :-)

      3. august 2016 at 20:16 Reply
      • Siri

        Takk! Helt enig, løping er veldig fin tid med seg selv. Lykke til med løpegruppa!

        4. august 2016 at 12:36 Reply
  • Thine

    Dette var godt og viktig for meg å lese!! Løp Sellanrå opp i går 40 sekunder dårligere enn i fjor og tenkte først, skitt er jeg i så dårlig form . Så slo fornuften inn. Jeg har løpt et løp for fjerde gang som jeg liker godt, to av barna mine deltok også ( arvet min løpeglede♥️)og jeg er 43 år, har tre barn og jobber som lærer og er ikke toppidrettsutøver?Siri, du er klok og flink til å skrive!! Jeg deler din løpeglede og du har min favoritt blogg!! Thine

    3. august 2016 at 21:36 Reply
    • Siri

      Tusen takk, Thine! Sellanrå opp er et sååå fint løp! Hyggelig at du koste deg, selv om det gikk saktere enn før. Gleder meg til å løpe i Maridalen igjen!

      4. august 2016 at 12:37 Reply
  • mari

    du er faen meg så bra, siri.

    3. august 2016 at 23:01 Reply
    • Siri

      Du også, Mari! Veldig.

      4. august 2016 at 12:38 Reply
  • Gunnhild

    Jeg elsker dette innlegget!

    3. august 2016 at 23:13 Reply
  • Gunnhild

    La meg legge til: Jeg trente mer systematisk før, men det endte med at jeg gruet meg sånn til å trene at det bare ble dritt. Tok derfor en pause på et par måneder og begynte å trene etter lyst- og innfallsmetoden når tiden var inne for å lea litt på kroppen, som de sier i indre Buskerud. Mitt nye mål var å bare holde det gående. Trene noen ganger i uken, men drite i kilometerantall og intervaller og puls. Da ble jeg glad i treningen igjen og dreit i klokken og perset faen meg på halvmaraton i samme slengen. Hilsen kjerring med mensen som spiser en kjele med havregrøt til frokost hver dag, eventuelt to egg og fire brødskiver.

    3. august 2016 at 23:20 Reply
    • Siri

      Jeg tror du virkelig er inne på noe med den holde-det-i-gang-filosofien. Man må bare ta pauser iblant, og så får man avslutte pausen hvis man vil og på den måten man vil en eller annen gang.

      4. august 2016 at 12:43 Reply
  • Gjermund

    Veldig bra, sant og riktig. Og bra skrevet. Og selvfølgelig like relevant for oss mannfolk. (Måtte bare nevne det, siden det ikke akkurat renner over av menn i kommentarfeltet)

    4. august 2016 at 00:33 Reply
    • Siri

      Godt å høre, Gjermund!

      4. august 2016 at 12:43 Reply
  • Anne Marit

    Fantastisk!
    Muligheten for å trene i arbeidstida er en liten hjelp, men det er liksom bare en time. Og egentlig pleier alle tipsene dine å fungere, så jeg må nok bare ta meg sammen (+ bli ferdig med bryllupsplanlegging – det er nok på høyde med å løpe maraton i intensitet).

    4. august 2016 at 08:28 Reply
    • Siri

      Så bra at du likte det, Anne Marit! Noen ganger må man jo bare ta seg sammen. I går hadde jeg tenkt å løpe klokke 08.00, kom meg ut kl 17. Såååå… det er jo ikke bare-bare alltid, heller.

      (Oh shiiiiiit, bryllup! Grattis med fest + kjipt å høre at det er du som må planlegge!)

      4. august 2016 at 12:48 Reply
  • Kari

    Har ingen tips ut over dine, hehe. Men det med å justere forventningane til kva du skal klare å få til er uhyre viktig.
    Eg brukte fleire år medan jentene mine var små på å stresse meg sjøl rundt det at eg burde ha trent. Noko så bortkasta! I ettertid ser eg jo at eg rett og slett ikkje var klar for å trene noko særleg før den yngste jenta mi var slik 4-5 år. Så det å få til trening samtidig som du har alt det der andre, jobb, familie, sosialt liv, frivillig arbeid, det er ikkje sikkert du skal få til det! Mest sannsynleg ikkje!
    Eg har ein tendens til å trappe ned på soving for å rekke trening. Det er i alle fall eit veldig dårleg tips.

    4. august 2016 at 09:30 Reply
    • Siri

      Du er en fornuftens røst som vanlig, Kari! Helt enig, iblant (overraskende ofte) skal man ikke klare å sjonglere alle de ballene der. Det er for masete. Spesielt hvis man i tillegg ikke sover nok. Du er hardcore!

      4. august 2016 at 12:52 Reply
  • Ane

    Hvordan jeg får (tid) til trening:
    – Når jeg har bestemt meg, er det bare å gjøre det. Ingen vurdering, ferdig med det. Det blir godt etterpå uansett.
    – Delt kalender med mannen på google. Så kan jeg plotte inn jogg der det er mulig (dvs ca annenhver kveld når barnenatta starter). Dette fungerer også som en slags treningsavtale med meg selv.
    – Når jeg ikke leverer i barnehage, hender det jeg unner meg luksusen å stå opp 05.30 for å trene før jobb. Gjerne som avtale med naboen.
    – Transportjogg (men det er litt stress synes jeg).
    – Trener mens jeg er på besøk hos foreldre etc, og dermed har barnevakt.
    – Justere økta etter hvor sulten/mett jeg er, i steden for motsatt. (Før trente jeg aldri før frokost eller etter middag.) Det motsatte funker også da: jeg tar en halv banan, eller spiser litt mindre middag bare.

    Ellers er det for meg lurt å ikke ha andre hobbyer eller så mange prosjekter. Da blir det stress.

    4. august 2016 at 09:41 Reply
    • Siri

      Supertips!

      4. august 2016 at 12:55 Reply
  • Sanna

    Herlig innlegg! For meg er er det to ting som funker, mat og lave ambisjoner. I vår var målet å trene to ganger i uka. Det ble som regel til tre eller fire økter, men de ukene jeg ikke rakk mer enn to ganger var jeg aldri skuffet over meg selv fordi det «bare» ble to økter. Bedre å trene litt hver uke enn å gå hardt ut med et overambisiøst opplegg som varer noen uker før det hele ender opp i sofaen.

    4. august 2016 at 10:07 Reply
    • Siri

      Helt enig, det er så dumt å tenke at det enten er alt eller ingenting.

      4. august 2016 at 12:55 Reply
  • Heidiamaria

    Du er så klok du Siri. Jeg kan skrive under på de tipsene dine, bruker de fleste jevnlig. Jeg vurderer å bli med i en løpegruppe for litt pushing fremover, men vi får se hva det blir til.
    Gleder meg til å lese litt om hvordan du har det i maratontreningen din, hva du tenker om langturer og slikt.

    4. august 2016 at 10:39 Reply
    • Siri

      Du, jeg var på min lengste langtur ever (bortsett fra et stunt i 2013) i går. 26 kilometer. Æææ. Det gikk fordi jeg hadde med Hallén som støtteapparat og coach de siste 15, men heeeeerre miiin hatt. Kunne ikke gå resten av kvelden, er fortsatt skikkelig fucked i beina. Hvordan fikser du det, egentlig?

      4. august 2016 at 12:57 Reply
      • Heidiamaria

        Haha! Bra at du har et støtteapparat som fungerer! Mine lengste maratonturer på opp mot 35 km har jeg alltid brukt å ha som helgeprosjekter. Spise, løpe, spise, hvile. Kjedelig, men det må til. Til min trettiårsdag her forleden fikk jeg deltakelse (og tur) til Barcelona maraton i mars. Så da må jeg på an igjen. Lurer veldig på hvordan jeg skal klare å trene til maraton i norsk/bergensk vinter..

        4. august 2016 at 22:41 Reply
        • Siri

          Herre min hatt, det må jo være enda verre om vinteren!

          5. august 2016 at 22:05 Reply
  • Lise-Marie

    Veldig fint innlegg. Takk for gode råd, både fra deg og fra de andre som kommenterer. Jeg sier til meg selv flere ganger i året at NÅ, Lise-Marie, NÅ skal du skjerpe deg. Det har ikke skjedd enda, kanskje i september?

    4. august 2016 at 11:19 Reply
    • Siri

      Kanskje? Eller så trenger du ikke å skjerpe deg!

      4. august 2016 at 12:57 Reply
  • Hege

    Digg innlegg! Jeg er hemmelig superfan av selvhjelpsbok-avdelingen (eller den ene lille hyllen #skammenshylle) i en hver bokhandel, så motivasjonstips går rett hjem.

    Jeg bruker ulike strategier, så i vilkårlig rekkefølge råder jeg som følger:

    Varier treningen. Ikke bare er det morsommere, det har også bedre effekt.
    Prøv noe nytt. Komfortsonen holder meg ofte tilbake, men hver gang jeg gir slipp og bare lar det stå til, blir jeg nesten alltid positivt overrasket. Mye av mestringsfølelsen ligger i å faktisk prøve. Og så digger kroppen variasjon, jf. punktet over.
    Alt jeg krever er at jeg møter opp. Dette bruker jeg spesielt i (bikram) yoga. Jeg unngår bevisst alle tanker rundt mål og innsats, alt jeg forventer av meg selv er at jeg faktisk går på timen.
    Mht løping og styrke sier jeg ofte til meg selv at 15 minutter er nok. Da kan jeg dra hjem igjen. Men etter 15 minutter er kroppen varm, hodet tømt, og den neste timen går som en lek.
    Freshe, gode, raske, kule treningsklær. Både som motivasjon og belønning.
    Bevissthet knyttet til godfølelsen etterpå. Spesielt på dager hvor jeg virkelig ikke har hatt lyst til å dra, men etter endt økt føler meg som et nytt menneske, minner jeg meg selv på hvor uendelig digg det alltid kjennes etter endt innsats, uavhengig av utgangspunktet -og følelsen. Jeg tror aldri jeg har angret på en treningsøkt.
    Snu det treningen til et privilegium. Litt klisjé, men likefullt: vi er utrolig heldige som faktisk KAN trene. Hvor mange ville ikke gitt alt hva de har for på nytt å kunne løpe, svømme, hoppe og danse? Og der sitter jeg, og dyrker sofaen av egen fri vilje.
    Se på treningen som en gave til deg selv, fra deg selv.
    Just DO it!

    Og sist men ikke minst, følg fine treningsblogger og instagramprofiler som sirivil.no. Klart jeg skal ut å løpe 10 km runden min, Siri har akkurat løpt 26!!!

    Tusen takk. h :)

    4. august 2016 at 13:29 Reply
  • LineV

    Dette traff meg! Jeg har etterhvert vært gjennom to opptreningsperioder av kne (et røket korsbånd i hvert kne, ouch!), samt hatt senebetennelse fra helvete etter litt for intensiv jobbing med doktorgraden. I samtlige perioder har jeg gått fra å være ok trent til og kun gjennomføre skikkelig kjipe øvelser for å bli bedre, så som forsåvidt har vært greit, for da har men et mål å se frem til. Mitt største problem har vært å jobbe med motivasjonen etterpå når man er fisk, og skal kunne få til det man ikke gjorde før. Følelsen av å være mye dårligere enn man var er så kjip, og det er lett å tenke at det da «ikke er noe vits i». Jeg har det siste halvåret trent veldig lavterskel, der alt handler om å komme seg ut, jogge minst 10 min, og så gå inn igjen om jeg føler for det. Jeg kjenner mange svært treningsintresserte som er litt «du kan jo bare gjøre sånn og sånn, så blir det så mye mer effektiv». Mulig det er innspurten av avhandlingen, som gjør det; men jeg er så lei av å være effektiv! Nå handler det for meg om å få følelsen av å like trening igjen , samt å gjøre noen kjedelige øvelser for at kroppen skal funke. Jeg får mye inspiriasjon av å lese bloggen din! Kan også anbefale Theoatmeal and the Blerch! http://theoatmeal.com/comics/running2

    4. august 2016 at 15:04 Reply
    • LineV

      Altså frisk ikke fisk, haha.

      4. august 2016 at 15:06 Reply
  • I

    En gang leste jeg på Internett at trenings-Yngvar hadde uttalt at trening ikke alltid er gøy, og det skal ikke nødvendigvis være det heller. Når han hater på trening er det jammen lov å hate.

    Ellers! Fint innlegg. For øvrig tror jeg poenget med å innse sine egne begrensinger og finstille målene og kravene etter sin egen kropp og tid er det vi feiler på. 15 minutter trening er faktisk trening det og.

    4. august 2016 at 16:18 Reply
    • Susanne L

      «Da ska itkje vara goy å trene! Da vill gjera vondt.»

      5. august 2016 at 08:30 Reply
      • I

        Fnis.

        5. august 2016 at 16:43 Reply

    Leave a Reply