Jeg skal ingen steder

Du må gjøre noe viktig, sette noen spor, ikke bare la tiden gå uten å bruke den til noe. Tenk om du våkner som 70-åring og aldri var sjefen til noen? Jeg har venner med femårsplaner på nattbordet, venner som gnikker og gnur til alt er perfekt, men ikke for perfekt, for da mister det sjarmen, før de trykker upload eller send eller slett. Noen vil ha fast ansettelse i Nrk. Mastergradene flyr rundt meg som russekort i mai. Hun med hatten skriver bok, han med barten lager et statistikkprogram. To stykker disputerer i juni. Jeg vil ingenting.

Bortsett fra:
smågodt
syden
å spikke noe (lenge siden)
lese i kroken
løpe (på vent)

Ok, så har jeg kanskje et lite behov for å gå inn i hvite, tematisk innreda stuer med de grisete støvlene mine på, men jeg har ikke noe prinsipielt imot verken bukser med press eller mennesker som vet akkurat hva de skal svare når noen spør hva de er eller hva de driver med. Jeg er faktisk misunnelig. Ikke på alt de får til, som jeg lenge trodde, men på lysten til å få det til.

Herregud, jeg mener ikke at jeg hadde fått til hva som helst, eller alt vennene mine får til, bare jeg hadde hatt litt lyst, altså. Man trenger mer enn lyst, for all del. Jeg sier bare at jeg har lyst til å jobbe på lager. Kanskje helt alene, men uten å være sjef. Holde orden på eskene, arkivere litt, ta telefonen iblant, kopiere blanketter, spise en halvtimes lunsj med Gunnar og Mo. Eller taste inn tall og bokstaver i et skjema i åtte timer om dagen. Et mareritt for noen, en drømmejobb for meg. Eller kanskje brette og stemple ting.

Jeg kan tenke meg så mange verre enn ting enn å aldri eie min egen leilighet. Jeg vil ikke ha barn, jeg vil ikke ha hage, jeg vil ikke ha masse dritt og ingen tid. Men hva skal jeg bli, liksom? Jeg vet ikke, en litt eldre versjon av meg selv, helst, men sånt skjer vel uten at man tenker over det.

Nå høres jeg ut som en sånn eventyrlysten 21-åring med frihet på arabisk tatovert på ankelen, men det er jeg ikke. Jeg tror ikke man finner seg selv i soloppgangen på Angkor Vat eller rundt et leirbål i Bolivia, iallfall ikke noe lettere enn på Rimi eller Ullevålseter. Altså, det provoserer meg noe jævlig at vi sitter her og veit at folk dør på grunn av forbruket vårt, også er vi på stø kurs mot to biler og hytte i Trysil selv, men folk skal jo få lov til å ta den doktorgraden sin likevel. De skal til og med få lov å kjøpe seg hus med hage. Det er ikke det, ass.

Jeg mener bare at jeg vil være i fred. At jeg vil ha god tid, at jeg vil våkne om morgenen og tenke: «Ah, ok, hva skal jeg spise til frokost?» Ikke: «Herregud, ok, slapp av, dette går bra, jfc, ro deg ned, pust inn, ut, inn, ut.» Det er kanskje en ambisjon i seg selv.

Det kan også hende jeg bare er lat.

S

33 kommentarer

  1. Dette var som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg har alltid hatt 40.000 retninger og 40.000 ting jeg er _litt_ god på, og har alltid misunt de som har ambisjoner, èn retning, ett mål. Jeg mener, hvordan skal man velge èn retning blant 40.000? Vi må vel bare innfinne oss med at folk er forskjellig, og verden har nok bruk for oss også ;) Uansett godt å vite man ikke er alene! PS. Du skriver utrolig godt!

    1. Og om ikke verden har bruk for oss, så er det kanskje ikke så farlig? Ganske betryggende å høre at vi er flere. Takk for det.

  2. Har du prøvd å ha en sånn jobb? Jeg har også drømt om det innimellom. Men så måtte jeg sitte med noe skjemagreier på jobben en dag, og det tok søren meg bare ca 2,5 time før jeg var helt nummen i hodet og jeg klarte ikke konsentrere meg om noe annet enn å telle ned minutter til lunsjen. Ære være de som holder ut jobber som innebærer ekstremt ensformige arbeidsoppgaver, men som krever konsentrasjon.

    PS: jobbet deltid på Peppes’ en gang i tiden. Elsket å brette servietter og rulle bestikk inn i servietter. Men det var jo bare annenhver lørdag og litt sånn nå og da.

    1. Ja, jeg hadde en sånn jobb som sommerjobb en gang. Det var helt himmelsk. Var helt alene i en hel kontoretasje. Satt bare og dytta navn og adresser inn i et register. Men det har nok litt med balansen mellom ensformighet og konsentrasjon å gjøre, ja! For blir det for pirkete, for eksempel, kan man jo ikke slappe av i hjernen i det hele tatt.

    2. Haha, sant! Men nå er jeg nesten i ferd med å konkludere med at du er nok bare lat, Siri.

      Eller lei. Man blir litt lat av å være lei. Etter nærmere ettertanke så er jeg ganske enig med det «T», «Astri» og «Karine» skriver.

  3. Ja! En del av meg vil bare ha ro. Gjøre banale oppgaver, få inn nok penger til at det går rundt, leve enkelt. Det virker fint.

  4. En til! Jeg er en sånn som ønska meg kontorjobb. Jo mer firkanta liv, jo bedre. Jeg satt i årevis og deppa over en fislete masteroppgave som aldri ble levert inn. Så fikk jeg jobb på kontor. Og det er helt himmelsk. Syv timer og trettifem minutter mandag til fredag med hundre småting som må gjøres, det hjelper noen at jeg gjør dem og da er målet mitt nådd, tenker jeg. Samtidig er verken liv eller død eller store pengesummer involvert.
    Så har jeg fri hver ettermiddag, hver lørdag og hver søndag og har det aldeles nydelig, med lav lønn, lav status og alt det der. Setter meg i sola på balkongen og løser kryssord.

  5. Åh. Der følte jeg meg truffet. Jeg med doktorgraden. Kan betrygge deg om at utdanning er det eneste jeg har på stell. Og at alt har blitt til rent tilfeldig, og fordi jeg er en sånn som alltid fullfører ting jeg starter på. Mange mange ganger skulle ønske at jeg «bare» var frisør og det eneste som kunne gå galt var at noen ikke ble fornøyd med frisyren. Mange har det sånn, uten ansvar, men det jeg tror er at det blir utrolig kjedelig i lengden. Man må ha litt utfordringer ellers svinner man hen.
    Jeg har nå, for første gang i mitt liv, en jobb uten hjemmelekser og ting hengene over meg bestandig. Ekstremt deilig. Kanskje ekstra deilig fordi jeg vet å sette pris på det?

    Det jeg vil oppsummere med er å si: du er ikke alene og du skriver veldig bra.
    Hjerte!

    1. Det var ikke meningen at noen skulle føle seg truffet, assa. Det var heller ikke meningen å late som at doktorgraden din er noe mindre verdt enn det den er. Er kjempeimponert!

      Hjerte!

  6. Jeg begynte å føle forvirring rundt dette med å «bli» noe, å skulle bevege seg mot noe hele tiden, da jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg ser og kjenner så tydelig på tingene rundt meg og… Er ikke greia med å være menneske og ha denne rare, fucka, vanskelige, fantastiske bevisstheten vår, å VÆRE, ikke bli?

    Selv driver jeg og søker uføretrygd, eller, kjemper som faen for å få hjelp av en saksbehandler som forstår litt, men overhodet ikke nok, og en teit lege, til å søke. De snakker og snakker om rehabilitering og å bli frisk nok til å arbeide. Og her sitter jeg og er ikke frisk nok og blir ikke friskere av å prøve å bli friskere bare ved å prøve, og har vært syk over halvparten av livet mitt, og ler/gråter av dette med «rehabilitering». Det er som om jeg ble lam da jeg var elleve og de prøver å få meg til å gå i regelmessig fysioterapi for å bygge muskelmasse sånn at jeg skal bli proff løpeperson «igjen». Som om det er lett. Som om jeg noensinne har vært det, selv da bena mine fungerte bedre. Ikke bare aner jeg ikke hvordan det er å være proff løpeperson, men jeg har ikke lyst til å bli det. Jeg har lyst på rom og plass og luft til å bruke de få gode dagene mine på å drikke kaffe og skrive og snakke med folk og kanskje hjelpe noen og gi råd og spille musikk på ukulele og lære mer, mye mer, om alt.

    Jeg kommer ikke til å bli frisk på den måten de vil, kanskje jeg kan bli friskere, men ikke uten mange år der jeg slipper å prøve å bli det og heller kan fokusere på å bli tryggere og ha gode opplevelser og lære meg selvverd.

    Sånn ellers… Om jeg skal droppe metaforen (arbeidsdyktig/normalfungerene = proff løpeperson)… Så ville jeg aldri «bli» sosionom eller bibliotekar eller barnehagearbeider eller bygningsarbeider eller kaptein eller historiker. Jeg har villet studere og lære om alle disse greiene, det har virket kjempespennende, men å ha det som jobb? Ugh.

    Jeg vil bare være. Aller helst vil jeg være trygg. Det er mye jeg ikke er og ikke kan være som jeg er rasende for at jeg heller ikke kan bli, som jeg VIL bli, men så er det heller ikke ting jeg kan jobbe meg mot – det finnes ingen utdannelse jeg kan ta for å slutte å ha en rar hjerne eller fjerne ting jeg har opplevd. Ingenting av det jeg vil bli er det mulig for meg å bli. Så jeg vil være.

    Føkk yrkesmaset, føkk alt dette om å skulle bevege seg mot ting, å skulle reise i en linje der holdeplassene er milepæler – bevegelsen i seg selv er nok. At du beveger deg er nok, om det så bare er frem og tilbake eller opp og ned eller hit og dit, eller i en sirkel. At det føles bra er nok. Smågodt, syden, bøker… Det er nok.

    Nå vet du mange ting om meg. Håper det er ok. Håper det ga mening.

    Kjersti out.

    PS: bloggen din hjelper.

  7. Ah, JA!
    Dette traff meg midt i milten. Studerer no og tenker hardt på kva eg skal BLI. Alle Karriererådgjevarar og motiverande studievegleiarar seier eg ikkje må fokusere på kva eg vil bli, men kva eg vil gjere. Menneske/ikkje menneske, kontor/ikkje kontor, barn/ikkje barn. Er det ikkje slik at rådgjevarar ved universitet har den jobben dei har fordi dei ikkje visste kva dei skulle bli?
    Eg gidder ikkje prøve å verte motivert til å gjere det bra når eg ikkje aner om eg får bruk for det. Jobber som ferjebillettør. Hadde ikkje det vore eit yrke som er overflødig om 20 år skulle eg gjerne brukt dei neste 40 åra på billettering.

    1. Jeg synes det er helt greit at folk spør hva man driver med og hvor man vil, men da synes jeg det skal være lov å svare: «Jeg veit ikke, og det er ok,» også.

  8. Jeg har alltid tenkt at det er så upraktisk at jeg ikke kommer fra en familie der alle er leger eller snekkere eller sofaselgere, og at alle forventer at du skal bli det så du bare vet at det skal du bli. Jeg tok en bachelorgrad, jobbet i halvannet år og bare HATA det. Så nå tar jeg en bachelorgrad til. Egentlig vil jeg jo bare ha en vanlig jobb og et vanlig liv, uten at jeg skal være vanlig. Uten at noen skal mene noe eller forvente noe. Tror ikke folk gjør det da. Mulig de sluttet med det etter at jeg bare «gidder ikke dette mer, tar en bachelorgrad til ass».

    Jeg foreslår å roe ned stressinga med å bli noe (er kanskje mulig du egentlig ikke stresser), men kanskje bare få deg en jobb og se hva som skjer. Kanskje du liker det. Kanskje du bestemmer deg for å ta møbeltapetsererkurs. Heldigvis er vi så jævla rike at vi kan gjøre sånt tullball.

  9. Jeg tror ikke på deg.
    Jeg tror det er noe du sier fordi du har vært flink til så mye så lenge, og nå vet du ikke helt hvor du skal, og innser at du kanskje aldri har visst det. Da føles det sykt digg å ville bli noe enkelt og rutinepreget. Altså, å ikke bli «noe», men heller «ha» noe (en jobb, altså). Jeg kjenner meg igjen (i det jeg ikke tror på) fra når jeg ikke visste hva jeg skulle, og når jeg innså at hva jeg «ville bli» egentlig ikke var mitt valg, og jeg måtte bli hva-som-helst.

    Nå, som jeg har fått så uendelig mye livsvisdom (TM) innser jeg at jeg ikke blir noe, men at jeg hele tiden er noe. Vet ikke helt hva, men et eller annet er det.

    Og jeg har innsett at jeg ikke blir gartner før jeg får meg min egen hage.

  10. Bloggen din burde vært pensum for alle livsforvirrede elever på videregående skole. Det er så mange som trenger å lære at ikke alle vil det samme og det er greit, og at man er verdifull for den man er og ikke for alt man gjør eller har. Jeg har liksom alltid visst hva jeg vil bli når jeg blir stor, men ønskene om livet generelt har forandret seg med årene. Før tenkte jeg at det å reise jorden rundt, bo på fine hoteller, surfe og dra på safari måtte være drømmen. «Alle andre» hadde jo det på bucket listen sin, så da måtte jo jeg og ville det samme. Men har etter hvert innsett at jeg er for stor fan av hverdagslivet til å ha slike eventyrlige planer. Du vet, handle på Rema, sortere boss, trene, klappe tilfeldige katter, spise kake og drikke kaffe. Etter tre dager på ferie lengter jeg hjem igjen til skittentøyskurven min liksom. Så målet med livet mitt er egentlig bare å kose seg skikkelig i hverdagen, hver dag. Den dagen jeg blir lei av det får jeg heller dra på safari. Eller, hvert fall en langweekend i Dyreparken.

  11. Hallo og takk og dette var sånn ca min indre monolog these days svart på kvitt, om ein erstattar smågodt med sjokoladekaffi og smågodt, syden med stader som liknar på norge, å spikke noko med å strikke noko, lese i kroken med lese i hengekøya, springing med dansing.

  12. Jeg _er_ allerede, og tenker ofte at det kunne vært fint å være bussjåfør. Kjøre rundt, holde ruta, hilse på andre bussjåfører og spise matpakke kl. 11.

    Likevel vil jeg bli mer. Ingen motsetning, tror jeg, men et behov for en pause, kanskje.

  13. Alle, eller i alle fall mange, har det vel slik? Vi har det så godt og har så mange muligheter at vi ikke bare må konsentrere oss om å være, klare oss. Vi må velge, ha mål og bli noe.
    Du har så mye tid, fritid, og (tilsynelatende) så få bekymringer, at du kan surre rundt i denne verdenen din og tenke de tankene der. Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har gjort alle de der tingene: Studert, fått diverse grader. Men meningen med det har forduftet etter hvert. Jeg har aldri hatt en jobb jeg har klart å engasjere meg i over tid. Jeg har ikke villet ha barn, og så ville jeg ha det, og så fikk jeg det. Jeg tenker at jeg ikke skulle pådratt meg alle mulige forpliktelser, slik at jeg kunne tusla rundt og såvidt tjent til livets opphold. Men jeg vet også at jeg ikke ville vært fornøyd med det over tid. Og det tror jeg ikke du ville vært heller. Det er liksom bare å forholde seg til livet slik det er?
    Det er jo ikke slik at du må ha en plan for alt? Du er ung og har masse tid. Hvorfor tenke på om du vil eller ikke vil ha hage og barn og sånt? PLutselig vil du det, og da gjør du det. Ellers lar du være?
    Tror det er på tide at den foten din blir bra.

    1. Det kan selvfølgelig hende jeg ombestemmer meg. Jeg synes generelt folk burde ombestemme seg mer. Kanskje allokere barn og SUV-er på nye måter en gang iblant.

  14. skal heller ingen stad. vil berre vera. men sidan eg no ein gong har lærarutdanning, håpar eg å medverka til at dei unge får meir ro i hugen (medan dei lever i eit system og samfunn som oppmodar dei til det motsette). samstundes lengtar eg attende til den tida eg korrekturlas frakturskrift og plotta stadnamn på eit digitalt kart medan eg høyrde meg gjennom den p2-føremiddagen. draumen / planen er ei 50 / 50-deling mellom skule / mekanisk tekstarbeid. og eg tek Mia på ordet og skal la elevane få lesa denne teksten din.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.