Kanskje magisk

Jeg fikk dette årmbåndet av en liten jente. Hun var mellom tre og sju år gammel.

20151021_114107

Jeg hadde hjulpet henne, og faren hennes, med å bestille noen bøker om å lage smykker av strikk. Ikke hva slags strikk som helst, det er en spesiell type strikk man bruker.

Er det sånne du skal lage? spurte jeg og pekte på armbåndene hennes. Hun hadde sikkert sju ulike armbånd mellom håndleddet og albuen. Det var lilla armbånd, rosa armbånd, armbånd med hjerter og stjerner og dødningehoder. Hun nikka.

Fine, sa jeg.
Vil du ha et? spurte hun og tok av seg et rosa med stjerne.

Jeg så på faren hennes. Han ga meg et blikk som sa at de hadde nok av strikk hjemme. Kanskje det ikke var det blikket hans sa, kanskje det var det jeg ville det skulle si, for jeg hadde veldig lyst på det armbåndet. Ikke bare var det rosa og lyserosa med en gullstjerne på midten, det var akkurat passe stort. Det er ikke hver dag et armbånd passer perfekt, det vet alle med håndledd.

Takk. Er det magisk? spurte jeg.
Det er vanskelig å si, sa hun.
Ok? sa jeg.
Det kan jo være magisk selv om det ikke har gjort noe magisk ennå, sa hun.
Sant nok. Og kanskje det har gjort noe magisk uten at du har merka det? spurte jeg.
Nei, sa hun.

Mens han betalte for Gutta i det jævlig svære trehuset (populær barnebok), sa faren hennes at hun måtte si takk for hjelpen.

Ellers takk, sa hun og gikk.

Så nå har jeg et armbånd som kanskje eller kanskje ikke er magisk, det er vanskelig å si. Jeg elsker det.

S

15 kommentarer

  1. Ut frå empiri er eg, sjølv om eg ikkje var tilstades under hendinga, svært tilbøyeleg til å tru at augene til faren sa at dei har nok strikk og produkt av strikk i heimen.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.