Kicket ikke på ideen

Hvis jeg skal komme på én ting jeg angrer på med aborten min, så er det at jeg gikk Holmenkollmarsjen dagen etter. Det får da finnes grenser. Jeg hadde ligget på badegulvet og krampet, blødd og spydd meg gjennom dagen i forveien, jeg hadde strengt tatt ikke mer igjen å bevise.

Nå snakker vi om en selvvalgt og framprovosert abort, vi snakker om abort på den måten vi bruker det i dagligtalen, selv om begrepet selvfølgelig rommer tusenvis av andre erfaringer som vi også burde snakke mer om. Men nå skal vi altså snakke om min eneste erfaring med abort, og det er den medikamentelle typen der du stapper noen piller så langt oppi fitta du kan, og håper på det beste. Eller verste, da, det kommer vel an på menneskesynet ditt.

Jeg kunne kanskje sammenlignet aborten min med å trekke visdomstennene. Ganske vondt, men nødvendig. Deilig å bli ferdig med. Litt morsomt i ettertid.

Helt ærlig tenker jeg ikke så mye på aborten. En arrogant ting å si, kanskje, men også en sann ting å si. Jeg tenkte aldri på om jeg hadde rett til å avslutte et svangerskap jeg ikke var interessert i å fullføre. De tankene der var jeg på et vis ferdig med lenge før det ble personlig relevant for meg. At jeg hadde tenkt på selvvalgt abort på privat og politisk plan på forhånd, gjorde helt sikkert noe med min oppfatning av situasjonen. Det er kortere fra hva hvis det var meg til shit, det er meg, enn det er fra dette gidder jeg ikke forholde meg til til shit, det er meg.

Selvfølgelig gjorde jeg meg de obligatoriske tankene, om å bli mor, om å bli mor akkurat da, om at dette kunne være min eneste sjanse til å bli mor, om jeg skulle si det til samboeren min, hvordan jeg skulle si det (jeg kastet fire graviditetstester på ham da han kom inn døra hjemme), det er hundretusen ting å tenke på. Jeg mener ikke at du er forpliktet til å tenke på alle disse tingene idet du skjønner at du er gravid, jeg sier at du vanskelig kan la være. Et svangerskap er ikke et av de problemene du kan håpe på at går over hvis du lar være å forholde deg til det. Prisen er rett og slett for høy.

På et vis kan man kanskje si at jeg tok lett på aborten min. Den er ikke inne på topp ti lista over kjipe situasjoner jeg har opplevd, og jeg har hatt et ganske skjerma og behagelig liv. Hvis jeg tenker på den, er det ofte i samtale med andre, for eksempel hvis jeg merker at menn ikke skjønner at det sannsynligvis sitter både én og to kvinner sammen med dem, som har erfart på kroppen det de synser om over potetsalaten. Folk skvetter fortsatt litt når jeg sier «min abort blablablabla». Jeg skvetter litt selv, det er derfor jeg fortsetter å snakke om det.

Om jeg skal si én ting jeg ikke angrer på med aborten min, så er det å snakke om den. Jeg har opplevd mange ganger at jeg har nevnt den i forbifarten, eller at jeg har sagt noe om den i en diskusjon, og at det har gjort at andre har følt seg trygge nok til å snakke om sin erfaring. Enten høyt der og da, eller under fire øyne ved en senere anledning. Det har vært fint å oppleve, og har gitt meg mange av mine livs deiligste samtaler. Samtidig har det vært litt trist, både fordi det finnes mange triste aborter der ute, men også fordi det føles så lite hverdagslig å snakke om. Som om det ikke er 15 000 aborter i Norge hvert år.

Det betyr på ingen måte at jeg synes kvinner snakke om abortene sine. Det hadde vært urimelig. Jeg synes derimot at om du har det i deg, om du tenker at det ikke hadde vært noe stress å snakke litt om, da er det verdt å nevne iblant. Man veit aldri hvem som hører på, og man veit aldri hvem som trenger å høre deg.

Min abort var kanskje det vi kan kalle en bekvemmelighetsabort. Jeg hadde hatt litt dårlig beskytta sex med min partner gjennom mange år, vi kommer fra ressurssterke familier som helt fint hadde taklet en baby. At jeg ikke ville ha et barn, handlet rett og slett om at jeg ikke hadde lyst.

Jeg kicket ikke på ideen. Jeg ringte og bestilte meg en abort.

Det var ikke voldtekt og incest involvert, det var (foreløpig) ingen fare for hverken mor eller barns liv og helse (selvfølgelig med den snevrest mulige tolkningen av uttrykket «liv og helse»), jeg var så gammel at det ikke ville vært ubehagelig for omgivelsene mine å tenke på at en på min alder var gravid. Det var rett og slett: «Nei, takk, du. Dette prosjektet avslutter vi i startgropa.»

Om jeg tok og tar lett på aborten min, så er jeg i min fulle rett til å gjøre det. Jeg står selvfølgelig alltid hundre prosent bak kvinners og, grusomt ofte, jenters rett til å avslutte svangerskap på en trygg måte. Men det er ikke en trøstepremie for å ha opplevd noe forferdelig. Du skal ikke behøve å bli voldtatt av faren din for å få kastet til deg noen godbitrester i form av en provosert abort. Å ikke ha lyst på barn, strekkmerker eller mindre tid til den teite hobbyen din, er mer enn nok. Du trenger ingen grunn, en generell ugh-følelse er mer enn nok.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at voldtektsofre og alvorlig syke kvinner og fostre har kuppet abortkampen. Jeg sier bare at den eneste kvalifikasjonen du trenger for å ha rett til fri abort, er å være gravid. Å skyve de misbrukte foran oss i denne debatten, føles litt som å be på våre knær om å bli tilgodesett med litt menneskeverd. «Jammen, hva med kvinner som har blitt voldtatt» og «jammen, hva hvis du kan DØ av svangerskapet», føles som å sette foten i sprekken på en dør som er i ferd med å lukkes. Et desperat skrik om at hva som helst er bedre enn status quo.

Kanskje bildene av døde kvinners ansikter hjalp til i valget i Irland i forrige uke, det gjorde de sikkert. Kanskje det er riktig måte å forhandle med paver og konservative på. Jeg skulle bare ønske at vi slapp å tigge til oss menneskeverd.

Jeg skulle også ønske at vi istedenfor å hele tiden måtte forsvare de eksisterende og strengt tatt ganske begrensa rettighetene vi har, kunne brukt tid og krefter på å utvide dem. Snakke litt om at for å kunne benytte seg av det vi kaller fri abort i Norge, så må man ha muligheten til å gjøre det. At ingen skal befinne seg i sosiale, økonomiske eller geografiske situasjoner som gjør det vanskelig eller umulig å få tatt en abort man har lyst på. Også hvis det bare handler om å ha lyst på en abort, også når ingen kvinneliv står i fare. Å tenke at vi i praksis har fri abort i Norge, er for damer som vurderte å utsette aborten sin en dag for å rekke å gå Holmenkollmarsjen på full tank.

Selvfølgelig hadde jeg ikke trengt å gå det skirennet. Jeg burde ikke ha gjort det, men jeg skulle gå Birken og trengte seedingspoengene, ok? Jeg tenkte noen måneder fram i tid. Om ti år kan det hende det er noe annet jeg angrer mest på med aborten min. Kanskje jeg angrer på hele greia. Det er i så fall helt opp til meg, og meg alene.

S

 

Oppdatering. Dette er et ubehagelig kommentarfelt. Hvis du er i en sårbar situasjon akkurat nå, foreslår jeg at du sender meg en mail (sirivilberg@gmail.com) istedenfor å vasse ut i det dypet. Du er ikke den første som gjør det <3

133 kommentarer

  1. Helt enig med deg. Skjønner ikke at man skal gjøre seg «fortjent» til en abort. (Det gjelder forøvrig en del andre basale rettigheter også, som f.eks. statsborgerskap.)

    Jeg pleide alltid å tenke at det ville være lett for meg å ta en abort også, men den situasjonen har jeg aldri havnet i. Derimot har jeg hatt to spontanaborter på et halvt år, og at det er vanlig var noe jeg ikke visste. Jeg skulle ønske flere snakket om dét også.

    Jeg gråt litt da resultatet i Irland ble ja, fordi jeg ble rørt – selv om det burde være en selvfølge at hver kvinne skal få bestemme selv.

    1. Helt enig, skulle ønske flere snakket om alle typer aborter. Hadde gjort livet lettere for veldig mange, tror jeg. Håper det går bra med deg!

      Ble så rørt av Irland i helga. Føltes som et lysglimt.

  2. Har aldri hatt noen betenkeligheter med hva jeg skal gjøre hvis det begynner å vokse noe inni meg. Samtidig tenkt at det sikkert blir mye vanskeligere å avslutte en graviditet enn jeg innbiller meg på forhånd.
    Men kanskje ikke da. Og ihvertfall ikke hvis man kan gjøre det litt mer innafor å ta en abort – «bare fordi man vil». Som om det er et «bare».

    Jeg håper dette når ut til andre enn dem som leser denne bloggen.

    1. For meg var det altså overraskende lett, men det er jo helt umulig å si før man står der og bare: «Jaja, skulle hatt den derre keisersnittmaskinen Noomi Rapace har i Prometheus.»

      Vet ikke helt om jeg håper at det når ut til andre enn dem som leser bloggen til vanlig, det blir alltid så stress i kommentarfeltet. Men uansett, bare si fra om du har lyst til å snakke litt om abort!

    2. Registrerer at det har kommet 50 nye kommentarer siden jeg leste dette i går, og mistenker bittelitt at det «ble litt stress i kommentarfeltet».
      Skal si ifra når (hvis?) jeg vil snakke om abort jeg.

  3. Jeg glemmer litt at jeg tok en abort. Så mye tenker jeg på den. Totalt motsatt av hva jeg har hørt og lest om selvvalgt abort i løpet av livet. «Man blir deprimert og kommer mest sannsynlig til å angre og det er skikkelig tøft og fælt.» Skulle ønske man hørte like mye om den andre siden, som syns det var som å trekke en visdomstann og som ikke ble deprimert og alt det der.

    Samtidig som jeg ikke brydde meg stort om aborten, så syns jeg det var litt vanskelig å snakke om. Pga hvordan folk reagerte, eller at jeg ikke visste hvordan ville reagere. Ikke at jeg holder det hemmelig hvis det kommer opp, men når jeg gikk de 3 ukene før aborten og kastet opp og følte meg helt jævlig hadde det vært å kunne snakke om det uten å bekymre seg sånn veldig for at noen vil føle seg støtt.

    1. Enig, det er jammen meg mye mas om hvor dårlig samvittighet og hvor fælt det kommer til å bli i ettertid og alt det der. Det er jo selvfølgelig viktig å snakke om, og det er jo sånn for en god del. Men det er helt uproblematisk for mange, også. Jeg mener ikke at noe er riktigere enn noe annet, mer at man jo kan ta det for det det er, på en måte.

      Her er noe litt interessant: https://forskning.no/svangerskap-psykologi/2011/12/abort-oker-ikke-risiko-psykiske-plager

      Skulle også ønske at du kunne få snakket om det uten å være redd for å støte noen <3

  4. Viktig poeng!

    Har ikke prøvd abort, men har prøvd graviditet, fødsel og småbarnstilværelse, og føler alle tre tingene burde være forbeholdt dem/oss som har tatt et aktivt valg om å utsette seg for dem.

  5. Hei Siri,
    Det er et viktig tema du skriver om her. For meg er retten til selvbestemt abort en av de viktigste kvinnerettighetene. Og så blir jeg litt nysgjerrig. Da jeg var i den alderen det var aktuelt å ta abort (mens fruktbarheten var på høyden), var det nesten utelukkende menn som var mot abort de gangene temaet kom opp i sosiale lag (på fest). Det var liksom ikke måte på hvor tåredryppende det var å avbryte et påbegynt svangerskap. Er det fortsatt sånn? Jeg tror at det selvbestemt abort er den saken jeg har krangla mest om. Og selv om det stilnet fordi venninnene mine ble infertile og gjennomgikk hundre prøverørsforsøk, er det fortsatt en av mine viktigste kvinnepolitiske kampsaker. Er det fortsatt gutta som er mot?

    Hilsen Laila

    1. Hei!

      Jeg har inntrykk av, kun basert på egen erfaring, at det oftest er menn som er skeptiske, men at de aller mest hardbarka motstanderne like gjerne kan være kvinner som menn. Ofte har jeg jo også en følelse av at mennene rett og slett har tenkt mindre på det enn kvinner. Det er jo på et vis forståelig.

      Det er også interessant det du sier om infertilitet og hele den greia, for de aller mest tårevåte samtalene om disse greiene, har jeg hatt med kvinner som ønsker seg barn veldig, veldig, veldig, men som ikke får det til. Hvordan har du forholdt deg til det? (For ordens skyld: de aller, aller fleste jeg kjenner som har slitt med sånt, har på ingen måte latt det motivere noen form for abortmotstand.)

      Også har vi jo de som Anne-Marte under her, da

    2. Jeg blir skikkelig lei meg av Anne – Marte og hennes meningsfeller. Jeg har i ung alder tatt abort fordi det ikke passet å få barn, men har senere valgt å få tre barn fordi det passet.

      Når det gjelder i fertilitet, er jeg streng. Jeg mener at det er en grunnleggende rettighet å bestemme når man skal få barn. Samtidig mener jeg at det ikke er en menneskerett å få barn. Derav er jeg mot at helsevesenet bruker masse penger på fertilitetsbehandling. Mye spetakkel med andre ord.

      Jeg skulle virkelig ønske at alle kunne bli gravide, avbryte uønskede svangerskap eller la være å bli gravide i det hele tatt etter eget ønske.

    3. Ja, dette var både strengt og merkelig, kan du utdype? Visste du at de vanligste årsakene til infertilitet er hormonårsaker, forhold i livmor, autoimmune sykdommer, genfeil og anlegg for blodpropp hos mor, endometriose, diabetes, blødersykdommer, osv, ting hun kanskje ikke vet om før hun får behandling for infertilitet, men som kanskje gir andre plager som reduserer livskvaliteten? Eller partner som plutselig finner ut at han har ingen eller få levende sædceller?

      Eller mener du klassisk: ventet for lenge, har bare råtne egg igjen, selvforskyldt?

      Eller mener du enslige uten hell i kjærlighet, men med ønske om og mulighet til å få barn, eller par som elsker en person med samme typen kjønnsorgan som seg selv?

      Bare lurer.

      Kjipt med alle som skader seg selv på andre måter, som også må få behandling som koster massevis av penger.

      Fint at akkurat du kunne velge bort å få barn når det ikke passet, og etterpå velge å få tre stykker, men dette er jo ikke realiteten for alle.

  6. Ohoi!

    Fascinerende hvor forskjellig verdenssyn det går an å ha!
    Kjenner at det var skikkelig ubehagelig å lese om hvor lett du tar på å fjerne ditt eget barn! Jeg hadde skjønt det om du var singel student eller noe, men du er jo en voksen kvinne i et stabilt forhold uten andre barn å ta deg av. Jeg forstår jo at du ikke ønsker barn og det er lov det, men utrolig sært!

    Det er jo viktig med fri abort, men det er tross alt et liv man tar!
    Nå ser jeg på denne saken fra perspektivet mitt som mor til to barn jeg elsker over alt på denne jord.

    Har du hørt om spiral og P-piller? Det skal være ganske så effektivt for å forhindre aborter.

    1. Hei Anne-Marte,
      Spiral og p-piller er ikke ment å forhindre abort. Begge to er prevensjon som man bruker for å unngå å bli gravid.

      Mvh Laila

    2. Hei, Anne-Marte! Takk for prevensjonstips, det skal jeg jammen meg teste ut. Har vært litt slitsomt med alle disse abortene.

  7. HEI du, ja DU ja, Anne-Marte. Du er grunnen til at Siri skriver dette innlegget. Hun har ikke fjernet sitt eget barn. Hun har brukt prevensjon. Hva slags rolle spiller det hvor mange barn hun IKKE har fra før? Hva slags rolle spiller det hvor mange barn DU har? Hva slags rolle spiller det om hun er singel eller ikke? Hva slags rolle spiller det om hun er student eller ikke? Og hallo, DU! Det er ikke sært å ikke ville ha barn. Det er utbredt og vanlig i 2018! Gratulerer forøvrig med å ha skrevet et ovenfra og ned-innlegg som sparker mer enn å støtte. Er det noe du ikke har forstått er det i alle fall poenget med fri abort. Nettopp å ikke måtte hamle opp med ditt snevre syn. Som du skal få lov til å ha, men da får du også svar. Ha en fin kveld videre. Kanskje.

  8. Ca 9 år siden, da jeg var 19 og uten blod i trusa, skulle jeg ha lest dette inkludert kommentarene om sammenhengen mellom abort og psykisk sykdom. Tanken på å bli gal av å ta abort skremte meg ca like mye som tanken på å gå gjennom en graviditet, fødsel og å ha et barn på to år når man egentlig bare vil konkurrere på lik linje med guttene på studiet.

    Jeg slapp heldigvis å ta valget. Og har for alltid etterpå vært misunnelig på gutter som slipper å tenke fullt så angstfylt på konsekvensene av sånne kvelder.

  9. Jeg har en mamma som lærte meg at man ikke skal dømme andre. Mamma har døtre som har hatt aborter av ulike slag. Ingen dømming. Mamma var så heldig at hun fikk delta i abortkampen på 70-tallet, og hun evner å se behovet for å velge bort barn, samtidig som hun er glad i barna sine. Jeg håper du ikke lærer barna dine at det er greit å dømme andre, å kritisere de for egne, private valg for deres livssituasjon, Anne-Marte. Om man velger bort dyrking av parasitt i livmora trenger man ikke sure damer på Internett som skal mene at det er feil.

    Jeg har aldri tatt abort. Jeg tror det er fordi jeg har hatt flaks. Kan jo være at jeg er infertil, men la oss ikke ta den. Jeg har alltid trodd at valget om abort ville vært svært tungt for meg, selv om det hadde passet dårlig. Jeg og kjæresten har jo vært i stand til å ta vare på et barn de siste åtte åra. Det er derfor jeg liker dette så godt. Noen tar abort og går videre uten problemer. Det er bra! Og helt greit. Det er derfor vi ikke trenger stigmatiserende mennesker som snakker om å ta livet av barn. Verden er uansett så overbefolket at det at jeg kunne tenkt meg barn når jeg blir stor føles som vanskelig.

  10. man får jo høre at du kommer til å føle deg skikkelig deppa og jævlig etter en abort. Men kjenner jeg meg selv rett hadde jeg ikke tenkt spesielt mye over det etter at magesmertene hadde forsvunnet. Kanskje hadde jeg hatt dårlig samvittighet for ikke å ha dårlig samvittighet? Det kunne i så fall lett ha blitt fjernet ved at folk slutter å argumentere for at man må være et 12 år gammelt incestoffer for å få lov til å bestemme over egen kropp….

    Så å lese at det ikke gjelder meg er skikkelig godt! Takk, Siri!

    1. Jeg vet jo ikke om det ikke gjelder deg, men det føles iallfall viktig å si at mange tar abort uten å visne mentalt av det. Takk for at du leste!

  11. Føler du gjør en skikkelig samfunnsjobb ved å skrive om dette Siri, så takk for at du gidder. Kjør på! 💪🏻👏🏻

  12. Min kropp – jeg bestemmer! All shaming og skrekkhistorier gjenfortelles som hersketeknikker rettet mot damer som vil bestemme selv.
    Abort er et tema som aldri ser ut til å bli ferdig snakka. La oss prate mer om det! 👊🏻

  13. Du må gjerne mene at det å ta abort er en rett alle kvinner bør ha, og at det er noe man ikke trenger ha dårlig samvittighet for. Men da har du et etisk dilemma som du ikke kommer bort ifra. For på et eller annet tidspunkt mener du også at abort ikke lenger er greit. Etter uke 12, uke 20, ved fødsel, eller senere, er du også abortmotstander. Og jeg tviler på at du har noen god, prinsipiell forklaring på hvorfor grensen skal gå akkurat der du trekker den.

    Samtidig frasier du deg da retten til å kritisere de som trekker andre grenser rundt menneskeverdet enn du selv gjør. Dersom for eksempel noen mener at funksjonshemmede, demente, mennesker over en viss alder, eller mennesker uten fast jobb ikke skal ha en rett til å leve, så har du ingen argumenter mot dette. Fordi du selv har trukket en vilkårlig grense basert på menneskets alder.

    Dette er det prinsipielle dilemmaet som burde før til en viss kognitiv dissonans, og som du kanskje klarer å gjemme og rasjonalisere bort på et vis. Men du relativiserer menneskeverdet basert på en tilfeldig og ikke-prinsipiell begrunnelse. Det har dessverre mennesker gjort til alle tider, med de konsekvensene det har for de som blir utdefinert som menneske. I Norge mister ca 15000 personer livet årlig pga dette. Det kan bli enda flere hvis vi følger etter Nederland og Canada i debatten rundt eutanasi.

    1. Der er du, Leser!

      Selvfølgelig har jeg et etisk dilemma. Når man tar abort, velger man bort et menneske, akkurat som du sier. Vi kan godt kalle fosteret en baby og abort for babydrap, hvis du vil, samma for meg. Så lenge den er avhengig av min livmor, har jeg rett til å avslutte den støtten. Når som helst, mener jeg personlig, og jeg skjønner at det er en diskusjon vi alltid kommer til å ha. Babyen har sikkert noe menneskeverd i seg selv, men morens menneskeverd, altså retten til å bestemme over egen kropp, er viktigere.

      Jeg er på ingen måte enig i at jeg med det standpunktet frasier meg retten til å kritisere andres oppfatning av hvem som er menneske og hvem som ikke er menneske. Ingen andre mennesker er avhengige av min kropp for å overleve.

      Når du bruker begrepet kognitiv dissonans, så antar jeg at du mener at jeg unngår informasjon som gjør at jeg må forholde meg til min egen inkonsistente livsførsel? Det har du sikkert rett i. Det kommer blant annet til uttrykk ved at jeg er veldig høylytt når jeg kritiserer litteratursnobber, men nesten utelukkende leser snobbebøker selv. Litt usikker på hva det har med abortsynet mitt å gjøre.

      Jeg er helt enig i de to siste setningene dine, om at ca 15 000 potensielle mennesker mister livet årlig på grunn av det, og at det blir flere om vi innfører eutanasi. Jeg er for både fri abort og eutanasi.

      Hvis du vil sørge for færre aborter, foreslår jeg at du legger energien din i å utvikle mer praktiske prevensjonsmidler, spesielt for menn, i å sørge for bedre støtteordninger for mødre, og kanskje til og med at du legger noen kroner i å støtte utviklingen av kunstige livmødre (livmorer?).

  14. Dette innlegget skulle jeg ønske jeg hadde lest for ett år siden, da jeg satt livredd og ventet på en forsinka blødning. Jeg visste at jeg ville valgt abort om blødninga aldri kom(det gjorde den heldigvis), men med alle historiene om hvor fryktelig det hadde føltes for andre og hvor mange som hadde angret ble situasjonen så mye verre enn den kunne ha vært. Satt hjemme og tenkte at «jeg kan da umulig være den eneste der ute som ikke kommer til å angre?» Og det er jeg jo ikke, man hører bare historier som dine (og som i kommentarfeltet her) så altfor sjeldent.

    Tusen tusen takk for at du deler, Siri.

  15. Hurra for Irland, hurra for Siri!

    Jeg har et lager av graviditetstester, kjøper ofte to-pakninger på salg. Har uregelmessige blødninger og fått beskjed om at jeg er svært fruktbar av gynekologen. Har hatt graviditets-skremsler cirka 2-3 ganger årlig de siste par årene, og sender snapper av mine negative graviditetstester til venninner med «Whoho! Skremsel avblåst, G&T i kveld *solbrilleemoji*» Har på disse fått svar av min (single) venninne «Er det egentlig en skremsel i vår alder?» (…)
    Jeg er 29 år, har vært sammen med samboeren min i 8 av dem, og JA det er en skremsel når man ikke vil ha barn og det er verdt å feire med G&T når man slipper maset med å ta en abort – For det finnes jo en god del Anne-Marte’er som har en formening om mine livsvalg og min kropp *øyerulleemoji*

  16. Vil bare takke deg for å ha skrevet dette innlegget. Også er jeg bittelitt misunnelig på deg for at du tør å snakke så åpent om det. Jeg tok selv overraskende lett på min egen abort og glemmer noen ganger at jeg i det hele tatt har gjort det. Likevel tok det meg flere år før jeg fortalte noen om det og det var ikke fordi jeg skammet meg over å ha utført selve aborten, men at det føltes litt uansvarlig å i det hele tatt ha blitt gravid, hvis du skjønner hva jeg mener. At dette var noe som kun skjedde med ubetenksomme tenåringer på fest og ikke med meg. Er veldig takknemlig for å bo i et land der det er en såpass enkel og (som regel) ufarlig prosess å få utført en abort og at jeg ikke fikk dømmende kommentarer av noen verken underveis eller etterpå.

    1. Jeg skjønner SÅ godt hva du mener. Føler akkurat det samme selv. Som om jeg ikke visste hvordan man blir gravid, liksom?

  17. Nok et klokt innlegg, Siri.

    Et lite innspill fra filosofiens verden angående spørsmålet om uke 0, uke 12, uke 20, osv.: Jens Saugstad ble i 1994 doktor i filosofi med en avhandling om fosterets moralske status. Kortversjonen av hans undersøkelse er at fosteret, etter et kantiansk resonnement, oppnår personstatus omtrent i tolvte uke av svangerskapet, og at abortlovens grense på tolvte uke derfor er riktig.

    1. Jeg elsker dette! Jeg elsket exphil. Og jeg digger Peter Singer, som bare: vi kan jo ta abort på nyfødte også? Veldig forfriskende, og du hørte bare det sukket gjennom hele Georg Sverdrups hus.

      Heia abort for de som ikke vil ha, og heia fertilitet for de som vil ha.

    2. (Glad for at det ikke er jeg personlig som skal bestemme når det er for seint å ta abort, for å si det sånn. Det hadde vært mange avhandlinger å lese gjennom. Også glad for at jeg slipper å fortelle ufrivillig gravide kvinner at «det er riktig ifølge Kant».)

  18. Du har åpenbart tenkt en del på dette. Begrunnelsen din for når retten til å leve begynner er likevel pragmatisk, og ikke prinsipiell. Hvis påstanden din er at tidspunktet for når du har krav på beskyttelse mot dødbringende vold fra andre mennesker avgjøres av når du er i stand til å overleve utenfor din mors livmor, så styres jo dette i stor grad av ytre omstendigheter. Det avhenger blant annet av hvilket medisinsk tilbud moren har tilgang til, og om hun velger å benytte seg av dette.

    I Norge i dag kan barn, ved hjelp av kompetente leger og moderne teknologi, overleve utenfor livmoren fra ca uke 22. For noen år siden var det uke 26, etc. I andre land kan dette tidspunktet være annerledes. I land som USA kan det avhenge av hvilken helseforsikring moren har.

    Da mener du videre at retten til abort avgjøres av dette? Den bør altså være lenger i fattige land med dårligere helsetilbud, og kortere i rike land med gode helsetilbud?

    For barnet som enkeltmenneske er jo dette da fullstendig vilkårlig. Barnets rett til å leve bestemmes da av hvor moren befinner seg i tid og sted. Du operer da med en relativisert rettighet, som er ganske langt fra en prinsipielt begrunnet rettighet

    Hvis du derimot mener tidspunktet bestemmes av når barnet kan klare seg utenfor livmoren, uten ekstern hjelp av noe slag, så møter du på et annet problem. Barnet er avhengig av moren i mange måneder etter fødselen. Følger du logikken din i den retningen, så må retten til abort strekke seg til lenge etter at barnet er født.

    Det er dette jeg tenker på når jeg snakker om kognitiv dissonans. Du er ikke villig til å trekke følgene og konsekvensene av ideene dine fullt ut, men stanser der det er praktisk for deg.

    Det er også skremmende at du så åpent innrømmer at 15000 mennesker blir fratatt livet hvert år som følge av dette kravet om at voksne mennesker ikke skal trenge å ta konsekvensene av sine handlinger. Hvis dette er kvinnekamp, så er den ganske hensynsløs og brutal, med millioner av ofre på verdensbasis. Og hvor er omsorgen for de 7500 norske medsøstrene som dør hvert år i denne kampen?

    1. Selvfølgelig har jeg tenkt en del på dette, jeg har tatt en abort. Jeg tok konsekvensene av mine handlinger. En kvinnes rett til å bestemme over egen kropp, er ikke bare en pragmatisk rettighet, den er både prinsipiell og absolutt.

      Du veier ufødte barns rettigheter tyngre enn en kvinners. Den er grei. Selv om vi definitivt kunne snakket mer om både statistikk, pragmatisme og ordentlige moralske dilemmaer, så tror jeg vi begge har fått sagt det vi ville si.

      Også har jeg et ønske til neste gang vi skal diskutere her inne, og det er at vi slutter å prøve å sette hverandre fast. Det fungerer ikke. Vi er ideologisk uenige. Vi kan like gjerne ha det hyggelig med det. Enig?

  19. Dette er noe av det jeg ikke skjønner med innleggene dine, Siri. Du skriver gjerne litt om verdier, politikk, livsanskuelse og slikt. Men du beveger deg bare på toppen av isfjellet. Der slagordene sitter løst, og resultatene av verdiene viser seg. Så snart noen forsøker å grave litt dypere, og finne ut hva som ligger under overflaten – Er det noen prinsipper her? Noe som er konsekvent? Finnes det noen grunnleggende forutsetninger som går igjen? – så avslutter du og sier takk for i dag. Hva er grunnen til det? Hvorfor er det ikke interessant å ta de stegene ned til de primære verdiene som ligger under, og følge dem ut til sine ender?

    Og så mener jeg ikke at barnets rettigheter går foran morens rettigheter, hvis det er de samme rettighetene det er snakk om. Det jeg mener er at barnets rett til å leve går foran morens rett til å fullføre studiet på normert tid, unngå strekkmerker, reise jorden rundt, eller hvilken begrunnelse hun enn har for å avslutte livet til barnet. Retten til liv er den mest fundamentale vi har, og skal med rette trumfe andre rettigheter. Dersom det derimot hadde vært en konflikt mellom barnets og morens liv, så er jeg enig med deg, da bør morens liv gå foran.

    Dessuten er du så langt jeg skjønner abortmotstander etter et visst punkt (når barnet kan overleve uten moren, i en kuvøse på sykehuset). Så jeg tror ikke du kan plassere oss to adskilte kategorier. Vi har mer til felles enn det som skiller oss. Men jeg stusser på hvordan du kan kalle noe for en ideologi, når det ikke er basert på prinsipper, men på en relativ og vilkårlig praksis. Det er mulig jeg ikke har forstått hele bredden av det du mener her.

    1. Kvinnens kroppslige autonomi er en primærverdi «fulgt ut til sin ende». Grunnen til at jeg sier takk for i dag, er at du gang på gang, også da vi diskuterte Terje Søviknes, tillegger meg både motiver og lettvinte og feilaktige slutninger jeg hverken har eller trekker selv. Som for eksempel i det siste avsnittet ditt i den kommentaren jeg svarer på her. Jeg gidder det ikke. Du må gjerne tolke det som at jeg ikke har lest min Thomson eller ikke har forstått det derre saksofoneksempelet (eller er det et annet instrument? Fiolin? Husker ikke) eller ikke vet at fosteret har ansikt i uke 10, men det er altså rett og slett at jeg ikke gidder å snakke med deg om det. Du er hverken grei eller lyttende nok, så jeg har ikke lyst.

    2. Takk for skikkelig gode og saklige innlegg! Kjipt at du blir møtt med en så lite ydmyk og saklig holdning tilbake. Men det er nok fordi hun ikke har gode nok argumenter å parere med. Da går man gjerne såpass i forsvarsposisjon som man ser her.

  20. Enig med deg, Siri. Viktig å skrive om sånn her av og til.

    Jeg har også et barn som jeg elsker mer enn alt, men jeg mener altså ikke at abort er det samme som mord.

    1. Selv har jeg tre barn som jeg er sånn passe glad i, så jeg er for abort. HALLO. Jeg mener at å argumentere med at en selv har barn er slapt og ufokusert – det har ikke relevans.

  21. Kjære «Leser», her har du noe tips:

    – Bruk av kompliserte eller faglige ord gir ikke argumenter mer tyngde. Det er innholdet som teller.
    – Ikke tillegg den andre parten meninger, holdninger og verdier.
    – Du kan ikke fraskrive andre retten til å mene noe kun fordi du er uenig.

    For øvrig ser jeg ikke den kognitive dissonansen du maser om: Siri er for abort – hun tok abort. Fullt samsvar mellom holdning og handling, spør du meg ;)

    Bra og viktig innlegg, Siri!

  22. Fint innlegg. Jeg liker deg godt, men har sett en tendens hos deg som er at du får fullstendig «shut down» når noen kommer med argumenter du ikke liker (evt ikke har gode nok svar på?? Virker fryktelig slik). Det er jo virkelig ikke Leser som er lite lyttende og grei, det er jo du! Har sett dette skje i flere diskusjoner i kommentarfeltet. Håper du kan legge egoet ditt til side og faktisk tørre å ta diskusjonen, evt innrømme at det er gode poenger. Det er veldig viktig å ha evnen til å kunne ta til seg ny informasjon som er relevant, selv om det kanskje endrer, ødelegger eller skaper en helhelomvending i tidligere standpunkt. Synes du fremstår usympatisk og usaklig når du blir sånn som du er med Leser.

    Takk til Leser for å nyansere debatten og ta den til et spennende og nytt nivå. Tydelig at Leser har mye kunnskap.

    1. Du kan virkelig ikke kalle Siris svar for «shut down». Det er vel helt rimelige svar? Og forsvarsposisjon, er du seriøs? Det er jo en debatt. Og å ta debatten til et filosofisk og kvasiakademisk nivå, slik som «Leser», fjerner den fra bakkenivået vi andre må forholde oss til når vi står der med den graviditetstesten i hånda. Ikke kom med Kant til meg da. Er lei for at du forveksler fine ord for kunnskap, E.

    2. Hei, E! Så hyggelig at du «liker meg godt, men…»

      Først vil jeg bare si at dette er en tullete blogg, ikke Dagsnytt 18.

      Som du ser får folk som regel si hva de vil i dette kommentarfeltet, også når jeg er grunnleggende uenig i standpunktene deres. Det er på ingen måte selvsagt, men helt greit for meg. Det som ikke er greit for meg, er når det kreves at jeg skal bruke (veldig) mye tid på å svare på ting mer enn én gang, eventuelt må gjenta ting som står i det opprinnelige innlegget mitt, og spesielt når det ikke gjøres på en hyggelig måte. Når Leser kun stikker hodet opp av sanden i spørsmål som hen vet er ganske ladet for mange, spesielt kvinner, så forventer jeg et enda høyere nivå av omtenksomhet.

      Som deg synes jeg det er viktig å være åpen for ny informasjon. Leser ga meg ingen ny informasjon, var ikke interessert i å høre på det jeg sa, faktisk til så stor grad at hen ikke registrerte de tingene vi var enige om, og prøvde seg, ikke for første gang, på en sånn Jordan Peterson-aktig rant. Det er jeg rett og slett ikke interessert i å ha i mitt kommentarfelt. Bare fordi man kan forskjellen på relative og absolutte rettigheter, og vet at man ser smart ut hvis man drar slutninger fra et premiss man feilaktig tillegger meningsmotstanderen sin, betyr ikke det at man har rett. Det er heller ingen god måte å snakke sammen på.

      Siden jeg:
      får shut down
      er lite lyttende og grei
      ikke legger egoet mitt til side
      ikke tør å ta diskusjonen
      fremstår usympatisk
      fremstår usaklig,

      har jeg lyst til å komme med en betrakning, og det er at de aller beste diskusjonene skjer når ingen er så opptatt av å vinne.

  23. Er abort et etisk dilemma? Ja, vil jeg si. Hva kjennetegner et etisk dilemma? Det er tungtveiende hensyn som taler både for og i mot et standpunkt.

    Tenker vi sier det sånn: De som er mot abort, skal få slippe å ta abort. I mellomtiden kan vi som er positive til retten til selvbestemt abort støtte hverandre, og kjempe for at flere kvinner skal få et reellt valg om hvorvidt de vil føde et barn eller ikke.

    Så må gjerne abortmotstandere tro de er moralsk høyverdige når de oppstiller stråmannsargumenter, og opplyser om en dypere innsikt i dette dilemmaet enn det kvinner som har utført abort har klart å reflektere seg fram til. Jeg synes det er ganske underholdende. Og jeg blir bare mer og mer sikker på at mitt standpunkt er det riktige.

    Heia deg, Siri <3

  24. Oi! Barnslig også gitt hehe. Jaja. Og ja, selvfølgelig går eet an å like noen godt, MEN synes de har dårlige trekk. Regner med at du har det sånn med både partner, familie og venner. Du får jo bare fortsette som du vil.

    1. Jeg tror ikke det å være uenig med det du sier, E, er det samme som å være barnslig. Men hva vet vel jeg, jeg troller kommentarfelt under et Harry Potter-inspirert pseudonym.

    2. Helt enig, Lillebror Gnav, å være uenig er ikke å være barnslig. Men Siri er svært dårlig på å ta kritikk og får bare leve videre i sitt ekkokammer. Det er jo sikkert deilig det :) Så håper jeg folk som Leser fortsetter å komme med andre vinklinger.

    3. Elsker å være en del av dette ekkokammeret hvor vi er for retten til selvbestemt abort og synes at bøker kan være for tjukke <3

  25. Takk for viktig innlegg. Kommentarfeltet viser jo kanskje nettopp hvor viktig det er at vi snakker om abort, sånn oss vanlige folk i mellom. Jeg ville gjerne, som flere over her, gjerne lest denne teksten tidligere.

  26. God mandag!

    Jeg har et vennepar der han er abortmotstander, ikke fan av at homofile får gifte seg i kirken, skillsmissemotstander, you name it. Hun derimot er for abort, heier på homofile og har et ganske ulikt syn enn mannen sin. Til tross for sine ulike verdier og synspunkt har disse to valgt å dele livet sammen, fått to barn og har det fint som bare det. Ingen av de prøver å prakke sine meninger på den andre og de er enige om å være uenige. Det synes jeg er respektfult og beundringsverdig. Kan vi prøve det her inne også?

    Takk for meg!

  27. Siri <3

    Eg har allereie fortalt deg at eg likar dette innlegget så godt. Det er så viktig å snakke om! No når eg har fått lest innlegget på nytt og alle kommentarane, kjenner eg behovet for ein eigen (litt for personleg?) kommentar:

    Det er VIKTIG å snakke om alle sider av abort. Eg føler sjølv at temaet er tabu, og forstår godt at du føler folk "reagerar" når du nevner det i ein samtale. Eg er på den sida der eg trur at eg ikkje hadde klart å ta abort, uansett kva tid det hadde skjedd. Men syns det er bra at ein skal kunne få gjere det, om ein vil!

    Eg beit meg spesielt merke i kommentaren der det vart nevnt å diskutere abort om folk som slit med infertilitet. Frå min ståstad (som mogleg infertil som følgje av sjukdomshistoria mi) så meiner eg at ingen kan bestemme at din abort er feil, trass i at dei sjølve slit med å få barn og kanskje aldri får det. VI ER FORSKJELLIGE. Eg kan dog ha noko forståelse for at enkelte syns det er vanskeleg å forhalde seg folk som tek abort utan (etter deira meining) "god nok grunn" fordi dei sjølve er ufrivillig barnlause, men eg trur det ofte handlar meir om misunning, noko som sjølvsagt ikkje god nok grunn til å sjå ned på andre sine avgjerdsler.

    For personleg? La gå! Over og ut :)

    1. Hei, Karina! Takk for at du deler!

      Der provosert abort og infertilitet møtes, er jo et skikkelig sårt punkt, og jeg synes det er så fint at du forteller litt om din situasjon og dine tanker. Personlig har jeg ingen spesielt sterke meninger om hvem som skal få og hvem som ikke skal få fertilitetsbehandling for eksempel, men registrerer jo at andre har det. Uansett synes jeg at det er så viktig at vi snakker om alle disse ganske kjipe og vanskelige tingene, og at vi også gjør det fra et personlig plan. Ikke fordi man skal kunne trekke noen generelle slutninger ut fra det, men fordi det gir en annen forståelse og empati enn det exphil gjør. Jeg tror liksom samtalen er verdifull i seg selv, så tusen takk igjen for at du deler!

      <3

  28. Hei Siri! Du beskylder meg for å tillegge deg meninger, og på en måte har du jo rett i det. På noen punkter uttrykker du deg bare vagt og gjennom antydninger, og da kommer man ikke utenom å måtte gjøre noen antagelser og kvalifiserte gjetninger om hva du egentlig mener.

    «Kvinnens kroppslige anatomi er en primærverdi», hva betyr egentlig det? At hun bør kunne ta abort hele veien frem til fødsel? Eller til barnet har sluttet med morsmelk?

    Kvinnen som blir abortert har også en anatomi. På hvilken måte ivaretar denne primærverdien henne, og hennes anatomi?

    Så mener jeg at de som kommenterer her inne og sier de er «for abort» misser poenget, og går rundt grøten. De aller, aller fleste som er «for abort» mener at denne retten skal være begrenset på et vis. På et eller annet tidspunkt er det ikke lenger OK å ta livet av barnet sitt. Det mener selv de mest innbitte abortforkjempere. Kjernespørsmålene ligger jo i denne grensedragningen: Hvordan definerer du denne grensen? Hvordan begrunner du definisjonen? Hvordan mener du grensen skal praktiseres? Hvilke konsekvenser får dette for oss som samfunn og enkeltmennesker?

    Disse spørsmålene sier du svært lite om, Siri. Du antyder noe, men skriver det ikke i klartekst. Og med det illustrer du poenget mitt med kognitiv dissonans ganske godt. Nå verdiene, eller ideologien din om du vil, leder til noen ubehagelige realiteter eller til en logisk inkonsistens, så er det mest komfortabelt å bare å stanse den tankerekken, og si nei til videre dialog. Da slipper du å kjenne på dissonansen.

    1. Er det hvor jeg synes grensa skal gå du har lurt på hele tiden? Da kunne vi jo sluppet alt dette.

      «Hei, Siri. Interessant innlegg. Jeg er svært uenig, og lurer på hvor du synes abortgrensa bør gå? Jeg synes du er inkonsekvent når du ikke vil ta innover deg at den grensa må gå et sted. Ha en god helg! Hilsen Leser»

      Og så kunne jeg svart:

      «Hei, Leser! Jeg vet ikke nøyaktig hvor den grensa bør gå, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å bestemme det. Det er nok inkonsekvent, men det er iallfall sant, i motsetning til hva en eller annen intellektualisering av spørsmål og svar ville vært fra min side. Ha en god helg, du også!»

      Wow.

    2. Til Leser: Siden du er så opptatt av eksakte uketall og begunnelse for hvorfor noe endrer seg akkurat da, kan ikke du legge frem dit eksakte syn? Skal ingen få ta abort? Hvem skal bestemme hvem som skal ta abort?

    1. Jeg har barn ja, men ser ikke at det er relevant i den ene eller andre retningen. Det må være mulig å ha meninger om en sak uavhengig av hvilke personlige erfaringer man har.

    2. Oj, jeg er enig med Leser. (Selv om jeg synes personlig erfaring er en viktig del av regningen, så synes jeg ikke det er et krav for å ha en mening.)

    1. Har ditt syn på abort forandret seg etter at du fikk barn, Malin? (Lov å ikke svare! Er bare nysgjerrig.)

  29. Dette kommentarfeltet var artig! Synes det var interessant at du ble litt utfordret, det brakte debatten opp til et nytt nivå. Oppfatter heller ikke Leser som abortmotstander nødvendigvis, bare en som er ute etter en god diskusjon. Uansett synes jeg det er viktig å snakke om – jeg har selv tatt abort og synes ikke det var sånn dritkult, men angrer heller ikke i det hele tatt. Og er utrolig takknemlig for at jeg lever i et land der jeg kunne ta det valget. Spennende innlegg og kommentarfelt uansett! God tirsdag til deg :)

  30. Når du går ut og forsvarer en politikk og en praksis som er så kontroversiell, og i så stor grad handler om liv og død, så mener jeg at du må du ta stilling til grensene for denne praksisen, og hvilke prinsipper den skal forholde seg til. Å bare si at det får noen andre mene noe om, er for enkelt. Da bør du heller la være å forsvare dette.

    Mitt ståsted er som følger: Den mest fundamentale rettigheten vi har som enkeltmennesker er retten til liv. Vi har krav på å bli beskyttet mot dødbringende vold fra andre mennesker. Det er statens primære funksjon å sikre at alle mennesker får denne beskyttelsen.

    Denne beskyttelsen må gjelde alle mennesker, uavhengig av hvilke egenskaper de har, eller hva de har gjort eller ikke gjort. (Derfor er jeg feks imot dødsstraff.) Retten til beskyttelse er spesielt viktig når vi er sårbare og svake, som for eksempel i mors mage, hvor vi ikke selv har muligheten til å tale vår egen sak.

    Denne retten bør starte i det øyeblikket vi blir unnfanget. Det finnes ikke noe naturlig sted å trekke en grense etter dette. De som eventuelt mener en slik senere grense finnes må i så fall begrunne det konsekvent og prinsipielt. (Det er dette jeg har forsøkt å utfordre deg på, og som du ikke vil mene noe om.)

    Konsekvensene av dette er at valget om du vil bære fram et barn eller ikke må du ta før du lar deg befrukte. Etter dette kan du ikke velge det bort uten å gjøre et grovt og uopprettelig overgrep mot et annet menneske. I dag vet vi så mye om hvordan forplantning foregår, og hvordan man kan unngå å bli gravid, at det bør være unødvendig å bruke avlivning som virkemiddel.

    1. Ja, nei, da fikk vi jo svar på Thea sine tanker om at du kanskje ikke er abortmotstander, iallfall. Nå spør jeg for tredje gang om vi kanskje skal la den ligge der? Hvis du skriver noe på din egen blogg om dette, så må du gjerne linke her i kommentarfeltet.

    1. Drømmen, Trine! Jeg skal også til Hellas. Skal drikke Mythos! I forrige uke var vi på Umami, Harstads mest snobbete (og diggeste) restaurant, og da fikk vi kretsk (kretisk?) hvitvin til forretten. Den var veldig god!

  31. Greit for meg. Jeg har ikke så mye mer å legge til før du tør å mene noe bestemt om den nevnte grensen. Og ved å kalle meg abortmotstander demonstrerer du jo hvorfor det er relevant. Minst 99% av Norges befolkning er abortmotstandere. Det som varierer er hvor langt ut i svangerskapet motstanden mot abort starter, og hvordan man begrunner den.

  32. Wow, jeg vil først bare si at jeg elsker abortloven og alle kvinnene som har kjempa for at vi slipper å få unger som 13-åringer eller 19-åringer eller 32-åringer hvis vi ikke vil. Tenk, jeg kunne hatt en førsteklassing nå liksom. Det er jeg glad for at jeg ikke har, av mange grunner. Noen av dem er typiske ok grunner for de fleste (hadde vært en skikkelig dårlig mor da jeg var 19, det var en døll one night stand jeg aldri har møtt igjen) og andre er typiske grunner som liksom er for egoistiske (hadde aldri rukket å skrive bok, hadde ikke hatt tid til å vokse opp og ~finne meg sjæl~, hadde fått drukket mye mindre øl, hadde måtte skifte bleier).

    Så tenkte jeg å nevne at mellom januar og juni 2017 ble 1.282 barn mellom 10–14 år mødre i Guatemala og at under abortkampen lød et av slagordene noe sånt som «kloke kvinner, vonde minner, aldri mere strikkepinner», sånn i tilfelle folk i kommentarfeltet her trenger å minnes på hva alternativet er.

    Så vil jeg si at jeg forbeholder meg retten til å elske abort uten å måtte gå i diskusjoner med folk som er uenige. Deilig! Glad andre gidder og nei til ekkokammer og sånt, men også fint at man slipper hvis man ikke vil. Tenker det må værra lov at Siri sier nei, nå er jeg lei av denne diskusjonen. En blogg er tross alt ikke et demokrati.

    Og ikke minst at jeg skal jobbe nesten hele sommeren, men skal en liten tur til Nice og gleder meg til det. Skal også drikke vin og slappe av nok til å bli så zen at jeg ikke klikker av kommentarfelt som dette. Håper jeg. God sommer!

    1. <3<3<3 til abortloven og alt du skriver.

      Og <3<3<3 til å bli så zen at man ikke klikker av kommentarfelt, si fra om du finner ut hvordan! Er meget interessert. God sommer!

  33. Jeg mener at det er bra vi har selvbestemt abort, også etter at jeg ble mamma. Min mamma var 16 år da hun fikk meg og jeg er selfølgelig glad for at hun ikke valgte abort, men jeg vet ikke om jeg hadde gjort det samme da jeg var 16…

  34. Jeg er helt uenig. Det gjør for meg en stor forskjell å mene at celleklumpen 3-4 dager etter befruktning er like mye verdt som et voksent mennenske, det å mene at abort i uke 12 er uproblematisk og det å drepe 7-åringer. Om det ikke gjør det for deg blir jeg overrasket. I så fall er det spennende å høre hvordan du f.eks. forsvarer å spise kjøttet til dyr som er fostret opp som mat? For hvorfor er egentlig da menneskelivet verdt så mye mer verdt?
    Ingen liker vel abort som prevensjonsmiddel, men det er det jo heller ikke. Typisk mann og være ufeilbarlig på prevensjon.

    1. Haha, nei, jeg kjenner iallfall ingen som bruker abort som prevensjonsmiddel. Blør nok til vanlig, si.

  35. Alle vet vel at innlegg med mange kommentarer er de mest spennende og her er det intet unntak!

    Bra at du tar det opp og hurra for at irske damer nå også har en trygg utvei.

    Jeg tok abort for ti år siden (er 27 i dag) og har mange av de samme tankene som deg. Har nesten glemt det, ingen mentale sår og det er ikke på topp ti på kjipe-ting-lista. Jeg har sagt det til en håndfull personer, men jeg er kanskje for flau og konfliktsky (eller noe i den gata?) til å tore å si det til randoms. Dog driver jeg og psyker meg opp til å si fra til folk som slipper søppel rett ned på gata, blir så irri, så jeg kan jo lire av meg en bisetning om aborten når det passer også…

    Hilsen utvandret østlending i Nordland
    (btw: I feel you med været, «6 grader, føles som 2». Bah)

  36. Sent ute med å kommentere, som vanlig, men ettersom sjansen til å diskutere abort byr seg så sjelden:
    Jeg er for selvbestemt abort. Har tatt abort selv da jeg var 17 år. Barn da var på ingen måte et alternativ for meg, selv om min daværende kjæreste sa han kunne tenke seg det. Synes det var flaut å bli gravid (og grunnen til at jeg ble gravid var at jeg synes det var for vanskelig å snakke ordentlig med typen om prevensjon, eller ordne meg med prevensjon), flaut å organisere aborten, har bare snakket med et par utvalgte, og bare overfladisk i ettertid. Har aldri hatt noen problemer med valget jeg tok, synes det er rart at jeg kunne hatt et barn på min søsters alder. Slik var det for meg, og jeg har i ettertid ikke interessert meg for å vite hva andre tenker om mitt valg.

    Har nå to barn som jeg ikke angrer på. Mitt syn på abort er ikke prinsipielt endret etter at jeg fikk barn. Men det å følge med utviklingen av et foster som man vet vokser inne i en selv, gjør at man ser ting på en litt annen måte. Jeg tror kanskje jeg hadde angret bittelitt på aborten hvis det hadde vist seg at jeg ikke kunne få barn når jeg ville det. Jeg vet ikke.

    Slik jeg ser det, er det umulig å trekke en «riktig» grense for når det skal være OK å ta abort fordi det passer seg best slik. Grensen vi har i dag (12 uker, lengre ved særlige omstendigheter) er en avveiing av fakta, prinsipper, interesser og holdninger som på en god måte representerer mitt syn. Jeg er også for rett til å ta senabort hvis det viser seg at fosteret har en alvorlig feil (feks Downs). Dette betyr ikke at jeg mener folk med slike sykdommer er mindre verdt enn andre, men at jeg mener det bør være frivillig å påta seg den belastningen slike tilstander fører til.

    Fint at du snakker om din erfaring, vi har godt av mer åpenhet og mindre trangsynthet om dette!

    1. Ut fra hva du skriver her er det vanskelig å se hva slags verdier og menneskesyn du egentlig har. Hvis det er så umulig som du sier å trekke en riktig grense, hvorfor trenger vi en grense i det hele tatt? Hvorfor kan ikke foreldrene gjøre hva de vil med barna sine så lenge de vil? Hvordan vil du formulere den avveiingen du beskriver mellom fakta, etc?

      Så skriver du at dersom barnet har en alvorlig feil, så skal foreldrene slippe å ta på seg belastningen (underforstått at da kan de avlive barnet). Du sier dette uten forbehold. Hva da om barnet får en alvorlig diagnose når det er tre år gammelt. Bør foreldrene da ha samme muligheten til å slippe belastningen? Hvorfor/hvorfor ikke?

      Hvis 12-ukers grensen er den «riktige», betyr det da at alle land som har en senere grense er ansvarlige for massedrap? Ja/nei? Hvorfor/hvorfor ikke?

      Skulle ønske at noen av dere som er så positive til abort kunne formulere noen konsistente verdier og prinsipper som gjør det forutsigbart for de menneskene dette gjelder. Det er noe vi forventer og forlanger når det gjelder våre egne liv. Hvorfor skal ikke de samme gjelde de svakeste blant oss? Anekdoter og eksempler er greit nok, men det er ingen verdier eller prinsipper i dem.

      1. Venter fortsatt på et «prinsipielt og konsist» svar fra deg, Leser, om hvorfor menneskelivet er så mye mer verdt enn et annet dyrs liv? Og hvordan en to uker gammel celleklump uten hjerte og nervesystem kan sammenliknet med en nyfødt?

        1. At mennesker har høyere verdi enn dyr er en konvensjon. Det er noe vi er enige om, et grunnpremiss om du vil. Folk slutter seg til dette premisset av ulike årsaker, for eksempel humanistiske, religiøse eller praktiske årsaker. Jeg ser ikke så mye poeng i å diskutere noe jeg antar vi er enige om. Men hvis du mener mennesker og dyr er like mye verdt, så kan du gjerne si litt om det.

          Hvis du skulle endret på denne konvensjonen til å si at mennesker og dyr har samme verdi, så vil du i så fall ende opp med en av to problemstillinger: Enten begås det da årlig hundre tusenvis av drap i Norge, som må opphøre øyeblikkelig. Eller så må du i mye større grad frykte for ditt eget liv, da du mister my av den beskyttelsen du i dag får fra staten.

          Både et to uker gammelt foster og et nyfødt barn er mennesker. Begge har foreldre som er mennesker, og har menneske-DNA i cellene sine. Hvor mange organer man har rokker ikke ved verdien, eller definisjonen av et menneske. Du er ikke noe mindre menneske om du har et kunstig hjerte eller mangler en nyre.

            1. Det er ikke mange nok som slutter seg til den påstanden til at du kan kalle det for en nasjonal eller universell konvensjon.

            2. Konvensjon, grunnprinsipp eller mening det store flertallet er enige om. Jeg tror min påstand står. Du skriver over her at abort kan forsvares ved konflikt mellom mor og fosterets liv. Da tillegger jo også du dem ulik verdi, når alt kommer til alt.

      2. Hei Leser. Hva mener du er vanskelig å forstå med mine verdier og mitt menneskesyn?

        I avveiningen av om/når abort skal være OK er det mange faktorer som bør tas i betraktning, ikke bare etisk/moralske forhold, men også praktiske og medmenneskelige.

        Som jeg skrev i mitt første innlegg, mener jeg det er vanskelig å sette en grense for når abort skal være OK. Lovgiver har satt en grense som representerer en avveining jeg synes er grei.

        Du nevner 4 uker som et mulig skjæringspunkt for når abort kan være akseptabelt. Praktisk sett er denne grensen ikke gjennomførbar, fordi det ikke er vanlig å slå fast graviditet så tidlig, og fordi det uansett tar noe tid å få summet seg og ordne det praktiske (går vel kanskje fortere nå som det tilbys medikamentell abort, enn da jeg tok abort i narkose).

        12-ukersfristen gir rom for litt overveielse: For en del kan det være et vanskelig valg å ta, og uansett kan det etter forholdene være beheftet med sterk skam både å ha hatt sex/bli gravid/å få barn når man er for ung/ikke er i forhold/har ligget med feil fyr/har blitt voldtatt og å ta abort.

        Når det gjelder fostre med betydelige avvik (feks kromosomfeil), rydder naturen (kvinnens kropp) normalt sett selv opp i dette og aborterer fosteret. Når dette ikke skjer, og man blir klar over det, mener jeg det bør være opp til den enkelte å bestemme om man vil bære fram barnet.

        Grensen for hva som er greit og ikke er vanskelig, og det moralsk/etiske synet på dette kan variere med feks kulturell og religiøs bakgrunn. Det blir derfor ikke riktig for meg å stille opp en universal grense for hva som prinsipielt sett er greit. Jeg tror at de fleste kvinner selv kjenner hva som er greit for dem i sitt konkrete tilfelle og at det i vårt samfunn nesten alltid vil være innenfor de rammene som det gjeldende lovverket setter. Gjeldende abortlov er altså i samsvar med rådende rettsfølelse.

        Du etterlyser konsistente prinsipper. Mine verdier tilsier at konsistente prinsipper ikke bør være avgjørende. Hva slags menneskesyn ville det ellers gitt uttrykk for?

    2. Hei, K!

      Jeg tror også at hvis jeg får lyst på egenproduserte barn, og det viser seg at systemet mitt ikke får det til, så kommer jeg helt sikkert til å tenke på aborten min. Vet ikke om det blir anger (tviler på det, av mange grunner), men det blir sikkert litt å tenke på. Synes alle sånne ting er veldig interessant å høre om, og tror det ofte er mer verdt enn teoretiske filosofidiskusjoner, fordi abort også i stor grad er et praktisk spørsmål.

      (Sorry for at du fikk Leser her i fanget. Du trenger ikke svare hvis du ikke vil, men kan selvfølgelig hvis du har lyst. Du har ingen plikt til å formulere noe, hen klarer helt fint å google «hva er argumentene for selvbestemt abort» hvis hen har lyst til å finne ut av det.)

      1. Det er ikke enten bare et teoretisk/filosofisk spørsmål, eller et praktisk spørsmål. Det er til syvende og sist et juridisk spørsmål (som får praktiske konsekvenser). Hvilken beskyttelse har du krav på at staten skal gi deg, og hvem er omfattet av denne beskyttelsen? Det har vi som samfunn behov å definere klart og tydelig. Og definisjonen må ha et solid fundament.

        Dagens lov om svangerskapsavbrudd er forsåvidt tydelig, men fundamentet er svakt. Avgrensningen er tilfeldig, og basert på hva som fantes av medisinske tilbud på 70-tallet. Denne loven burde revideres basert på en oppdatert forståelse av hva et menneske er, og hvordan utviklingen i mors liv foregår.

          1. Jeg har ikke sagt at abort er mer eller mindre greit nå enn før. Det er akkurat like ille nå som da. Siri er veldig opptatt av at man ikke skal tillegge andre meninger de ikke har, så det må du nesten prøve å følge. (Hun kan bli litt sint ellers.)

            Det jeg sa var at loven burde oppdateres basert på en forståelse av hva et menneske er, og hvordan det utvikles. I dag vet vi mye om det. For eksempel at barnets hjerte begynner å slå ca 2-3 uker etter befruktningen. Litt lenger oppe i kommentarfeltet var det noen som mente at dette var en viktig parameter. I så fall er det argument for å sette abortgrensen til svangerskapsuke 4.

            Dagens grense på 12 uker er satt med utgangspunkt i det medisinske tilbudet som eksisterte på 70-tallet. Da var metodene man brukte for abort etter tolvte uke mye mer risikable for moren enn de som ble brukt fram til tolvte uke. Det ligger altså ingen vurdering av barnets rettigheter bak denne grensen, kun hensynet til morens helse. Det er på tide at barnet blir et rettslig subjekt, og at loven tar hensyn til dette, slik at barnet får den samme beskyttelsen vi voksne mennesker tar som en selvfølge.

            1. Flertallets erkjennelsen om at mors helse bør veie tyngst har gitt oss offentlig organisert abort, beskyttet av loven. Men loven er jo allerede basert på kunnskapen om fosterets utvikling. Abortgrensen er et resultat bl.a. av politisk tautrekking, basert bl.a. på nettopp fosterutviklingen, og vil vel aldri kunne bli perfekt. Men uke 12 (uke 18) gir heldigvis moren en stor sjanse til å erkjenne at hun er gravid, før grensen nås.

  37. Hei Leser. Hvorfor mener du det er vanskelig å forstå mine verdier og mitt menneskesyn?

    I avveiningen av om/når abort skal være OK er det mange faktorer som bør tas i betraktning, ikke bare etisk/moralske forhold, men også praktiske og medmenneskelige.

    Som jeg skrev i mitt første innlegg, mener jeg det er vanskelig å sette en grense for når abort skal være OK. Lovgiver har satt en grense som representerer en avveining jeg synes er grei.

    Du nevner 4 uker som et mulig skjæringspunkt for når abort kan være akseptabelt. Praktisk sett er denne grensen ikke gjennomførbar, fordi det ikke er vanlig å slå fast graviditet så tidlig, og fordi det uansett tar noe tid å få summet seg og ordne det praktiske (går vel kanskje fortere nå som det tilbys medikamentell abort, enn da jeg tok abort i narkose).

    12-ukersfristen gir rom for litt overveielse: For en del kan det være et vanskelig valg å ta, og uansett kan det etter forholdene være beheftet med sterk skam både å ha hatt sex/bli gravid/å få barn når man er for ung/ikke er i forhold/har ligget med feil fyr/har blitt voldtatt og å ta abort.

    Når det gjelder fostre med betydelige avvik (feks kromosomfeil), rydder naturen (kvinnens kropp) normalt sett selv opp i dette og aborterer fosteret. Når dette ikke skjer, og man blir klar over det, mener jeg det bør være opp til den enkelte å bestemme om man vil bære fram barnet.

    Grensen for hva som er greit og ikke er vanskelig, og det moralsk/etiske synet på dette kan variere med feks kulturell og religiøs bakgrunn. Det blir derfor ikke riktig for meg å stille opp en universal grense for hva som prinsipielt sett er greit. Jeg tror at de fleste kvinner selv kjenner hva som er greit for dem i sitt konkrete tilfelle og at det i vårt samfunn nesten alltid vil være innenfor de rammene som det gjeldende lovverket setter. Gjeldende abortlov er altså i samsvar med rådende rettsfølelse.

    Du etterlyser konsistente prinsipper. Mine verdier tilsier at konsistente prinsipper ikke bør være avgjørende. Hva slags menneskesyn ville det ellers gitt uttrykk for?

    1. Igjen virker det som du argumenterer for at det ikke skal være noen felles grenser for dette. At det er opp til enhver å avgjøre, når som helst, om man vil beholde barnet sitt eller ikke. Hvis et tre år gammelt barn plutselig får en alvorlig diagnose, som gjør at foreldrene vil få en ekstra byrde, som de egentlig ikke ønsker seg, skal de da ha samme mulighet til å kvitte seg med barnet? Hvis ikke, hvorfor ikke? (Prinsipielt)

  38. Jeg ville bare gi tommel opp for dette, samt legge inn et bidrag for å gjøre kommentarfeltet bittelitt mer behaglig. Vi trenger å høre flere slike historier om abort. Jeg er glad for at de som synes det er greit å snakke om abortene sine gjør nettopp det.

  39. Hallai!
    Selvopplevde erfaringer følger:
    -Livet kan bli bra om ikke alt går som planlagt. Helt sant.
    -Å få beskjed om at barnet ditt har Down syndrom i uke 20 i graviditeten skaper veldig mye ubegrunnet frykt. Så mye frykt at man kan bli syk av det.
    -Jeg tror det oppleves vamskeligere å ta et valg om abort dess lengre ut i svangerskapet man kommer.
    -Det kan gå helt fint å få et barn med Down syndrom, faktisk kan det føles like fint som å få et såkalt «velskapt» barn. Det må du bare tro meg på. Jeg sier det ikke fordi «alle mødre må jo si at de er glade i barna sine».
    – Når uventede ting skjer, vokser man på det. Og det kan noen ganger være verdt ganske mye.
    -Får vi et mindre tolerant samfunn med forvitring av sosiale rettigheter, kan flere føle seg tvunget til abort. Jeg føler veldig sterkt at det kan være undertrykkende og kvinnefiendtlig.
    -Tilfeldigheter har det til at jeg hadde et godt nettverk og ressurser som nok førte til at jeg opplevde forslaget om abort som et tilbud og ikke som en forventning/press/etc.
    -Vi lever i et stort sett veldig trygt og fint samfunn, måtte det forbli slik.

  40. For et kommentarfelt! Interresant og viktig at du tar debatten. Mange sider jeg ikke har tenkt på ved dette og som kanskje gjør meg bittelitt klokere i møte med andre mennesker som tar andre valg enn meg.

    Og i går måtte jeg bruke bukser på Østlandet. Sommeren er på hell.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.