Meny Lukk

Kjernefamilien

– Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten.
– Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar.

(Fra «Nei og atter nei» av Nina Lykke)

Nei og atter nei av Nina Lykke

Hvis jeg sier «Damn, bitch, you live like this?», skjønner du hvilken meme jeg mener da? Det er den der Max, sønnen til Langbein, har blitt med en dame, en bitch, hjem, også viser det seg å være veldig rotete der. Så da sier han: «Damn, bitch, you live like this?»

Sånn tenker jeg når jeg er hjemme hos kjernefamilier, når det handler om tidsklemma på Dagsrevyen, eller når venner forteller om hverdagslivene sine med partner og barn. I hodet mitt sier Max dette på en halvbekymret måte. Litt sånn: …går det bra med deg? Trenger du hjelp? Det er altså ikke snakk om en streng, fordømmende måte å tenke det på. Det handler mer om at jeg ikke skjønner helt hva som foregår. Damn, bitch, you live like this? Med folk som er avhengige av deg til alle døgnets tider og minimal plass til deg selv og din egen personlighet? Hvordan får du det til? Hvorfor får du det til?

Nå spiller det ingen rolle for meg hvordan folk organiserer forholdene og formeringen sin, virkelig ikke. Dette handler ikke om at jeg hater kjernefamilien eller synes folk som lever i kjernefamilier er lettlurte. Jeg bare skjønner ikke helt hvilke regler som gjelder, jeg skjønner ikke helt konseptet. Og jeg skulle gjerne skjønt konseptet. For det er jo som Ariel Levy skriver i The Rules Do Not Apply:

Daring to think that the rules do not apply is the mark of a visionary. It’s also a symptom of narcissism.

Jeg er en helt gjennomsnittlig dame, man skulle tro at en helt gjennomsnittlig samfunnsinstitusjon burde appellere til meg. Jada, her er det mange forbehold å ta, for eksempel at kjernefamilien er i utvikling, at det er mange folk som ikke lever i kjernefamilier og bla blab la bla lalala. I sommer har jeg uansett vendt meg til litteraturen for svar. Hahaha, «vendt meg til litteraturen». Sorry, ass.

Jeg har lest bøker som på forskjellige vis handler om kjernefamilien. Om å ikke ville ha den, og så plutselig ville ha den, om å ikke få det til, om tiden etterpå, om hva som skjer med en kjernefamilie etter 20 år. Litt forskjellig, med andre ord. Går det an å få til et utvalg som virkelig representerer alle kriker og kroker ved kjernefamilien? Nei, det tror jeg ikke. Klarte jeg likevel å utelukkende velge ut bøker som er forferdelig dårlige reklamer for kjernefamilien? Definitivt.

Misforstå meg rett, alle bøkene jeg snakker om her er gode bøker. Jeg anbefaler dem på det varmeste. Men jeg har helt tydelig valgt bøker som fortserker tvilen min, bøker som ikke har beroliget meg på noe vis. Kanskje jeg gjorde det helt ubevisst, kanskje jeg valgte bøker jeg på et eller annet plan visste at ikke kom til å si: «Kjernefamilie er kjempebra og -digg».

Det er slitsomt å lese ting som utfordrer grunnverdiene våre, veit du.

Nei og atter nei av Nina lykke

Jeg begynte med Nei og atter nei av Nina Lykke. En såkalt vittig satire over middelklasselivene til Ingrid og Jan, som har vært gift i 25 år. Romanen veksler mellom tre synspunkter. Ingrid kveles sakte men sikkert av livet sitt, av voksne sønner som legger igjen bremsespor i undertøy hun fortsatt vasker. Hanne er i begynnelsen av 30-årene og merker deadlinen for kjernefamilie nærme seg. Jan blir forfremmet og får en slags ny giv.

Nei og atter nei er morsom og på kornet, dessuten er den lett ubehagelig fordi den ser rett gjennom den norske middelklassen. Her kan man ikke gjemme seg bak fast stilling og jentetur til Barcelona. Samtidig er det ikke parodisk. Selv den middelaldrende mannen som er utro med en yngre dame, får komme fra det med menneskeligheten sin i behold.

Som leser var det befriende å slippe den monotone hverdagsligheten som preger mye av norsk samtidslitteratur. Er det lov å si? Det var deilig å slippe handlingslammede og nostalgiske figurer, å bli servert det ene stikket etter det andre, uten at jeg var bekymret for at en av hovedpersonene skulle bli i fosterstilling resten av boka.

Dessuten var det som å se monsteret i en skrekkfilm. Det er som vi veit alltid mye skumlere før man får se det arrete gjenferdfjeset på nært hold. Neste gang jeg kjenner på en sånn generell frykt for forpliktelse og befruktning og sånt, vet jeg nøyaktig hva det er jeg er redd for. Det er å våkne opp som Ingrid om 25 år. Name your fear, ikke sant.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Fra en rusten kjernefamilie i oppløsning, til etterdønningene av selve oppløsningen. I Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen skiller Karen seg fra mannen sin. Sammen har de en liten datter. Som den moderne kvinnen hun er, skriver Karen selvfølgelig under på delt omsorg. Men hva er du egentlig, den uka ungen er hos faren sin? Er det i det hele tatt lov å tenke at ungen er mer din enn hans? At du har laget den mer enn han har laget den, at den hører til deg? Det er ikke mye moderne ved det.

Vær snill med dyrene er en liten og tøff bok. Den er oppdelt i korte scener, minner og tankesekvenser fra ulike deler av skilsmissen og tiden etter. Den er vond, ikke bare fordi Karen må kjempe så hardt med seg selv, men fordi man jo umulig kan vite hvilken påvirkning situasjonen har på datteren.

Selv om Vær snill med dyrene var en sår bok, var det også den minst skremmende av kjernefamiliebøkene jeg leste i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi Karen tok et valg og sto for det, kanskje fordi til og med kjernefamilien er noe man kan trekke seg fra. Med konsekvenser, jada, men til syvende og sist finnes det fluktmuligheter. Bare litt synd om det går så hardt utover barna man i affekt har laget. «Sjekk her, dette er grunnen til at du ikke drar staten inn i dine private anliggender», tenkte jeg, da jeg leste om meklingskontorer og barnefordelingspapirer og familieterapeuter.

The Rules Do Not Apply av Ariel Levy

Da jeg begynte på The Rules Do Not Apply av Ariel Levy, var jeg ikke akkurat overbevist om at et kjernefamilieprosjekt er en god idé for mitt vedkommende. Dette er ikke skjønnlitteratur, men en selvbiografisk fortelling om det hun selv kaller «å ville ha for mye». Det er også, uten tvil, den mest hjerteskjærende boka jeg har lest på en stund. Allerede på de første sidene etableres det at Levy nettopp har mistet barnet sitt. Sånn ordentlig mistet, altså. Barnet er dødt.

Når jeg sier at jeg er veldig usikker på om jeg skal ha noen barn, så betyr ikke det at jeg hater barn, at jeg ikke synes noen skal få barn, at jeg tror at du faker kjærligheten for barnet ditt, eller at jeg ikke har noen forståelse for at du har skikkelig, skikkelig lyst på dem. Jeg er jo et menneske, ikke sant.

Det er egentlig bare to spørsmål jeg har lyst til å stille folk med barn, og det er to spørsmål jeg aldri, aldri, aldri stiller. Det første er: Har du tenkt på miljøet? Hva da? Og det andre er: Hva skal du gjøre når barnet dør? Det er spørsmål jeg har lyst til å stille av nysgjerrighet, for å trøste meg selv og kanskje selv klare å vurdere barn på ekte. Ikke for å stille noen til veggs eller lage dårlig stemning. Så derfor spør jeg aldri, det er jo dritslemt. «Takk for paien, har du tenkt på at barnet ditt kan dø når som helst?» Herregud, selvfølgelig har folk tenkt på det.

Men barnet til Ariel Levy dør, og det er jo som om himmelen skulle falle ned. Men før det, før himmelen faller ned, er The Rules Do Not Apply en smart historie om en dame som vil ha alt. Selv om fortellingen handler om å jobbe for å få et barn og så miste det, så handler den også om at Ariel Levy er et helt menneske i seg selv. Med eller uten barn, med eller uten kjernefamilien sin. Og på den måten var det kanskje den mest oppmuntrende boka jeg leste om kjernefamilien som konsept i sommer.

Siri