Kjernefamilien

– Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten.
– Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar.

(Fra «Nei og atter nei» av Nina Lykke)

Nei og atter nei av Nina Lykke

Hvis jeg sier «Damn, bitch, you live like this?», skjønner du hvilken meme jeg mener da? Det er den der Max, sønnen til Langbein, har blitt med en dame, en bitch, hjem, også viser det seg å være veldig rotete der. Så da sier han: «Damn, bitch, you live like this?»

Sånn tenker jeg når jeg er hjemme hos kjernefamilier, når det handler om tidsklemma på Dagsrevyen, eller når venner forteller om hverdagslivene sine med partner og barn. I hodet mitt sier Max dette på en halvbekymret måte. Litt sånn: …går det bra med deg? Trenger du hjelp? Det er altså ikke snakk om en streng, fordømmende måte å tenke det på. Det handler mer om at jeg ikke skjønner helt hva som foregår. Damn, bitch, you live like this? Med folk som er avhengige av deg til alle døgnets tider og minimal plass til deg selv og din egen personlighet? Hvordan får du det til? Hvorfor får du det til?

Nå spiller det ingen rolle for meg hvordan folk organiserer forholdene og formeringen sin, virkelig ikke. Dette handler ikke om at jeg hater kjernefamilien eller synes folk som lever i kjernefamilier er lettlurte. Jeg bare skjønner ikke helt hvilke regler som gjelder, jeg skjønner ikke helt konseptet. Og jeg skulle gjerne skjønt konseptet. For det er jo som Ariel Levy skriver i The Rules Do Not Apply:

Daring to think that the rules do not apply is the mark of a visionary. It’s also a symptom of narcissism.

Jeg er en helt gjennomsnittlig dame, man skulle tro at en helt gjennomsnittlig samfunnsinstitusjon burde appellere til meg. Jada, her er det mange forbehold å ta, for eksempel at kjernefamilien er i utvikling, at det er mange folk som ikke lever i kjernefamilier og bla blab la bla lalala. I sommer har jeg uansett vendt meg til litteraturen for svar. Hahaha, «vendt meg til litteraturen». Sorry, ass.

Jeg har lest bøker som på forskjellige vis handler om kjernefamilien. Om å ikke ville ha den, og så plutselig ville ha den, om å ikke få det til, om tiden etterpå, om hva som skjer med en kjernefamilie etter 20 år. Litt forskjellig, med andre ord. Går det an å få til et utvalg som virkelig representerer alle kriker og kroker ved kjernefamilien? Nei, det tror jeg ikke. Klarte jeg likevel å utelukkende velge ut bøker som er forferdelig dårlige reklamer for kjernefamilien? Definitivt.

Misforstå meg rett, alle bøkene jeg snakker om her er gode bøker. Jeg anbefaler dem på det varmeste. Men jeg har helt tydelig valgt bøker som fortserker tvilen min, bøker som ikke har beroliget meg på noe vis. Kanskje jeg gjorde det helt ubevisst, kanskje jeg valgte bøker jeg på et eller annet plan visste at ikke kom til å si: «Kjernefamilie er kjempebra og -digg».

Det er slitsomt å lese ting som utfordrer grunnverdiene våre, veit du.

Nei og atter nei av Nina lykke

Jeg begynte med Nei og atter nei av Nina Lykke. En såkalt vittig satire over middelklasselivene til Ingrid og Jan, som har vært gift i 25 år. Romanen veksler mellom tre synspunkter. Ingrid kveles sakte men sikkert av livet sitt, av voksne sønner som legger igjen bremsespor i undertøy hun fortsatt vasker. Hanne er i begynnelsen av 30-årene og merker deadlinen for kjernefamilie nærme seg. Jan blir forfremmet og får en slags ny giv.

Nei og atter nei er morsom og på kornet, dessuten er den lett ubehagelig fordi den ser rett gjennom den norske middelklassen. Her kan man ikke gjemme seg bak fast stilling og jentetur til Barcelona. Samtidig er det ikke parodisk. Selv den middelaldrende mannen som er utro med en yngre dame, får komme fra det med menneskeligheten sin i behold.

Som leser var det befriende å slippe den monotone hverdagsligheten som preger mye av norsk samtidslitteratur. Er det lov å si? Det var deilig å slippe handlingslammede og nostalgiske figurer, å bli servert det ene stikket etter det andre, uten at jeg var bekymret for at en av hovedpersonene skulle bli i fosterstilling resten av boka.

Dessuten var det som å se monsteret i en skrekkfilm. Det er som vi veit alltid mye skumlere før man får se det arrete gjenferdfjeset på nært hold. Neste gang jeg kjenner på en sånn generell frykt for forpliktelse og befruktning og sånt, vet jeg nøyaktig hva det er jeg er redd for. Det er å våkne opp som Ingrid om 25 år. Name your fear, ikke sant.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Fra en rusten kjernefamilie i oppløsning, til etterdønningene av selve oppløsningen. I Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen skiller Karen seg fra mannen sin. Sammen har de en liten datter. Som den moderne kvinnen hun er, skriver Karen selvfølgelig under på delt omsorg. Men hva er du egentlig, den uka ungen er hos faren sin? Er det i det hele tatt lov å tenke at ungen er mer din enn hans? At du har laget den mer enn han har laget den, at den hører til deg? Det er ikke mye moderne ved det.

Vær snill med dyrene er en liten og tøff bok. Den er oppdelt i korte scener, minner og tankesekvenser fra ulike deler av skilsmissen og tiden etter. Den er vond, ikke bare fordi Karen må kjempe så hardt med seg selv, men fordi man jo umulig kan vite hvilken påvirkning situasjonen har på datteren.

Selv om Vær snill med dyrene var en sår bok, var det også den minst skremmende av kjernefamiliebøkene jeg leste i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi Karen tok et valg og sto for det, kanskje fordi til og med kjernefamilien er noe man kan trekke seg fra. Med konsekvenser, jada, men til syvende og sist finnes det fluktmuligheter. Bare litt synd om det går så hardt utover barna man i affekt har laget. «Sjekk her, dette er grunnen til at du ikke drar staten inn i dine private anliggender», tenkte jeg, da jeg leste om meklingskontorer og barnefordelingspapirer og familieterapeuter.

The Rules Do Not Apply av Ariel Levy

Da jeg begynte på The Rules Do Not Apply av Ariel Levy, var jeg ikke akkurat overbevist om at et kjernefamilieprosjekt er en god idé for mitt vedkommende. Dette er ikke skjønnlitteratur, men en selvbiografisk fortelling om det hun selv kaller «å ville ha for mye». Det er også, uten tvil, den mest hjerteskjærende boka jeg har lest på en stund. Allerede på de første sidene etableres det at Levy nettopp har mistet barnet sitt. Sånn ordentlig mistet, altså. Barnet er dødt.

Når jeg sier at jeg er veldig usikker på om jeg skal ha noen barn, så betyr ikke det at jeg hater barn, at jeg ikke synes noen skal få barn, at jeg tror at du faker kjærligheten for barnet ditt, eller at jeg ikke har noen forståelse for at du har skikkelig, skikkelig lyst på dem. Jeg er jo et menneske, ikke sant.

Det er egentlig bare to spørsmål jeg har lyst til å stille folk med barn, og det er to spørsmål jeg aldri, aldri, aldri stiller. Det første er: Har du tenkt på miljøet? Hva da? Og det andre er: Hva skal du gjøre når barnet dør? Det er spørsmål jeg har lyst til å stille av nysgjerrighet, for å trøste meg selv og kanskje selv klare å vurdere barn på ekte. Ikke for å stille noen til veggs eller lage dårlig stemning. Så derfor spør jeg aldri, det er jo dritslemt. «Takk for paien, har du tenkt på at barnet ditt kan dø når som helst?» Herregud, selvfølgelig har folk tenkt på det.

Men barnet til Ariel Levy dør, og det er jo som om himmelen skulle falle ned. Men før det, før himmelen faller ned, er The Rules Do Not Apply en smart historie om en dame som vil ha alt. Selv om fortellingen handler om å jobbe for å få et barn og så miste det, så handler den også om at Ariel Levy er et helt menneske i seg selv. Med eller uten barn, med eller uten kjernefamilien sin. Og på den måten var det kanskje den mest oppmuntrende boka jeg leste om kjernefamilien som konsept i sommer.

Siri

56 kommentarer

  1. Det her er spennende. Først når jeg ble singel fant jeg ut at jeg har lyst på barn. Ikke nå, og kanskje ikke før det er for sent, men jeg har lyst til å ha en generasjon uder meg. Men jeg vil ikke ha baby eller treåring eller tenåring eller tjuefemåring. Så jeg skal ikke ha barn nå, og kanskje ikke senere heller. Men det er en sånn ting jeg tror jeg kommer til å føle at er litt trist om jeg ikke har, en gang i fremtiden.

    At jeg skrev det her betyr ikke at jeg tror at det er det du egentlig vil du også bare at du ikke vet det, eller at jeg tror at det er sånn du også kommer til å ha det om du bare «blir litt eldre» og «kjenner den biologiske klokka» eller om du skulle bli singel, da.

    Foreløpig heller jeg i hvert fall til at det er jeg som er den irrasjonelle av oss.

    1. Hundre prosent av min usikkerhet rundt å få barn og forplikte meg til kjernefamilielivet, handler om at jeg er redd for å angre hvis jeg ikke gjør det. Jeg er bare ikke sikker på om det er en god nok grunn til å gjøre det, hvis du skjønner? At jeg skulle gjerne hatt en eller annen plussgrunn til å gjøre det. «Barn hadde vært en berikelse i livet mitt», «jeg er veldig interessert i barn», «barn er gøy», «jeg har lyst på noen flere å være glad i», e.l. Ikke bare: «Tenk hvis jeg angrer på at jeg ikke gjør det».

      Altså, jeg synes å få barn er megarasjonelt i prinsippet, bare så det er sagt!

      Om det skulle bli krise for oss, så kan vi jo få barn sammen. Noen ønsker? Jeg må nesten insistere på mange morsomme babykostymer + flytende kjønnsnormer, men utover det er jeg åpen for det meste.

    2. Enig! Jeg vil ikke ha barn, men jeg vil ha etterkommere. Altså noen som kan besøke meg på gamlehjemme og rydde huset mitt for dritt når jeg dør + lese dagbøkene mine fra da jeg var fjorten.

    3. Nå svarer jeg meg selv, men det er den beste måten å svare deg på Siri (tror jeg, sånn rent teknisk).

      Jeg tror egentlig ikke det går an å angre på noe du ikke har lyst til. Og om du skulle tenke når du blir 45 at «skulle ønske jeg hadde lyst på barn når jeg var yngre» tror jeg at du har gjort litt av hvert i livet som gjør at du takler det også. På en bra måte. Min erfaring er i hvert fall at det er utrolig lite i livet vi(jeg) faktisk angrer på. Selv de sinnsykt bedritne tingene og bortkastet tid. For jeg aner jo ikke hva som hadde skjedd hvis ikke. Og akkurat nå er bra. Det tror jeg jeg kommer til å tenke når jeg er nitti også, med null barn eller femten barnebarn. Kanskje vi dør før vi rekker å bestemme oss. Kanskje vi har bestemt oss allerede.

      Synes det er rasjonelt fra et biologisk synspunkt, og irrasjonelt fra et personlig synspunkt.

      Det eneste jeg egentlig faktisk vil si er at jeg tror vi bør stole såpass på hverandre at vi kan tro at i hvert fall vennene våre vet hva de snakker om når de sier de vil/vil ikke ha barn.

    4. Helt enig, T. Vi må jo bare ha nok respekt for hverandre til å stole på at folk kjenner seg selv best. Og i forlengelsen av det, så tenker jeg at det er hyggelig om vi kan la folk ombestemme seg. Dette er mer en generell tanke, da. Det må være greit å ombestemme seg. Har man allerede fått barna, så skjønner jeg jo at det ikke bare er å ombestemme seg, men da må det være lov å si «jeg trenger hjelp til dette, jeg».

  2. Jeg blir kjempetrist av tanken på å ikke skulle ha barnebarn, å ikke skulle kunne la noen arve alle greiene jeg er glad i, og notatbøkene mine. Arvestykker jeg har fått (særlig etter mamma, som er død), er nesten guddommelige for meg. Jeg vil også så gjerne ha besøk av noen jyplinger når jeg er gammel, som kan bli eldre og lære av meg og greier. Egentlig egoistisk. Men jeg ønsker meg det, så veldig.

    Skikkelig synd at jeg ikke vil ha barn, da.

    1. Hei, Kjersti! Du var så god på Snapkollektivet her om dagen! Tusen takk for det innblikket i hverdagen din, det var både interessant og opplysende!

      Det er mange fine ting med barn, ass, for eksempel at man kan få barnebarn, ja! Det hadde vært noe!

  3. Nei og atter nei var så artig, og jeg digga hvordan Ingrid takla heile opplegget!

    Har ikke lest de andre bøkene, men de spørsmålene du stiller har jeg tenkt mye på. Miljøkrisa, som er noe så skummelt som at vi kan gjøre det umulig for menneskeheten å eksistere på planeten i løpet av kort tid, og hvordan dette kommer til å forme mitt barns liv, er noe jeg ofte får vondt i magen av å tenke på. Jeg prøver å leve miljøbevisst, jeg stemmer på det politiske partiet som tar miljø mest på alvor, jeg skriver under på all slags kampanjer mot oljeboring og TISA og kull og Trump, men tenker i mitt stille sinn at det sikkert ikke hjelper. At vi sikkert kommer til å koke opp, regne bort, dø, hele gjengen og hva slags verden er det jeg har skapt et nytt menneske i? Men det er vel noe urmenneskelig i det der reproduksjonsbehovet, jeg tror det er en slags medfødt pliktfølelse som melder seg i et helt sykt behov etter å lage barn.

    Jeg klarer ikke alltid å rettferdiggjøre for meg selv at jeg har formert meg når situasjonen er som den er, men jeg prøver å være optimist og tenke at det kanskje ikke blir for ille for fort om vi bare kan skynde oss litt med det grønne skiftet, om Carl I. Hagen og gjengen kan tørre å innrømme for seg selv og andre at klima er et jævla stort problem som vi må ta tak i nå.

    Jeg er livredd for krybbedød, for bilulykker, for at han skal vokse opp og bli alkoholiker eller kjøpe motorsykkel, at han skal få kreft. Jeg tenker ofte at om han skulle dø, så vil jeg at jeg dør samtidig, for hva jeg skulle ha gjort om noe skjedde, klarer jeg ikke engang å forestille meg.

    1. Heeeelt enig om Ingrid. Digga at hun bare: «Nei, folkens. Fuck it.»

      Det er veldig interessant å høre hvordan foreldre tenker om miljø, ass. (Og det er ikke meningen å være festbrems eller noe, jeg er bare interessert.) Tipper den oppvoksende generasjonen blir en skikkelig grønn gjeng!

    2. Jeg håper i alle fall at de blir veldig grønn. Skjønner egentlig ikke at det er så mange ikke-grønne i vår generasjon. Det er vel for skummelt å ta innover seg hvordan situasjonen faktisk er.

  4. 1. Nei. Da jeg tenkte at NÅ er jeg klar for barn, var ikke miljøkrisa i tankene mine i det hele tatt. Så naiv og egoistisk er jeg.

    2. Jeg klarer ikke forholde meg til tanken om at jeg skal overleve mitt eget barn, men så får jeg nervøst sammenbrudd av tanken på at mamma skal dø en dag også.

    Jeg tenker at om man ikke vil ha barn, så får man ikke egne barn. Det er heldigvis ingen andre enn du sjøl som bestemmer.

    1. Shit, jeg er redd for at det er mange som har fått barn som ikke egentlig hadde så lyst på dem eller burde fått dem :'( Men du hadde lyst på det og fikk det og burde ha det! Og det er jo drithyggelig!

      (Glemmer alltid hvor dårlig stemning jeg lager når jeg skriver om sånne ting som det her, det er ikke meningen!)

    2. Du lager ikke dårlig stemning! Jeg liker disse innleggene dine veldig godt.

      Ang. det at du er redd for å angre på at du ikke får barn. Jeg tror ikke man kan angre på noe man aldri har opplevd, om du skjønner?
      Folk er forskjellig og noen ønsker seg jo barn for alt det er verdt, og mener det er det som er meningen med livet. Jeg er ikke helt enig der. Det er jo som å si at de første 30 årene av livet mitt var uten mening. Jeg ble kjempe redd da jeg fant ut at jeg var gravid, selv om det var planlagt, for man vet jo hva man har, men ikke hva man får. Angrer ikke!
      Kanskje av og til når jeg sitter stuptrøtt midt på natten med en baby som ikke vil sove. Neida.

    3. Aaaah, aller helst vil jeg jo at jeg på et eller annet tidspunkt skal få et brev fra en autoritet der det står: «Vi har vurdert saken for deg, og du er dessverre uegnet som mor. Ikke tenk noe mer på det, finn deg noe annet å drive med.»

      Uansett er det veldig fint å høre om litt uredigerte foreldreliv her i kommentarfeltet. Synes ofte det enten blir sånn «jeg har det helt jævlig, barnet har ikke sovet på tjue år og puppene mine faller av» eller «alt er helt prima, babyen er et roseblad og jeg elsker bæresjal».

    4. Spot on. Og så tenker jeg at dersom du blir 45 år og angrer på at du ikke fikk unger, kan du vurdere å bli fostermor, Siri.

  5. Jeg tenker ofte at det å få barn er egoistisk. Ja, du får plutselig ansvar for et annet vesen og du har ikke rett til å være egoistisk lenger, med det å FÅ barn, det tenker jeg på som egoistisk. Du gjør det jo ikke for noen andre enn deg selv (og kanskje din partner)? Miljøkrisa er alltid noe som dukker opp i hodet mitt når folk prater om barn, og så tenker jeg «men hvorfor ikke adoptere i stedet da?». Samtidig skjønner jeg at folk vil ha sitt eget biologiske barn, og jeg får ofte litt stygge blikk hvis jeg sier det jeg tenker om hele barnegreia. Sånn som verden og miljøet er nå, så er det jo nesten litt uforsvarlig å sette et nytt liv ut i verden, er det ikke? Men herregud jeg er 19 år, hva vet vel jeg om barn og kjernefamilie og mijløkrise.

  6. Dette var jo en skikkelig lur måte å få svar på spørsmålene dine, da! Hehe.

    1. Ja. Synes det er et veldig interessant og vanskelig tema. Men det korte svaret er at jeg ikke er personlig overbevist om at jeg burde latt vær av hensyn til miljøet. Og som alle vanlige mennesker setter jeg meg selv og mine i sentrum av virkeligheten.

    2. Hver dag! Og det er 1000 ganger verre enn å tenke på at generasjonen over en gang blir borte. Den uendelige kjærlighetsfølelsen veier tydeligvis opp for den evige frykten for dette. Såvidt det er. For jeg angrer jo ikke.

    1. Hehehe, det er fordelen ved blogg, veit du! Kan spørre uten å spørre!

      Altså, jeg er dødsbekymra for mitt imaginære, framtidige barn NÅ, liksom, jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ha et ekte barn å passe på.

  7. 1. Tenkte ikke på miljøet
    2. Tenker innimellom på at han kan dø, men må da ganske raskt fortrenge tankerekken, for det blir for heftig å kjenne på.

    1. Jeg hadde ingen interesse av barn da jeg var 28 år – det kom mer rundt 33-34 år. Men klart du har mage til det Siri – du løper jo Marathon og Tromsdalstind Skyrace – det er heftige greier det:)

      Jeg har blitt fortalt at det å få barn mye handler om å vokse som menneske på et dypere plan. Dette med å sette seg selv til side over lengere tid skal visstnok være utviklende (håper det!!)

    2. Hahaha, Ellen, på toppen av den siste bakken i Skyrace forrige helg, satt det en familie. Den ene lille ungen hadde en sånn squeezy-pose med noe smørje inni (smoothie? Babymat?), også bare klemte den det utover hele den fine ullgenseren til faren (?) sin. Da tenkte jeg at det slitet jeg holdt på med, iallfall kom til å være over om en halvtimes tid. Kan virke som jeg hadde hatt godt at å vokse litt på et dypere plan, ja. Det må du iallfall veldig gjerne oppdatere meg på. Barn som selvutviklingsprosjekt, liksom. Hvordan går det? Merker du dypere mening osv.? Og ikke minst: Hvor tar man tålmodigheten fra? Hvor??

  8. 1. Tenkte og tenker på miljøet. Nøyer meg difor med to stk. Vi er to og etterlet oss to. Og så venta vi leeenge med å få barn da, slik at det statistisk sett ikkje er så mange tiår vi bidrar til befolkningsvekst.
    2. Det går det etter mitt syn ikkje an å gå rundt å tenke på om du vil ha eit nokonlunde OK liv etter å ha fått barn. Så da gjer eg ikkje det.

    Ellers sa eg i rundt 15 år at eg ikkje skulle ha biologiske barn. Er veldig lei av å bli mint på det, for å seie det slik. Men kva skjedde? Fleire ting i vårt tilfelle da; hunden døydde, vi hadde vore kjærestar i 10 år, skulle vi ikkje finne på noko, i staden for meir av det same i 50 år til? Så vart det å få barn nærliggande da. Meir kreative er ikkje vi. Og adopsjonskøane var og er kjempelange. Har i grunnen aldri sett meg tilbake.

    Ein eller annan har skrive at alle lykkelege familiar er lykkelege på same måte, medan alle ulykkelege er det på kvar sin måte. Hvis det er slik, er det jo klart mest interessant å skrive om dei siste tilfella.

    1. Veit du om noen bra framstillinger av ca lykkelige kjernefamilier, Kari? Hadde vært gøy å lese/se/høre. Tror du har helt rett i at det er mer nærliggende å produsere greier basert på mistilpassethet.

      Hva synes du om livet før og etter barn? Nå spør jeg ikke om du angrer på å ha fått barn, altså, bare om hvordan hverdagen føles. Er så redd for at jeg skal bli helt borte oppi alt, og så en dag blir jeg så lei at jeg tar familiebilen og blir en omstreifer.

    2. Tidlegare i sommar las eg i ei papiravis anmeldelse av ein ny, biografisk roman av ein eldre, mannleg, amerikansk forfattar. Den handla om den lukkelege barndommen hans, foreldre som elska han og kvarandre. Aner du eller nokon av dine beleste blogglesarar kva bok/forfattar det kan dreie seg om? Eg vart nysgjerrig på boka nettopp fordi den visstnok beskriv harmoni og det er så sjeldan.

      Livet før barn var bra og livet etter barn er bra. Er glad eg venta lenge, men det eg ikkje hadde tenkt på var at det innebar gamle besteforeldre. Kombinasjonen barn og gamle foreldre som begge treng omsorg, må eg innrømme er litt heftig.
      Det som var så greit med å få eit barn til, var at eg kunne slappe av og kose meg mykje meir, fordi eg denne gongen visste sikkert at alt mulig kom til å gå over. Feks kunne eg nyte å sitte oppe med baby på skuldra og lese bøker i nattestilla.
      For barnlause meg var det ganske lett å forestille meg kva familie og barn ville kreve, men vanskelegare å forutsjå kva det kom til å gje meg. F.eks dagens blåbærtur med to 11-åringar, sjølsagt maste dei om at vi skulle dra og sjå på kattungar, ropte på meg slik at eg vart litt bekymra for at nokon skulle tru det var ein naudsituasjon og begge fekk vatn i støvlane. Av ein eller annan grunn veg synet av dei to jentene som midt ute i skogen går på elvevandring kun iført truse opp for alt det der andre. Som du skjønner er eg absolutt ikkje den rette å spørre altså! Eg elskar til og med å ha katt. Og natt til i går hoppa han inn gjennom soveromsvindauge med ei mus som han i full fart og med ekle lydar gumla i seg like ved senga mi, fordi eg stressa prøvde å få han til å ta med seg musa ut for å ete den der.
      Men det er parallellar mellom det å ha barn og kjæledyr altså, haha.

    3. Hm, vet ikke hvilken bok det kan være, men skal være på alerten!

      Det tror jeg du har veldig rett i, at jeg jo på et vis kan forestille meg det praktiske rundt barn og sånt, men at det er vanskelig å se for seg belønningene (om det er det vi skal kalle det). Takk for minihistorier om elvevading og musespising. Høres mindre skummelt ut enn mye annet kjernefamilierelatert.

  9. 1) Eg er einig i mange av svara over. Lurt å få såpass med barn at nokon kan ta vare på oss når vi blir gamle osb. Og så håpar vi på at nokon klarer å røske liv i både politikarar og folk flest snart.

    2) Dette tenkjer jo alle foreldre på. Eg har seriøst tenkt at viss noko skulle skje med ungane mine (eufemismen er nødvendig ja) har eg ingenting å leve for lenger, og kan brukast til veldig farlege oppdrag for regjeringa (helst ei anna regjering enn den vi har akkurat no). Har moglegvis sett litt mykje film. Andre ting ein kan gjere når grunnen under ein vert riven bort er å starte eit nytt og meiningsfullt liv ved å reise til fattige land og jobbe med utdanning særleg av jenter, noko eg ser på som svar på dei fleste av verdsproblema. Uansett hadde det å prøve å leve eit normalt liv som likna på det ein hadde før truleg ført til psykisk samanbrot, som nemnt over, så det ser eg ikkje som eit alternativ.

    1. Og det kan jo hende at akkurat ditt barn løser miljøkrisa eller finner opp en ny strikkemetode eller kreftkur!

  10. Jeg tenker at det er mange flere som burde reflektert grundigere på hva det betyr, faktisk, å få barn. Og om man er klar for det. Det er jo selvsagt umulig å vite på forhånd hvordan man vil få det, både med eller uten barn. Og det samme med kjernefamilien; alt kan jo gå bra og ting kan gå til helvete. Problemet med å lese andres erfaringer er jo at they do not necessary apply til hvordan ditt liv vil komme til å bli. Det har i alle fall «livet mitt lært meg» (hilsen dame 45 lizm..), det er så mange varianter og nyanser og årsaker til at ting skjer og blir som de blir. Men selv om jeg elsker mine barn og selvsagt aldri kunne sett for meg et liv uten de nå, så skulle jeg ønske jeg lyttet litt mer til min indre stemme som prøvde å komme med noen motforestillinger mot å våge meg inn i kjernefamilien.

    1. Dette var en fin og chill kommentar, Cecilie! Alle de viktige tingene jeg kan, har jeg lært av damer på 45.

  11. Jeg hadde en skikkelig teit kollega, som stort sett lirte av seg sexistiske floskler ispedd øvrig dumhet. Men selv teite kolleger glimter til med gylne innsikter en gang i blant: «Det er ett liv før man har barn, og ett liv etter at man har fått barn, og man skjønner ikke det ene når man har det andre, så det er ikke noen vits i å prøve å forklare». Dette var svaret hans da jeg spurte hvordan det var å ha barn, og det hadde han helt rett i. Det er banalt, men det er også helt sant.

    Men konkrete spørsmål kan jeg jo svare på likevel:
    1. Ja, jeg har tenkt på miljøperspektivet, og jeg er klar over at mitt klimaregnskap forverres kraftig av å ha satt to barn til verden. På den annen side er jeg vegetarianer med flyskrekk, det veier opp noe.

    2. Selvfølgelig har jeg tenkt på at barna mine kan dø, og det ville jo vært helt hjerteskjærende jævlig. Men jeg tenker jo også at det viktigste er at de har glade og meningsfulle liv så lenge de lever, og at min oppgave er å gjøre barna klare for verden, og sørge for at de får med seg en ballast og trygghet nok til å leve gode liv på en måte som funker for dem. Så kan jo hvem som helst få en murstein i hodet i morgen. Når jeg er i mitt mer rasjonelle hjørne (unntaksvis, altså!) tenker jeg at dette er et perspektiv jeg må holde meg fast i. Men jeg håper selvsagt at jeg aldri skal måtte omsette teori til praksis.

    Og så tenker jeg at de som ikke har vært innom tanken om at barn og kjernefamilie er skummelt, de har ikke reflektert nok over det. Når det er sagt, er det fint for verden når kloke og reflekterte mennesker lager flere kloke og reflekterte mennesker.

    1. Hm, når jeg leste gjennom nå, så jeg at dette virket usjarmerende besserwissersk, så her kommer noen nyanseringer:

      -Jeg tror absolutt at folk som ikke har barn kan gjøre seg masse smarte tanker rundt livet med barn -og vice versa. Men det er vanskelig å stille de to alternativene opp i et for-og-mot-skjema, fordi det er så vesensforskjellige tilværelser. Og da tenker jeg ikke først og fremst på hvordan hverdagen arter seg, men den der følelsesmessige greia. Jeg er ikke en spesielt raus sjel, og blir f.eks. fort fed up med gjester som ikke hjelper til når de er på besøk. Men å ha noen mennesker boende hos meg i +/- atten år, mens de bråker om natta, tisser på gulvet, avbryter enhver samtale og bruker opp mesteparten av pengene mine, det er liksom det mest meningsfulle og forlokkende jeg kan tenke meg. Og det gir på ingen måte mening, og nettopp derfor er det også så vanskelig å formidle hva som er så fint med det.

      Og også når det kommer til det aller verste scenariet: Jeg forstår jo rent kognitivt at barna mine ikke kommer til å leve evig. Jeg håper selvsagt at de dør av alderdom etter et langt og godt liv. Men det aller viktigste for meg er at DE har det bra så lenge de lever. Og så hadde det vært helt krise for MEG om de døde, men det er allerede på andreplass. Satt på spissen (og med alle mulige overtroiske bankinger i bord og ymse treverk): Jeg vil heller at jeg skal miste barna mine, enn at mine barn skal miste barna sine. Men aller helst vil jeg jo at både de og jeg skal leve lykkelig og evig.

    2. Du, det virket ikke usjarmerende besserwissersk i det hele tatt! Ingen grunn til bekymring. Tusen takk for fint innblikk i det å ha barn!

      Det er så interessant å lese om alles erfaringer med barnehold. Og jeg blir mer og mer forbløffet over at det å være kvinne uten barn, på et eller annet vis har blitt en tydeligere identitet enn det å være kvinne med barn? Eller, at det å ha barn på en måte er normalen? Jeg skjønner jo hvorfor det har blitt sånn (jeeej, tradisjonelt kvinnesyn), men det å få barn må jo være en såpass altoverskyggende og omveltende opplevelse, at det burde være et tydeligere identitetstrekk enn å ikke ha dem?

  12. Kom på eit sitat som brann seg fast i meg -det er frå ein B- eller C-film eg såg for mange år sidan. Mor skal forklare dotter om korleis det er å få barn, og seier noko sånt som «Suddenly there is someone more important in your life than yourself, and it’s such a relief» -ikkje fordi folk utan barn er egoistar som ikkje bryr seg om andre, men fordi ein slepp unna mykje grubling om seg sjølv.

    1. Å, det var fint! Det minner også mistenkelig mye om hvordan enkelte (meg selv inkludert) kan finne på å jobbe veldig mye eller fordype seg helt hundre prosent i noe nytt hver gang livet butter. Ikke at det er det samme, altså. Bare en assosiasjon.

  13. Ok, kjører denne varianten isteden, da:

    Å velge å ikke få barn med miljøperspektivet som hovedargument, blir det samme som å velge individuelle løsninger (bidra negativt til befolkningsøkning) på et strukturelt problem (befolkningsvekst). «Har du tenkt på miljøet?» er forresten et spørsmål man kan stille alle for alle valg de gjør i livet. Skal til Syden, sier du, har du tenkt på miljøet? Spise burger, sier du, har du tenkt på miljøet? Kan bli litt slitsomt.
    Går an å få ett eller to barn, og dermed ikke bidra NOE SÆRLIG til befolkningsvekst, samtidig som nettopp det å få seg et par barn gjør det såpass opptatt i hverdagen i flere år fremover at du ikke får forurensa så innmari mye som du ville gjort uten disse barna, med hyppige ferier og flust av penger til å bruke bare på deg selv. (Gitt at du bruker tøybleier, kjøper brukt, spiser vegansk, gir til veldedighet osv osv osv). Syns et bedre argument for ikke å få barn er at man ikke har lyst. Det trenger ikke begrunnes noe mer enn det? Kan jo si hvorfor man ikke har lyst, da, uten å begrunne det i sånn påtatt miljøengasjement. Det er neppe miljøet som er den egentlige årsaken til at man ikke ønsker seg barn, men det høres jo fint og riktig ut å si det likevel.

    Har heller aldri hørt om noen som angrer på at de fikk barn. Kun hørt om de som angrer på at de ikke fikk barn. Det er liksom litt det samme som de som sier de ikke «bærer nag» eller angrer på en ulykke eller konflikt eller noe annet greier som har totalendret livet (og ofte til det verre). Man kan gå gjennom mye kjipt, men likevel sitte igjen med lærdom og opplevelser man ikke ville vært foruten. Sånn tror jeg litt av den barnegreia er. Jeg har iallfall lært veldig mye om meg selv og partneren min, ved å få barn, og selv om det har vært hardt og tøft og man tror man skal knekke sammen når som helst, ville jeg jo ikke vært disse opplevelsene foruten.

    Det er ikke «bare å adoptere», heldigvis for det. Dyrt er det også. Burde vært like strengt å lage nye barn, syns jeg.

    (solbrilleemoji)

    1. Som du vet, siden vi har diskutert dette før, så tror jeg ikke på individuelle løsninger på strukturelle problemer. Det betyr ikke at jeg er motstander av kildesortering eller tøybleier, men at jeg tror vi ikke løser miljøproblemene våre før vi får til en ordentlig reform i hvordan vi styrer økonomien vår.

      Mitt personlige miljøproblem med å skulle få barn, er at så lenge store selskaper og visse nasjonalstater får utnytte ressursene vår på den måten de gjør, så synes jeg det er vanskelig å se bort fra at barn er den ene tingen som er verre enn alle de andre tingene man kan gjøre. (Nå snakker jeg om oss her til lands, altså.) Da spiller det ingen rolle om man lager selv eller adopterer, det blir en liten, søt, forbrukende luksusgris uansett.

      Det er uansett ikke meningen å si at folk ikke skal få barn, eller prøve å gi dem dårlig samvittighet for at de har fått det. Jeg er rett og slett nysgjerrig, både på hva de har tenkt om miljøet, og ikke minst på hva de tenker om å lage barn når fremtiden ser såpass usikker ut. Hvor påtatt du synes det virker, får være opp til deg. Du kjenner meg jo. Sånn ellers synes jeg ikke noe om å fortelle andre hva grunnen til at de vil eller ikke vil ha barn er.

      Har heller aldri hørt om noen som angrer på at de fikk barn, men jeg har hørt om mange barn som angrer på foreldrene sine.

      Tror selvfølgelig at å få barn er en viktig opplevelse, det var ikke meningen å sette spørsmålstegn ved det. Vi kan ha lekedate med babyene våre om 10 år.

  14. For et fint innlegg! Er så mye jeg ville skrevet til deg om dette, kjenner meg igjen. Er syk, Sees ikke på utsida, og når andre ser meg har jeg en god dag. Derfor uforståelig for andre at jeg ikke skal ha barn, og det får jeg høre. Ofte. Jeg er også redd for å angre, og det er eneste grunnen til at jeg skulle fått barn. Takk for innlegget, dagen ble litt bedre :)

    1. Takk selv, Vindus! Det der høres ut som en ubehagelig situasjon å være i. Håper du har folk rundt deg som skjønner hva du sier, også.

    2. Måtte bare svare igjen! Ser at jeg var litt lite happy da jeg skrev, men det går fint med meg altså, har fiksa meg en mann som skjønner litt av hvert, det var jo flaks for meg :) men takk for omtanken!

  15. Hei!

    Jeg kan godt forstå at du setter kjernefamilien i tvil. Det er definitivt mange grunner til å ikke ha barn. Barn er slitsomme og de konsumerer deg. Jeg har nok barn fordi jeg er tradisjonell. Jeg vil ha en familie å dele hverdagen med. Jeg vil være mamma. Noen mer rasjonell forklaring har jeg ikke. Jeg forstår forresten ikke galskapen med å ha hund. Tenk å skaffe seg et siklende beist som må luftes tre ganger om dagen.. Babyer kan du jo etterhvert prate med.

    Når det kommer til spørsmålene dine:
    1.Ja, jeg tenker på miljøet, men vi er jo fucked uansett. Så det spiller ingen rolle hva jeg gjør. Dessuten kan jeg ikke la et evt. miljøengasjement gjøre at jeg har det verre med det korte livet jeg faktisk har her på jorden. Det finnes uansett 1000 andre ting man kan gjøre for miljøet

    2. Ja, klart man bekymrer seg for at barn kan dø. Men man kan jo miste kjæresten sin, søskne sine og foreldrene sine også. Å være redd for at noen skal dø er ikke unikt for de som har barn. Dessuten er planen at jeg skal dø først.

  16. Dette innlegget surret i hodet mitt i hele går, og jammen drømte jeg om deg i natt! (Ikke på DEN måten altså:-)).
    Har hatt perioder hvor barn har vært et ønske, men nå er jeg lettet over at det ikke ble noe av. I en paralell verden så ser jeg klart for meg hvor fantastisk det kan være, men det finnes ingen av/på knapp på barn. Tenker som så at hvis jeg selv kunne velge å bli født, ville jeg ha valgt det? Svaret for meg er nei.
    Takk for innlegget, mere -mere!!

  17. Bra blogginlegg! Jeg tror jeg vet at du har et anstrengt forhold til K.O. Knausgård, og Min Kamp, men må allikevel bare si at hans skildringer av livet i kjernefamilien (i den hvor han selv er pappa) er en veldig god beskrivelse av hvordan det kan oppleves å drive med sånn kjernefamilie i vår tid.
    1. Tenkte på miljøet, men ja, egoismen/biologien/driftene vant. Kildesorterer og flyr maks 1 gang per år i avlat.
    2. Ja, tenker masse på det. Særlig når barna er et annet sted enn meg. Tanken på å fortsette mitt eget liv etter at mine barn har dødd…. Tristere blir det ikke.

    Jeg hadde det veldig bra før jeg fikk barn som 30åring, men de sju årene som har gått siden det har vært.. Enklere, lissom. Fordi du uansett motgang og dritt har en «purpose» (tjihi); den ungen trenger deg, og medfører masse plikter og ansvar- du slipper å finne opp meninga m livet hver dag, lissom. Og er du heldig, bringer morskapet med seg uendelig med gode følelser, opplevelser etc. Og gjett hva; det er jo fortsatt mulig å være individ, mamma, kjæreste, kunstner, arbeidstager, rytter, isdanser, dykker
    etc etc også etter at ungen er et faktum. Men noen mammaer trenger å bli rista litt i, for å skjønne det. Åsså er det en fordel med en kul partner, da, som er rause med å gi hverandre slakk til å drive på med andre ting enn foreldreskap.

    Når det er sagt; jeg har aldri argumentert imot venner som ikke ønsker å få barn, og kommer heller aldri til å gjøre det. Kommer heller aldri til å begynne en setning med: …Bare vent til du får barn, du… Stå på, Siri!

    1. Haha, jeg er glad i Knausgård, altså. Bare elsker å tulle med ham, for han er liksom Den ultimate kulturmannen? Det er veldig gøy å tulle med sånt. Jeg har ikke lest de årstidssamlingene hans, men hvis du kjenner deg igjen i Min kamp-kjernefamilieskildringene, så er jo det veldig interessant. Det virker jo både altoppslukende og på én måte mindre komplisert enn alenelivet. Da mener jeg ikke lettere enn livet uten barn, men kanskje tydeligere? Som den purposen du nevner?

      Ahhh, det er deilig med folk som ikke skal prakke livsstilen sin på andre, ass! Takk for det!

  18. Gøy å bli tvunget til å reflektere litt. Ja, ikke direkte tvunget da, ikke fysisk, men liksom: tydelig at mange syntes posten var tankevekkende.

    Jeg tror hovedgrunnen til at jeg ville bli mor er at jeg vil oppleve alt livet har å by på. Litt som at man vil studere eller reise eller stå på toppen av fleste mulig fjell og se utover en liten del av verden. Jeg vet ikke om det er en god nok grunn, men jeg angrer ikke på valget. Det er magisk å kunne følge med på at et lite frø i magen gradvis forvandles til et menneske. Sikkert ganske egoistisk. Og det er klart jeg får dårlig samvittighet når jeg bærer ut bleiesøpla eller kjøper unødvendige plastdingser for å gjøre livet litt lettere. Jeg gjør mitt beste, og håper alle andre gjør sitt beste. Antakelig kommer zombieapokalypsen eller noe liknende snart og tynner ut rekkene.

    Angsten for at hun skal dø kan noen ganger være lammende, og har vært det siden første dagen jeg fant ut jeg var gravid. Men som all annen frykt lærer man seg å leve med den. Som med alle andre jeg er redd for å miste prøver jeg å tenke på hvor heldig jeg er for å ha noen jeg er redd for å miste og nyte den tiden vi har.

    1. Tusen takk for reflekterte svar på de ganske krasse spørsmålene, Karen! Det er deilig å høre folk snakke om det å ha barn uten å bruke ord som «magi» og «mammakraft» og sånt.

    2. Hihi, jeg gikk vel litt i magi-fella. Jeg bare får sånn følelse som når doctor Manhattan innser at hvert liv er et mirakel…

  19. Haha! Synes Watchmen-sammenligninger er mye mer behagelig å diskutere enn mammakraft, Karen! Så ikke være bekymret for det.

  20. Hmmm, jeg hadde kommentert men vet ikke hvor kommentaren ble av. Uansett. Det handlet om at det å få barn på en måte er veldig egoistisk og at jeg er glad for at jeg ikke blir født når Trump og Kimmy har jevna jorda med jorden. ELSKER at du pirker i tanker om kjernefamilie og tradisjoner, det er drit viktig. P.S. Det var et skikkelig bra kommentarfelt denne runden altså!

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.