Kroppen i uka etter maraton

16. oktober 2016

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Søndag formiddag: Løp maraton.

Gnagsårcount: Under puppene og på ryggen (etter sports-bhen), en flekk på magen (etter en av sikkerhetsnålene), rundt hoftene (etter shortsen), på innsiden av det ene låret (en brett i shortsen). Blødde fra tre av tåneglene da jeg tok av meg skoene. Ingenting av dette plaget meg underveis. Oppdaget det først i dusjen etter løpet.

Søndag ettermiddag: Ble dumpet i en varm kulp på et ungarsk spabad. Skiltene på veggene opplyste kraftig om at det var forbudt med «running and splashing about», så jeg fikk noen stygge blikk da jeg fikk Hallén til å velte meg uti. Fløt rundt i et par timer. Litt det motsatte av isbading, men ganske godt for skrotten å holde seg sånn rimelig varm og myk.

Søndag kveld: Måtte gå innom McDonalds på vei hjem fra middag på restaurant. De hadde dessverre bare vanlige porsjoner på restauranten, og det holdt ikke. På dette tidspunktet fungerte egentlig kroppen overraskende bra. Var sliten og seig, men kunne fint gå 700 meter til og fra middag.

Mandag morgen: Våknet av at beina kriblet. Spiste alt på hotellrommet, spiste alt på frokostmenyen. Utviklet en slags rullende gange som utnyttet tyngdekraften mer enn min vanlige gange. Eneste minus med den nye gangen: vanskelig med stopping og retningsendringer. Hallén måtte bære meg ned alle trappene på sightseeing (mange).

Mandag ettermiddag: Totalt bevegelseshemmet. Måtte dra meg etter armene nedover midtgangen på flyet, Hallén bar meg rundt på flyplassene, jeg irriterte kanskje 20 mennesker med å være driiittreig opp trapper (dro meg etter armene, de er svake), en gammel dame så skuffet på meg da jeg ikke reiste meg for henne på bussen (det var fysisk umulig, jeg hadde ikke fått det til om jeg prøvde), ble stående på toppen av flytrappa på Evenes og rope på Hallén fordi jeg ikke kom meg ned.

Tirsdag: Litt bedre enn mandag ettermiddag. Føltes som om jeg dagen før hadde trent styrketrening for første gang i livet. Vi bor i tredjeetasje, en stor utfordring for et par lår med ME. Måtte dessverre ut fordi noen arbeidsfolk måtte inn i leiligheten vår. Var altså ikke verre enn at mitt behov for å være alene trumfet lårenes behov for å bevege seg så lite som mulig.

Onsdag: Stølheten var mye bedre. Tror jeg hadde klart å løpe hvis jeg virkelig måtte, for eksempel hvis jeg hadde sett noen av de 4 000 mennene fra Harstad som er medlem av Mannegruppa Ottar. Ikke at jeg hadde lyst til å løpe, da.

Torsdag: Følte meg egentlig helt ok. Ikke i toppslag, men hadde for lengst sluttet å velge rullestolrampene hvis det var et alternativ. Etter hvert som stølheten ga seg, merket jeg at anklene, knærne og hoftene nok kom til å bruke litt mer tid på å komme seg helt. Spesielt anklene var fortsatt stive og litt stutrete.

Fredag: Følte meg helt fin. Litt støl i leggene, men ellers bra.

Så jeg føler meg altså helt ok nå. Jeg kommer til å vente minst en liten uke til med å løpe, jeg har jo virkelig ikke noe behov for at maratonprosjektet skal få større konsekvenser enn det må. Kanskje jeg prøver meg på ellipsa om et par dager. Selv om kroppen har føltes bedre og bedre, så jobber den nok ganske hardt med saken. Jeg har ikke fått den rastløsheten jeg pleier å få når jeg ikke trener på mange dager. Det er med andre ord ingen hast. Skal uansett ta meg noen uker (kanskje måneder) med trening uten mål og mening nå. Kan jo kanskje melde meg inn her:

20161010_100111

Siri

Previous Post Next Post

17 Comments

  • Nadia

    Elsker dette.

    Lo så akutt at det nesten kom te sprutende ut nesen på meg. Te´en har jeg forøvrig laget selv. Den inneholder sitron og perverse mengder kajennepepper. Den er døpt «ubehag». Jeg er glad det ikke kom seg opp i hjernen min og ut neseborene.

    Sann. Nå skal jeg skrive mer oppgave.

    16. oktober 2016 at 19:21 Reply
    • Siri

      Haha, Nadia! Håper det går bra med nesa! Og oppgaven!

      17. oktober 2016 at 14:07 Reply
  • Matilde

    Løp åtte km hjem fra venninne to dager etter maraton sist. Det gikk helt supert. Sier det ikke for å hovere, kun for å formidle at etter et par-fem-seks maraton, venner man seg til det også.

    For sammenligningens skyld: den aller første gangen jeg løp et løp i det hele tatt (halvmaraton, brukte godt over to timer), hadde jeg problemer med å STUDERE i uka etterpå.

    Det kan altså ha noe med treningsgrunnlaget å gjøre.

    16. oktober 2016 at 19:30 Reply
    • Molly

      Enig! Kroppen blir liksom vant til lengre løp etterhvert.

      17. oktober 2016 at 12:47 Reply
  • T

    Selvpåført maraton høres ut som en skrekkelig sykdom.

    16. oktober 2016 at 19:40 Reply
    • Siri

      Også så unødvendig, da!

      17. oktober 2016 at 14:25 Reply
  • LineV

    Siden 70 % av min humor går ut på å zoome inn på bilder, lo jeg svært godt av illustrasjonen til dette bildet. Fikk heller ikke noe lyst å løpe maraton noensinne. God restitusjon!

    16. oktober 2016 at 19:53 Reply
    • Siri

      Takk! Det er jo et veldig bra bilde.

      17. oktober 2016 at 14:26 Reply
  • Caroline

    Elsker deg!

    17. oktober 2016 at 09:24 Reply
    • Siri

      Elsker deg også!

      17. oktober 2016 at 14:26 Reply
  • Malin

    Haha, jeg elsker bildet!

    Da mannen var med på norseman smilte han på alle bilder, utenom ett enkelt blinkskudd der det ser ut som verden raser totalt sammen. Det har vi printet og hengt opp. Jeg ler hver gang jeg ser på det.

    17. oktober 2016 at 09:49 Reply
    • Siri

      Noen minner skal man jo faktisk verdsette høyere enn andre.

      17. oktober 2016 at 14:28 Reply
  • Ingrid

    Gratulerer med overstått- mektig imponert. PS: ELSKER bildet- sier mer enn 1000 ord.

    17. oktober 2016 at 13:05 Reply
    • Siri

      Helt enig! Dette er virkelig det beste bildet fra hele løpet.

      17. oktober 2016 at 14:29 Reply
  • Lise-Marie

    Haha, herregud for et bra bilde. Mandags-beskrivelsen, både formiddag og ettermiddag, var ekstremt herlig lesing. Godt du overlevde denne grusomheten!

    17. oktober 2016 at 13:22 Reply
    • Siri

      Puh, det er så godt å være ferdig!

      17. oktober 2016 at 14:29 Reply
  • Gunnhild

    Elsker bildet. Ansiktsuttrykket, hofteknekken, vannsølet på T-skjorten, mannen med de raske brillene som forgjeves forsøker å løpe forbi.

    17. oktober 2016 at 16:20 Reply
  • Leave a Reply