Lese-FOMO

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg leser jo for det meste kvinnelige forfattere. Det er verken en streng eller slapp regel, men en retningslinje jeg følger (du kan lese mer om det her). En interessant bieffekt har vært at jeg er mye mindre redd for å gå glipp av bøker.

Jeg har gått på oppdagelsesferd i bokhylla hjemme så lenge jeg kan huske, jeg eier en Kindle, jeg har jobbet i bokhandel store deler av mitt voksne liv. For ikke å snakke om biblioteket. Herregud, biblioteket. Det er så mange bøker man kan lese! Jeg vet ikke med deg, men jeg kan faktisk huske øyeblikket jeg skjønte at jeg ikke kom til å rekke å lese alle bøkene i hele verden. Én ting er å vite det med hjernen, det er noe annet å skjønne det med hjertet. Det skjedde på 56-bussen en slapsete vinterettermiddag, og jeg følte noe som må ha vært en blanding av fortvilelse og lettelse. For når det er så mange bøker rundt omkring, blir man jo ganske bekymret for å ikke rekke å lese de bra bøkene. Alle jeg kjenner har det sånn. Man rekker ikke å lese så mye som man skulle ønske, og tenk om man heller burde valgt en annen bok fordi den er bedre enn den man valgte først, og hva med de halvleste lefsene ved siden av senga og de bøkene man ikke har begynt på en gang, som bare har blitt til et permanent nattbord?

Jeg bestemte meg ikke for å begynne å bare lese kvinnelige forfattere over natta, det var noe som skjedde etter at jeg en stund hadde prøvd å lese flere kvinnelige forfattere enn før. Det var heller ikke noe jeg tenkte så lenge over, det var mer sånn:

«Det går jo veldig bra å lese masse kvinner.»
«Ja.»
«Kunne jo egentlig bare droppet menn helt.»
«Ja, hvorfor ikke?»
«Nei, de kommer jo til å ta seg nær av det, da.»
«Da er det avgjort, da.»

Og etter det har jeg ikke følt at jeg går glipp av noe som helst. Ikke at jeg tror det er noe magisk med bøker skrevet av kvinner som gjør at de alltid er gode eller alltid tilfredsstiller leselysten min. Jeg tror at jeg i det jeg bestemte meg for en sånn retningslinje, lot meg selv ta styringa på lesinga mi på en litt annen måte enn jeg hadde gjort før. Når jeg kunne si nei til et helt kjønn, kunne jeg si nei til det meste. Plutselig kunne jeg begynne å lete etter bøker som skreik sånn: «Siri! Jeg er en bok for deg!» Jeg kunne droppe å lage lister over bøker jeg burde ha lest, jeg kunne gå helt etter interessen. Jeg kunne slutte å lese Min kamp midt i bind 4, jeg kunne velge hypnotiserende trailerparkromaner og klassiske skrekknoveller framfor årets snakkis, jeg kunne sitte gjennom en hel presentasjon av høstlista og tenke at det nok fantes bedre ting å bruke lesetiden min på. Dette høres jo ganske slemt ut, egentlig, men det er aller mest veldig befriende. Nå leser jeg nesten bare bøker som jeg gleder meg skikkelig til å begynne på.

Jeg skjønner at det kan høres ut som en selvfølge, at man bare skal lese bøker man har lyst til å lese. For meg tror jeg det ble så mange valgmuligheter at jeg kortsluttet litt, og lot andre ta valgene for meg. Du skjønner hva jeg mener. I det jeg sa nei til én ting, kunne jeg plutselig nei til hva som helst. Ganske digg.

Siri

27 kommentarer

  1. Takk for at du har skrevet litt om dette, for jeg er foreløpig ikke kommet til det punktet hvor jeg innser at jeg ikke rekker å lese alt, og dette er noe jeg tenker ganske mye på. Jeg stresser såpass mye at jeg i 2 år tvang meg gjennom gudene veit hvor mange kjedelige bøker i The Rory Gilmore Reading Challenge, mens det i år er klassiker-år og jeg sovner litt bare av tanken. Jeg blir så oppslukt i sånne leslesles-prosjekter at lesegleden sakte men sikkert ebber ut av meg (har fortsatt mye igjen da, heldigvis), men shit- aller helst vil jeg jo lese den nye Doppler-boka til Erlend Loe, liksom.

    1. Kjenner litt på det samme selv, så foreslår at du bare driter i alle disse listene og klassikerne og leser det du føler for. Hvis det er bøker som står på listene eller er klassikere, så gjør det jo ingenting så lenge du vil lese dem. Jeg har hatt leseprosjekter de siste månedene og kjente at nå begynte jeg å få nok, så i september leser jeg det jeg vil (får se om oktober, evt. resten av året, også blir sånn). Det skal være gøy å lese, ikke slitsomt og deprimerende og stressende.

    1. Jeg har møtt mange menn som bare leser mannebøker (jobbet i bokhandel, ikke sant), og jeg blir like oppgitt hver gang.

      Bak spørsmålet ditt aner jeg en liten følelse av urettferdighet. At du kanskje har lyst til å si: «Nei, det hadde ikke vært så kult, så hvorfor gjør du det samme selv?» Hvis ikke det stemmer, så kommer jeg likevel til å bruke anledningen til å svare på det, for jeg blir stilt det spørsmålet eller en avart av det, ganske ofte.

      Jeg tror vi er uenige om utgangspunktet. Hadde kvinnelige og mannlige forfattere fått like mye, og ikke minst lik type oppmerksomhet, hadde jeg vært helt enig i at en eller annen ut- eller innkvotering ville vært overdrevet.

      Men greia er jo at utgangspunktet ikke er det samme. I store deler av historien vår, har de bejublede forfatterne i all hovedsak vært menn. Fortsatt er det sånn at kvinner er søte debutanter mens menn får være litterære genier. Er det bedre nå enn for 50 år siden? Absolutt, det tror jeg. Har jeg fortsatt lest flere menn enn kvinner i mitt liv? Det tror jeg også, spesielt om vi regner med pensumlitteratur.

      Så dette er et forsøk på å utjevne en eksisterende forskjell, ikke lag en ny en. Gir det mening? Jeg skjønner at det godt kan hende vi fortsatt er uenige om utgangspunket, men skjønner du hva jeg mener? (Jeg tviler ikke på intelligensen din, jeg lurer på om jeg klarte å forklare det på en tydelig måte.)

    2. Fun-fact til «leser»:

      Visste du at Joanne Rowling fikk beskjed om å bruke et pseudonym sånn at leseren skulle tro hun var en mann? De mente nemlig det ville appellere til flere.

    3. Jeg skjønner hvor du vil, men mener du bommer. Handler likestilling om like muligheter, eller om like resultater? Jeg mener det er det første, altså at det ikke skal finnes noen hindringer for kvinner, som det ikke finnes for menn, når det gjelder å skulle lykkes med hva det måtte være. For eksempel å få gjennomslag som forfatter.

      Men likestilling på muligheter fører ikke nødvendigvis til likestilling på resultater. Og det er i så fall helt greit! Det handler jo om hvem og hvor mange som ønsker å benytte seg av mulighetene, og hva de gjør ut av det. Kanskje er det rett og slett bare flere menn som prøver seg som forfattere, og dermed også statistisk sett flere som får den (typen) oppmerksomhet som du kan anerkjenne?

      Du har helt sikkert lest flere bøker enn meg, men det finnes da vitterlig mange kvinnelige forfattere som nyter høy respekt for sitt arbeid. Bare i Norge har vi Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset, Halldis Moren Vesaas, etc, og du kan sikkert nevne mange flere.

      Hvilke hindringer mener du eventuelt at kvinner må passere, som menn slipper unna? Eller forsøker du, ved hjelp av din private kvotering, bare å hjelpe på resultatene?

      For å ta et par analogier: Det er helt sikker flere menn enn kvinner som driver med motorsykkel eller fluefiske, uten at det ligger noen strukturelle hindringer for kvinner som skulle tilsi at denne balansen burde være skjev. Begge kjønn har akkurat like muligheter til å anskaffe seg det nødvendige utstyret, og praktisere disse hobbyene. Det handler rett og slett om interesse, og hvor mange som prioriterer tiden sin til dette. Har du grunn til å tro at det ikke er samme situasjon når det gjelder litteratur? (Uten noen andre sammenlikninger forøvrig…)

    4. Ja, jeg har lest det før, og leste det igjen nå. Jeg klarer ikke å forstå om du er misfornøyd med at menn, ved hjelp urettmessige eller uærlige virkemidler, tar en plass som du mener at kvinner burde hatt, eller om du er skuffet over at ikke flere kvinner klarer å skrive bedre litteratur. Det ville vært oppklarende om du kunne svare konkret på disse spørsmålene:

      1. Hvilke hindringer mener du kvinnelige forfattere støter på, på sin veg mot anerkjennelse og suksess, som menn ikke møter? Hvem er i så fall ansvarlig for disse hindringene? Og hvorfor klarer ikke kvinnene å gjøre noe med det?
      2. Tror du det totalt sett blir skrevet flere bøker av menn enn av kvinner, eller omvendt? Eller er det ca likt? Og tror du det har betydning for hvor mange det er som lykkes?

      Det skinner vel igjennom hva jeg tenker ang punkt to, og for å vende tilbake til eksemplet med fluefiskere: Hvis det er en overvekt av menn som driver med fluefiske, så er det jo litt rart å ergre seg over at menn får mer (og større) fisk enn kvinner, og i protest insistere på å bare spise fisk fanget av kvinner.

    5. 1. Bøker av kvinnelige forfattere blir i stor grad sett på som såkalt kvinnelitteratur (noe både Skram og Collett også ble i sin tid), i motsetning til mannlige forfattere som får lov å skrive om de såkalte universelle greiene. Du kan jo for eksempel sjekke ut dette innlegget fra i fjor: http://jezebel.com/homme-de-plume-what-i-learned-sending-my-novel-out-und-1720637627

      Kvinner gjør noe med det, de bruker for eksempel bloggen sin til å i stor grad omtale kvinnelige forfattere.

      2. Tror det er rimelig likt hvor mange som skriver bøker, om ikke det til og med er en overvekt av kvinner. Sjekk denne saken fra i fjor, for eksempel: http://www.dagsavisen.no/kultur/boker/damer-dominerer-debutantlistene-1.384884 Og her er en grundig sak fra 2012: https://www.nrk.no/kultur/bok/menn-far-flest-litteraturpriser-1.8834910

      Så da er det plutselig like mange menn og kvinner som driver med fluefiske, da, og så skal vi bare late som at vi ikke skjønner at menn tar bilde av fisken sin ved siden av en sånn miniatyrfyrstikkeske, mens kvinner bruker den vanlige esken.

      (Du spør meg hvem jeg mener er «ansvarlig for disse hindringene», og da vil jeg svare patriarkatet, men noe aner meg at det ikke akkurat er et velkomment tilskudd i denne diskusjonen.)

      Skal vi legge denne diskusjonen død? Virker ikke akkurat som vi kommer noen vei, kanskje vi skal snakke om løping isteden? Løpt noen morsomme økter i det siste? Eventuelt kan vi snakke om fluefiske, jeg har prøvd det to ganger i sommer, ganske kjedelig!

  2. Jeg har gjort meg en livserfaring den siste tiden, og det er at jeg finner veldig mye frihet i å ikke ha valg. Skal ikke lese mannlige forfattere? Åh så deilig, da slipper jeg å forholde meg til det. Får ikke mer penger av lånekassen for å studere? Digg, da trenger jeg ikke lure på om det var arkitekt jeg egentlig skulle blitt.

    1. Digg kommentar, Malin! Har man ikke noe valg, trenger man jo ikke bruke noe hjernekapasitet på å tenke på valget, heller. Ganske digg iblant.

  3. Jeg tenker litt motsatt jeg. Er ikke det deilig å vite at du lever i en verden hvor du ikke klarer å gå tom for lesestoff? Tenk så kjedelig å kunne gå tom for bøker…

    1. Tror ikke akkurat det er noen fare for å gå tom for lesestoff, nesten uansett hvilke føringer man legger på lesinga si.

  4. men samtidig veldig trist å dele det opp i kjønn?
    jeg vil gjerne at leserne mine ikke skal lese en bok fordi jeg er kvinne eller mann, men fordi jeg skriver en bok de har lyst til å skrive! og jeg har så mange sabla gode mannlige forfatterkollegaer som jeg tror du blir fattigere av å ikke lese.
    så jeg ber deg, les litt av begge deler, please!

    1. Haha, ikke noe å være bekymret for! Får jeg en mannebok varmt anbefalt av mer enn én dame jeg stoler på, leser jeg den. Det står i det opprinnelige innlegget, men det kom sikkert ikke godt nok fram her. Om du kan anbefale meg én bok av mann å lese i september, hvilken skal det være?

    2. simon stranger!
      alt fra den første»Den veven av hendelser vi kaller verden», til de siste mer politiske.
      og mens vi snakker om norske menn; leste forøvrig at ei anbefalte mr stranger i en kommentar til en annen post tidligere her inne, og hun nevnte også bjørn gabrielsens reise til amerika «Lutefisk på prærien»; helt enig! ironisk og tørrvittig og sabla bra. jeg lo mindre diskré altfor mange ganger i en kupé over fjellet fra bergen til oslo.

  5. Jeg har akkurat «kommet tilbake til» lesinga, etter noen års opphold pga små unger og at jeg sovner med en gang jeg åpner en bok. Årets mål er 10 bøker, og jeg er i gang med nr 10 – så fornøyd med det så langt. Men jeg merker at jeg ikke helt vet hva mer jeg skal lese. Hvem skal jeg høre på? Hva liker jeg? Burde jeg lese «klassikere» før jeg dør? Er litt listefreak og glad i system, så har bla funnet Dagbladets liste over 25 beste norske bøker http://www.dagbladet.no/kultur/2006/08/16/474104.html og tenker at det kan være et utgangspunkt.

    Har ikke statistikk over forfatterne på mine 10 bøker (emn kan selvsagt finne det), men kan varmt anbefale både Fredrik Backmanns En mann ved navn Ove, Mormor hilse og sier unnskyld og Britt-Marie var her, samt Anthony Doerr Alt lyset vi ikke ser. Sjøl om det er menn da ..

    Jeg skal starte på Gymnaslærer Pedersen :)

    Heier på deg i maratonprosjektet!

    1. Takk for heiing! Fredrik Backmann er nok ikke helt min greie, kom aldri gjennom En mann ved navn Ove. Kanskje noe jeg kan ta opp igjen om et par år? Har mange fine venner som liker ham godt, da, så det er bare en smakssak, tror jeg.

      Fy søren, si fra om du finner ut av hvordan man lett kan bestemme seg for hva slags bøker man skal bruke tiden sin på, a! Jeg går bare for rå lyst om dagen. Leser du noen omtaler og sånn før du bestemmer deg?

    2. Har før bare gått på nyheter og populære bøker, nå følger jeg litt mer med andre steder. Tips fra deg (vurderer om jeg skal slenge meg med i bokklubben), TeaBooksandGilmoregirls, og så noen omtaler som snappes opp her og der. Men da er de jo ofte laget for å selge, så da er de jo positive uansett. Hvis du går tom for temaer, så er det jo supert om du skriver hvordan du plukker neste bok!

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.