Meny Lukk

Lese-FOMO

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg leser jo for det meste kvinnelige forfattere. Det er verken en streng eller slapp regel, men en retningslinje jeg følger (du kan lese mer om det her). En interessant bieffekt har vært at jeg er mye mindre redd for å gå glipp av bøker.

Jeg har gått på oppdagelsesferd i bokhylla hjemme så lenge jeg kan huske, jeg eier en Kindle, jeg har jobbet i bokhandel store deler av mitt voksne liv. For ikke å snakke om biblioteket. Herregud, biblioteket. Det er så mange bøker man kan lese! Jeg vet ikke med deg, men jeg kan faktisk huske øyeblikket jeg skjønte at jeg ikke kom til å rekke å lese alle bøkene i hele verden. Én ting er å vite det med hjernen, det er noe annet å skjønne det med hjertet. Det skjedde på 56-bussen en slapsete vinterettermiddag, og jeg følte noe som må ha vært en blanding av fortvilelse og lettelse. For når det er så mange bøker rundt omkring, blir man jo ganske bekymret for å ikke rekke å lese de bra bøkene. Alle jeg kjenner har det sånn. Man rekker ikke å lese så mye som man skulle ønske, og tenk om man heller burde valgt en annen bok fordi den er bedre enn den man valgte først, og hva med de halvleste lefsene ved siden av senga og de bøkene man ikke har begynt på en gang, som bare har blitt til et permanent nattbord?

Jeg bestemte meg ikke for å begynne å bare lese kvinnelige forfattere over natta, det var noe som skjedde etter at jeg en stund hadde prøvd å lese flere kvinnelige forfattere enn før. Det var heller ikke noe jeg tenkte så lenge over, det var mer sånn:

«Det går jo veldig bra å lese masse kvinner.»
«Ja.»
«Kunne jo egentlig bare droppet menn helt.»
«Ja, hvorfor ikke?»
«Nei, de kommer jo til å ta seg nær av det, da.»
«Da er det avgjort, da.»

Og etter det har jeg ikke følt at jeg går glipp av noe som helst. Ikke at jeg tror det er noe magisk med bøker skrevet av kvinner som gjør at de alltid er gode eller alltid tilfredsstiller leselysten min. Jeg tror at jeg i det jeg bestemte meg for en sånn retningslinje, lot meg selv ta styringa på lesinga mi på en litt annen måte enn jeg hadde gjort før. Når jeg kunne si nei til et helt kjønn, kunne jeg si nei til det meste. Plutselig kunne jeg begynne å lete etter bøker som skreik sånn: «Siri! Jeg er en bok for deg!» Jeg kunne droppe å lage lister over bøker jeg burde ha lest, jeg kunne gå helt etter interessen. Jeg kunne slutte å lese Min kamp midt i bind 4, jeg kunne velge hypnotiserende trailerparkromaner og klassiske skrekknoveller framfor årets snakkis, jeg kunne sitte gjennom en hel presentasjon av høstlista og tenke at det nok fantes bedre ting å bruke lesetiden min på. Dette høres jo ganske slemt ut, egentlig, men det er aller mest veldig befriende. Nå leser jeg nesten bare bøker som jeg gleder meg skikkelig til å begynne på.

Jeg skjønner at det kan høres ut som en selvfølge, at man bare skal lese bøker man har lyst til å lese. For meg tror jeg det ble så mange valgmuligheter at jeg kortsluttet litt, og lot andre ta valgene for meg. Du skjønner hva jeg mener. I det jeg sa nei til én ting, kunne jeg plutselig nei til hva som helst. Ganske digg.

Siri