Meny Lukk

Løp: Budapest Marathon 2016

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Løpsreferatet er litt nedi innlegget her, bare scroll ned om du ikke er interessert i forhåndssnakk.)

Hei. Jeg har løpt maraton. Sånn skjedde det:

Starten gikk 09.30, vi bodde på et hotell omtrent 500 meter unna start og mål. De siste dagene før løpet var jeg egentlig veldig klar for å bare få det overstått. Jeg var rimelig sikker på at den treninga jeg hadde gjort skulle få meg godt ned mot 3:30. Faktisk sa jeg til Mari i kommentarfeltet noen uker før løpet at jeg tippet tiden min til 3:36:41. Det skulle vise seg å være et skikkelig godt gjett. Kunne nesten virke som jeg visste hva jeg snakket om. Jeg visste absolutt ikke hva jeg snakket om.

Jeg brukte de vanlige lettvektsskoene mine (Adidas Hagio), nye strømper for anledningen (selvfølgelig prøveløpt), yndlingssportstoppen, en helt ihjelløpt truse og en trenings-t-skjorte fra H&M 2014. Det var meldt sol og 14 grader.

For en ukes tid siden spjæret jeg yndlingssløpeshortsen min i det jeg skulle trekke den på meg, så det jeg tenkte mest på i den tekniske oppladningen til løpet, var rett og slett hvilken shorts jeg skulle bruke. Dette kan nok være et kjent problem for flere, for det er faen ikke lett å finne gode løpeshortser. Enten er de for stramme her eller for løse der. Etter at det selvsagte valget (en herreshorts i størrelse M fra en Puma-kolleksjon ca 2004) røk, satt jeg igjen med dette dilemmaet: Jeg kunne velge en shorts som garantert kom til å gli ned underveis i løpet, den åler seg altså nedover rumpa uansett hva slags strikk-, teip- eller sikkerhetsnålløsning jeg kommer på, eller så kunne jeg ta en shorts som garantert kom til å gli opp underveis. Rumpa måtte jeg vise uansett. Det var for nær løpet til at jeg kunne begynne å eksperimentere med nytt utstyr. Jeg valgte alternativ to, shortsen som glir opp. Det er tross alt bare et, hva skal vi kalle det, estetisk problem. Den shortsen som glir ned kunne jo funnet på å spenne bein på meg underveis.

Jeg spiste to loffskiver til frokost, en med ost og en med syltetøy. Drakk en kopp te og et par glass vann. Hadde spist godt dagen før, blant annet dobbeltmiddag med burgermiddag på ettermiddagen og pizza seinere på kvelden. I tillegg til det vanlige potetgullet og sånt, selvfølgelig. Jeg tisset omtrent annet hvert minutt før vi gikk. Vi gikk fra hotellet en halvtime før start, og det var akkurat passe. Fikk tatt et bilde med en ku og fortalt internett at jeg var klar for løpet, og så var det plutselig åtte minutter igjen til start, og jeg måtte finne pulja mi. Jeg skulle egentlig starte i pulje to med forventet sluttid mellom 3:00 og 3:30, men visste at det kom til å holde hardt og var aller mest bekymret for å åpne for fort. Jeg skulle jo løpe en mil lenger enn jeg noen gang hadde løpt før. Så jeg seig bakover i pulje tre, og da jeg så på folkene rundt meg, føltes det veldig riktig. Der var det flere drikkesekker og færre skrøpelige overarmer. Jeg tok et spensthopp for å være sikker på at tampongen satt godt. Noen ropte noe på ungarsk og folkemassen begynte å bevege seg.

Planen var som følger: godt over 50 minutter på den første mila. Drikke ofte. En fot foran den andre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Løpsreferat

Her er økta på Strava.

0 – 3 km
Jeg jogget over startstreken og snakket strengt til meg selv om det som skulle skje: Ok, nå tar vi det helt kuli. Det er mye bedre å løpe de første kilometerne på 6:00 enn på 4:30. Egentlig var det ganske lettende å være i gang. Endelig kunne jeg bare konsentrere meg om å løpe, ikke om alt som skulle skje før løpet og alt det maset et maraton har vist seg å være. Så jeg var i godt humør der jeg jogget nedover en rett aveny i Budapest. Folk passerte meg og jeg syntes det var et godt tegn. Jeg passerte 1 km på nøyaktig 5:00, og var overrasket over hvor fort det gikk. Hadde jo anstrengt meg for å roe ned tempoet. Sånn er det i starten av løp, man mister helt fartssansen. Da visste jeg iallfall at jeg kunne roe ned enda et hakk. Fikk ikke tenkt så mye mer på det før jeg så en neongul skygge forfølge meg på siden av løypa. Det var Hallén i støtteapparatmodus, og det var ikke akkurat den siste gangen jeg så ham i løpet av konkurransen. Han må ha løpt minst et halvmaraton selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

3 – 8 km
Var i godt humør og følte meg lett og fin i kroppen. Det er jo ikke så ofte jeg løper i 5:00-5:10-fart. Enten løper jeg fortere fordi jeg løper hardt, eller så løper jeg saktere fordi jeg løper rolig. Så det føltes veldig kontrollert og fint. Ved den første drikkestasjonen åpnet jeg en gel og tok en slurp av den, i tillegg til et krus vann. Måtte ta noen gåskritt mens jeg drakk av kruset, sånn er det bare, jeg får ikke til å drikke av krus uten å gå. Hvis jeg prøver å løpe mens jeg gjør det, ender det bare med at jeg kaster innholdet i ansiktet uten å få i meg noe som helst. Samma det, jeg hadde god tid. Over kjettingbrua mot Buda-siden av byen møtte jeg Hallén igjen, denne gangen sto han oppe på rekkverket og tok bilder. Jeg var blid og fornøyd.

Her har han knipset meg akkurat i det jeg oppdager ham:

budapest marathon

8 – 15 km
Etter den andre drikkestasjonen svingte vi ned til Donau igjen og skulle løpe oppover den i årevis. Jeg måtte hele tiden snakke strengt til meg selv for å ikke øke tempoet. Fulgte planen og passerte 10 km på 50:30. En fordel ved å bevege seg i et såpass behagelig tempo, er at det er mye lettere å nyte alt som foregår rundt deg. Budapest er jo en veldig fin by, det er broer og spir og kupler overalt. Jeg følte meg så ovenpå at jeg også klappet for alle som spilte musikk langs løypa. Det var sekkepiper, opera og VG-lista både her og der. Ved 15 km var det vending i et lite brosteinsparti. Merket at det var deilig å få litt avbrekk fra asfalten. Så en gammel krok med to små hester i tau. En av hestene hadde en kurv med jævlig økologiske grønnsaker. “Wow!” sa jeg. “Yes, great weather!” sa en danske ved siden av meg.

budapest marathon

15 – 22 km
Nedover langs elva var det rett og slett en fryd å løpe. Tenkt så deilig å løpe et løp uten å være spesielt andpusten? Med sola i ansiktet og noen som spiller Morgenstemning for deg? Det hele var i overkant hyggelig, og jeg begynte for det første å mistenke at folk har overdrevet hvor hardt maraton er, og for det andre å fantasere om å ta igjen 3:30-fanen som jeg så et par minutter foran meg. Det er god sikt langs Donau. Likevel hadde jeg bestemt meg for å følge planen, og planen var at eventuelle fartsøkninger måtte skje etter 30 km. Tror til og med jeg sa “Ro ned!” høyt til meg selv. Om jeg ikke hadde løpt maraton før, så hadde jeg likevel løpt nok, sånn generelt, til å vite at man aldri kan være helt sikker på noe som helst.

budapest marathon

Så jeg cruiset nedover Donau som en annen sightseeingbåt. Da vi løp forbi parlamentet stirret jeg så hardt på det at en fyr spurte: “Are you sighseeing?” Da måtte jeg jo bare si ja, og så fortalte han meg at det var parlamentet vi så på. Ved halv distanse tok jeg den siste slurpen av den siste gelen, som vanlig mikset med en krus vann, og så at jeg fortsatt lå rett over 5 min/km. Begynte å merke at beina hadde banket noen kilometer, men følte meg fin. Hallén sekunderte og heiet og jogget ved siden av meg et godt stykke. Det var hyggelig. “Nå kjører vi negativ splitt!” sa han. Jeg ga tommelen opp.

23 – 30 km
Ved 23 km slo noen på et massivt lydanlegg og spilte Black or White av Michael Jackson, og jeg ble helt yr av å høre den introen. Se på meg, tenkte jeg. Se på meg, her flyter jeg. På dette tidspunktet hadde jeg nok 40 prosent av rumpa ute av shortsen, men det var også overraskende varmt, så det tenkte jeg var greit. Gidd å få en varmesmell i oktober, liksom. Ved 26 km merket jeg det første tegnet til sliting, nemlig at jeg begynte å synes at det var litt kjipt å holde på. Vi var ute på en litt kjedelig 3-kilometerssløyfe i et typisk kontorstrøk, vi møtte løperne som allerede var på vei tilbake, og jeg tenkte at det kanskje var et tegn at jeg ble 27 år dagen før, og nå begynte å bli sliten på 27 kilometer. Jeg var ikke mer sliten enn at jeg skjønte at nettopp den tanken nok heller var et tegn på at jeg hadde løpt langt. Hallén heiet som vanlig hardt både her og der, tipper han tok omtrent 200 bilder av meg underveis. Ved 29 km skjønte jeg at det nok ikke ble noen fartsøkning ved 30 km. Det var greit, da var det jo bare 12 km igjen. Jeg klarer å holde denne farta i 12 km til, tenkte jeg. Og så: Men det er nå løpet begynner, det sier alle og Johan Kaggestad.

budapest marathon

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

30 – 32 km
Vi løp over Donau igjen. Jeg så tre – 3- stykker tryne på et hundre meter langt brosteinsparti. Jeg følte meg tøff og kul som syntes det var deilig med litt avveksling. Merket asfaltbankinga godt i lårene, men følte meg sånn helt middels smidig. Etter at gelen tok slutt begynte jeg å ta et glass vann og et glass blått kliss på drikkestasjonene, og så tok jeg en slurk vann, en slurk kliss, en slurk vann, en slurk kliss osv til det var tomt. Det fungerte fint, men Hallén var ikke spesielt imponert da han så meg gjøre det mens jeg gikk på drikkestasjonen ved 32 km. “Fortsatt bare et par minutter bak 3:30-ballongen!” sa han. “Nå må vi slappe av den heiinga litt”, sa jeg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

33 – 37 km
Jeg møtte ikke noen vegg. Det var mer som å merke at terrenget blir våtere og våtere, og etter en stund løper man i en en seig jævlighet av en dødsmyr. Ved 33 kilometer skjønte jeg at det kom til å bli en tung sistemil. Beina gjorde vondt, ikke på noen bestemte steder, mer generelt. Lårene, leggene, føttene. Omtrent som når man har gått altfor mye nedoverbakke på fjellet, eller når man er midt i sitt første halvmaraton og aldri har løpt på asfalt før (ja, det var kjempesmart). Det er nå jeg løper maraton, tenkte jeg. På forhånd sa jeg at planen var å sette én fot foran den andre, og på et vis var det nettopp det jeg gjorde, iallfall utviklet jeg på dette tidspunktet i løpet en interessant måte å tenke på. Ved 34 kilometer var jeg rimelig lei. Likevel var det noe inni meg som sa: 34 kilometer? Noen høyere? 35? Hørte jeg 35? Og så yppet jeg meg min vei videre mot 35 kilometer. Og 36 kilometer. Og 37 kilometer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På en måte er det mer håndterbart å være sliten på den måten der, synes jeg. Det er bare beina som er problemet. Pusten er fortsatt fin. Man begynner selvfølgelig å bli litt rar i hodet, men det skulle jo egentlig bare mangle. Det var iallfall mindre masete enn å løpe kortere løp. Mot slutten av 10-kilometere og halvmaraton er det som om noen står og skriker til deg inni hodet. Alt holder på å sprenge. Det er krise i pusten og hjertet og lårene og leggene og alt. Nå var det mer sånn: Hvert skritt er vondt, venstre bein er vondt, høyre bein er vondt, kroppen er vond, kom igjen, bare opp den kneika, bare bort til den svingen, bare bort til den drikkestasjonen, litt til, litt til. Nå var jeg nok i nærheten av 5:20 min/km, men det holdt seg også ganske greit rundt der. Det er ikke akkurat noen totalsmell.

budapest marathon

37 – 42 km
Jeg hadde sett ganske mye på kartet før start, jeg kunne det utenat, visste sånn ca hvor Hallén kom til å stå. Og ikke minst: Jeg visste at vi skulle inn i parken ved omtrent 38 kilometer, og at det derfra bare var igjen det jeg tenkte på som «en liten sløyfe inni parken før mål». Det viser seg at fire kilometer er langt å løpe når det man har minst lyst til i hele verden, er å løpe. Jeg begynte å henge meg på folk. Gamle, krokrygga menn som jogget forbi eller spinkle gubberygger som kom nærmere og nærmere. Stegene mine var ikke steg lenger, de var museskritt. Museskritt går også i riktig retning, tenkte jeg. Det var iallfall ikke løping jeg holdt på med akkurat da. Den 40. kilometeren var den treigeste i hele løpet (5:50 min), men den inkluderte også en drikkestasjon der jeg først løp på et menneske («I’m sorry, I don’t know what my legs are doing», «No worries, dear.») og så kastet hele vannglasset i ansiktet, så det er greit.

De siste tre kilometerne bestemte jeg meg for at neste gang jeg vet at noe er en dårlig idé, men blir oppildnet av andre folk som sier at det er en god idé, så skal jeg høre på meg selv. Det var det eneste tydelige som foregikk i den grå tåka i hjernen min. Det var faktisk så tåkete i hjernen at jeg ikke skjønte at det var 42-kilometersskiltet jeg så før jeg var rett under det. Og da ble jeg glad på ekte. Jeg ble så glad at jeg til og med spurtet på oppløpet. Av Strava å dømme, så betyr spurt i denne sammenhengen 5:01 min/km. Ikke for å skryte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett etter målgang hadde jeg denne holdningen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men jeg hadde også dette ansiktssuttrykket, som er et slags smil, men også en slags smertegrimase:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så fikk jeg et nytt bilde sammen med kua. Dessverre hadde kroppen min glemt hvordan man er kropp, blant annet ved å avlære seg gange som bevegelsesteknikk, så Hallén måtte halvveis bære, halvveis slepe meg hjem til hotellet. Det hele ble ikke enklere av at jeg hele tiden klynket: «Helst ikke ta på meg, alt er vondt». Nå, halvannet døgn senere, går alt veldig bra så lenge jeg ligger helt, helt stille. (Vi skal snakke mer om maraton, altså, jeg må vel få lov å skvise minst tre blogginnlegg til ut av dette prosjektet.)

Jeg var, og er, veldig fornøyd. Både med gjennomføringen av løpet og gjennomføringen av prosjektet. På denne tiden i fjor kunne jeg ikke løpe en mil sammenhengende en gang. Dessuten kan jeg endelig si: «Ja, det er oppskrytt», når folk spør om jeg har løpt maraton. Om det er sant er en annen sak.

Siri