Meny Lukk

Løp: Hallén om Tromsdalstinden opp

tromsdalstind opp Hallén

Siden Siri har ligget brakk hele uka, og dagens treningsukeoppsummering ellers hadde blitt rimelig tynn, har hun grått seg til et løpsreferat fra min tur opp Tromsdalstinden i dag. Hun må som regel gråte for å få det til, jeg har alltid vært motvillig til å skrive her, mest fordi jeg er redd for å senke nivået på fjaset. Du skulle kanskje trodd at Siri hadde gått for en livspartner med tilsvarende skrivestyrke som henne selv, men der gikk hun nok heller for søthet og sjarme. Jeg kan heldigvis fortsatt og/å-regelen, til tross for 6 år på medisinsk fakultet, dessuten tvinger jeg alltid Siri til å lese korrektur.

Ja, som sagt har vi vært på Tromsø-tur i dag. Hadde egentlig tenkt på dette som en langhelg, men Siris pjuskhet, værmeldingen og en påtvunget nattevakt på sykehuset konverterte det hele til et dagsprosjekt. Det ble derfor tidlig start fra Harstad. Siri var utskremt som støtteapparat og virket egentlig greit fornøyd med det. Etter en uke inne i leiligheten med det som har fremstått som spanskesyken, ordinerte jeg med legemyndighet litt frisk luft. Siri tok seg av kjøringen mens jeg slumret. Følte meg ikke helt på topp. De som er inne i langrennssporten, eller som har vært det, vil legge merke til ritualet med å ramse opp unnskyldningene før start. Listen jeg laget i bilen liknet på denne:

Gode unnskyldninger: —
Dårlig unnskyldninger: Jobbet vakt natt til lørdag. Litt rusten i halsen etter den siste uken i leilighet med Siri.
Syltynne unskyldninger: Trent litt dårlig i det siste. Ganske slitte sko.

Kjøreturen gikk kjapt. Siri fylte som vanlig rollen som underholdningsansvarlig, og med P3 som bakgrunnslyd gjorde hennes stålkontroll på Nicki Minaj-tekster at vi begge smilte på vei inn i Tromsø.

Ting så i det hele tatt riktig bra ut. Temperaturen hadde steget til 7 grader, regnet var ikke lenger like kraftig og vinden gjorde at man enkelte ganger kunne se Tromsdalstinden der oppe, dekket av nattens snø. Vi parkerte og Siri tok raskt fatt på turen mot fjellet for å rekke å overlevere en saftflaske midtveis.

Ved startnummerutdelingen ble det klart at målgangen var flyttet flere hundre meter ned. Snø, vind og motbakkeløp er overraskende nok ikke noe nordlendinger driver med. Skuffet over at det ikke ble noe urløping på toppen, tasset jeg litt langs veien som oppvarming og plutselig var det tid for start.

0 km: Alle på starten stilte med den påbudte sekken, og feltet, riktig nok lite, virket unormalt sterkt. Startskuddet gikk og jammen gikk det unna! Feltet la seg raskt på linje og sprekker oppsto umiddelbart. Med den forkortete løypa (8,7 km, 700 høydemeter) våget jeg meg på et litt sprekere tempo enn planlagt, men måtte tidlig slippe en gruppe av gårde. Dannet min egen lille gjeng og hadde fortsatt troen på en grei dag.

2 km: Tetgruppa på 9 mann var fortsatt ikke lenger unna enn to-tre lyktestolper. Vi var nå bare to stk i min gruppe og avstanden bakover begynte å bli behagelig. Men hva var det med denne løypa? Hadde jeg meldt meg på et jævla gateløp? Asfaltunderlaget sneglet seg innover Tromsdalen og ikke gikk det oppover heller. Mengden Swix-tøy og den relative mangelen på kompresjonsstrømper og kombinasjonen t-skjorte+vanter, gjorde meg imidlertid trygg på at dette måtte være riktig konkurranse.

4 km: Omsider en oppoverbakke! Grus var det blitt også. Ble motivert av tetgruppa som nå var splittet i flere fraksjoner, der de bakerste nærmet seg. Selv var jeg blitt fraløpt av min tidligere medløper og kjente meg varm og ubekvem. Kom på at jeg hadde brutt den gyldne regel om at jeg har kledd på meg for mye om jeg ikke fryser før start. I samme øyeblikk startet pissregnet og varmen var plutselig ikke noe problem likevel.

5 km: Kroppen kjentes nå vissen. Kanskje var starten litt ivrig, men dette virket ikke som noen toppdag. Hvor ble det av Siri? Rakk å bli litt bekymret før hun sto der, godt innpakket, like over tregrensen. Bakkene truet nå med stadig tøffere helling og regnet marinerte gjørma på stien. Fikk saftflasken og skylte ned en desiliter før hosten avgjorde at resten av innholdet måtte bli igjen. Smakte godt med litt skikkelig god, gammeldags husholdningssaft. Har nemlig på permanent basis gått over til sukkerfri saft, grunnet stort væskeinntak og vektproblemer.

6-7 km: Passerte et par stykker fra den gamle tetgruppa og la meg i ryggen på en tredje. Det skjer bare unntaksvis at jeg blir tatt igjen senere enn 2 km i et løp. Hadde fortsatt tro på å opprettholde den statistikken. Men gratis ville det ikke bli. Beina jamret nå og stivheten stakk slik som bare dem som har opplevd det kan se for seg. Pipelydene fra brystet ga et pusterom fra smerten ved å dreie tankene inn på de siste dagers astmadebatt i langrennsmiljøet. Astma er heldigvis noe jeg aldri har tenkt å bekymre meg for.

8-8,7km: Bakken var nå på det bratteste. Føltes like greit at  løypa ikke skulle til toppen i dag. Så mål der oppe, så vidt under skydekket. Ryggen foran meg gled noen meter fra og jeg kjempet for å holde takten oppe. Spurten var av det mindre spurtete slaget, og løperen foran meg følte seg nok aldri virkelig truet. Krysset målinjen godt bak teten, på en niendeplass.

tromsdalstind opp

Her var det i grunnen ingen grunn til å bli. Vått var det og kaldt var det. Skiftet raskt på meg en ulltrøye og en vindjakke og ga meg i kast med turen nedover.

Det var liten tvil om at lårene hadde gjort sitt, men stilen bedret seg gradvis med antall minutter etter målgang. Traff en gammel skitrener nede i bakken. «Hvordan er formen?» (joda, sånn passe), «blir det noen renn i år, da? (nje, tror ikke det, men liker jo å holde litt på), osv. Trykket på litt tilbake ut dalen, ikke så mye som straff for et svakt løp, som for at Siri ikke skulle trenge å vente så lenge. Tok henne igjen i det vi nådde parkeringsplassen og ble med det førstemann i min egen, høyst uoffisielle konkurranse om å komme først ned. Siri som nå hadde gått gode 10 km og samlet flerfoldige pokémons, var ganske sliten. Vi fistbumpa og satte oss i bilen for å kjøre hjem.

Oppsummert var det en trå dag på løp. Beina bør være bedre enn dette, men det blir de sikkert til neste gang. Må vel også innse at man får som man fortjener. «Vil man prestere som en toppidrettutøver, må man trene som en toppidrettutøver,» som Siri sier. Så nå har jeg sagt opp jobben.

Hallén