Meny Lukk

Løp: Harstadkarusellen 4,9 km

20160426_192106

Ok, i går løp jeg mitt første løp siden 2014. Det var kjempegøy. Her kommer en omstendelig rapport.

Løpet var første løp i Harstadkarusellen. Et hyggelig tirsdagkveldsløp og ingenting å bli stressa for, med andre ord. Jeg ble heller ikke så veldig nervøs, men jeg gledet meg så mye at det var flaks vi måtte kjøre bil til start, for jeg trengte setebeltet for å unngå sveve vekk. Måtte faktisk bruke ettermiddagen på strikking og Skam for å ikke å bruke alle kreftene på dansing og entusiastisk snapping med løpevenner.

20160426_193930

Og så fikk jeg på meg de lette skoene. Det var halvannet år siden sist, og de var så lette. Jeg glemte hvordan man varmet opp, og ble heller skolepikehoppende bortover asfalten.

«Nå tar du det rolig i starten, og så stopper du helt hvis du merker det i foten, ok?» sa Doktor Hallén.
«Ok. Da stopper du også hvis du får vondt i akillesen, da?» spurte jeg.
«Nei,» sa Doktor Hallén, som hadde løpt to, – 2 – , turer i år før dette.
«Det er ikke forskjellige regler for oss,» sa jeg.
«Jo, for jeg klarer å oppføre meg selv om jeg ikke kan løpe på noen uker,» sa han.
«Greit, men jeg hjelper deg ikke hvis du ligger i bakken her borte når jeg kommer dit,» sa jeg.

Hallén himlet med øynene. Vet ikke om det var av absurditeten i at han skulle få vondt i den vonde akillesen sin av å bombe bortover på asfalt, av at han syntes jeg burde hjelpe ham hvis han kollapset, eller om han selvfølgelig syntes jeg bare skulle løpe forbi. Heldigvis trengte vi ikke tenke noe mer på det, for alle kom til mål med kroppsdelene sine intakte.

Men før vi kunne vite det, måtte vi løpe. Ifølge arrangøren: 4,9 km på grus og asfalt.

20160426_193146

Løpsreferat

Start
Jeg stilte meg som vanlig altfor langt bak i startfeltet, og fikk som vanlig et litt knotete førsteminutt mens jeg prøvde å kombinere det å holde meg oppreist og det å komme meg forbi noen mennesker. Dette høres irriterende ut, men det var ikke det, for jeg løp løp igjen og hadde ingenting jeg skulle rekke.
1-3 min
Løypa knakk rett inn i en skikkelig god bakke, og jeg funderte aktivt på mitt eneste mål med løpet: å ha en god løpsopplevelse. Så jeg fant en fart som var et kompromiss mellom å holde igjen og å faktisk komme seg framover. Et ganske behagelig tempo, med andre ord. Tripp, tripp, tripp. Tenkte at det egentlig er motbakke jeg synes er morsomst å løpe. Følte meg fin i beina, og valgte å ikke vurdere de lette skoenes innvirkning på det.
4-8 min
På toppen av bakken var det en flate og jeg fikk betalt for at jeg hadde holdt igjen i bakken. Kunne flyte bortover uten å bruke så mye krefter. Plukket noen mannerygger og fikk øye på en flette litt lenger fram. Hadde sett flere damer altfor langt foran meg til at det trigget konkurranseinstinktet mitt, så det var mer hyggelig enn noe annet. Løp forbi i en skikkelig drøy nedoverbakke. Husket plutselig at jeg har brent meg på nedoverbakke tidlig i løp før, og prøvde å være smooth i bevegelsene og ikke mose på for hardt. Overraskende vanskelig å beholde flyten i nedoverbakke på asfalt, synes jeg.
9-15 min
Løypa flatet ut og jeg prøvde å finne flyten. Fikk det bra til. Konsentrerte meg om å løpe ordentlig, på å svinge armene fram og tilbake, ikke fra side til side, og på å holde frekvensen oppe. Det er veldig gøy å løpe løp, tenkte jeg. Det er fordi du har åpnet fornuftig. Vurderte om jeg skulle ta en kikk på klokka, lot det være. Det ville jo ikke si meg noe som helst. Ikke hadde jeg løpt løypa før, kilometertiden var uansett føkka av bakkene, og tiden hadde ingenting med målet mitt å gjøre. Så jeg peilet meg heller inn på en ny rygg og tok den igjen i en kneik. Altså, for en følelse det er å passere folk når man løper kontrollert, hæ? Det er det nærmeste man kan komme å føle seg som en superhelt, tror jeg.
16-21 min
Nå begynte det å røyne på litt. Det som var kontrollert for et par minutter siden, var ikke helt kontrollert lenger. Jeg tror det er sånn det er å løpe løp? tenkte jeg. Heldigvis visste jeg om bakken på slutten, ellers hadde jeg fått meg en smell der. Brukte det siste kraftlageret på å ta den på en voksen måte. Lenge siden jeg hadde smakt på syra, så et par tøffe minutter hadde jeg bare godt av. Klarte å legge inn en slags liten spurt opp den siste kneika, selv om det kanskje ikke så sånn ut. Inn til mål var det et par hundre meter med utforbakke og da var jeg plutselig helt alene og kunne vinke til fotografen.
Mål
Så på klokka og bare: 4,8 km på 21:09? 4:27 min/km i gjennomsnittsfart. Oj. «Hallén! Hallén! Highfive! Woop woop! Sjekk her! Først løp jeg bra der og så løp jeg forbi noen der og så hadde jeg bra bein på flata og så tok jeg sikkert åtti stykker i den bakken der og skoene passer bra fortsatt og jeg har ikke noe vondt i foten!»

Et kvarter senere, i bilen på vei hjem, sa Hallén: «Jeg vant.»

Her kommer det noen resultater etter hvert, tenker jeg.

hk 1

Ok, så nå vet vi at jeg kan løpe i 4:27-fart i omtrent 5 kilometer. Jack Daniels synes det tilsvarer 1:42:17 på halvmaraton. Det høres lovende ut for 1:39:59 på halvmaraton i Tromsø 18. juni. Jeg er godt i gang med treninga, og det er fortsatt åtte uker til.

20160426_193334

Viktigere enn tider og stats, var uansett at jeg hadde det skikkelig gøy. Full måloppnåelse. Selv om det er lenge siden jeg har løpt løp, tror jeg ikke det er så ofte jeg bevisst har tenkt «wow, dette er kjempegøy» underveis. Så da får det heller være at jeg helt glemte mantraet mitt («lett og sterk»). Får ta det igjen neste gang.

Neste gang er for øvrig på tirsdag. Da blir det 10 kilometer. Min gamle venn.

Siri,
fortsatt litt høy