Løp: Harstadkarusellen 4,9 km

20160426_192106

Ok, i går løp jeg mitt første løp siden 2014. Det var kjempegøy. Her kommer en omstendelig rapport.

Løpet var første løp i Harstadkarusellen. Et hyggelig tirsdagkveldsløp og ingenting å bli stressa for, med andre ord. Jeg ble heller ikke så veldig nervøs, men jeg gledet meg så mye at det var flaks vi måtte kjøre bil til start, for jeg trengte setebeltet for å unngå sveve vekk. Måtte faktisk bruke ettermiddagen på strikking og Skam for å ikke å bruke alle kreftene på dansing og entusiastisk snapping med løpevenner.

20160426_193930

Og så fikk jeg på meg de lette skoene. Det var halvannet år siden sist, og de var så lette. Jeg glemte hvordan man varmet opp, og ble heller skolepikehoppende bortover asfalten.

«Nå tar du det rolig i starten, og så stopper du helt hvis du merker det i foten, ok?» sa Doktor Hallén.
«Ok. Da stopper du også hvis du får vondt i akillesen, da?» spurte jeg.
«Nei,» sa Doktor Hallén, som hadde løpt to, – 2 – , turer i år før dette.
«Det er ikke forskjellige regler for oss,» sa jeg.
«Jo, for jeg klarer å oppføre meg selv om jeg ikke kan løpe på noen uker,» sa han.
«Greit, men jeg hjelper deg ikke hvis du ligger i bakken her borte når jeg kommer dit,» sa jeg.

Hallén himlet med øynene. Vet ikke om det var av absurditeten i at han skulle få vondt i den vonde akillesen sin av å bombe bortover på asfalt, av at han syntes jeg burde hjelpe ham hvis han kollapset, eller om han selvfølgelig syntes jeg bare skulle løpe forbi. Heldigvis trengte vi ikke tenke noe mer på det, for alle kom til mål med kroppsdelene sine intakte.

Men før vi kunne vite det, måtte vi løpe. Ifølge arrangøren: 4,9 km på grus og asfalt.

20160426_193146

Løpsreferat

Start
Jeg stilte meg som vanlig altfor langt bak i startfeltet, og fikk som vanlig et litt knotete førsteminutt mens jeg prøvde å kombinere det å holde meg oppreist og det å komme meg forbi noen mennesker. Dette høres irriterende ut, men det var ikke det, for jeg løp løp igjen og hadde ingenting jeg skulle rekke.
1-3 min
Løypa knakk rett inn i en skikkelig god bakke, og jeg funderte aktivt på mitt eneste mål med løpet: å ha en god løpsopplevelse. Så jeg fant en fart som var et kompromiss mellom å holde igjen og å faktisk komme seg framover. Et ganske behagelig tempo, med andre ord. Tripp, tripp, tripp. Tenkte at det egentlig er motbakke jeg synes er morsomst å løpe. Følte meg fin i beina, og valgte å ikke vurdere de lette skoenes innvirkning på det.
4-8 min
På toppen av bakken var det en flate og jeg fikk betalt for at jeg hadde holdt igjen i bakken. Kunne flyte bortover uten å bruke så mye krefter. Plukket noen mannerygger og fikk øye på en flette litt lenger fram. Hadde sett flere damer altfor langt foran meg til at det trigget konkurranseinstinktet mitt, så det var mer hyggelig enn noe annet. Løp forbi i en skikkelig drøy nedoverbakke. Husket plutselig at jeg har brent meg på nedoverbakke tidlig i løp før, og prøvde å være smooth i bevegelsene og ikke mose på for hardt. Overraskende vanskelig å beholde flyten i nedoverbakke på asfalt, synes jeg.
9-15 min
Løypa flatet ut og jeg prøvde å finne flyten. Fikk det bra til. Konsentrerte meg om å løpe ordentlig, på å svinge armene fram og tilbake, ikke fra side til side, og på å holde frekvensen oppe. Det er veldig gøy å løpe løp, tenkte jeg. Det er fordi du har åpnet fornuftig. Vurderte om jeg skulle ta en kikk på klokka, lot det være. Det ville jo ikke si meg noe som helst. Ikke hadde jeg løpt løypa før, kilometertiden var uansett føkka av bakkene, og tiden hadde ingenting med målet mitt å gjøre. Så jeg peilet meg heller inn på en ny rygg og tok den igjen i en kneik. Altså, for en følelse det er å passere folk når man løper kontrollert, hæ? Det er det nærmeste man kan komme å føle seg som en superhelt, tror jeg.
16-21 min
Nå begynte det å røyne på litt. Det som var kontrollert for et par minutter siden, var ikke helt kontrollert lenger. Jeg tror det er sånn det er å løpe løp? tenkte jeg. Heldigvis visste jeg om bakken på slutten, ellers hadde jeg fått meg en smell der. Brukte det siste kraftlageret på å ta den på en voksen måte. Lenge siden jeg hadde smakt på syra, så et par tøffe minutter hadde jeg bare godt av. Klarte å legge inn en slags liten spurt opp den siste kneika, selv om det kanskje ikke så sånn ut. Inn til mål var det et par hundre meter med utforbakke og da var jeg plutselig helt alene og kunne vinke til fotografen.
Mål
Så på klokka og bare: 4,8 km på 21:09? 4:27 min/km i gjennomsnittsfart. Oj. «Hallén! Hallén! Highfive! Woop woop! Sjekk her! Først løp jeg bra der og så løp jeg forbi noen der og så hadde jeg bra bein på flata og så tok jeg sikkert åtti stykker i den bakken der og skoene passer bra fortsatt og jeg har ikke noe vondt i foten!»

Et kvarter senere, i bilen på vei hjem, sa Hallén: «Jeg vant.»

Her kommer det noen resultater etter hvert, tenker jeg.

hk 1

Ok, så nå vet vi at jeg kan løpe i 4:27-fart i omtrent 5 kilometer. Jack Daniels synes det tilsvarer 1:42:17 på halvmaraton. Det høres lovende ut for 1:39:59 på halvmaraton i Tromsø 18. juni. Jeg er godt i gang med treninga, og det er fortsatt åtte uker til.

20160426_193334

Viktigere enn tider og stats, var uansett at jeg hadde det skikkelig gøy. Full måloppnåelse. Selv om det er lenge siden jeg har løpt løp, tror jeg ikke det er så ofte jeg bevisst har tenkt «wow, dette er kjempegøy» underveis. Så da får det heller være at jeg helt glemte mantraet mitt («lett og sterk»). Får ta det igjen neste gang.

Neste gang er for øvrig på tirsdag. Da blir det 10 kilometer. Min gamle venn.

Siri,
fortsatt litt høy

58 kommentarer

    1. Ja, fy søren. Det med foten var skikkelig lettende. Tusla en liten tur i slapset på grusvei i går for å spare den (og resten av den mørbanka kroppen, selvfølgelig), og kjente ingenting. Nå blir det halvmaraton, for å si det sånn.

  1. Gratulerer, så gøy at du er i gang med å løpe løp igjen! Det ser ut som en ganske tøff løype også, med alle de bakkene.

    Jack Daniels sier at jeg skal løpe halvmaraton på 1:34. Jeg synes det høres ganske latterlig ut foreløpig!

    1. Pøh, det høres helt realistisk ut, synes jeg! Det var sånn ca der jeg lå da jeg løp 10k på 42, og du er jo en skikkelig langdistanseperson.

    1. Var så gira at jeg ikke sovnet før halv tre den natta. Var skikkelig stas. Også på en helt vanlig tirsdag, a gitt.

  2. Haha, «jeg vant», sånn btw!! Alt med dette innlegget var diggx10. Grattis med den gode løpe løp-følelsen og som kvinne nr.2! Fantastisk :-)

    1. Skjerpe seg? Han ytrer en mening, bare. Ganske harmløst. Så er det opp til deg og andre om du og de finner det interessant/relevant eller ikke.

    2. Haters gonna hate, er det ikke det det heter?
      Lyser løpeglede av bildene, Siri – SÅÅÅ glad for at du er ute på løp igjen! Wiiiiiii :D

  3. Gratulerer til deg og mannen. Høres topp ut.
    Gleder meg til neste løpsreferat og håper foten ikke protesterer mer. Løping er IKKE KJEDELIG å lese om, anbefal meg veldig gjerne løpeblogger som anmelder løp.

    Jeg løp også karusell i dag, kan faktisk skryte av pers siden det var min aller første 5-kilometer i konkurranse. Løp fra en hard konkurrent som slo meg med 10 sek på Sentrumsløpet.

  4. Ahhh!
    Dette hørtes digg ut!. Jeg kjenner adrenalinet gjennom skjermen, du beskriver «runners high» på en utrolig god måte. Skikkelig bra jobba, Siri (både løp og blogging om løp)!

    1. Takk, Karine! Det var så innmari gøy, det tok timevis før jeg kom meg ned fra highen. Håper det går bra med løpinga di!

    2. Takk som spør, det går ganske bra, synes jeg:)
      Bør nok sette meg et mål, og få løpt noen løp. Nå er det stort sett Strava som holder meg i skinnet.
      Kanskje din legefruetilværelse får deg til å endre holdning til det å bli forsørget? Er det ikke egentlig vinn-vinn? Du får løpt og lest og vært så mye alene du vil , han får leve legedrømmen, og dere lever sammen?

    3. Har jeg deg på Strava, Karine? Jeg fulgte nettopp alle jeg kom over som heter Karine, så jeg satser på det.

      Foreløpig er legefruetilværelsen unektelig veldig behagelig! Kan absolutt anbefales om man har et løp man skal løpe fort i.

  5. Gøy mente jeg og man setter ekstra pris på det etter skade!! Jeg har skitt med en vond hofte en stund og var skikkelig glad da jeg kunne løpe Sentrumsløpet lørdag på en tid jeg for et år siden ville vært skuffet over.

    1. Ja, fy søren. Det setter ting i perspektiv. Også setter man så mye mer pris på å faktisk kunne løp i et ok tempo.

  6. Hurra! Så gøy med en super løpsopplevelse! (Skammelig nok hang jeg meg mest opp i at du nevnte «Skam». For hekta på den serien om dagen.)

  7. Ahh, Gratulerer!
    Mer imponert, enn over at du kan løpe fort (det vet vi jo), er jeg over pågangsmotet og optimismen – eg – nå som jeg vet at jeg kan løpe 4,27 på 5, kan jeg selvfølgelig innen få uker gjøre det på 21 – . Jeg skal umiddelbart tvangsadoptere tankesettet. Håper det ikke innbefatter at jeg også må se like glad ut mens jeg løper??

    1. Takk! Å se glad ut er på alle måter frivillig! Jeg regner også med at jeg kommer til å se noe mer sammenbitt ut etter 20 kilometer om et par uker. Hold meg gjerne oppdatert på hvordan det går med tankesettet.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.