Løp: Oslos Bratteste 2017

Oslos Bratteste 2017

Ja, hei, jeg har løpt løp igjen! Egentlig er «løpt løp» en overdrivelse her, for jeg løper veldig lite av løypa i Oslos Bratteste. Det er, som du skjønner, bratt. Jeg er tilhenger av sånn slepende gange med henda på lårene.

Før jeg forteller hvordan løpet gikk (bra!), må jeg bare få sagt at Oslos Bratteste er et av de aller beste løpsarrangementene vi har her til lands. Det mener jeg helt, helt ærlig. Det er så tydelig at de som arrangerer elsker både løping og løpere.

Men hvis du ikke aner hva jeg snakker om, så er Oslos Bratteste et motbakkeløp opp Wyllerløypa i Oslo. Man starter nede i Sørkedalen og ender opp ved Tryvannstårnet, omtrent 2700 meter og 407 høydemeter senere. For min del tok det 22 minutter og 28 sekunder i år.

Oslos Bratteste 2016
Foto frekt stjålet fra arrangøren.

Løpsrapport

Jeg har hatt en litt annerledes uke her i Oslo, med veldig mye annet enn løping på planen. Faktisk kom løpet nesten bardus på meg, jeg våknet litt utpå lørdag formiddag (ehh) og bare: Åja! Løping finnes! 

På en måte er jeg jo ganske sikker på at jeg gjør de beste løpeprestasjonene mine når jeg er klar i huet, når jeg har tenkt gjennom arbeidsoppgavene mine, eller hva det nå er skiløperne kaller det, på forhånd. Samtidig er det å bare stille opp, å gå rett fra en helt annen del av livet mitt og på løp, ofte det som gir meg de morsomste konkurranseopplevelsene.

Men det skal vi snakke mer om i morgen, for da kommer det et innlegg der jeg svarer på noen spørsmål om hva jeg tenker om tilrettelegging av hverdagslivet med tanke på løpinga. (I forhold til løpinga. Neida. Hehehe.) Så, ja, om du vil hekte på noen spørsmål der sånn på tampen, er det bare å slå seg løs i kommentarfeltet, som vanlig.

Eh, dette er jo ikke en løpsrapport? Hvorfor står det under «løpsrapport»-tittelen? Her kommer den ekte

Løpsrapporten

Jeg sto altså på startstreken og tenkte på helt andre ting enn løping, for eksempel at jeg ikke hadde flere rene t-skjorter igjen og at jeg var redd for at katten hadde fått tak i en halv Reese’s PB-cup som jeg trodde jeg hadde glemt igjen på gulvet på rommet mitt (jeg hadde selvfølgelig spist den opp, så det var ingenting å bekymre seg for).

0-5 min
Jeg startet i pulje to, med forventet sluttid mellom 23 og 26 minutter. Selv om jeg endte opp med å løpe litt raskere enn det, var det på ingen måte noe problem underveis. Kanskje bortsett fra akkurat i den første kneika, etter bare ett-to minutters løping. Det er en skikkelig kneik, altså, kanskje løpets bratteste, og der merka jeg at det gikk for sakte, selv for en slow starter som meg selv. Samtidig var jeg jo i verdens mest avslappa løpehjørne, så da bare roet jeg meg helt ned.

Den kneika er så bratt at da jeg gikk rett bak noen, holdt jeg på å stanke ansiktet i rumpa deres. Det kan jo være hyggelig, det, men det tok ikke så lang tid før jeg jåsset forbi nok folk og kunne bestemme tempo selv.

5-15 min
Det var alltid folk rundt meg, men mot toppen av kneika løste det seg altså godt opp. Mange av de 11 år gamle jentene var allerede 200 meter foran meg. Respektløst. Folka rundt meg var min klasse, om det går an å si. Spreke, men fornøyde, liksom. Løypa ble litt mer løpbar i perioder, og jeg prøvde å gå fort i kneikene og småjogge i de flatere kneikene. Det gikk sånn passe. Begynte å puste hardt nå, men det er forskjell på å puste hardt og på å puste for livet, og foreløpig var jeg godt innafor.

Det var fint vær og relativt tørt i bakken, iallfall sammenlignet med forrige gang jeg løp (20..12?). Sa hei til noen kjente i publikum, hoppet glatt over drikkestasjonen, vurderte nivået av sviing i legger og lår, kom fram til at det var akkurat passe. Holdt nesten på å begynne å tenke på når jeg skal få sett den Thelma-filmen, men klarte å holde meg fra det.

Fikk god fart nedover den lille utforbakken og bortover flata, det var gøy å få til overgangen mellom kneikefart og flatfart såpass bra. Hadde glemt å koble inn konkurranseinstinktet, så klarte ikke helt å følge med på hvem jeg hadde startet sammen med og hvem som hadde startet før oss, og det gjorde egentlig hele greia ganske hyggelig. Her løper vi på en lørdag, tenkte jeg.

15-21 min
De siste bakkene opp mot mål er jo de verste. Forutsigbart nok. Likevel synes jeg det gikk fint. Jeg hadde en jevn innsats, klarte å holde meg i gang over gjørmepartiene og å gå ganske effektivt i kneikene. Nå burde jeg fortelle deg hvor fælt jeg hadde det her, men for å være ærlig, så var det helt ok. Kanskje det at kroppen hadde vært i dvale i fire-fem dager gjorde at jeg ikke helt klarte å skrape ut det siste lille, eller kanskje jeg bare rett og slett var i superform. Hvem vet. Det spiller ingen rolle, jeg hadde det gøy og ganske vondt, i motsetning til gøy og helt jævlig. Det er jo deilig iblant!

Til mål
Den aller siste kneika opp mot mål burde jeg nok ha skjerpa meg litt, men veit du hva, alt handler ikke om å skjerpe seg hele tiden. Jeg ble sliten, og i går var det nok. 22:28 er en toppers tid, faktisk bare drøyt 20 sekunder bak persen min fra 20..12 (?).

Strava

Oslos Bratteste 2017

Jeg er veldig fornøyd med løpet. Jada, jeg vet at jeg har litt å gå på når det kommer til skjerping, men det er helt greit! Jeg kan finpusse konkurranseinstinktet mitt til en gang det teller. Jeg hadde det gøy, og jeg tror alle rundt meg hadde det gøy, iallfall når vi kunne sette oss ned på toppen. Motbakkeløp er høyt oppe på lista over morsom løping, synes jeg.

Håper vi sees neste år, OB! [Sett inn tampongvits her]

Siri

7 kommentarer

  1. Bra jobba! Deilig å bare kose seg, men likevel gjøre det bra.

    Stoltzekleiven gikk helt OK. Jeg persa med 11 sekund, men klarte liksom ikke å ta meg helt ut. Positive er at dette var mitt 5. år opp Stoltzen, så jeg fikk et kaffekrus som belønning! Vil forresten anbefale å søke opp «Jakob Ingebrigtsen Stoltzekleiven 2017», og ta en titt på innspurten hans. DER snakker vi å ta seg helt ut!! Villeste jeg har sett, herregud.

    1. Omg, det ser heeelt drøyt ut! Han klarer virkelig å gå i kjelleren, ass!

      Men du, grattis med godt fullført løp. Noen ganger føles det bare helt ok, og jeg tenker at det får være greit? Hva tenker du?

  2. Veit ikke om dette spørsmålet er noe som passer inn i neste innlegg, men kanskje du kan svare på det likevel? Jeg lurer litt på hva du tenker på når du planlegger treningsuka di – hvis du i det hele tatt planlegger den da. Har du en tanke om hvor mange lange turer du skal løpe, eller antall intervaller og evt intensitet på disse? Eller tar du bare på deg skoene og kjenner litt på magefølelsen om det blir intervall eller langkjøring i dag.

    Jeg er glad i løping, men veldig lite inne i all nørdinga. Det er behagelig, men jeg mistenker at jeg kanskje kan oppleve litt mer progresjon med bittelitt mer bevissthet i hvordan jeg legger opp øktene.

    Ps: bra blogg. Veldig bra blogg.

    1. Hm, jeg har jo skrevet litt om det i innlegget etter dette, men når det kommer til intensitet på hardøktene, har det med dagsform, hva jeg vil ha ut av økta og hvem jeg løper sammen med (hvis jeg har selskap) å gjøre. Jeg er fornøyd bare jeg får gjort noe annet enn labbing, så om jeg løper sammen med andre, får de bestemme hva vi skal gjøre. Ellers er jeg glad i moderate økter (det mange kaller i3), for det er det jeg har best erfaring med. Også har det en god del med dagsformen å gjøre. Iblant kjenner jeg at det er helt uaktuelt å gjøre noe annet enn labbing, selv om det hadde passet best med en intervall.

      Hva tror du? Synes du løpenerdinga er overveldende? Det tror jeg jeg hadde gjort hvis jeg ikke på en måte var oppvokst med det.

  3. Løpenørdinga er helt klart overveldende, men jeg gidder ikke la det gå utover løpinga. Det å planlegge løpeturene mine basert på hva magefølelsen sier under oppvarminga funker greit det, og det er jo veldig behagelig. Kanskje litt for behagelig? Mulig tiden er inne for at jeg skal sette meg et lite mål eller noe. Vi får se.

    Uansett, takk for gode innspill, både her og i det andre blogginnlegget!

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.