Løp: Pannekaka 10k

sirivil.no

Her er målene jeg hadde før løpet:

A (viktigst): Få en god treningsøkt. Vise hvem som er sjefen av meg og 10k.
B (gøy hvis går): Ha en god løpsutvikling. Starte fornuftig, osv.
C (bonus): Løpe fortere enn forrige gang (45:17).

Jeg er glad jeg rangerte målene mine før løpet. På vei dit begynte jeg å tenke på tiden, at jeg hadde veldig lyst til å løpe fortere enn på karuselløpet for noen uker siden. Det hadde jo vært deilig å få bekreftet at det går i riktig retning. Sånt blir jeg nervøs av å tenke. Så da var det veldig greit å kunne minne meg selv på at det ikke var noe vits i å tenke på tiden før jeg hadde mål a og b i boks. I dag var det viktigere å ha en passe ok opplevelse, så jeg slapp å gå rundt og være redd for 10-kilometersløp resten av livet. Det hjalp å huske på målrekkefølgen, er det jeg prøver å si.

sirivil.no

Løpsreferat

Start
Puh, flaks jeg fikk tissa i den busken der borte.

0-1 km
Lot meg rive med i ti sekunder, før jeg husket på målsetningene mine om å få en god treningsøkt og å være fornuftig med kreftene. Fant meg en gruppe. Gruppa gikk litt for sakte, selv for en fornuftig åpner. Så det er liksom jeg som skal dra her, da? Åja, det er det.

1-2 km
Fin utsikt, fin fjøslukt. Jeg ante ikke hvor fort jeg løp, og var egentlig ganske glad for det. Hadde satt klokka på en skjerm som bare viste distansen, og det hjalp meg til å ikke tenke noe særlig på tiden underveis. Kom på hvor langt 10 kilometer er. Det er langt, ass.  Første gang med shorts ute i år, eller? Ja, det er det. Deilig, det da, iallfall.

2-3 km
Konsentrerte meg om å ikke bli dratt med av at et par stykker passerte og løp fra meg. Følte meg sånn helt ok. Fulgte med på min egen pust for å være sikker på at jeg lå på en forsvarlig fart. «Forsvarlig fart», hva betyr det, liksom? Dette handler ikke akkurat om liv og død. Oj, her var det masse lam! Ååå, se på de svarte der! Ok, nå skjerper du deg.

3-5 km
Løp en lang, men veldig slak nedoverbakke, ble bekymret for veien tilbake, og syntes kanskje det var litt teit å kalle løpet Pannekakeløpet når det ikke var flatt som en pannekake. Så kom jeg på at sånne ting ikke spiller noen rolle. Takket pent nei til drikke. Møtte folk som allerede hadde vært på vending, syntes det var hyggelig.

5-7 km
Fikk en god følelse av å ha kommet bra inn i løpet, og var allerede her sikker på at jeg hadde klart mål a, å få en god treningsøkt, og å vise at det er jeg som er sjef over 10-kilometersdistansen, ikke omvendt. Fikk et lite boost av den tanken, og tenkte ikke noe særlig over den slake bakken. Ble liggende først i gruppa igjen, og hørte på trampinga og pustinga at gruppa ble mindre og mindre. Takket pent nei til drikke igjen.

7-9 km
Begynte å nærme meg grensa for hva som er innafor på en helt vanlig lørdag. Måtte konsentrere meg om å holde frekvensen oppe. Lett og sterk, lett og sterk, lett og sterk. Og så, ved omtrent 8 km, skjedde det noe interessant. Jeg viste fingeren til en bil. Eller, til en bilist, da. Det var en gammel mann, selvfølgelig. Han kjørte først altfor nærme, og så tutet han fordi han måtte vente med å passere til bilene i motsatt kjørefelt hadde kjørt forbi oss. Og før jeg visste hva jeg gjorde, viste jeg fingeren. Det er noe jeg pleier å forbeholde catcallere, men når det er to kilometer igjen, har jeg visst så mye å stri med at jeg ikke klarer å forholde meg rolig til rynkepikk. Viste jeg nettopp fingeren? Tenk hvis han stopper! Ja, tenk hvis han stopper. Hva skal han egentlig gjøre? Kjefte på meg! Å, herregud, han kommer til å kjefte på meg. Han stoppet ikke. Jeg ble iallfall så satt ut av min egen oppførsel, at jeg var på 9 km før jeg visste ordet av det.

9-10 km
Nå var det bare igjen å ta ut det siste. Jeg ante ikke hva tiden min var, men klarte å hente fram litt ekstra fart. Litt. Beina syntes det var nok for et par kilometer siden, men jeg kom meg til mål med en slags spurt. Selv før jeg var i mål, visste jeg hvem som var sjefen. Det var meg.

Mål
44:57. Det var 20 sekunder raskere enn forrige gang. Selv mens jeg sto med henda på knærne, og gørra og peste i mål, klarte jeg å tenke at dette var en mye bedre kroppslig opplevelse, om det går an å si. Var litt redd for at noen kom til å nevne den fingeren min, men ingen sa noe.

sirivil.no

Her er Strava

Jeg er kjempefornøyd. Jeg klarte alle målene mine, og det kan man ikke regne med. Alt blir egentlig bedre når man bruker kreftene sine fornuftig. Det er rart med det. Nå var det ikke disponeringa som var problemet forrige gang. Ingenting var problemet forrige gang, jeg ble bare så innmari, innmari sliten mot slutten. I dag holdt jeg mye bedre. Spesielt i beina. De har kanskje skjønt at de må tåle litt mer dunking på asfalt.

Jeg er også veldig fornøyd med tiden. Det kan virke rart, siden jeg tross alt løp fem minutter saktere enn persen min, men det er også 20 sekunder raskere enn jeg løp forrige gang. Det går i riktig retning. 20 sekunder høres kanskje ikke så mye ut, men det er mer enn nok. Faktisk er det akkurat passe. Museskritt er det eneste som gjelder.

Og bare så det er sagt: Jack Daniels sier jeg skal løpe halvmaraton på 1:39:45.

Siri

16 kommentarer

  1. Dette er utruleg bra springing! Eg spring sjøl, så eg kan vurdere det. Mitt mål for min faste 10 km i år, er å springe den 10 minutt saktare enn du gjer no.

    1. Siste helga i august. Det er 3 km oppover i starten altså og ein monsterbakke rett før mål.

  2. Gratulerer med vel gjennomført plan! Deilig at du slapp å få ME da du kom i mål denne gangen.

    Jeg ble litt lettet over at du viste fingeren. I to og et halvt år har jeg skammet meg over å ha vist fingeren ikke bare én, men to ganger under halvmaraton i Oslo i 2014 (begge ganger pga folk som krysset løypen med henholdsvis bil og til fots). Nå skal jeg unne meg å skamme meg litt mindre.

    1. Hva er det egentlig som skjer med oss under løp? Og er det det samme som skjer med mennene i våre liv når de kjører bil? Sånn, når vi snakker om å vise fingeren og andre utagerende aggresjonsmarkører?

  3. Har ikkje vist finger, men gulpa ut nokre stygge ord. Altså, vi er mange som reiser ganske langt for å vere med på løp i Oslo (eller andre stader), og nokre av oss er med på berre eitt eller to løp i året. Vi investerer ganske mykje trening, planlegging og kjensler i dette eine løpet. Å då oppleve at nokon prøver å smette over vegen MED BARNEVOGN rett framfor deg når du prøver å hente fram det siste du har av krefter til den siste kilometeren på Karl Johan -vel, eg klandrar både vedkomande og meg sjølv som brukte verdifull pust på å seie kva eg tenkte om denne oppførselen. Rett nok ved hjelp av svært få ord, men eg brukte ein del trykk. Neste gong skal eg vere smart, spare krefter og berre vise fingeren.

    1. Skjønner tankegangen din. Problemet er bare at personen med barnevogn enten ikke kjenner til din trening, planlegging og dine situasjonsbetingede følelser, eller at vedkommende gir blanke f..

      Med bachelor i kriminologi vil jeg derfor med en heavy akademisk tyngde med tung vekt høflig oppfordre deg og dere om å ikke vise fingeren. Det sementerer bare den allerede etablerte avstanden, og opprettholder skillet mellom «oss» og «dem».

      Men ja, gått av banen som det koster mentalt å holde seg på den smale sti.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.