Meny Lukk

Løp: Tromsdalstind Skyrace

Tromsø Skyrace

Bilde frekt stjålet fra arrangøren.

Har vært på løpetur i helga, da!

Her er greia: Jeg skjønner ikke helt dette premisset om at lengre er bedre. Jeg er ikke enig i at brattere, glattere, høyere, mer, mer, mer, strengt tatt er viktig. Når det er sagt, så får folk gjøre som de vil. Problemet var bare at denne gangen gikk det utover meg.

Livspartneren min sier at han «ikke mente å lure» meg da vi meldte oss på Tromsø Skyrace en gang i vår. Han på den lange distansen, 57 km og 4 800 høydemeter, jeg på den såkalte «minien», 28 km og 2 000 høydemeter. Nå kunne jeg sagt masse om at jeg trodde jeg hadde meldt meg på et relativt kort fjelløp, kanskje av en times varighet eller noe sånt, og så sjokkert fant ut at jeg hadde meldt meg på en distanse jeg, etter å ha saumfart resultatlistene fra året før, fant ut at jeg kom til å bruke fem timer på, men det har vi ikke tid til. Vi skal snakke om løping.

Pastafabrikken

Hvordan forbereder man seg mentalt på noe sånt? Den fysiske delen av forberedelsene er jo greie nok: Du slapper av og spiser nok. Hva er «slapp av og fyll på» når det kommer til hjernen? Jeg aner ikke. Heldigvis trenger han jeg lever sammen med å snakke mye mer om ting enn det jeg gjør, og da spesielt om ting han er litt nervøs for. Så vi har snakket masse om hans løp og ikke noe om mitt løp, og det er akkurat sånn jeg liker det. En ting vi burde ha snakket om, er at det kanskje ikke er så lurt å løpe nærmere seks mil i fjellet når man nettopp har avsluttet skisesongen.

Men jeg skulle ikke løpe seks mil, jeg skulle bare løpe tre. Så etter å ha fulgt Hallén til start på Hamperokken Skyrace (den lange), det vil si matet ham, roet ham ned, holdt ham i hånda og gulpet ham som en baby (neida, det fikk jeg egentlig ikke lov til å skrive), gikk jeg tilbake på hotellet og så på America’s Funniest Home Videos til det var min tur.

Tromsø Skyrace

Løpsreferat

Start

Det var fint vær og ganske varmt, så jeg valgte t-skjorte og kort shorts. En sånn kort shorts som er veldig behagelig, men som sklir oppover så rumpa etter hvert henger ut av den. Komfort over stil, si. Jeg hadde teipet anklene for første gang på lenge, og hadde tynne ullsokker oppi terrengskoene mine. I den lette løpesekken hadde jeg regnjakka mi, mobiltelefon, en flaske Solo og noen energibarer (rester etter en viss ekspedisjon andre i husholdningen foretok tidligere i sommer). Angret litt på at jeg ikke hadde tatt med de raske brillene mine, men slo fra meg å gå tilbake for hente dem.

Helt ærlig var jeg litt skremt av nerdefaktoren på hele arrangementet. Altså, dette sier jeg med all kjærlighet. Dessuten er jeg er helt hundre prosent nerd selv, så ingen trenger å ta seg nær av det her. Jeg sier bare at det var så mange Salomon-løpeskjørt, teleskopstaver og ultralighte drikkevester at selv jeg, som er oppvokst i nerderunkering nummer én, orientering, ble litt satt ut. Jeg trakk meg rolig langt tilbake i startfeltet.

0 – 43 minutter

Da jeg løp maraton for første (og siste) gang, hadde jeg en viss peiling på hvilken fart jeg kunne holde fra start. Iallfall på hvilken fart jeg ikke skulle holde fra start. Det hadde jeg ikke  her. Hvilken innsats klarer man å holde i fem timer, liksom?

Startfeltet rullet rolig over streken, jeg var langt baki der et sted. Tenkte noen kom til å sette opp farta snart. Vi puslet bortover brygga i Tromsø, forbi turistene på utekafeene. Ingen skrudde opp farta. I ettertid ser jeg at vi løp på omtrent 6:00 min/km de to første kilometerne. På flatt underlag er det sånn skikkelig, skikkelig rolig for meg. Men jeg hadde ikke peiling på hva jeg dreiv med, og dessuten var jeg fortsatt litt skremt av nettingcapser, av fancy drikkebelter og sånne neoprengamasjer til å ha utenpå løpeskoene. Jeg tenkte at hvis dette er bra nok for Herr Har-teipet-brillene-til-hodet-med-rosa-sportstape, så er det bra nok for meg.

Da vi kom over broa løste det seg opp litt, og jeg fikk plass til å sige forbi et par stykker. Det er vel like greit å sige forbi som å bruke en haug mental energi på holde krypefart? Jeg vet ikke! Det føltes sånn. Like fullt begynte jeg å gå i første kneik. Man kan bare ikke løpe 2 000 høydemeter. Eller, noen kan sikkert det, men ikke jeg.

Sandnessundbrua

Over den brua løper man helt i begynnelsen og helt på slutten av løpet.

Nå følte jeg meg også vesentlig mer tilpass. Å være en kald fisk og begynne å gå tidlig, er selve grunnsteinen i min motbakkefilosofi. Oppover i lia mot Fjellheisen var det smalt og bratt og vanskelig å komme seg forbi folk, så jeg tok det helt kuli. Farta var helt behagelig og jeg lurte på når man egentlig skal begynne å spise og drikke. Sikkert lurt å gjøre det i motbakker, der jeg uansett går.

Ifølge resultatene brukte jeg 43:41 og var nummer 31. av damene på Fjellheisen, og da Hallén så det etter løpet, sa han: «Du har jo ikke tatt dette alvorlig i det hele tatt.» Story of my life, liksom.

Men historien er ikke over ennå.

43 minutter – 1 time og 16 minutter

På drikkestasjonen på Fjellheisen skjedde det viktigste som skjedde i løpet av hele løpet: De hadde smågodt! Det gir automatisk toppscore på løpet, det! 10/10 stjerner til Tromsø Skyrace. Anbefales på det sterkeste!

Jeg stappa tre lakrisfisker i munnen og snudde nesa mot neste checkpoint, på Bønntuva. Over Fløya var vi på snaufjellet, på smooooth sti med digg underlag. Koste meg skikkelig. Hadde godteri i munnen og mose under føttene, ikke sant. Nå var det plass til å passere folk, dessuten hadde jeg begynt å tenke litt på balansegangen mellom å spare krefter og å faktisk komme meg til mål på under et døgn. Så jeg begynte å plukke rygger. Tok igjen noen fancy tightser, noen skyggeluer og gamasjer. Drakk halve Soloen min.

Tromsdalstind

Tromsdalstinden i det fjerne. Fjellheisen er på toppen av den haugen du ser til høyre i bildet.

Anerkjente den spektakulære utsikten. Tok et bilde for et par dansker. Irriterte meg mildt over de første snøflekkene vi måtte løpe over. Småsnakket med en finne.

Her angret jeg litt på at jeg, i min totale latskap, ikke hadde sett ordentlig på løypekartet. Jeg var rett og slett ikke helt sikker på hvilket fjell som var Tromsdalstind, altså det høyeste punktet på løypa. Jada, jeg har vært der før. Jada, jeg var sånn rimelig sikker på at det var det ruvende fjellet med regnsky rundt, men det kunne jo hende at det var den litt mindre haugen borti der. Så jeg spurte en fyr. Han så på meg og pekte på det store fjellet, før han trakk ut teleskopstavene sine.

1:16 – 2:34

Fra Bønntuva løp vi et stykke nedoverbakke, ganske slakt og deilig på sånn digg fjellsti. Jeg prøvde å rulle nedover, ikke gi på så mye at det smalt veldig i beina, men heller ikke bruke krefter på å bremse. Det fungerte fint. I bånn sto det noen folk og sa: «Fyll vann her, det er lenge til neste vannmulighet». Så jeg fylte vann på Solo-flaska og følte at det var nå alvoret begynte. Sikkert litt fordi det seriøst var en regnsky rundt hele Tromsdalstind. Den lå der som et surt, gammelt beist.

Dette bildet la jeg ut på Instagram etter løpet, og ingen har spurt om flekken jeg har mellom beina er svette, utflod, cum eller generell skitt? Litt skuffa, men også stolt av dere. (Vet ikke svaret på spørsmålet.)

Idet jeg begynte å gå oppover, kom jeg på at det nok var på tide å spise litt mer, så jeg fant fram en sånn bar med panøttsmørsmak. Tok halvannen bit og puttet resten i bh-en. Gikk og gikk og gikk. Oppå den første ryggen sto det en reinflokk på en snøflekk og stirret på oss. Det var skikkelig mange av dem. Bare sekunder seinere kom det et ambulansehelikopter flyvende forbi, og jeg skrudde opp lyden på telefonen i tilfelle Hallén hadde falt ned fra Hamperokken. Ja, det er sånn jeg tenker, ok! Jeg er dritredd for at han skal falle ned fra steder! Og han er steder han kan falle ned fra hele tiden. (Det var noen andre som hadde falt ned, men det går visst bra, og det er på ingen måte meningen å gjøre narr av det.)

Og så brakk stien skikkelig oppover og vi var ved roten av Fjellet. Ura vokste fram og det begynte å regne. Jeg gadd ikke finne fram jakka mi, for jeg var varm og lat. Det kan vel også være en medvirkende årsak til at jeg på en måte sovna litt i denne delen av løpet. Kanskje jeg begynte å bli sliten i hodet, hvem vet.

På et eller annet tidspunkt var jeg iallfall på toppen. Ikke var jeg andpusten og ikke var jeg kald, men jeg var litt lei.

2:34 – 4:00

Uansett våknet jeg ikke før vi var godt på vei ned fra Tromsdalstinden igjen, og skjønte at jeg hadde bedrevet aktiviteten «gå på behagelig fjelltur» de siste 45 minuttene. Jeg hadde altså ikke bedrevet aktiviteten «gå på kjapp fjelltur og komme meg ned fra dette fjellet asap», som var det jeg hadde tenkt på forhånd at jeg skulle drive med. I det jeg skjønte hva jeg holdt på med, spratt jeg forbi de foran meg og kravlet meg ned den urete lia ganske mye raskere enn før. Jeg er på ingen måte noen ekspert på nedoverbakkeløping i ur (har blant annet et par ankler som virkelig trenger en oppussing), men jeg var iallfall bedre på det enn de rundt meg. Ikke vær en pyse, tenkte jeg og kom meg ned med æren sånn passe i behold.

Tromsø Skyrace

Bilde frekt stjålet fra arrangøren.

Litt nedi lia sluttet det å regne, stien gikk fra urete og dritt til mosete og digg, og jeg fikk fylt opp flaska mi i en bekk igjen. På vei nedover ryggen krysset vi en haug bekker, og det var deilig for innestengte fjellføtter. Jeg plukket noen rygger og løp for det meste i mitt eget tempo, uforstyrret av andre. På dette tidspunktet var løperne godt spredd utover løypa, og da jeg ble litt usikker på merkingen et sted, måtte jeg spørre noen turgåere om jeg løp riktig. «Jada!» sa de og ringte med en sånn kubjelle.

Og så kom vi til den siste motbakken. Tromsdalstind Skyrace skal jo være 28 kilometer, men det er egentlig 32 kilometer langt. Det hadde jeg heldigvis blitt advart om av flere på forhånd, blant annet rutinerte Molly (som løp den lange løypa! Herreguuuuud!). Fire kilometer fra eller til høres kanskje ikke så mye ut når man uansett skal holde på i fem timer, men det er tvert imot heeelt avgjørende. Dermed var jeg også forberedt på denne siste bakken, denne kjerreveien som skulle stige sakte oppover i 4-5 kilometer. Det var flaks, for ellers hadde jeg kanskje gitt opp løpet og livet og alt.

Jeg startet den siste bakken med å drikke det siste av flaska mi og ta en bit til av energibaren. Så lagde jeg en megastreng avtale med meg selv: Det er ikke lov å gå på flatene. Det er en streng avtale å ha når man har vært ute i tre-fire timer, men det var helt nødvendig for at jeg skulle ha noen som helst form for framgang. Nå handlet det mer om å komme seg til mål enn å gjøre det med stil, for å si det sånn.

Det holdt hardt, og det kan hende jeg jukset litt enkelte steder. Teller det for eksempel som «flate» hvis det er snø på den? Og hvor sakte kan man egentlig jogge før det ser ut som man har laget en helt idiotisk avtale med seg selv om å ikke gå på flatene? La oss bare si at det som skjer på vei opp siden av Tromsdalen, det blir værende på vei opp siden av Tromsdalen.

Fordi dette var den aller tøffeste delen av løpet, og egentlig den eneste delen av løpet der jeg måtte kjempe skikkelig med meg selv, så er det også den delen av løpet jeg er mest fornøyd med og stolt av. Jeg var alene, turte ikke se på klokka fordi jeg visste at jeg skulle være i den lia der i minst en halvtime, og hadde det sånn sikkelig slitedritt. Ikke sånn blodsmak- og smertefestdritt, mer sånn «jaja, om jeg skulle dø nå så finner de iallfall kroppen min ganske kjapt»-dritt. Det eneste jeg hadde lyst til var å ligge på baderingen min i et svalt tjern, med sugerøret til en flytende Camelback med Pepsi Max (ok, kanskje Solo eller ingefærøl eller noe med sukker, da) i munnen.

Men jeg fløt ikke på baderingen min, jeg var på en sti på vei opp til Fjellheisen for andre og siste gang denne dagen. Det var en luresti, en sånn som bølger litt opp og ned, så for hver bølgetopp håpet jeg etter hvert at jeg skulle se Fjellheisen. Heldigvis har jeg vært på nok luretopper det siste halvannet året, til at jeg aldri tar noe på forskudd.

Dette er helt ærlig min fjellvettregel nummer 1: Ta aldri toppen på forskudd.

4:00 – 4:28

Dermed trodde jeg egentlig ikke at jeg var på Fjellheisen før jeg kunne ta på smågodtet. Og nå skal jeg si noe ganske vilt. Jeg ville så mye til mål at jeg ikke gadd å ta noe godteri. Jeg var så tørr i munnen at det ikke hadde vært lett å sutte på det, og jeg gadd ikke drikke noe mer, for da måtte jeg ta av sekken, og det var jo bare en halvtime med nedoverbakke og flatt igjen. Så jeg droppet det, jeg bare rullet forbi hele stasjonen og veltet meg over kanten mot byen.

Vi skulle altså ned den samme veien vi hadde kommet opp i starten, og den trange stien var faktisk ganske morsom å løpe nedover, selv på bein som begynte å hate alt og alle. Svisj, svusj, tjokk, tjokk, tjokk.

Så var det slutt på det. Ut på asfalten og ned på flata var det ikke spesielt fett å være meg. Jeg hadde glemt hvordan man løper, og følte at jeg drev med en form for overdreven herming av folk som løper.  På vei over broa innvilget jeg meg en gåpause, med streng avtale om at jeg måtte løpe resten av løypa uavhengig av fysisk og mental tilstand. Så det gjorde jeg. Sakte men sikkert.

Mål

Jeg kan ikke tro at jeg kom meg rundt med både vettet og kroppen i behold. 4:28:36. Det gikk både raskere og bedre enn jeg trodde. I mål satt jeg litt på en kant, fikk meg en bolle og tok en selfie. Det viste seg også at jeg ble nummer ni av damene, og det betyr både at jeg har løpt veldig bra, at de tøffe folka løper den lange distansen, at jeg tok igjen over 20 damer fra første mellomtid til mål, og at jeg enten åpnet for sakte eller akkurat passe. Hvem veit.

Målselfie, Tromsø skyrace

I etterkant har jeg tenkt at det nok er litt lite å ha en halv energibar, en solo og tre lakrisfisk som totalt sukkerinntak på fire og en halv time løping, men det gikk jo sånn rimelig greit. Hva veit jeg, liksom. Jeg kom til mål uten å grine.

Strava-aktivitet
Resultater

Karakter på Tromsø Skyrace: 10/10 (smågodt)
Karakter på mitt eget løp: 8/10 (minus for generell likegyldighet i starten og midten)
Karakter på skyrunning generelt: Uvisst. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva skyrunning er. Er Tromsdalstind Skyrace skyrunning? Eller er det for kort? Og hva skjer med de stavene egentlig?

Tromsø Skyrace

Ganske kjapt sjekket jeg hvordan det lå an med Hallén, og selv om resultatservicen ikke akkurat kan si: «HER HAR DET SKJEDD NOE», så var det nøyaktig det den sa. Heldigvis sa den også: «DET GÅR FRAMOVER, BARE VELDIG SAKTE», så da sluttet jeg å tenke på det ambulansehelikopteret.

For å gjøre en lang historie kort, så er det en dårlig idé å gå rett fra skisesong til ni timer løping. Det synes de krampete musklene til Hallén, iallfall. Bevis:

Tromsø Skyrace

«Jeg har ikke hatt så vondt siden jeg ble påkjørt av en trailer, og da fikk jeg iallfall morfin», sa han. Pommes frites i senga er kanskje ikke morfin, men det hjelper ganske mye på skuffelsen, iallfall!

Til slutt vil jeg bare gi en shoutout til været i Tromsø, for det var helt prima i helga. Tenk så mye deiligere det er å slite rundt i shorts og t-skjorte, enn i vintertights og boblejakke.

Nå blir det en stund til neste ekstreme utskeielse, merker jeg.

Siri