Løp: Verdens varmeste 10-kilometer

Alle bildene i dette innlegget er det Marlene som har tatt.

Jeg vet ikke med deg, men når jeg er på ferie på et sted der det aldri skjer noe, så blir jeg med på alt som skjer, selv om jeg er på ferie på akkurat det stedet nettopp fordi det aldri skjer noe. Heldigvis var det som skjedde et løp. 10 kilometer, for å være nøyaktig. Ikke akkurat min yndlingsdistanse. Det hjalp jo heller ikke at det var 37 grader da vi skulle løpe, selv om det at det er 37 grader her, også er noe av grunnen til at vi er akkurat her på ferie.

Å løpe i 37 grader er ikke sånn litt varmt. Det er ikke som når det er 25 grader på Elveløpet i Drammen i august og alle bare: «Ikke akkkerat perseforhold!» Å løpe så fort man kan i 37 grader, er litt som å løpe i sakte film. Det er også helt jævlig, og dette kommer fra en som elsker å leve livet sitt når det er 37 grader ute. Man blir kokt fra både innsiden og utsiden, og det begynner etter omtrent 300 meter. Da er det 9 700 meter igjen, hvis du lurte.

Det hjalp heller ikke at jeg har løpt akkurat dette løpet før, og da var det like varmt, det er jo som sagt derfor vi er her, fordi det er så varmt, så jeg visste akkurat hva jeg gikk til. Da jeg løp forrige gang var jeg også i ganske mye bedre form, men det prøvde jeg ikke å tenke så mye på. Vondt er vondt, uansett. Det som derimot hjalp ganske mye, både før og under løpet, var at jeg hadde meldt på nesten hele familien min. Her er vi før løpet:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her er vi etter løpet:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er den lille, Bror 2 er den høye, Hallén er den blonde, Bror 1 er den mest lidende.

Løpsreferat

Start:
Tror ikke jeg gidder å varme opp, jeg. Like greit å bare stå litt i skyggen av dette treet.

0-1 km:
Var mest opptatt av å holde meg på beina mens jeg sikksakket mellom halvfeite briter og grekere i full lycra. Hadde vært rimelig dust om jeg moste hodet på fortauskanten og ikke kunne bade resten av ferien. Det gikk i et behagelig tempo, og på 1 km sto mamma og Marlene og heiet. Mamma bare: «Det er noen damer foran der du lett tar igjen!» Og jeg bare: «Herregud, mammaaaaa, det er et koseløp!» Men jeg speidet selvfølgelig etter kvinneskikkelser ved neste mulighet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

1-4 km:
I denne delen av løpet var det drikkestasjoner omtrent hvert andre minutt. Det høres ut som en overdrivelse, men er ikke det. Selv jeg, som aldri drikker underveis i milløp, synes det var en god idé. Jeg helte halve vannflaska over meg og prøvde å gulpe i meg litt ved hver mulighet. Vurderte ikke å hoppe over noen av dem. Denne delen av løypa går på en skikkelig fin gangvei mellom to landsbyer som ligger ved vannet, og til vanlig når jeg morgenjogger her, koser jeg meg skikkelig. I går gjorde jeg ikke det. Det går ikke an når det er så varmt og man løper så fort man kan. Konsentrerte meg om drikkestasjonene og kvinneryggene foran meg. Plukket dem sakte men sikkert, og tenkte at de som var så langt foran meg at jeg ikke så dem, de hadde jeg uansett ikke sjans på.

4-6 km:
Løp gjennom en landsby og fikk masse heiing. Prøvde å skjerpe steget pga. ville tøffe meg, men det var vanskelig. Det var litt som en sånn drøm der man løper og løper, men ikke kommer av flekken. Ved vending på 5 km var det en som sa: «Yes! First girl! Very good!» og jeg bare: «LOL!» og han bare: «LOL?» Ble ikke nervøs av det før jeg så at den neste dama bare var 15 sekunder bak med på vendinga. I min nervøsitet vinket jeg til henne, og da blunket hun tilbake, og så var jeg ikke så nervøs lenger.

6-9 km:
Tilbake på gangveien holdt jeg på å dø. Sånn nesten bokstavelig talt, tror jeg. Hvor varm kan man egentlig bli før man dør? Jeg vet ikke, men jeg er rimelig sikker på at kroppen ikke syntes det jeg holdt på med var noe lurt. Så av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på Dory fra Finding Nemo. Just keep swimming. Just keep swimming. Just keep swimming. Denne delen av løpet føltes fem ganger så lang som resten, så det var veldig mye keep swimming keep swimming keep swimming. Tror nesten jeg sa det høyt på et tidspunkt.

9-10 km:
Men om man bare fortsetter å svømme, kommer man til mål til slutt. Jeg snudde meg og så at det var mer enn 15 sekunder ned til neste dame, og følte meg veldig kul på oppløpet på strandpromenaden. Jeg følte meg også helt kokt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mål:
44:54 fikk jeg i nettotid. Måtte sjekke klokka to ganger. Det er jo det jeg brukte på Pannekakeløpet for en måneds tid siden. Og det var mye fortere enn jeg hadde trodd jeg skulle løpe. Før har jeg løpt omtrent to minutter saktere i dette løpet enn jeg har gjort i tilsvarende form i kaldere forhold. Ikke at jeg tror jeg kunne løpt en 10-er to minutter fortere hjemme akkurat nå, jeg sier bare at formen kommer seg.

Her er noen som synes det var ganske kjipt gjort av meg å koke dem levende på sin første kveld i Familisyden:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hallén løp ganske mye saktere enn vanlig, men han er jo en sporty fyr.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bror 1 trodde han kunne slå meg, men nei. Dette var den viktigste seieren for meg den kvelden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg løp fortere enn Bror 2 også, men det er han jeg er mest bekymret for på sikt. Han kan plutselig finne på noe med den løpinga si, og det gleder jeg meg ikke til.

Til sammen kom vi hjem med fire, små oliventrær i premie. Føles litt i overkant for en 10-kilometer på 45 minutter, men samma det. Nå blir det cruising resten av ferien.

Siri

16 Comments

    1. Ja, det er kjempefine premier! Vi har nesten en liten olivenlund nå. De forrige trærne lever i teorien, men ikke helt i praksis, om det går an å si. Ser rimelig slitne ut. Lurer på om vi må satse på å la svigermor ta seg av de nye trærne.

  1. Skjønner du er redd når han løper rundt med de raske brillene.

    Gratulerer med vel løpt! Er brødrene dine litt bitre fordi du har tatt alle pigmentene som er i familien? Jeg er litt sur på søsteren min av den grunn.

    1. Man mener alvor når man har på raske briller, for å si det sånn. De brødrene skulle nok gjerne hatt litt mer farge, ja. Liker du å sole deg?

      1. Nei! Men jeg liker å henge i sola. Kan sole meg så lenge soling ikke er hovedbeskjeftigelsen. Sikkert noe med tålmodigheten min.

  2. Jeg tror dette er det løpet som har imponert meg mest. Det går jo ikke an å løpe i 37 grader?!?!! Eller, det gjør jo tydeligvis det. Gratulerer! Og kule premier.
    Dere er en sprek familie altså.

  3. Jeg har på følelsen at dere har sprek-familie-syndromet! Måtte le litt av før/ etter bildet deres, spesielt at Hallén har et større smil etter han har løpt 10 km i 37 grader.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.