Løpsrapport: Første løp i Harstadkarusellen, 4,8 km.

Hello! Forrige ukes treningsoppdatering kommer, men først kommer løpsrapporten fra Harstadkarusellen.

På tirsdag løp jeg nemlig sesongens første løp, og er rimelig letta over å ha fått det overstått. Og jeg er veldig fornøyd med løpinga mi! Løpet var det første løpet i Harstadkarusellen, som er et veldig bra og hyggelig løpetilbud.

Løypa går rundt Harstadåsen, en runde jeg løper helt eller delvis flere ganger i uka. Hadde med andre ord ingen unnskyld for eventuell dårlig disponering av kreftene. Det er asfalt hele veien og ganske kupert sammenligna med tilsvarende løp jeg har løpt tidligere. Selv om 90 høydemeter ikke er så mye i andre sammenhenger, så merker man dem jammen meg godt på en så kjappstega løype.

Løpsrapport

Før start: Det var oppholdsvær og 5 grader, med andre ord noe av det beste løpeværet man får i Harstad. Jeg varmet opp forsiktig og ante virkelig ikke hva jeg kunne forvente meg av skrotten min. 4,8 km krever tross alt en annen type fart enn det jeg har øvd på i det siste. Jeg bestemte meg for å ikke se noe på klokka underveis og konsentrere meg om å løpe lett og ledig.

Start: Det er masse spreke damer i Harstad og det er veldig gøy. Det gjør det også mulig for meg å vite om jeg kamikazeåpner helt, eller om jeg befinner meg i et fornuftig område av startfeltet. Noen av dem ser jeg selvfølgelig aldri fordi de er så langt foran meg (de løper på ordentlig), men det er mange omtrent på mitt nivå, og det er gøy! Jeg konsentrerte meg om å ikke tråkke noen på fotan og å ta ting i mitt eget tempo, uten å bli frista til å være helt passiv.

0-1 km: Den første kilometeren var også løpets letteste, med et par meters fall, og gikk unna på 3:55. Det visste jeg jo ikke, siden jeg ikke så på klokka, og det er jeg glad for, for da hadde jeg sikkert bremsa ned. Jeg følte meg helt ok, og etter at feltet hadde fått strukket seg ut litt, skjønte jeg ganske kjapt at jeg måtte passere noen rygger, inkludert noen rygger jeg ikke trodde at jeg skulle passere i det hele tatt.

1-2 km: Med to små kneiker og 12 farlige trappetrinn, gikk neste kilometer på 4:10. Feltet hadde løst seg ganske ok opp, jeg så ryggen til en løpevenn 10-20 meter foran meg. Det er en veldig god rygg, så jeg tenkte jeg kunne la henne skli sakte av gårde. Det gjorde hun ikke, og mot slutten av kilometeren løp jeg forbi henne på et flatt strekke.

2-3 km: Så bar det rett inn i løpets første ordentlig kneik, Eineberget. Den tar omtrent halvannet til to minutter å løpe, og jeg har brent meg på den før, så jeg bestemte meg for å trippe opp uten å overdrive. Løpevennen bare spratt rett forbi meg igjen. På toppen av Eineberget må man ned igjen, og jeg tror jeg har blitt helt ok flink til å slippe på. Men det som er litt rart, er jo at det absolutt går an å slippe på for mye, og så bli straffa for det når man kommer ut på flata igjen. Så jeg prøvde å gutse, men holde meg litt i skinnet. Det er et godt motto, tror jeg. Guts m/skinn. Den kilometeren gikk på 4:29.

3-4 km: Her kommer den virkelige killeren, for store deler av den kilometeren går opp bakken fra sykehuset til Folkeparken, og det er den tuuunge start på alle mine løpeturer i nærmarka. Ifølge min nye, fancy løpeklokke, var det snakk om 35 høydemeter. Det høres kanskje ikke så mye ut, men man merker det når det nærmer seg slutten av et løp. Jeg tenkte at det var greit å ha igjen litt til den siste innsatsen, men at resten kunne brennes oppover der. Gispet som en gullfisk på land, begynte å tenke på muligheten for bare å stoppe. Fikk på et vis kravlet meg opp og rullet meg over bakketoppen. Kan ikke tro at jeg fikk til den kilometeren på 4:40, herregud, jeg synes liksom det er et slitsomt tempo når det er helt flatt? Tror jeg?

4-4,8 km: Først en ubehagelig bratt nedoverbakke, så litt flatt og en liten kneik opp, så spurt i nedoverbakke. I den aller siste lille motbakken, skjønte jeg plutselig at jeg hadde et halvt gir å sette inn, så da fikk jeg spurta litt ordentlig. Det skjer ikke så ofte, for å si det sånn. Fra 4-4,8 løp jeg i 3:39-tempo.

Mål: Måtte holde meg på knærne og spytte i en vanndam mens jeg gispa. Drøyt.

Resultat: 20:34. 4:12 min/km i gjennomsnitt. 90 høydemeter opp og ned.

(De høydemeterne er ikke så farlig for meg, jeg synes strengt tatt det er mye morsommere å løpe kupert enn flatt, jeg sier det mest for sammenligningsgrunnlagets skyld.)

Foto: tatt av Harstad Tidende ettr ca 700 meter, soliiid croppet av meg.

Jeg er altså veldig fornøyd med mange ting, men la meg ramse opp noen:

Jeg er veldig positivt overrasket over hvor fort det gikk. Hadde ikke tenkt så mye på tiden i forkant, men håpet at jeg ikke skulle bruke noe mer enn ca 4:25 min/km. Så, ja, det gikk jo kjemepebra. Jeg er også fornøyd med at jeg ikke ble noe særlig stressa, det er jo det første løpet på årevis der jeg faktisk bryr meg om tiden og sånt (med tanke på halvmaratonet om noen uker). Jeg er fornøyd med at jeg klarte å spurte litt på slutten, og at jeg gadd å gjøre det bare fordi jeg hadde litt krefter til overs, selv om jeg ikke akkurat var på den behagelige siden av terskelen på det tidspunktet i løpet. Aller mest er jeg fornøyd med at kroppen føltes bra og at jeg syntes det var gøy.

Ok, next up er treningsrapporten fra forrige uke.

3 kommentarer

  1. Cool! Nå fikk jeg nesten lyst å løpe løp. Kjempeartig at det gikk så bra, lurt å løpe uten klokke når det er så kort.

  2. Tenk å sjå berre så avslappa og fornøgd ut under eit løp da! Kanskje du må løpe mange fleire løp.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.