Løpsrapport, Harstadkarusellen #2: Gressholman rundt

Det andre løpet i Harstadkarusellen var Gressholman rundt. Gressholman er dit man drar for å grille og bade hvis Harstad-sommeren tillater det. Det er som Frysja, bare penere og kaldere.

Løypa er 7,2 km lang, ganske flat og jeg hadde løpt den to ganger før: i 2016 på 31:18 og i 2017 på 31:21. Tre sekunders forskjell, der altså. Var godt fornøyd med begge de to løpene.

Denne gangen var det 10 grader, sol og omtrent vindstille, og jeg følte meg litt våryr. Hadde på shorts og visste at Hallén kom til å legge sykkelturen innom løpet for å heie. Oppskrift på nok en suksess.

Løpsrapport

Start: Som vanlig hadde jeg ikke noe lyst til å løpe løp, jeg ville grille eller noe, så jeg brukte det klassiske trikset mitt: å si til meg selv at jeg kan få lov å jogge hele veien, at jeg ikke trenger å ha det vondt med mindre jeg vil, men at jeg må stille opp.

0-3 km: Jeg lot meg flyte med strømmen av løpere uten å tenke på noe annet enn å overleve distansen. Sauene hadde nettopp fått lam, sola skinte, det var en nydelig dag. Jeg fant meg en rygg og ble der. Så ikke på klokka i det hele tatt. Følte meg ok etter hvert, etter å ha løpt av meg startgruffen og den generelle motviljen.

3-5 km: Jeg nærmet meg sakte men sikkert noen rygger jeg hadde lyst til å ta. Begynte å tenke at 7,2 km jo ikke er å så langt, at jeg måtte begynne å speede opp om jeg skulle få ut kreftene. Følte meg fortsatt grei. Møtte Hallén og ble jazza opp av at han heide på meg og syklet forbi for å heie litt mer senere i løpet. I en liten bakke speedet jeg opp itt ubevisst, og på toppen av bakken måtte jeg jo bare holde innsatsen oppe.

5-7,2 km: Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det var en smule overilt å starte det vi jo må kalle en spurt, så tidlig. Herregud. Den siste halvannen kilometeren av det løpet der, er noe av det vondeste jeg har gjort i det siste. Klarte på et vis å holde en viss frekvens og flyt, men det kostet absolutt alt. Vil på ingen måte kalle det en sprekk, men jeg tror det først og fremst var flaks at det ikke ble det. Jeg peste og peip som en rusten tekanne. Følte at jeg lakk melkesyre fra alle åpninger. Hadde lyst til å stoppe hele tiden, halvannen kilometer er så laaaangt når man lider.

Mål: Løp ikke én meter over målstreken, måtte sette meg ned og spytte og harke. Var veldig fornøyd. Siden jeg holdt meg akkurat på riktig side av sprekken, må jeg ha brukt nesten alle kreftene mine. Vondt, men gøy etterpå.

Tid: 30:31. 4:11 min/km. Nesten et minutt raskere enn min tidligere bestetid på den løypa. Herregud. Samme tempo som på den snaue femkilometeren uka før.

Ja, nei, hva skal vi si? Jeg er i god form. Det lover bra for halvmaraton på 1:36 om noen uker.

S

5 kommentarer

  1. Nei, kva skal ein seie? Steike, kanskje?

    Hvis du forstørrer hovudet til nr 150 bak deg, viser det kanskje ein som gjennomgår enda større lidingar enn du gjorde under dette løpet.

  2. Grattis!
    (Fniser av ditt klassiske komme-seg-til-start triks. Praktiserte det samme på svømmekonkurranser i sin tid. Ta det med ro og full aksept for bryting ved neste bassengkant. Ble aldri noe konkurransemenneske av meg).

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.