Løpsrapport: Harstadkarusellen #4, Kilamyra

Jeg hadde ikke noe lyst til å løpe løp, men det har jeg jo egentlig aldri lyst til, jeg vil bare være hjemme og se på Netflix, sånn egentlig. Men så vil jeg jo eeegentlig ikke det heller, jeg er som sagt glad i å ha løpt. Så jeg bruke det vanlige trikset: Si til meg selv at jeg ikke trenger å løpe så fort eller ha det så vondt, men at jeg må stille opp.

Så jeg stilte opp.

Løypa var annonsert 5,6 km lang, rimelig flat og på asfalt. Høres vondt ut, spør du meg, men kom meg nå til start og varma opp et kvarters tid. Været var deilig, jeg har vært skikkelig heldig med løpeværet underveis i dette halvmaratonprosjektet.

Jeg er alltid treig i starten. Ikke bare stiller jeg meg for langt bak, jeg trenger liksom et par kilometer på å forstå at jeg faktisk løper, og så helst et par til på å forstå at jeg faktisk løper løp, men det er jo strengt tatt helt i overenstemmelse med komme-seg-til-start-trikset, og dessuten gir det som oftest negativ splitt og relativt hyggelige løpsopplevelser, så jeg skal ikke klage. Har alltid vært sånn, kommer sikkert alltid til å være sånn.

Starten gikk iallfall, og jeg gampa av gårde. Følte meg stiv og tung i kroppen, men beveget meg iallfall i riktig retning. Snaut seks kilometer skulle jeg klare, og dessuten går det alltid fortere i starten enn det føles som.

Etter omtrent en kilometer løsna det litt i beina og folkemengden. Jeg fant noen rygger å plukke, nok en fordel med å være litt treig i begynnelsen. Altså, jeg veit at 3:57 på første kilometer ikke er treigt for meg, men sammenlignet med folk det er naturlig å sammenligne meg med, var det det.

På andre, tredje og fjerde kilometer løp jeg plutselig ganske fort, jeg merket det i beina og kroppen, du veit den følelsen av å ha det vondt, men at det er greit? At det liksom går for fort, men at du kanskje bare må ta 70 prosent av konsekvensene av det? At du kan kjenne at beina tjokker liiitt fortere mot asfalten enn de pleier, og at du løper og venter på veggen, men så er det ingen vegg, bare et sånt litt plagsomt skilleteppe i makramé som pleier å henge i døråpningen hos gamle hippier?

Den femte kilometeren roet jeg meg litt ned, for det begynte å gjøre ordentlig vondt og jeg husket godt forrige løp. Men jeg roet meg bare litt, altså, og de siste 700 meterne prøvde jeg å løpe så fort jeg kunne. Tror det var smart, både for sluttida og for min opplevelse av løpet.

Jeg så ikke på klokka en eneste gang underveis, jeg gjør tydeligvis ikke det, så da jeg kom i mål, tenkte jeg at jeg hadde hatt omtrent 4:11 min/km i gjennomsnitt, som på de tidligere løpene. Men det viste seg at jeg hadde hadde 4:02 min/km?? I gjennomsnitt? Wtf?

Ikke rart jeg måtte sitte på bakken et par minutter og sikle etter målgang.

Så, ja, jeg vet ikke hva som foregår, jeg. Jeg er tydeligvis i god form. Ok, det var det, bare en liten løpeoppdatering.
S

2 kommentarer

  1. Hadde akkurat samme wtf-opplevelse sist helg. Så ikke på klokka under et halvmaraton, løp bare på følelse og kilometermerkingen. Og så «jøss».
    Tror du det kan ha sine smarte sider? Potensielt slippe anspenthet samt å tune inn riktig intensitetsstyring.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.