Løpsrapport: Midnight Sun halvmaraton

1. april meldte jeg meg på halvmaraton. Jeg var i ganske dårlig form, stakk fingeren i været og tenkte at 1:36 var et passe hårete, men oppnåelig mål. De siste 12 ukene har jeg gjennomført et av de mest vellykka løpeprosjektene mine noen sinne, tror jeg. I går fullførte jeg prosjektet med å løpe på 1:34:37.

Jeg hadde som vanlig ikke lyst til å løpe løp da jeg ruslet mot start i 22-tiden i går kveld. Det var åtte grader og pissregn i Tromsø i natt. Når jeg sier pissregn, så mener jeg pessregn på den nordnorske måten, det var altså så vått at jeg kunne drikke ved å løpe med munnen åpen. Men det prøvde jeg altså ikke å tenke noe særlig på, for det var ikke noe alternativ å trekke seg på grunn av litt vann, så det var like greit å bare suck it up. Fordelen var at det ikke blåste noe særlig, og det er ikke selvsagt i den løypa der.

Jeg valgte nøyaktig den samme outfiten som forrige gang jeg løp. Slaskete og god.

Stian var med som verdens mest engasjerte støtteapparat. Han pakket meg inn i regntøyet og var passe streng før start, men husket å minne meg på at jeg var helt optimalt forberedt og at han var glad i meg uansett hvordan det gikk.

Jeg hadde planen klar: løpe på ca 4:35 min/km de tre første kilometerne, deretter: hva som helst.

For detaljorienterte: Her er Strava-profilen min.

Løpsrapport

1-3 km: Jeg vet allerede etter 300 meter at jeg løper fortere enn planlagt, men tenker at jeg får roe meg ned når vi kommer ut av byen og de folksomme svingene i begynnelsen. Dessuten er jeg ganske kald, til tross for litt ordentlig oppvarming, så det er greit å komme meg i gang. Pleier ikke varme opp noe særlig før halvmaraton, men her handlet det rett og slett om å holde varmen. Prøver likevel å holde igjen litt, sånn at jeg ikke skal gå på en skikkelig smell flaut tidlig i løpet.

Mest av alt er glad for å endelig løpe dette jævla løpet, som jeg strengt tatt har vært litt lei av de siste fire ukene. Jeg har folk på alle kanter, rett foran og rett bak merker at noen holder ryggen min tett og tenker at det jo er hyggelig å være en som kan bidra med rygg, ikke bare utnytte andres. Noen spiller Eye of the Tiger når vi nærmer oss Sydspissen. Gøy.

3-7 km: Det viser seg at den som holder ryggen min er en bekjent fra internett. Jeg tenker ikke faen og kanskje Stian tar noen kule bilder av oss sammen. Kroppen føles god, som om jeg har en del å gå på fartsmessig, men det er en skummel følelse i halvmaraton, for noe av nøkkelen er å ikke nærme seg toppfart og iallfall ikke så tidlig i løpet.

Noen kilometer etter Sydspissen kommer løypa nesten helt ned til sjøen og alt åpner seg opp. Det er en deilig følelse. I finvær kan man se både det ene og det andre fjellet. I kveld ser vi så vidt ut til Flyplassen, der løypa snur og går samme vei tilbake. Vi har allerede møtt og klappet for de raskeste maratonløperne, jeg setter pris på alt som gjør at jeg kan tenke på andre ting enn akkurat det jeg holder på med.

Jeg overtaler meg selv til å ikke prøve å løpe fra internettbekjent før etter at løypa snur halvveis. Gidder ikke gå på en smell fordi jeg ikke tåler å bli løpt fra av en lege. (Jeg tåler fint å bli løpt fra av leger, jeg blir det flere ganger i uka, men da er jeg liksom forberedt på ydmykelsen.) Jeg drikker ikke på noen drikkestasjoner. For det første har jeg løpt en haug vellykka halvmaraton uten å gjøre det, iallfall i kaldt vær, og for det andre er jeg veldig dårlig på å drikke i fart, jeg liksom bare kaster safta i ansiktet og ender uansett opp med å gulpe opp det lille som treffer kjeften, og det er i beste fall. I verste fall snubler jeg og blir stoppet av fuckings Røde Kors for å få plaster i ansiktet (ikke spør). Så jeg drikker ikke.

7-11 km: Jeg bruker en stund på å regne ut hvordan jeg ligger an tidsmessig ved ca 8 km, og ser at jeg er passe mye foran skjemaet. Ikke så lite at jeg trenger å stresse for å holde farta, ikke så mye at det er selvsagt at jeg kommer til å gå på en smell. Ned mot vending skjer det litt greier, det er drikkestasjon og en liten tunnell og et par rundkjøringer, og sånt distraherer jo effektivt fra det totalt idiotiske i å betale for å ha det skikkelig vondt. Selv om jeg ikke har det spesiet vondt ennå, vet jeg jo at det kommer.

11-14 km: Jeg føler meg bra og merker at jeg begynner å ta igjen folk raskere enn tidligere i løpet. Jeg henger meg på en tynnlegga gubbe som setter opp farta omtrent akkurat når jeg tar ham igjen (ikke på grunn av meg, altså). Pusten går, men jeg sørger for å holde igjen nok til at den ikke går over i den klassiske hikstingen. Beina føles foreløpig også ok, og når ser jeg Hallén i veikanten, roper jeg: «Heeeei! Jeg føler meg fin!» Også vinker jeg, selv om jeg vet at han synes det er provoserende useriøst. Helt ærlig sier jeg det om at jeg føler meg bra mest for å psyke opp meg selv. Det er omtrent ved Hallén jeg skjønner at jeg har løpt fra internettbekjent, og da blir jeg letta over å slippe spurtoppgjør. Jeg har aldri vært i et spurtoppgjør og det er fordi jeg er så treig at verken jeg eller andre oppfatter at jeg spurter.

14-18 km: Omtrent 500 meter etter at jeg har sagt til Hallén at jeg føler meg bra, begynner jeg å føle meg rimelig ferdig. Som i: nå hadde det vært digg om det var to, ikke sju kilometer igjen. Jeg henger fortsatt på Tynnleggen og tenker at jeg skal holde ham til det er sju kilometer igjen og så til det er seks kilometer igjen og så til det er fem kilometer igjen osv.

Når jeg passerer 16 kilometer har jeg det strengt tatt vondt og konsentrerer meg ganske hardt for å holde tempoet oppe. Regnet høljer fortsatt ned, som det har gjort hele løpet, og jeg tror kroppen min på dette tidspunktet er litt lei av å holde temperaturen min oppe, den har nok å stri med, si, så jeg begynner rett og slett å fryse litt. Digg med midtsommer, da. Jeg stirrer stivt på leggene foran meg og biter tenna sammen. Ikke bokstavelig talt, faktisk dingler underleppa mi litt sånn ukontrollert når jeg er ordentlig sliten.

18-21 km: De siste tre kilometerne er ganske jævlige, og tempoet dabber litt av, jeg merker det mens jeg løper. Men jeg konser hardt for å unngå at det skal dabbe av for mye, tenker lett og sterk, lett og sterk og prøver å ta korte, kjappe steg, framfor de laaange, seige greiene jeg kan finne på å løpe med når jeg ikke tenker meg om. Jeg lurer på om jeg kommer til å begynne å gå, som om det er en avgjørelse som ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt. Jeg stirrer fortsatt på leggene foran meg og tvinger meg selv til å vinke takknemlig til festen som spiller Final Countdown ut av et vindu.

De siste to-tre kilometerne begynner jeg å merke asfaltbankinga ordentlig i låra. Det er ikke krise og jeg er glad for at jeg har tatt langturene mine på alvor. Denne delen av løpet synes jeg ikke er noe gøy. Jeg har vondt og tenker på at én kilometer er utrolig langt.

21 km-mål: Herregud, oppløpet er såååå jææævla laaangt. Jeg highfiver en publikummer og later som jeg synes det er kjempegøy. Men så kommer målstreken.

1:34:37, dere. Nesten halvannet minutt fortere enn jeg hadde som mål. Tre minutter kjappere enn for tre år siden, som er forrige gang jeg løp halvmaratonet under Midnight Sun Marathon. Jeg luuurer også på om det er mitt tredje raskeste halvmaraton noen sinne, men det kan jeg ikke garantere. Det er iallfall up there. Ikke verst.

Etter et glass saft og kriseskifting, trakk Hallén en liten champagneflaske opp av sekken og sa jeg hadde fortjent den, fordi jeg har vært så flink med halvmaratonprosjektet. Jeg begynte nesten å grine. Nå skal jeg hvile. Vil ikke snakk om løping på en stund.
S

15 kommentarer

    1. Takk! Ja, er veldig fornøyd med disponeringa, mest fordi det var så lenge siden jeg hadde løpt såpass langt i konkurranse. Men det er vondt, ja!

      Kommer til å gå kjempebra 7. september. Blir gøy å høre om, håper du legger ut masse oppdateringer både før og etter løpet.

  1. Hurra! Veldig godt arbeid over lang tid!

    Hvis jeg noen gang kommer til å løpe igjen (svært dystopisk, kroppen har bare flatet ut, bare bøker er interessant), er treningsopplegget ditt åpenbart smart å følge!

    1. Takk! Det viser seg at 12 uker er akkurat kort nok til at jeg klarer å holde motet oppe.

      Vet ikke om det er et så smart treningsopplegg, men vi har vel begge erfaring med såkalt overdrivelse, og akkurat dét tror jeg jeg unngikk denne treningsbolken.

      Og om vi skal være ærlige: lesing > løping.

    1. Takk! Nailed it!

      Regner med jeg løper litt regelmessig igjen snart. Den siste halvannen uka har jeg spydd litt i munnen av å tenke på løping, så får vente til akkurat den delen har gitt seg.

  2. Har aldri tvilt på at du kom til å klare det. Fortsatt veldig imponert av at du gjorde det! Jeg skal løpe mitt første helmaraton til våren, har du noen tips?

  3. Je! Dette var gøy! Jeg er veldig imponert. Og sjekk den jevne farten, da. Jeg bruker deg som inspirasjon til å komme i normal mosjonsform igjen. Hva er neste løpsprosjekt?

    1. Ja, dette gikk over all forventning! Vet ikke helt hva neste prosjekt skal være. Kanskje noe annet enn asfalt? Noe bratt? Eller kanskje jeg endelig skal få ut fingeren på sub 90? Eller kanskje sub 40 igjen? Nei, det har jeg gjort. Er ikke sååå mye å velge i her oppe, veit du, så må liksom ta med terminlista i beregningen.

      Løper du med vogna? Har prøvd det et par ganger, det er faen meg tungt.

      1. Prøv sub90! Det er gøy. Og du får det garantert til. Kanskje Berlin halv i slutten av mars? Er i hvert fall en flat og fin løype. Jeg jogger ikke med vognen, det er altfor tungt. Jogger alene mens Freddy triller. Men jeg går opp til Fløien med vognen, og det er bra nok trim, det.

  4. jeg har tenkt så mye på dagen da dette halvmaratonet skulle gjennomføres at jeg har kjent på en lettelse i flere dager nå. på dine vegne selvsagt.
    så sjukt gjort, siri. du er en løper ass.

    1. Haha, enig, det er først og fremst lettelse jeg føler på nå, et paruker seinere. Tusen takk, M! Du er også løper.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.