Men hva vil du egentlig

Flere av dere ønsker dere et innlegg der jeg snakker om framtidsplaner, drømmejobben, hverdagen, hvordan jeg har holdt på ungdomskjæresten min så lenge, og hvordan det føles å “ikke ha flere ting igjen å krysse av lista”, som en sa. Ganske vanlige ting å spørre voksne folk om, tror jeg. Men her er greia:

Jeg drømmer i liten skala.

Selv da jeg var unge og tenåring, handlet drømmene mine om voksenlivet for det meste om ting som å dra til syden, aldri spise kokte poteter, bo i et hus eller en leilighet med mye lys, kanskje ha en hund eller tre. Når jeg har prøvd å se framover i tid, har jeg aldri sett meg selv med en bestemt jobb, en mann eller en unge. Ikke fordi jeg aktivt har prøvd å unngå noe sånt, men fordi det er blankt.

Jeg konfirmerte meg for eksempel aldri. Ikke i protest mot verken kirken (det kom senere) eller humanistene (det kom også senere), men fordi det strengt tatt virket som innmari mye innsats for noe jeg ikke brydde meg om. Nå synes ikke jeg alt man gjør som 14-åring behøver å bety så mye for hvem man er som voksen, jeg sier bare at når jeg ser tilbake, så skjønner jeg at denne avslappetheten eller apatien eller hva vi nå skal kalle det, alltid har vært en del av meg.

Denne følelsen av distanse er ganske vanlig, tror jeg. Kanskje i større eller mindre grad, da, men de fleste føler seg vel på et eller annet tidspunkt litt fremmedgjort i et stort system, i avstanden mellom seg selv og tradisjoner eller forventninger. Ikke bare skal man gjøre noe for å tjene penger, man skal finne en dypere mening i det, føle seg personlig realisert gjennom den samme aktiviteten. Ikke bare skal man lage og opprettholde kjærlige forhold til andre mennesker, man skal velge seg ett og suge seg fast til det for resten av livet, samtidig som man lager flere mennesker av sitt eget kjøtt og blod.

Det er litt mye, da. Kan du si.

Jeg vet at dette ikke akkurat er banebrytende kritikk, jeg sier bare at jeg alltid har tenkt at det er nok med femten usette episoder av en helt ok tv-serie, det er nok med et løpeprosjekt nå og da, det er nok med en jobb jeg ikke hater. Det med mannen var bare flaks, for å være ærlig. Vi har vært sammen siden vi var 16, og vi har vel egentlig tenkt å fortsette med det, tror jeg. Livspartneren min er en allrounder, han hadde funnet seg noen andre ganske kjapt, om han ville det. (Jeg river ut den velvillige livmoren din om du prøver deg.) Etter litt drøy kjærlighetssorg, hadde jeg levd helt fint alene. Tror ikke det finnes noe som er bedre enn at vi vil være sammen likevel. Så kan det hende han om noen år bare finne noen å mikse genene sine med, og så kan det hende jeg bare komme meg ut av denne noe kvelende legefruerollen, men det er sånt vi får ta om det dukker opp. For nå er det fint.

Jeg vet at hele den greia med at jeg føler meg litt distansert og at ambisjonsnivået mitt ikke er så høyt, kan høres ganske trist ut. Det er ikke det. Jeg har veldig mange bra ting i livet mitt. Noen av dem er der nettopp fordi jeg har både tid og lyst til å prøve rare ting, uten at de trenger å gi avkastning på lang sikt. At jeg ikke har så høye forventninger om hvor jeg skal og hva jeg skal få til, betyr ikke at jeg er ambisjonsløs eller lat. Det betyr at jeg er flink til å trives der jeg er, og at jeg gjør mye av det jeg gjør, fordi jeg finner glede i aktiviteten i seg selv, ikke bare i resultatet.

Ulempen med å ha det her er vel bra nok som livsinnstilling, er jo at jeg hele tiden må overbevise meg selv om at ting er viktige og meningsfylte. Det er vel hele denne bloggen en god kvittering på. Den kan sikkert leses som et brev til meg selv, der jeg sier: “Se her, dette gjør du og dette bryr du deg om.”

For noen måneder siden snakket vi om hva drømmejobbene våre er. Legene sa at de ville være leger, bare med mindre papirarbeid. En sa han ville gå på fjellet. Jeg sa at jeg ville skrive episodesammendragene på Netflix.

Kanskje spørsmålet om drømmejobben min ikke er så viktig, så lenge jeg kan slurveskrive ved siden av.

Siri

28 kommentarer

    1. Yes! Digger når folk skiller mellom kvalitet og smak/preferanse. Det går an å si at man ikke liker en bok uten å hevde at den er dårlig. Altfor ofte synes jeg det settes likhet tegn mellom de to. (Eller omvendt, at alt man synes er enjoyable, også er av bra kvalitet.)

    2. Vel. Kanskje vi ikke har helt samme smak i alle bøker. Jeg liker jo Kansugård og, knis. Buzz Aldrin er kanskje favorittboken min. Men det er vel helt greit! Jeg er langt fra så belest som du er, så kanskje du har rett for alt jeg vet ;)

  1. Du Siri, impulsforslag fra meg. Skaff deg hund nå mens du bor i Harstad :) Vet ikke hvor lenge du skal bo der, men det virker i hvert fall som om du har litt bedre tid der og han/hun kan være med deg på turer i marka når han/hun blir gammel nok. :)

  2. Dette var ganske befriende lesning. Flere skulle tenkt slik. Selv jobber jeg fortsatt med saken, men jeg blir stadig flinkere til å slappe av der jeg er.

    1. Så hyggelig sagt og bra jobba av deg. Det er vanskelig å gjøre noe med grunnprogrammeringa si, tror jeg. Hvis du lover å fortsette å jobbe med å slappe av, så lover jeg å fortsette å jobbe med å ikke bare slappe av.

  3. Jeg må si som en annen over her, dette er befriende lesing! Jeg føler jeg lærer så utrolig mye av å lese bloggen din. Med fare for å høre ut som en dum fan; du er min favorittblogger og du skiller deg ut fra alt annet. <3

  4. Takk! Litt slik har eg det også. Eg har liksom ikkje ein draumejobb som eg så gjer kva som helst for å få. Eg er glad i språk, så eg studerte språk. Eg likar også å prate og eg likar ungar, så då fann eg ut at det mest praktiske valet ville vere å studere pedagogikk i tillegg og bli lærar, så eg gjorde det. Eg har inga ønske om å skrive doktorgrad om tysk historie eller bli rektor eller fagleg leiar på ein av byens beste skular. Eg vil berre undervise engelsk litteratur og tysk grammatikk i ein klasse med rimeleg greie ungar, på ein skule med heilt rimelwg hyggelege kollegaer. Forventningene mine til ein lærarjobb er at den kjem til å vere både fin, utfordrande, koseleg og slitsom, som ville ha vore forventningene mine i dei fleste yrka eg eventuelt hadde vore interessert i. Klart at eg vil gjere mitt beste i jobben, men det er ein jobb, ikkje mitt livs store lidenskap.

    Min store draum er å leve eit fint, men ordinært liv.

    1. Det høres ut som en veldig rimelig og oppnåelig drøm, Isabel! Og greia er jo at de drømmene der er like viktige for oss, som de store, magiske drømmene er for andre.

  5. Det er vel litt sånn som man tenker seg at samfunnet er for tida. Kidsa presterer og drikker ikke øl og gjør alt for fremtiden. Jeg tar livet med ro og gleder meg til jeg kan gå på ski, prøve den nye fiskestanga, og til lønsjpausa på jobb fordi det alltid er god stemning. Det å klare å glede seg over livet slik det er og ikke se på det grønne gresset på andre siden av verden er en bragd folk flest bør lære av, og ikke stille spørsmål over dine livsplaner. Man trenger ikke en mastergrad eller et barn for å ha det bra, men man trenger å innse hva som er bra for seg selv.

    Min mest ambisiøse fremtidsplan har vært å få barnebarn. Skal fore de med sukker og lære de å spikke, og gi litt faen og finne på litt rampestreker. Har alltid sett på besteforeldre som de mest glade menneskene i verden. Mamma sier jeg må få meg unger selv først, jeg forstår på ingen måte hva hun mener.

  6. Jeg syntes det er helt skrudd at samfunnet legger opp til at å ha ambisjoner er ensbetydende med å jakte på en eller annen lederstilling eller profilert jobb. Kan man ikke ha ambisjoner bare man er fornøyd med det man har?

    PS: håper dere kommer hjem til jul :) Tarzan og penny stiller med kos!

  7. Nå er det lenge sidan eg har kommentert her! Eg draumer i stor skala, men det ligg i min natur, eg har alltid hatt ein hang til det kunstneriske og tenkt at det er det eg skal drive med sidan eg var rundt sju. Eigentlig er det ikkje draum lenger, men faktisk jobb, og der går jo eit vesentleg skille. I ei ideel verd ville eg gjort akkurat det same.

    På andre punkt i livet hadde eg nok hatt godt av å tenke som deg; tenke litt mindre og vere litt nedpå, på ein måte. Eg trur ein set større pris på ting om ein ikkje heile tida skal jakte etter det neste, store.

  8. Takk. Sånne innlegg som dette gjør at jeg liker deg og og bloggen din enda mer. Det er så godt å vite at ikke alle løper etter karriere, barne, perfekte liv-jaget som jeg føler jeg ser over alt. DET ER SÅ UTROLIG FINT! Det handler jo ikke om et lavt ambisjonsnivå, det handler om ditt eget ambisjonsnivå. Ambisjoner trenger ikke være hus i Holmenkollen, 4 små pene barn, 800 000 inn på konto i året, ambisjoner er akkurat det man ønsker seg selv.

  9. Dette er potensielt det beste blogginnlegget jeg har lest, så fornuftig du er. Kommer sikkert til å lese det hver gang jeg tror at jeg må ha ambisjoner om å bli toppleder eller ha femten soverom og tre basseng i hagen (skjer heldigvis ganske sjelden)

  10. Bueno yo soy de Barcelona y la verdad que tiene algo diferente a otras ciudades Europeas.Buena Gastronomia, clima,avenidas grandes, playa y montaña.Roma tiene mucha historia pero no se merece estar en el primer puesto.Para mi las mejores ciudades europeas que es lo que conozco serian.PARISLONDRESBERLINBARCELONAMADRIDVENECIAROMAAMSTERDANESTOCOLMOPRAGA.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.