Mensen

Det er ikke så mange ganger i løpet av livet mitt jeg kan huske å ha tenkt: Å shit. Dette forandrer alt. Kanskje tre-fire ganger. Det er ikke så mye for en 26-åring, tror jeg. En av de gangene var da jeg skjønte at jeg kom til å få mensen en gang, og at det kom til å holde på minst 30 år.

Jeg visste sikkert om mensen før dette. Jeg var vel et typisk informasjonshungrig barn, hvem var ikke det, men jeg hadde heldigvis ikke regelmessig tilgang på internett. Så det var kanskje ikke mensens uunngåelige inntreden som fikk meg til å revurdere min eksistens, men selve omfanget av den. Jeg stirret ned i pulten og prøvde å la være å grine. Én gang i måneden? Og det varer i en uke? Og man kan ikke gjøre noe når man har det? Hvir mye tid er det egentlig til overs da? Og man må bruke bleie? Det gjør vondt?

Senere viste det seg at for meg skulle mensen bli en piece of cake. Ekstremt regelmessig (siste time på onsdag), ekstremt lik hver gang (tre dager med blod, én dag av, én dag med litt blod), helt smertefritt. Dessuten viste det seg at jeg ikke måtte bruke bleier, og at jeg kunne gjøre alt jeg hadde lyst til mens jeg mensa (hehehe).

Likevel sitter det øyeblikket der jeg forstod at mensen ikke var noe abstrakt, men noe jeg ville bli tvunget til å forholde meg til, i meg som et søkk. Det var et såpass hardt slag i trynet, at da jeg noen år senere faktisk lagde en blodflekk i soveposen på en telttur, stappet jeg rolig noe dopapir i trusa og ventet på at det skulle bli verre. Det ble ikke så mye verre enn det, selv om jeg selvfølgelig har blødd i stykker både laken og bukser, til tider mens andre har sett på.

Jeg synes ikke mensen er noe å feire. Det er jo noe dritt. Uansett hvor lite påvirket man blir av hele situasjonen, så er det en situasjon man må forholde seg til, med mindre syens det er greit å sette blodspor. Dessuten er det mange som lider skikkelig under hele greia, som har en jævlig forbanna livmor, som min kollega sier.

Selv om jeg ikke synes det er noe å feire, så synes jeg ikke vi skal late som det ikke eksisterer, heller. Har du hørt Gunnhild Øyehaug sommerprate i P2 om mensen (12/8/2015, tips fra min venn Gunnhild, som ikke er den samme Gunnhilden)? Det er fint og kan anbefales. Hun synes det er rart at mensen ikke blir sett på som et menneskelig problem på film, tv og i bøker. Halvparten av jordens befolkning må jo forholde seg til det. 

Kanskje det er litt ekkelt, liksom, men det er mye som er litt ekkelt som er på film hele tiden. Det mest absurde er når menn, som jo faktisk bruker større eller mindre deler av sine tilgjengelige ressurser på å få en av kroppsvæskene sine inn i andre folk, begynner å snakke om at mensen gjør dem utilpass. Nå er jeg veldig for å gjøre menn utilpasse, men ikke på bekostning av de gode mensenhistoriene jeg vet er der ute. Mensen kan jo ha alt man trenger for en god historie? Blod, svette, smerte, det er en uberegnelig faktor som kan avgjøre hele greia. Det jeg prøver å si er at jeg synes det er viktig at kvinnehistorier blir regnet som menneskehistorier.

Noe av det fine med mensenhistorier, er at alle har en. Hvordan var din første mens? er et veldig godt spørsmål hvis du blir sittende ved siden av noen du ikke kjenner på fest. Da kan du lære mye om hvem de er og hvor de kommer fra, jeg lover.

Siri

47 kommentarer

  1. Haha, dette gjorde dagen!

    Jeg begynte å gråte da jeg fikk mensen som 12 åring, og først ut av de 4 jentene i klassen. Det tok meg ganske mange år før jeg lærte at pistasjnøtter og vann ikke hjalp mot menssmerter. Det gjorde derimot raserianfall og sjokolade.

    God helg!

    1. God helg, Malin! Jeg har hatt menssmerter fire ganger i livet, skal huske på raserianfall og sjokolade til neste gang.

  2. Hei Siri, lenge siden jeg har kommentert nå (vi snakker år!).
    Men dette syns jeg var festlig så nå måtte ta meg sammen. Min første mens var i 8. klasse, ganske sent i forhold til de andre jentene, og fullstedig utraumatisk. Ingen smerter, og det var det letteste i verden å stjele truseinnlegg av mamma. Men det ble med ganske få tyverier, siden jeg svømte typ 9 ganger i uka. Fant fort ut at tampong er veien fram (for meg)!

    Kan forøvrig anbefale p-stav – jeg har ikke sett mens på årevis!
    Lover at jeg skal spørre noen om dette på neste fest.
    Klemz

    1. Hei, Marte! Hyggelig å se deg igjen.

      Tampong har vært det eneste riktige for meg også. Fortell gjerne hvordan det går når du spør noen om det på fest!

  3. Dette skal jeg spørre folk om! Min var etterlengtet, etter årevis med hoarding fra Klikk Libresse-klubben og nilesning av Kropp & Topp (den røde?) og den andre (gule) boka. Kunne all teori baklengs og sidelengs. Leste på nettsiden til Klikk Libresse i smug, trodde jeg, men min bror lærte meg om nettleserhistorikk.

    Hadde bare eldre venninner, alle begynte etterhvert å blø. Jeg fikk være med på en ekte tamilsk mensenfest, mens jeg selv venta og venta. Min mor sa at når du får mensen skal vi gå ut og spise på restaurant og ta en DAMEKVELD. Spenningen steg dermed ytterligere. Hva er damekveld. Fikk mensen en sommer og ble svimmel og rar av jernmangel.

    Her kommer min varmeste anbefaling: Menskopp! Det lureste siden hjulet. Ruby Cup gir en kopp til en skolejente i Kenya hver gang du kjøper en kopp til deg selv eller en dame du liker. Man trenger bare en, og steriliserer den i kokende vann, i mikroen for eksempel. SJEKK http://www.ruby-cup.com.

    Hilsen RR som fortsatt ikke har sett noe til den damekvelden.

    1. Mensenfest! Det skal jeg lage en gang. Bare lov å snakke om mensen!

      Takk for menskopptips. Kanskje jeg må la meg overtale.

  4. Jeg var tolv, jeg gråt og gråt. Var nummer to i klassen min husker jeg, og det var helt grusomt å levere melding fordi man ikke kunne ha svømming på grunn av «vanlig grunn». Hahaha. Mamma skrev bare V.G. i meldeboken.

  5. Det som var det kjipeste var alle reglene og forbudene som mensfordommene førte med seg som man plutselig måtte forholde seg til? Det var vell mest voksenes fordommer og det var ingen ting jeg kunne si som ga gjennomslag. Dessuten er man jo ikke så veldig godt til å argumentere når du er 11-12 år… Sånn som at man liksom ikke kunne gjøre mange ting som feks å svømme fordi kaldt vann/klorvann/sjøvann var farlig? Og man kunne ikke bruke tamponger før man var voksen, fordi det var en regel eller hva faen?

    Husker jeg etter mye lesning av klikk-libresse tok saken i egne hender og smughandlet tamponger (som var alt for store og kjipe og få inn fordi jeg tydeligvis ikke hadde gjort god nok research). Ble sjukt skremt av TSS-advarselen husker jeg. Tamponger forandret livet min ass, og det er ingen overdrivelse. Noen som har forsøkt å trene eller spille håndballkamp med nattbind i et desperat forsøk på å ikke blø igjennom shortsen?

    Jeg har en menskopp som jeg ikke har brukt så veldig. Grunnen er delvis at det var en veldig ukjent følelse og den irriterte litt oppi dåsekanalen (dette var mest psykisk trur jeg) men hovedsakelig fordi den satt no så inne HELVETE godt fast. Det syyykeste vakuumet jeg har opplevd og jeg kåla så jævlig med å få den ut igjen. Men den lakk jo ikke da.

    1. Jeg gikk rett på tampongene, ass. Har ikke tatt i et bind siden jeg var 13, tror jeg. Hadde så dårlig erfaring med bind at jeg til og med trosset TSS-advarslene, som jo tok helt av på et tidspunkt? Folk bare: 3 av 10 jenter mellom 12 og 18 dør av TSS. Husker fortsatt første gang jeg tenkte at nok er nok, og kjøpte tamponger og så nøye på bruksanvisningen. Slappet selvfølgelig ikke av, og det var en skikkelig mental kamp å få den inn.

  6. Haha når du får til et så bra blogginnlegg om mensen så tror jeg du kan revurdere din tvil til å skrive kronikker generelt. Som samtaleemne er det jo helt topp faktisk, ettersom kvinner generelt har menserfaringer, og gjerne noen morsomme historier knyttet opp mot det.

  7. Jeg som jobber i samferdselssektoren, hovedsakelig med menn som kolleger og motpart, kjente at jeg ble både oppstemt og nedstemt av dette innlegget. Oppstemt fordi det var så morsomt og bra skrivi, nedstemt fordi jeg er på jobb og jeg ikke synes jeg kan bonde noe særlig med kollegene om dette temaet.
    Eller kanskje jeg nettopp burde overvinne mine egne hemninger og gjøre nettopp det. «Hei karer! Har dere noe erfaring med mensen?»

  8. Jeg fikk mensen da jeg var 13, høsten i 7. klasse (det som nå er 8.!). Det var en fredag da jeg kom hjem fra skolen, og jeg ble jævlig glad siden jeg hadde ønsket meg mensen så lenge jeg kunne huske. Tanten min, som på den tiden var veldig opptatt av gudinner og kvinner i oldtidens Hellas, syntes dette var en begivenhet som måtte markeres, så hun tok med mamma og meg på restaurant, og jeg fikk en ring. Dette har jeg naturligvis blitt ertet en del for gjennom årenes løp. I sommer fortalte jeg denne historien til en venninne. Hun kunne fortelle at da hun fikk mensen, gikk hele familien (mor, far, hun og lillebror) på Egon og feiret.

  9. God helg Siri! :)
    Gode gamle mensen. Jeg synes min første var litt stas. Og min siste. Jeg har en eldre søster som nettopp hadde fått mesen så det var nok derfor. Jeg gikk i 5. klasse. Derimot – om noen hadde fortalt meg at den kom til å vare en liten evighet hver gang, at det kom til å gjøre dritvondt, gi meg kviser og gjøre meg oppblåst så hadde jeg sikkert revurdert hele dritten ;)
    I perioder har jeg trent bort hele mensen – og derfor gikk jeg praktisk talt noen år helt uten mensen. og da er det egentlig litt stas å få den tilbake. Sånn som den mensen jeg fikk før nyttår :D

    PS: Jeg kjenner «alle» i dette kommentarfeltet jo! KJEKT!

    1. Hei østlending!
      Du er venninnen til min kusine Marte. Kjekt å treffe deg her i mensenfeltet! :)

    2. Hei Gunnhild! Dette var utrolig kjekt! :) Kan jeg spørre om det er «vår» Marte i kommentarfeltet også? Marte er jo verdens kjekkeste jente. Men norges flotteste stemme. Hvem er du? Har du like fin dialekt? Og hvordan kom du over denne bloggen?

      Puss och kram

    3. Halloen, østlending!
      Jeg er 99 % sikker på at det ikke er vår Marte i kommentarfeltet. Enig i at hun har fin stemme. Jeg har ikke så fin stemme, men jeg har samme dialekt som henne. Denne bloggen kom jeg over for ganske mange år siden fordi Siri kommenterte et ganske flåsete innlegg på en annen blogg. Hva med deg? (Beklager, Siri, at kommentarfeltet ditt nå ble til en chat.)

      :-):-)

    4. Hei igjen Gunnhild! Enig med din konklusjon. Marte kurtet ut alt som heter blogging for lenge siden. Sin egen og andres.

      Bergensdilakt altså. Den er nyyydelig. Bor du i Bergen også? Jeg trykket på Siris navn i kommentarfeltet på Chassibloggen – og BAM – så fant jeg ørtiførti kjente i komentarfeltet her :D Hva gjør du når du ikke leser Sirivil?

      Puss och kram

    5. Hallo, ja!
      Marte er en cold turkey-jente. Det har hun på en måte alltid vært.
      Koselig at du liker bergensdialekt. Det er jo ikke alle som gjør det. Jeg har bodd i Oslo i litt over 11 år. Men jeg savner Bergen nesten hver dag. Da jeg bodde i Bergen, studerte jeg fransk med Chassi fra chassibloggen. Vi var til og med en tur i Frankrike sammen for å bli gode i fransk til muntlig eksamen. Vi delte mange fine øyeblikk og en dramatisk flybusstur. Når jeg ikke leser sirivil, jobber jeg (som frilanser), er sammen med mannen min, fyrer i peisen, jogger, tusler rundt, lager mat, spiser, ser på tv-serier, treffer folk.

      Hva med deg? Jeg vet at du er advokat og at du er mye sammen med Chassi fra chassibloggen, men ellers ikke så mye.

    6. Jeg bor i Stavanger. Har bodd her i snart 4,5 år. Savner den lille paradisøyen jeg kommer fra hver dag.

      Så kult! Altså det med Chassi. Ha ha. Så sånn henger verden sammen! :D

      Du har korrekt informasjon. Utenom det – trening (stryke og sykling/tur og all bevegelse egentlig). Sjokkerende glad i å strikke/hekle og liker bøker – og særlig på lydbok. Sosial trener og liker å henge på kafe på lørdager.

      Vi burde treffes. Vi snakker om å få til en Oslo-helg i løpet av våren!

      Hva frilanser du?

      Puss och kram

    7. Jeg føler meg litt kjip som bruker sirivils kommentarfelt til denne private chatten, men la gå. Siri er grei.

      Jeg jobber som språkkonsulent og oversetter for diverse forlag. Skjønner godt det med strikkingen og heklingen. Skjønner også dem som driver med fargelegging.

      Si ifra når dere er i Oslo, så møtes vi hele gjengen (Marte også).

      :-) :-)

    8. Hei Gunnhild!

      Sirivil! Jeg beklager også. Vi kan flytte dialogen videre til Chassibloggen :*

      Ja! La oss møtes – Marte også. Veldig veldig kjekt, Og for en kul jobb. Jeg må også si at Chassi viste meg instagramkontoen din i går. Vi lo sjeldent høyt. Du er supermorsom! :)

      Puss och kram

  10. Jeg husker ikke helt når jeg fikk mensen, men jeg husker at det var skikkelig kleint. Mamma (70-tallsfeminist) feiret nemlig min første mens med å bake kake. Som hun serverte hele familien. I tillegg nektet hun å gjøre som de andre mammaene som skrev «vondt i magen» i meldingsboka. Hun skrev at jeg ikke kunne ha svømming fordi jeg hadde MENSTRUASJON .

    Jeg tenker ikke så mye på mensen, men det hender jeg lar meg fascinere av effekten mensen har på enkelte menn. Da jeg var tenåring, sa jeg en gang til en gutt at mensenpromp er de prompene som lukter vondest i hele verden. Det gjorde såpass inntrykk på han at han tok det opp da vi møttes ca 20 år senere. Han mente at jeg hadde ødelagt mye for han.

    Jeg skal definitivt begynne å snakke mer om mensen.

  11. Du sa mensen.
    Artig at dette skulle vere emnet for dagens innlegg, her eg ligg og pustar meg gjennom rier som er heilt jækla VEKKASTA (VEKK-KASTA?). Nokon må fortelje livmora mi at det ER ingen baby som prøver å kome ut! Ein gong svimte eg av, faktisk. Men denne gongen sat eg berre på jobb på biblio og prøvde å oppretthalde ein normal andletsfarge (det har eg aldri hatt, når eg tenker meg om. Eg er jo alltid over snittet bleikis. Men når eg blir sjuk-bleik, blir eg gul). (Er mensen ein sjukdom? Er det greitt å snakke om hudfarge? Merkar eg nærmar meg to politiske diskusjonsemne i eit kommentarfelt, så eg trur eg går før nokon blir sure).

    Din blogg er fab.
    Koz frå din gule ven, June

  12. Jeg fikk mensen da jeg var 11, og det var en haug av klassevenninner som fikk den rundt samme periode. Det høres ut som et tegn på at vi var for mye sammen, men jeg var ikke blant de kule så det kan ikke være grunnen. (Elisabeth bøkene var så mye kulere enn de kule jentene, så hvem er vinneren her egentlig?) Kan for øvrig nevne at når man snakker om mensen så burde man også snakke om gynekolog-sjekk, hvis menssmertene blir fæle når de ikke har vært det før. (Eller bestille en time hos guinness som vi kaller det her, fordi samboeren min har kun vokst opp med to brødre og blir litt stille når jeg hyler han i fjeset at P-M-S FOR FAEN!) Det eneste som har vokst i mi livmor er nemlig en (godarta) svulst. Hadde forøvrig mest sannsynlig frika mer ut hadde det vært en babyklump.

    OG: Jeg har bursdag i morgen og kan da snart feire at mensen har vært en del av livet mitt i 15 år!

  13. Først i klassen, siste året på barneskolen. Det var helt forferdelig. Sa det ikke til noen. Før bestevenninna mi begynte å gå med to truser og en bokser under tightsen og jeg visste at jeg ikke var alene lenger :)

  14. det gler meg at fleire har sånn pausedag 4. mensdag. elles vil kona mi gjerne meddela at ho har halde eit kåseri om mensen (inspirert av P2-kåseriet til Gunnhild Øyehaug) medan Gunnhild Øyehaug sat på fyrste rad. det vart vel fagna (motteke).

    elles har eg særs dårleg samvit for å ikkje ha forstått omfanget av menssmertar i ungdomsåra, og såleis undervurdert kor vondt venninnene mine faktisk hadde det. eg fekk smaka steiken (karma?) i tjueåra, og måtte til slutt revurdera det anti-smertestillande livssynet mitt. (eg har drogar mot PMS òg, for å kunna fungera nokolunde normalt på jobb.)

    1. Wow, det høres ut som du har en veldig kul kone. Gratulerer med det! Og ugratulerer med menssmerter.

  15. Jeg var 10 år da jeg våknet på det kinesiske flagget. Jeg var skuddsikker på at døden sto for dør, selv om mamma hadde fortalt meg at mensen skulle komme til også meg en dag. Men dette kunne ikke være mens. Jeg var sikker på at jeg hadde mistet tissen husker jeg- at den rett og slett hadde falt av i løpet av natten (les: jeg var 10). Jeg turte ikke sjekke. Jeg bare gråt og skrek, helt til Supermamma sparket inn døren. «Det brenner i magen og blør i tissen!» skrek jeg hjelpesløs, men Supermamma visste råd. Hun bar meg til badekaret (åh, husker du når det fantes badekar i alle hjem?), tappet varmt vann, og kom med Pippi Langstrømpe-bind og paracet blandet i syltetøy. «Jeg hadde en følelse av at du skulle få mensen ganske så snart», smilte hun og vi snakket om syklus og tamponger og p-piller resten av dagen. Hun foreslo at vi kunne kalle det «Månesyke» slik som indianerne gjorde, for det var litt kulere enn «mens», og jeg tenkte at en Supermamma som min var det ingen som hadde.

  16. Så mange gode menshistorier, og så har ingen fortalt noe om de gangene de IKKE har fått mensen. Men så er vel akkurat den delen ganske godt dekt i populærvitenskapen også, da.

    I dag så jeg en film på C more (som jeg har fått gratis av canal digital og som jeg derfor MÅ benytte meg av), som handlet om ei jente som hadde sex og kondomet falt av inne i henne og hun måtte på legevakta, også ble hun gravid og skulle gi bort barnet, men så beholdt hun barnet og 12 år senere (etter at hun både hadde blitt gift med og skilt fra han fyren hun fikk barnet med (som forsåvidt flyttet til Ibiza og ble bartender når han fant det ut)), ja, 12 år senere altså, så ble hun sammen med bestekompisen sin. Det lå i korta, for å si det sånn, selv om han flyttet til Boston, og hun ble værende i UK, for det var en romantisk komedie.

  17. Så festlig innlegg, og kommentarfelt, jeg må bare være med kjenner jeg.
    Fikk mensen i 6 klasse tror jeg (det som nå er syvende), på vei hjem fra hyttetur med besteforeldre. Syntes det var kjipt og turte såvidt å si det til mamma når jeg kom hjem. Ingen store plager, med unntak av de obligatoriske «blødd igjennom» episodene før jeg turte å kovertere til tamponger.
    Men etter svangerskap forandret alt seg og jeg var en av de som hadde et vanvittig menshelvete. Syv strake dager med mye blod og mye vondt. Og en vanvittig PMS. Nå tenker jeg ikke på mens engang, svelger bare min daglige minipille og har ikke hatt mens på rundt fem år. Og det er egentlig grunn til feiring i seg selv.

  18. Jeg husker min første mens. Den kom sommer’n til 9. klasse, endelig, jeg var tross alt nesten sist i klassen! Men det var sjukt flaut. Vi var på hytta. Med hele familien. Hele utvida familien der altså. Også satt alle ALLE ute når jeg oppdaga det. jeg husker at jeg nesten lista meg bort til mamma, og hvisket «jeg tror jeg trenger et bind?» og hu bare «hæ!?» Mamma hører litt dårlig. Så da måtte jeg nestenrope. Foran onkler og tanter og bror og kusine og farmor og farfar «Mamma jeg tror jeg trenger et *pustepause* BIND» Stakkar mamma blei litt flau på mine vegne, vi luska inn i hytta sammen, jeg fikk en klem og et bind og instrukser om hvor de lå til seinere. Dagen etter fikk jeg med meg en pakke egne bind og dro på rideleir.

    Gjett om jeg var stolt da jeg kom tilbake på skolen den høsten og hadde meldingsbok med «Kristine kan velge om hun vil svømme fordi hun har mensen. «

    1. Dumme telefon. Lar meg ikke skrive navnet mitt. Men altså – jeg vet veldig godt selv at jeg heter Kristine selv om jeg var så mye som tretten og et halvt da jeg fikk mensen.

  19. Hei!
    Dette var lærerikt. For et spennende liv dere lever!
    Kan jeg også spørre om det på fest, eller må man ha sin egen historie å dele for å få lov til å stille så viktige spørsmål?

    robin, the boy wonder

  20. Det var veldig fint å lese noen mensenhistorier! Det er ikke et samtaleemne jeg pleier å ta opp i hverdagen (utenom når jeg faktisk har mensen da, og synes jævlig synd på meg selv).

    Jeg husker ikke akkurat dagen jeg fikk mensen, men jeg tror jeg var 13 og ganske sent ute i venninnegjengen så det var ikke så veldig spennende da det skjedde. Det var sykt skummelt å bruke tampong første gang (fy satan) og jeg er fortsatt livredd TSS…. Har slitt ganske mye med pains også dessverre, men etter jeg begynte på p-piller har jeg vært nesten smertefri <3 <3 <3 Så jeg var ganske heldig der! Jeg synes alltid at mensen kommer så ubeleilig også, så det å kunne hoppe over litt innimellom er himmelsk. Wow, jeg har faktisk 10 års jubileum i år! Bare 20-30 år igjen!

  21. Jeg elsker å snakke om mensen. Tror kanskje mensen er favoritten over alle samtaleemner.

    Siden dagen jeg ringte pappa fra rådgiverens kontor og stolt kunne meddele at jeg hadde fått mensen, har jeg snakket om den. Jeg har gjort mange ukomfortable og det finnes mennesker der ute som mener de vet litt mer om meg enn de trenger men jeg må bare snakke om det skjønner du. Alle klassevenner, familie, vanlige venner, bekjente. Møter du på meg når jeg blør ut av snuppa, så får du vite det.

    Mensen er en ond jævel, og roten til mye vondt her i verden. Jeg har en teori om at de fleste kvinnelige mordere hadde mensen i gjerningsøyeblikket. Jeg forstår dem godt.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.