Meny Lukk

Mensen

Det er ikke så mange ganger i løpet av livet mitt jeg kan huske å ha tenkt: Å shit. Dette forandrer alt. Kanskje tre-fire ganger. Det er ikke så mye for en 26-åring, tror jeg. En av de gangene var da jeg skjønte at jeg kom til å få mensen en gang, og at det kom til å holde på minst 30 år.

Jeg visste sikkert om mensen før dette. Jeg var vel et typisk informasjonshungrig barn, hvem var ikke det, men jeg hadde heldigvis ikke regelmessig tilgang på internett. Så det var kanskje ikke mensens uunngåelige inntreden som fikk meg til å revurdere min eksistens, men selve omfanget av den. Jeg stirret ned i pulten og prøvde å la være å grine. Én gang i måneden? Og det varer i en uke? Og man kan ikke gjøre noe når man har det? Hvir mye tid er det egentlig til overs da? Og man må bruke bleie? Det gjør vondt?

Senere viste det seg at for meg skulle mensen bli en piece of cake. Ekstremt regelmessig (siste time på onsdag), ekstremt lik hver gang (tre dager med blod, én dag av, én dag med litt blod), helt smertefritt. Dessuten viste det seg at jeg ikke måtte bruke bleier, og at jeg kunne gjøre alt jeg hadde lyst til mens jeg mensa (hehehe).

Likevel sitter det øyeblikket der jeg forstod at mensen ikke var noe abstrakt, men noe jeg ville bli tvunget til å forholde meg til, i meg som et søkk. Det var et såpass hardt slag i trynet, at da jeg noen år senere faktisk lagde en blodflekk i soveposen på en telttur, stappet jeg rolig noe dopapir i trusa og ventet på at det skulle bli verre. Det ble ikke så mye verre enn det, selv om jeg selvfølgelig har blødd i stykker både laken og bukser, til tider mens andre har sett på.

Jeg synes ikke mensen er noe å feire. Det er jo noe dritt. Uansett hvor lite påvirket man blir av hele situasjonen, så er det en situasjon man må forholde seg til, med mindre syens det er greit å sette blodspor. Dessuten er det mange som lider skikkelig under hele greia, som har en jævlig forbanna livmor, som min kollega sier.

Selv om jeg ikke synes det er noe å feire, så synes jeg ikke vi skal late som det ikke eksisterer, heller. Har du hørt Gunnhild Øyehaug sommerprate i P2 om mensen (12/8/2015, tips fra min venn Gunnhild, som ikke er den samme Gunnhilden)? Det er fint og kan anbefales. Hun synes det er rart at mensen ikke blir sett på som et menneskelig problem på film, tv og i bøker. Halvparten av jordens befolkning må jo forholde seg til det. 

Kanskje det er litt ekkelt, liksom, men det er mye som er litt ekkelt som er på film hele tiden. Det mest absurde er når menn, som jo faktisk bruker større eller mindre deler av sine tilgjengelige ressurser på å få en av kroppsvæskene sine inn i andre folk, begynner å snakke om at mensen gjør dem utilpass. Nå er jeg veldig for å gjøre menn utilpasse, men ikke på bekostning av de gode mensenhistoriene jeg vet er der ute. Mensen kan jo ha alt man trenger for en god historie? Blod, svette, smerte, det er en uberegnelig faktor som kan avgjøre hele greia. Det jeg prøver å si er at jeg synes det er viktig at kvinnehistorier blir regnet som menneskehistorier.

Noe av det fine med mensenhistorier, er at alle har en. Hvordan var din første mens? er et veldig godt spørsmål hvis du blir sittende ved siden av noen du ikke kjenner på fest. Da kan du lære mye om hvem de er og hvor de kommer fra, jeg lover.

Siri