Midnattssol

Folk spør hvordan det går i Harstad, og jeg svarer at det går ok. Det er ganske sant. Alt lukter hav, jeg får nesten alltid fisk, det går an å jogge på fjellet, selv om jeg starter hjemmefra. Jeg har fått litt frilansarbeid, så jeg har noe å pusle med. Burde helt sikkert jobbet mer, men for nå er det greit. Jeg savner ikke å måtte være et bestemt sted i et bestemt tidsrom hver dag.

Det er lyst hele døgnet. Ikke sånn lyst som det er i Oslo hele døgnet om sommeren. Det blir jo aldri egentlig mørkt der heller, mer skumringsaktig. Her er det lyst hele natta. Ikke helt som dagslys, men nesten. Litt som den kornete effekten av å skru lysfølsomheten for høyt. Kroppen skjønner ikke hva som foregår, den får aldri beskjed om å roe seg ned. Kanskje det er derfor jeg går rundt med en svak følelse av jetlag, at jeg ikke kommer helt inn i rytmen.

Alt handler om han jeg bor sammen med, om fjellene hans om jobben hans om vennene hans om planene hans om turnusen hans. Livet mitt har bare plass i rommet mellom alle disse tingene hans, og jeg må løpe gjennom sykehuset for å komme til skogen. Jeg føler meg ikke som en birolle i filmen om hans liv, eller noe, jeg føler bare at jeg må dele på alt. Jeg liker ikke å dele på alt. Jeg er grådig og holder på tingene mine med begge hender.

Gjør noe med det, da, tenker du. Selvfølgelig gjør jeg noe med det, jeg er bare redd for at jeg skal harskne i mellomtiden. At jeg skal få en sånn hard, ubehagelig skorpe som er så vond å klore vekk at det ikke er verdt det.

Hva savner du? spør folk. Jeg savner masse. Jeg savner å være flink til noe jeg får gjøre hver dag. Jeg savner alle hyllene med bøker. Jeg savner folk som kjenner meg godt nok til å vite at jeg ikke trenger skryt for en god formulering, men gjerne for at jeg tenkte på oppbygningen av teksten før jeg skrev, for det burde jeg gjøre mer. Jeg savner stiene mine, jeg savner at filmer går mer enn tre dager på kino. Jeg savner å drikke tequila på St. Hanshaugen og ta 37-bussen til Nydalen og gå hjem i sommernatta. Jeg savner til og med det jævla Litteraturhuset.

Men jeg tenker ikke så mye på det. Det er mer en slags følelse av et sus bakerst i hjernen, av at den automatiske styringen av øynene har rustet litt, av å hele tiden måtte fokusere etter å ha sonet ut. Så jeg har fått meg en sovemaske. Egentlig ville jeg ha en sånn som moren til Matilda har i filmen. En sånn med øyne på, så man ser helt vill ut mens man sover. Dessverre hadde de ikke det på Clas Ohlson.

sirivil.no

Den første natta jeg brukte den, sov jeg til klokka 10. Det gjør jeg aldri.

Siri

 

26 kommentarer

  1. Det er den mest presise beskrivelsen av lyse, nordnorske netter jeg noen gang har lest. Jeg er skikkelig søring, men har vært mye hos slekt i Troms.

    Håper det blir bedre etterhvert.

  2. Jeg vet at mange jeg kjenner som har flyttet nordover har problemer med de lyse nettene. Og tilsvarende de mørke vintrene. Håper det blir bedre!

  3. Vet hvordan det er å savne alt du ikke trodde du skulle savne.

    Flaks det regnet, sa jeg når jeg var på besøk, for nå føles det helt Bergen igjen.

    Flaks at du ikke slipper å savne Hallén, da. Bare litt synd om du savner deg selv.

  4. Håper både det ene og det andre blir bedre etterhvert. Jeg vil foreslå å gå til anskaffelse av en rullegardin, det kan bidra til å øke livskvaliteten din på noen områder i alle fall. Når det gjelder resten av livskvaliteten må du bare prøve deg frem og se hva som hjelper.

  5. Du skriver så bra! Håper det er pga. oppbygging sånn at du blir glad for at jeg sier det, men jeg vet ikke, vet bare at av og til når du skriver så treffer det meg liksom.

    1. Helt enig. Du skriver helt sjukt bra Siri. Det treffer meg også. Dette gjorde faktisk litt vondt i hjertet. Vet du, jeg vil også ha sånn maske med øyne. Dersom jeg finner en – så skal jeg kjøpe to og sende den ene til deg.

    2. Takk, folkens! Det går bra her oppe, altså. Det er ikke sånn at jeg går rundt og hater Harstad. Bare litt når jeg endelig har mulighet til å gå på kino, også har de tatt av filmen jeg vil se fordi det bare er én kino med to saler her.

  6. Eg les bestandig bloggen din etter å ha lese dei andre bloggane, fordi ein skal spare det beste til sist ☺

  7. «Jeg savner å være flink til noe jeg får gjøre hver dag»

    Hva med denne bloggen? Det var min første tanke. Du skriver så bra!

    1. Wow, takk! Jeg vet ikke helt om bloggen teller? Men jeg kan jo bare bestemme meg for at den teller, da.

    2. Bloggen tel! Hvis eg bestemte skulle passe mykje av inntektene som blir kasta etter dei fryktelege bloggdamene som verkar å leve på ein annan planet enn oss andre, heller tilflytt deg. Så kunne du fortsatt fint droppe å møte opp på bestemte plassar til bestemte tider.

  8. Hei. Jeg leser bloggen din, ca (alltid, er et vanebloggdyr) hver dag. Da jeg var ferdig å studere flytta jeg til Mosjøen og ingen jeg kjenner vet hvor det er. Vennene mine tror jeg bor i Mo i Rana og når jeg retter på dem så mener de at det bare er sånn folk som «bor oppi der» vet forskjell på. Det samme skjedde da jeg prøvde å påpeke at Steigen ikke er i Lofoten. Da jeg fortalte om hvor mye jeg hadde gitt for leiligheten min så lo de. Norge nord for Trondheim er plassen Oslo glemte, men jeg vet ikke om gud har gjort det enda. Da jeg kom til Mosjøen pussa de opp taket på kirka, så da stengte de kirka og avholdt gudstjeneste på bedehuset (jeg trodde i mitt forvirrede sinn at kirka hadde tatt inn hos en av sektenes gudshus!?). Jeg går mye tur og møter sjelden noen dersom det ikke er kaffesalg eller en parkeringsplass i nærheten. Jeg går ikke på topptur fordi jeg innbiller meg at jeg ikke forstår skredfare og dermed risikerer å dø. Jeg har begynt å si at ting er gjevt (med æ) og kaller det å trollflire. Det er 12t i bil for å komme til foreldra mine (den er kjip) og jeg har ved en og annen anledning felt noen tårer før jeg reiste nordover igjen etter et besøk hjemme (hysj, ikke fortell det til noen). Det er for all del mange positive ting ved å bo her, men i noen bitre øyeblikk lurer jeg på hva jeg driver med. Det jeg skulle frem til er at jeg forstår din smerte (?) og har begynt på the casual vacancy fordi du skrev om den. Hold ut, hvil av, slapp ned. Hilsen Mar1. PS. til deg som tror at veien mellom Mosjøen og Harstad er så kort at Siri og jeg kan bli venner – wrong answer. PPS. Anbefaler Brene Brown – dare greatly – mye god sjelesørging der.

    1. Dette var en fin kommentar å lese, Mar1. Det hjelper å vite at det er flere av oss. Jeg lurer på om det alltid kommer til å være sånn som nå. Litt tomt, alt opp til meg selv.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.