Meny Lukk

Min første, ekte løpeskade

Kortversjon: Jeg har vondt i foten, men er ved overraskende godt mot.

Langversjon:

Ok, la oss snakke om plantar fascitt. Eller herr fascitt, som jeg liker å kalle ham. Vi er ikke akkerat på fornavn.

La oss bare si at plantar fascitt er vondt under foten, ok? Spesielt der den feite sena under foten er festa i hælbeinet. Google it, hvis du er så interessert. Oj, sorry. Det var grettent sagt. Grettenhet er faktisk et tegn på plantar fascitt.

Her er forresten et megairriterende inspoquote fra veggen på Nydalen Athletica:

20150117_170918

Uansett. Jeg har hatt sånn litt vondt i foten siden september. Tok en slags løpepause før jul, men det var ikke nok. Det visste jeg også. Det er mange ting jeg vet, men som jeg har såpass lyst til at ikke skal ha noen praktiske konsekvenser for meg, at jeg overser det så lenge som mulig. Oppvasken og ansvar, for eksempel. Uansett syntes jeg at jeg hadde vært så flink som tok en løpepause i det hele tatt, at jeg på en måte fortjente å begynne å løpe igjen på nyåret. Sånn fungerer det jo ikke. (Hvorfor ikke?)

Etter bislettøkta på fredag måtte jeg krabbe hjem. Jeg krabbet inn i gangen, inn på badet, sippa litt i fosterstilling og var driiiitsur resten av dagen. På lørdag krabbet jeg til ellipsemaskinen og fant ut at det går fint så lenge jeg ikke sparker fra med foten.

20150115_090350

Jeg har verdens mest engasjerte og kompetente støtteapparat når det kommer til akkurat sånne ting som dette, så vi har både plan a, b og c. Plan d er paralympics.

Plan a ser sånn ut: Ikke noe løping denne uka. Tøying av foten hver morgen og kveld. 5-10 minutter prøvejogging til helga eller tidlig neste uke. Bittelitt (bittelitt!) løping med noen dagers mellomrom etter det. Om et par uker får vi se om det har blitt noe bedre, eller om det blir plan b.

Jeg er fortsatt ganske gretten, men jeg tror ikke lenger at jeg kommer til å av å ikke løpe sånn som jeg pleier. Det kan hende sjela mi dør litt, da.

IMG_20150118_134458

Faktisk har jeg tatt dette veldig mye bedre enn jeg trodde selv. Her er noen grunner til det:

  • Jeg har ingen løpemål i sikte som går i vasken med herr fascitt.
  • Jeg er uansett i rævva form, så det føles ikke som at jeg taper så mye på å jokke rundt på ellipsa en stund.
  • Jeg kan benytte anledningen til å få gjort noe med Verdens svakeste kropp (min).
  • Det blir som et slags prosjekt, og jeg er god på prosjekter.
  • Jeg trengte et spark i rumpa for å komme meg ut på ski. Jeg har jo foreløpig ikke gått noe på ski, men forestiller meg at jeg skal det, da. Saklig. Kanskje jeg til og med begynner å sykle inne. Også saklig.
  • All den dritten de ubrukelige anklene mine har stelt i stand opp gjennom årene, har nok gjort meg litt sånn lol, er dette alt du har å by på, herr fascitt?
  • Dette er min første, ekte løpeskade (de anklene ser jeg egentlig mest på som et slags medfødt handicap), så jeg prøver å bli litt stolt av den. Foreløpig er jeg mest flau over at jeg var såpass idiot, da.

Så, ok. Det er ståa.

Heldigvis kjenner jeg mange som har hatt plantar fascitt, og som nå lever fullverdige liv.

Jeg tar gjerne imot tips om plantar fascitt, både om hva du gjorde for å bli kvitt det, og om hva du trente mens du leeeed deg gjennom det. Og gjerne hvordan du holdt deg sinnsfrisk. (Vennligst hold kommentarfeltet fritt for gubbesynsing, da.)

Siri,
skada.