Nakkegrep

To ganger det siste året har menn jeg ikke kjenner tatt meg i nakken. Begge la hånda si rundt nakken min, mykt, men bestemt. Den ene for å få meg til å flytte meg, den andre kameratslig, mens han ristet meg forsiktig og sa: «Du er en sånn smart dame, du!»

Man kan selvfølgelig si tusen ting om begge disse situasjonene, for eksempel kan man si at jeg ikke følte meg fysisk utrygg i noen av dem, verken før, under eller etter at mennene holdt rundt nakken min. Man kan si at begge nakkegrepene ble utført på en sånn måte at det var tydelig at han med hånda ikke ville skremme meg, i det siste tilfellet tror jeg til og med han ville inkludere meg, gi meg en følelse av å være en av gutta, det var et slags anerkjennende nakkegrep.

Man kan si at det jeg snakker om her egentlig ikke er nakkegrep i det hele tatt. Nakkegrep er noe annet, voldelig, noe politiet gjør, og ikke på hvem som helst. (Hvem gjør de det på?)

Man kan si at ingen av mennene hadde tatt nakkegrep på meg om de hadde tenkt seg litt om. Man kan også si at nettopp det at de var så myke og nesten omsorgsfulle i grepene sine, tyder på at de må ha gjort en eller annen form for vurdering i forkant, enten den var bevisst eller ikke.

Jeg har ikke lyst til å si noen av de tingene, jeg har lyst til å gjøre det jeg kom for å gjøre. I den første situasjonen: trene. I den andre situasjonen: gjøre jobben min.

Selvfølgelig er det ikke greit å ta noen du ikke kjenner i nakken, i de fleste tilfeller er det ikke greit å gjøre med folk du kjenner, heller. Det er ikke det jeg vil snakke om, jeg vil ikke snakke om detaljer i Giske-saken eller skrive indignert om de gangene menn, ikke for å skryte, har tatt på meg mot min vilje eller presentert mitt arbeid som sitt eget. Jeg er lei av alt sånt, jeg vil bare gjøre det jeg kom for å gjøre.

Jeg er lei meg og sliten fordi så mange av oss må bruke mental energi på å si nei, men på akkurat hyggelig nok måte til at det ikke går for mye utover det vi kom for å gjøre. Energi vi kunne brukt på å gjøre og lage ting.

Tenk på alt vi kunne gjort om vi fikk være i fred. Tenk på alt som ikke har blitt sånn det burde blitt, fordi noen nekter å lære seg grunnleggende omsorg for medmenneskene sine. For det er ikke noe som kommer naturlig eller gratis, det er ikke sånn at kvinnehjernen automatisk vet at den ikke skal avbryte når andre prater, eller intuitivt skjønner når noen er lei seg eller hvem det er greit å sexte eller ta nakkegrep på. Jeg får det ikke alltid til, en gang, men jeg prøver, iallfall.

Å forholde seg til andre mennesker på en ok måte, er energikrevende. Den energien bruker jeg gjerne, selv om det skulle hindre meg i å gjøre og lage ting. Man skal ikke rusle rundt i verden uten å se seg for.

Kanskje det jeg vil er at visse andre skal bruke litt av energien sin på å oppføre seg, selv om det betyr mindre gjøring og laging.

S

5 kommentarer

  1. Jeg vet ikke om jeg skjønte helt hva du ville frem til, men at noen tar uskyldig på deg er en form for kommunikasjon og ikke et overgrep. Skal man liksom spørre «hei, kan jeg klappe deg vennlig på skulderen?». Av og til får man en klem også, selv om man kanskje ikke er en klemmer. Sånn er det. Når det gjelder Giske-saken så er det alt for mye hysteri. Damen som danset med han var frivillig med. Og det er helt lovlig også for en politiker å danse.
    https://www.nrk.no/norge/kvinnen-som-danset-med-giske_-_-det-ser-verre-ut-enn-det-var-1.14441359

      1. Jeg skulle ønske folk (kvinner og menn, men mest menn) kunne slutte å klappe meg på hodet eller kalle meg «lille venn». Det er veldig nedlatende oppførsel, uansett om det er ment vennlig.

        Og veldig fint at bloggen er tilbake, oppdaget den nå. 😊

    1. Jeg er enig i at den siste videoen av Giske i seg selv ikke er et problem, jeg er enig i at de aller fleste berøringer er uskyldige og jeg er enig i at det går an å gjøre feil.

      Jeg har på ingen måte sagt at jeg ble utsatt for overgrep av noen av disse mennene.

      Det jeg prøvde å si, er at jeg skulle ønske flere (menn, spesielt menn med makt) kunne gjort en skikkelig innsats for å oppføre seg ordentlig, istedenfor at det gang på gang skal være mottakerne av oppmerksomheten som må tilpasse seg og bruke energi på å for eksempel dempe en situasjon.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.