Obs-kafeen på kjøpesenteret

Forrige uke var fin, og et av høydepunktene i den fine uka, var å gå på Obs-kafeen på Sjøkantensenteret. Jeg kjøpte meg en brus og en kokosbolle og satt meg helt innerst i lokalet, der man gjennom den store glassveggen har utsikt mot sjøen. Jeg satt i sjøkanten og spiste en kokosbolle og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gjort dette før.

Noe av grunnen er at jeg sjelden er på Sjøkantensenteret i det hele tatt, bare hvis vi trenger noe teip fra Clas Ohlson, og det er jo ikke så ofte. Nå er det ikke bokhandel der lenger, heller. Den viktigste grunnen er likevel at jeg ikke har tenkt på at Obs-kafeen eksisterer som et alternativ for meg. Som om jeg var en av robotene i Westworld som er programmert til å ikke se den bestemte døra der, liksom.

Jeg har kanskje tenkt på Obs-kafeen som pensjonistenes revir, med kaffeflekkete plaststoler, sniking i køen og karbonadesmørbrød. Til en viss grad var det sånn, men det var også et imponerende utvalg påsmurte brødskiver og rundstykker å velge mellom, det var kaker i alle varianter, brus og kaffe og disk på disk med alternativer. Jeg plukket en kokosbolle med en stor klype, tok en teskje, for jeg er en rutinert kokosbollespiser, fisket en Pepsi Max ut av brushylla og plasserte alt på et sånt brett som skal skyves langs disken mens man står i kø. Lokalet var lyst og fullt, men ikke overfullt, og jeg og kokosbolla mi fikk oss et helt firerbord for oss selv.

Der satt jeg med ryggen til alle de andre, med Halléns støykansellerende høretelefoner og hørte på bakgrunnsmusikk mest jeg drakk brus og la ut et Instagrambilde av en bok jeg hadde lest. Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive om boka, jeg var så begeistret for den at alt liksom ble feil, så etter noen forsøk valgte jeg å gå for ren entusiasme. Med ryggen til pensjonistene og barselgruppene, føltes det omtrent som å sitte alene på en ferje.

Siri