Om å lage ting

Notatbøker jeg kjøpte i London

Strikker votter med revemotiv

Jeg vil si noe om å lage ting, men jeg er redd for at det blir sånt fjasete og pretensiøst inspirasjonssnakk. Tror jeg prøver likevel, også ser vi åssen det går. Bare vit at jeg prøver å la være å bli en sånn kreativitetsekstremist som synes alle skal drive med eksperimentelle flytskrivingsøvelser eller akvarellmaling.

I det siste har jeg tenkt ganske mye på hvor viktig det er for meg å lage ting. Ikke fordi jeg er spesielt talentfull og resultatet blir flott (I wish), men fordi jeg har skjønt at for å ha det bra, er jeg avhengig av selve prosessen med å lage ting.

Nå sier jeg «å lage ting» med vilje, for jeg prøver å favne bredt her. Med å lage ting mener jeg å skape noe som ikke var der før meg, det betyr som regel tekst, men det gjelder også når jeg strikker, når jeg pusler med bokklubben eller når jeg får være med på å klippe og lime sammen tusenvis av små kremmerhus til en venns eksamensprosjekt. Noen ganger tror jeg det til og med gjelder å legge ut et bilde på Instagram, liksom.

Det er med andre ord ikke de store, viktige tingene vi snakker om. Og det er ikke tingene, resultatene som er viktige for meg, heller, det er laginga. Jeg er veldig glad i å sitte og pusle, i å holde på med mitt, i å være i fred. Noen ganger lager jeg selvfølgelig ting sammen med andre, og det er også fint, og helt sikkert avgjørende på en annen måte, men i den laginga vi snakker om nå, er det bare meg selv og puslinga mi. Å gå fra tomehendt til fullhendt for egen maskin, liksom, å se at der det ikke var noe er det noe nå, og det er på grunn av meg.

Dette virker kanskje selvfølgelig for deg, det er ikke akkurat revolusjonerende å synes det er viktig å utfolde seg, å få brukt kreativiteten sin og å føle seg aktiv og som en lager, ikke bare som konsument, men det har egentlig aldri vært selvsagt for meg, og det har iallfall ikke vært noe jeg har hatt et bevisst forhold til.

Nå er det viktig for meg å påpeke at dette altså ikke er snakk om å uttrykke meg gjennom kunsten eller noe sånt fjas, jeg mener bokstavelig talt det å sitte her med tekstredigereren på bloggen åpen og å si dette her i denne teksten som ikke fantes før jeg prøvde å si det nå nettopp. Dette her er viktig for livskvaliteten min.

Ja, det er hyggelig når det blir noe fint eller bra ut av laginga også, selvfølgelig. Det hender jo, faktisk. Men det er ikke den viktige delen. Dette er den viktige delen.

Da jeg var liten, hadde jeg en skoeske jeg kalte mysterieboksen. Jeg kalte den mysterieboksen fordi det var i den jeg puttet de flotteste skattene mine. Neida. Mysterieboksen var full av dritt og søppel, som for eksempel noen gamle knapper, en tom teiprullkjerne, en ti centimeter lang (jeg målte) kaninpelsremse, to størkna neglelakker, noen paljetter i ulik størrelse, litt gammelt bokbind og noe viskelærstøv jeg likte å rulle fort mellom håndflatene og lage pølser av.

Den viktigste skatten i mysterieboksen, grunnsteinen, den som fikk det andre søppelet til å skinne, var en tube ganske sterkt lim jeg hadde stjålet fra boden.

Poenget med boksen, og grunnen til at jeg var så glad i den, var at den inneholdt ting jeg kunne bruke som jeg ville. Det var ting jeg hadde samlet selv, som jeg kunne knekke, brette, lime og klippe i, uten at jeg ødela noe for noen. Kanskje det rett og slett var et mobilt, lite juleverksted.

Nå skal jeg på ingen måte påstå at jeg hadde noen store begrensninger på kreativiteten min da jeg var liten, tvert imot ble jeg oppmuntret til både det ene og det andre, men det som skilte mysterieboksen fra alle de andre fargestiftene og limstiftene og fargepapirene vi hadde, var at mysterieboksen var hemmelig. Eller, jeg trodde iallfall at den var hemmelig. Den var så hemmelig som en skoeske på en femårings rom får blitt, tenker jeg.

Hemmeligholdet av mysterieboksen la noen føringer på hva og hvordan jeg brukte søppelet mitt. Jeg tenkte aldri på hva andre kom til å synes om den paljetterte dolken jeg laget av et glasskår (blod involvert) og noe seig plastelina. Det var liksom ikke med i beregningen hva andre kom til å synes om den, det handlet bare om hva jeg kunne og hva jeg ville og hvordan jeg skulle få det til. Faktisk tenkte jeg ikke på hva jeg skulle bruke den til i det hele tatt, resultatet var for abstrakt.

Når man tar ut andre fra beregninga, så er det veldig mye plass til laging. Når jeg ikke trenger å forsvare noe, eller tenke på hvordan jeg skal formulere noe for å få det til å høres bra eller gøy ut, når jeg liksom slipper å presentere noe, da er det plutselig ganske mye plass til tull og tøys og plattheter, som jo er det de aller fleste greiene jeg lager består av. Dessuten er det deilig å ha en hemmelighet eller to.

(Nå tror du at jeg skriver en hemmelig bok, det gjør jeg ikke, lover, veit du hvor mange ord det er i en bok? Sikkert 100 000, og det kan ikke være tilfeldige ord, heller!)

Likevel holder jeg bare en liten del av det jeg lager hemmelig, og med hemmelig mener jeg egentlig noe som er litt mindre dramatisk enn hemmelig. Diskré, kanskje. Jeg mener bare at når nyttårsforsettet mitt er å skrive dagbok hver dag, så er det ingen som leser den. Jeg skriver ikke bra eller smart i den, jeg skriver fjas, og det er helt greit, nettopp fordi jeg veit at ingen andre skal lese det. Det finnes ingen list å strekke seg etter, det er bare å sette seg ned og få det gjort.

Hemmelige prosjekter høres så alvorlig ut, det høres ikke minst veldig resultatorientert ut, det høres ut som to bloggere som lanserer enda et nettmagasin, og det er egentlig ikke det jeg mener når jeg snakker om hemmeligheter her. Jeg mener små, gode hemmeligheter som bare får være seg selv.

Men jeg vil anbefale alle å skaffe seg et bittelite, hemmelig prosjekt, et prosjekt ingen andre enn deg vet om. Ikke samboeren din, ikke bestevennen din, ikke noen tilfeldige jenter du møtte på do en gang du var full på Last Train.

En hemmelighet som er så liten at den ikke er farlig, så liten at det bare er hyggelig. Det kan være en anonym blogg som utelukkende består av lyktestolpebilder, det kan være et worddokument der du skriver én setning i uka om livet ditt eller noen andres liv, det kan være at du helt stille prøver å pille av den gamle lakken på innsiden av skapet ditt på jobb, litt etter litt, så du til slutt sitter der med en helt bar innside av en skapdør. Jeg veit ikke, jeg. Jeg bare unner alle å ha en liten ting de ikke trenger å dele med andre.

Det jeg egentlig prøver å si, er vel at det er fint å lage ting selv om det jeg lager ikke er bra eller gøy. Ikke fordi jeg til slutt kommer til å lage noe bra hvis jeg holder på lenge nok, enten med flaks eller øving, men fordi det er viktig og deilig og bra for meg å lage ting. Laginga er viktig.

Siri

11 kommentarer

  1. Det er skikkeleg moro å lage ting når ein ikkje må. Skulle ønske at eg var litt flinkare til å gjere dei heilt ferdige då, har mellom anna tre par votter utan tommel, ein genser som det berre står igjen å feste trådene på og ein langbue som har venta på siste pussing og olje i åtte år på vent. Det er som om jobben bruker opp all siste innspurt eg har. Hadde berre blitt glasskårdolk uten paljetter med andre ord.

    1. Oj, det er interessant! At jobben liksom tar den siste innspurten! Jeg merker også at i det jeg begynner å tenke «nå er det bare bittelitt igjen», da kan jeg nesten bare drite i å prøve å få gjort det ferdig.

  2. Det her innlegget likte jeg veldig godt, du satte ord på noe som jeg tror er viktig for mange av oss, uten at det skal være sånn «Generasjon Prestasjon»-opplegg. Jeg blir mer og mer glad i å lage ting fordi prosessen er så behagelig. Å se at noe blir til – selv om ingen vet om det, utenom meg.

  3. Hei! Dette har ikke noe med innlegget å gjøre, men skrev ikke du noe om boka «Song for Eirabu» for lenge siden? Jeg har så lyst til å lese det igjen! Har du en link eller noe??

    1. «Song for Eirabu av Kristine Tofte

      «og verda skal stå til den eine drep den andre, eit drap som vil komme i ei tid då bror drep bror, då alle frendskapsband brest, ei vargtid då verger vil vike og gudeborn svike.»

      Kan man velge noe annet enn skjebnen? Er blod tjukkere enn vann? Jeg har lest Song for Eirabu, og det var litt av et eventyr. Episk. Magiske sverd, store guder, små guder, volver, dype myrer, hemmelige ganger i fjellet, slott, kongsgårder, gamle spådommer og nye vennskap. Verdens undergang nærmer seg, og midt i det hele står søstrene Ragna og Berghitte.

      Eirabu og systemet rundt er sterkt inspirert av norrøn mytologi, og det liker jeg veldig godt. Er alltid med på en saga eller fem. Her følger vi skjebnen til et utall personer, med tilhørende slekt og forbindelser, og i sann fantasyånd må man konsentrere seg litt for å følge med. «Hm? Er hun andre eller tredje søster i den rekka der», for eksempel (det er mer avgjørende enn det høres ut som). Men kapitlene er korte og oversiktlige, og menneskene blir ikke borte i den store fortellinga. Snarere tvert imot. Personlig utvikling for alle penga.

      Vi snakker to bøker, ca 1000 sider, kart og dikt. Skikkelig gøy. Jeg koste meg stort, og skulle ønske Song for Eirabu fantes da jeg var 12 år. Dette er bøkene for de kalde vinternettene foran grua.

      Anbefales: ja
      Lest på: norsk
      Vær: tålmodig
      Inneholder: alt som er vakkert og fælt her i livet
      For: alle som liker klassisk fantasy
      Stemning: veksler mellom en passe varm vårdag og en blodig slagmark
      Dette er ikke: fjas
      Følelsen jeg sitter igjen med: visste ikke at jeg hadde holdt pusten så lenge»

  4. Enig 😊 Har det sånn med tegning. Er ikke superflink, men kan sitte i timesvis og tegne. Viser det aldri til noen og når tegneblokka er full, kaster jeg den.

  5. Jeg liker også å lage – jeg har surdeig! Jeg baker og baker. Blir veldig fin bakst og jeg fryder meg over at jeg, som ikke er så nevenyttig, får til å lage sånne fine varer.
    Men så er det sånn at barna flytter hjemmefra, og surdeigen må likevel friskes hver dag. Du må bake en del, da, for å opprettholde fin deig. Så fryseren blir fullere og fullere og surdeigen må likevel pleies og …ja.

    1. Du skulle bare visst hvor mange bisarre situasjoner jeg har kommet opp i, fordi jeg må ta meg av den jævla surdeigen.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.