To ting om å sette seg mål

I disse blanke ark-tider må jeg fortelle deg to ting om å sette seg mål.

Den første tingen er at du ikke blir et dårlig menneske av å ikke nå målene dine. Du blir kanskje et litt skuffa menneske, eller et menneske som fortsatt ikke kan snakke flytende tysk, eller et menneske som bare gikk ned fire kilo istedenfor sju kilo, men du blir ikke et dårlig menneske.

Jeg tror det skal ganske mye til for å bli et dårlig menneske. For å være ærlig vet jeg ikke om det i det hele tatt er mulig å være et dårlig menneske. Et tidvis litt slemt menneske? Ja. Et bittert eller langsint menneske? Ja. Men det må nok minst mord eller kverulering til for å bli et dårlig menneske. Lav måloppnåelse er iallfall ikke i nærheten av nok. Så legg kinnet mot de kalde flisene på dusjveggen, kjenn litt aktivt på flis mot hud, vær skuffa, hvisk de styggeste tingene du vet om (f. eks. forhud, forhud, forhud eller kapitalisme er naturlig, kapitalisme er naturlig, kapitalisme er naturlig), og bare vær litt fæl. Vær frynsete i kantene og skitten i sprekkene.

Hemmeligheten er jo at du ikke blir noe mindre frynsete eller skitten av å nå målene dine. Du hadde fortsatt snakket litt for mye og lyttet litt for lite, du hadde fortsatt klikket på sånne nyheter du veit at man ikke skal klikke på, du hadde fortsatt blitt misunnelig og kjip iblant, helt uten grunn. Men kanskje, hvis du gjorde et helt middels forsøk på å nå et mål, kan det hende du er litt bedre i tysk eller løfter litt tyngre enn før. Det hjelper kanskje på frynsene i lengden.

Den andre tingen jeg må fortelle deg om å sette seg mål, er at jeg synes det passer best på begrensa områder i livet. Et løpemål er lett å sette og forholde seg til. Å lære seg flettestrikk er målbart. Store livsmål om karrierer og kjærlighet og kjøkkenhager virker for det første veldig selvhjelpete, og det står det i menneskekontrakten min at jeg er forpliktet til å synes er teit. For det andre virker det veldig stressende.

Før når jeg løp i skogen med kart og kompass, hendte det (ofte) at jeg blokkerte den indre stemmen som passet på at jeg så på kompasset ofte nok og løp den raskeste, ikke den mest behagelige, veien. Sånn hørtes den stemmen ut: Sikt på det stygge treet der, nei, hold deg på ryggen, sjekk kompasset, sikt på treet, hva er postkoden, sjekk kompasset, nei, rett opp, sjekk kompasset, jepp, sikt på søkket, nei, sjekk kompasset. Og ofte blokkerte jeg altså den til fordel for en som hørtes mer sånn ut: Wow, her var det mykt og fint å løpe. Ah, fint vær i dag, a gitt, blir sikkert grillings etterpå. Sjekk kompasset, kanskje? Eller bare løp litt i denne retningen her. Det kan jo hende posten er der. Hvis posten ikke er der, er det kanskje ikke så farlig, heller. Oj, skrent. Nei, nå angrer jeg på at jeg begynte på alt dette, og spesielt på at jeg brukte orienteringsløp som en metafor for livet.

Ok, det jeg prøver å si, er at jeg ikke synes man skal gjøre hele livet til et prosjekt. Eller, samma for meg om du gjør det, men jeg har nok med å stå opp om morgenen.

Beklager igjen for den orienteringsmetaforen.

 

Siri

7 kommentarer

  1. Tror jeg skal bookmarke dette innlegget og lese med jevne mellomrom, spesielt orienteringsmetaforen – trenger å dobbeltsjekke postnummer og kompass av og til. Og kanskje slutte å tenke på at livet er et eneste stort prosjekt.

    1. Noen ganger er det noen sånne tuer uti de dypeste myrene, og de tuene er ofte ganske morsomme å stå og gynge på.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.