Oslo, 20. august (2015)

Det er midt i august og jeg er i Oslo sentrum fordi en venn av en venn er på et utested her. Vanligvis unngår jeg både Oslo sentrum og venners venner, jeg er enten for høyt og for mye eller for lavt og for lite for begge deler. Man må ha en slags rolig trygghet i seg selv for å fikse dem, noe jeg sjelden har. Min trygghet er enten eller, den er myk og nesten søvnig eller krass og bråkete, sjelden den behagelige mellomtingen.

Nå er jeg i Oslo sentrum likevel, for i det siste har jeg sagt ja til alt. Ikke som en bevisst taktikk for livet, mer som en slags #hvorforikke2015. Jeg tror det er en forlenging av en følelse jeg har gått med i magen en stund, en god en, av at ingenting jeg gjør har konsekvenser. Så jeg kan like gjerne bli med.

Et menneske forteller om innflyttingen i den nye leiligheten sin, man trenger mange pappesker til et helt liv. Jeg tenker på hva jeg ville puttet i pappeskene mine. På at jeg ikke har én eneste ting jeg er så glad i at jeg ikke kunne ha flyttet fra den for godt uten å tenke noe særlig over det. Sånn bortsett fra datamaskin og telefon og sånn, da. Og putetrekket mitt med Frodo og Sam på. Jeg måtte nok hatt en pappeske eller to. Dessuten måtte jeg hatt med Hallén, og han har mange pappesker med billedbøker og klatreskrammel. Kanskje det i forlenging er mine pappesker.

Uansett forteller hun om flyttinga si, og jeg melder meg frivillig til å hente mer drikke. Jeg tar med en ekstra øl eller drink eller pepsi eller hva det er man drikker, for det gir dem mulighet til å si: Hun er rar, men grei, etter at jeg har gått. For jeg kommer til å gå først. Det er lenge siden jeg var redd for å gå glipp av noe. Jeg vil jo aldri ligge med noen av dem, for eksempel, vil ikke komme på promoshowet deres på utdanningsmessa i Lillestrøm eller bidra i køddefanzinen deres. Sånt vil jeg ha på mail minst to år i forveien, så jeg rekker å gå fra æsj til ok til oj, det er frist i morgen.

Det eneste jeg kunne fått ut av å bli igjen, er muligheten til å passe noens hund eller katt mens de er på interrail i Øst-Europa. Men ingen her har kjæledyr, det skjønte jeg fort. Han med skjegget i hjørnet har kanskje en gullfisk, men ærlig talt. Den er det ikke mye pels på. Så jeg går hjem. Sier hade og reiser meg, merker at det blir litt for brått for vanlig sosial omgang, men kommer på at ingenting jeg gjør har konsekvenser.

Jeg går det ene minuttet bort til bussholdeplassen på St. Hanshaugen. To jenter i hvite blondekjoler med hvite blondesko og blomster i håret venter på bussen sammen med meg. Ikke sammen-sammen, men sammen. Du veit hva jeg mener. Ingen bråker på bussen, jeg får høre på Janaelle Monáe i fred, Oslo er ganske grønn om sommeren. Fra Nydalen går jeg de tjue minuttene hjem. Jeg går alene i mørket over kirkegården og synes det er rart at døde mennesker skal ta så mye plass. Alltid skal vi putte ting i esker.

Lette tøysko med gummisåle lager ingen lyd mot tørr asfalt, det er litt kaldt med bare en tynn trøye over t-skjorta, en perfekt sommernatt. Jeg er alene hjemme og begynner å kle av meg i det jeg låser døra, legger et spor av klær innover gangen og inn på soverommet, hopper rett i senga uten å pusse tenna. Sovner før jeg rekker å varme opp dyna.

S

16 kommentarer

  1. Hei, Siri!

    Ville legge igjen en beskjed fordi det er så lett å ta det for gitt at bloggere blogger(?).

    Jeg begynte å lese bloggen din i forrige uke grunnet anbefaling fra en venninne.

    Jeg liker også godt å løpe, jeg gleder meg i hvert fall til hver gang jeg skal ut på en liten tur. Men det er lett å glemme å tenke på hvor deilig det er i det man setter den ene slitne foten foran den andre og så vidt får inn nok oksygen til å mate musklene i låra. Men noe er det da, som gjør at jeg gang etter gang (vel, bare tre ganger i uken på meg), legger ut på disse 5 km lange joggeturene. Kanskje du har noen tips til å nyte selve turen litt bedre? Foruten god musikk.

    Kanskje vi ses en gang, turen opp til Grefsenkollen er flott men tung. Du er jammen tøff.

    Nå glemte jeg nesten å skrive at dette innlegget likte jeg svært godt og at jeg kjente meg igjen. Jeg er dessverre litt mer materialistisk enn deg.

    1. Hei! Så hyggelig at du har stikki innom.

      For å være ærlig, så nyter ikke jeg alle løpeturer. Jeg nyter de som går i et behagelig tempo. Derfor er det skikkelig viktig for meg å ikke bare løpe slitsomme turer, men å ta meg tid og råd og alt det der til å kose meg med de rolige turene. De teller som trening, de også. Kanskje du kan sette ned farten litt? Eller løpe uten klokke litt? Hardøkter er fine og givende på sin måte, men de folka som «bare eeeelsker melkesyre» er klin kokos.

      Nå virker det ikke som du trenger noen motivasjonstips, men kanskje de kan hjelpe på å nyte selve turen litt mer også? http://www.sirivil.no/58-motivasjonstips/

      Har du noen tips?

      Siri (er ganske materialistisk, assa)

  2. Jeg vil og like. Jeg tenker, via internettintrykkene, at du er mest grei og ikke så rar. Men det er min mening.

    Jeg flyttet for noen uker siden, og jeg (vi) har så mange esker med gudenevethvamanikkeskalha at jeg egentlig tenker at jeg er ekkel, rik og kvalmende vestlig.

  3. Jeg skrev så mye at jeg ble flau.

    Jeg kjenner meg litt igjen, og litt ikke igjen, men du skriver så fint og jeg får lyst til å se en dokumentar om menneskene, med kommentar av David Attenborough. Litt om hvordan vi av og til pynter oss og hjemmene våre, og av og til gjør det motsatte. Litt om hvordan verden raser sammen når noen vi er glade i dør, og vi gjør alt vi kan for å ta vare på dem likevel. At vi er så redde for å glemme de som ikke er her lenger.
    Og kanskje litt om maten vi spiser.

  4. «Jeg går alene i mørket over kirkegården og synes det er rart at døde mennesker skal ta så mye plass. Alltid skal vi putte ting i esker.»

    Skriv ei bok, a.

    1. Min bok skal handle om den usikre, men smellvakre studenten Ana som møter en skråsikker, men smellvakker mangemillionær.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.