Meny Lukk

På pikerommet

20160324_125316

20160326_085532

20160328_113909

Jeg har bodd på pikerommet mitt i snart en måned nå. Veggene er gule, det var jeg som valgte fargen. Riktig nok var jeg fem år da jeg gjorde det. Bamsegardinene er like gamle. Noen ganger ser jeg på dem og tenker at når jeg blir voksen kan jeg ha akkurat sånne gardiner jeg har lyst på. Så kommer jeg på at jeg er voksen og at jeg ikke klarer å ha lyst på gardiner. At selv i en leilighet jeg bodde fem år i, hadde vi bare persienner foran vinduene.

På veggen over det tomme hjørnet der skrivebordet mitt en gang stod (det er plukket fra hverandre og donert til en bror eller et loppemarked, tror jeg), henger det eneste innrammede bildet på rommet mitt. Det er av meg i en brudepikekjole. Jeg er liten, det var på den tiden jeg var helt besatt av Ronja Røverdatter. Over ansiktet mitt har jeg, mye senere, teipet ansiktet til Kurt Cobain.

Hver gang jeg sovner i denne senga, er jeg usikker på hvor gammel jeg kommer til å være når jeg våkner. Jeg kan være fem, ti, femten, atten. Eller jeg kan være hjemme på juleferie som 24-åring. Alle versjonene av meg våkner og ser rett opp på de selvlysende stjernene over senga.

I den store sammenhengen er det å være i fred det eneste jeg kan huske å ha hatt lyst på, behov for, ambisjoner om. Som femåring, tiåring, femtenåring, attenåring, tjuefireåring, akkurat nå. Jeg må bare være litt i fred er den eneste røde tråden i livet mitt, tror jeg. Dette sier jeg på den minst triste måten mulig, jeg sier bare at jeg liker og trenger å være alene ganske ofte, ikke at jeg hater alle mennesker eller aldri svarer på sms (jeg tolererer mange mennesker og er helt middels god på å svare på meldinger). Mengden få-være-i-fred-tid har alltid vært og kommer alltid kommer til å være en del av regnestykket når jeg tar valg som påvirker livet mitt. Jeg har fått være i fred på pikerommet.

Jeg tror jeg prøver å si at det er et bra rom, og at jeg egentlig liker gardinene litt.

Siri