Tre ting jeg har likt i det siste 3

Dekorasjon hos Torvet 3 i Harstad

En kafé som heter Torvet 3

Selv om Harstad er en liten by, har den faktisk tre kafeer det er verdt å besøke. Det er kaffeen i første etasje på De fire roser, det er Bakerinnen og det er Torvet 3. Med forbehold om at det finnes andre koselige kafeer som jeg besøker både titt og ofte, men det er disse jeg tar med gjestene mine på.

Torvet 3

Baren på Torvet 3På Torvet 3 er det kafé om dagen og bar om natta. Utenfor er det et sånt motiverende «drink the coffee and do the things»-skilt, og selv om sånt til vanlig irriterer meg litt, så er det greit akkurat her, for Torvet 3 er instagramkafeen i Harstad.  Maten er bildevennlig dandert på fat, bestikket er gyllent og trendy, de har til og med grønnplantene i orden. Også er de som jobber der veldig hyggelige? Lar meg være i fred, men passer på at alt står bra til. Håper de får masse betalt.

En app som heter Forest

Skogen man planter i Forest-appen

Selv om jeg liker å se på videoer av folk som tegner flotte border rundt gjørelistene sine, så kjenner jeg dessverre meg selv såpass godt at jeg veit at til syvende og sist, så må jeg rett og slett bare gjøre det som står på den lista. Sånn er det jo bare, dessverre. Så da setter jeg på en nedtellingsklokke og jobber til den sier ifra. Det bruker jeg appen Forest til.

I Forest planter du et tre og setter på en timer (jeg pleier å bruke 25 eller 50 minutter, avhengig av hva jeg holder på med), og så vokser treet ditt hvis du klarer å ikke bruke telefonen i perioden du har forpliktet deg til. Da visner nemlig treet. Du får også gullpenger som du kan kjøpe nye tretyper med, og samler du nok, kan du til og med plante et helt ekte tre et sted i verden.

Det er nesten et slags konsentrasjonsspill, og den eneste grunnen til at det funker bedre enn den vanlige nedtellingen på telefonen, er at man jo til slutt har plantet en hel skog, og det ser veldig fint ut.

En film som heter Annihilation

Annihilation med Natalie Portman og Tessa Thompson
Skjermdump fra The New Yorker

Ok, dette er et tips som jeg veit at ikke alle er enige i, men jeg likte Annihilation godt. Det er en slags skrekkfilm som er mer ubehagelig enn direkte skrekkete, hvis du skjønner hva jeg mener?

Etter at et noe mystiske greier faller ned fra verdensrommet, begynner et slags skimrende felt å vokse ut fra treffstedet. Den amerikanske hæren er selvfølgelig på ballen, og etter hvert er det Natalie Portman og crewet hennes sin tur til å gå inn i glitteret og sjekke ut hva som foregår der inne. Uten å røpe for mye, så kan jeg iallfall si at den verdenen som befinner seg innenfor sløret eller feltet eller hva vi skal kalle det, er grunnen til at jeg likte filmen så godt. Den er frodig og fæl på beste vis, og som alle gode skrekkfilmer, er det skumle i Annihilation det vi allerede har inni oss.

Filmen  er på Netflix!

Siri

Har ikke fått betalt for å skrive om noen av disse greiene, bare sånn hvis du var i tvil. Sånt må man si fra om, ikke bare på grunn av loven, men fordi det faen meg bare skulle mangle.

Har gått på ski igjen

Tråkker spor på Senja

Hvordan går det egentlig med skiferdighetene, Siri?

Det går sånn passe. Jeg er fortsatt veldig dårlig på ski, og jeg har enda ikke skjønt greia. Det er så mye styr, herregud. Så mye utstyr og så mye mas om værmeldinger og så mye organisering, og dessuten blir jeg irritert over andres skiglede. Snakk om festbrems. Jeg blir gretten av at folk liker noe, liksom. Men, altså, det er så mye takknemlighet og tidenes påsker og roser i kinneneeee.

Her blir jeg filmet etter at jeg har tryna så klønete at jeg ikke kommer meg opp:

Trynings

Så, ja, det går kanskje ikke så bra med skiferdighetene. Samtidig kan jeg jo for eksempel svinge nå, og det er jo en vesentlig forbedring fra de første skiturene mine. Jeg liker også følelsen av å få av meg de forferdelige skiskoene og være ferdig på tur, og å slippe maset om «å få noe ut av dagen».

Trynings igjeeen

I påsken har jeg vært på Senja med en gjeng leger og en lærer. Det var ski hver eneste dag. Jeg er litt usikker på om norsk kultur finnes, men hvis den gjør det, så er «å få noe ut av dagen» en stor del av den, og det er jo virkelig ikke noe å ta vare på.

Sånn utover det var det hyggelig, selvfølgelig. Det var badstu, øl og brettspill.

Påskegrop på Senja

Bading i Laukvik på Senja, påsken 2018

Jeg leste litt i Størst av alt, en krim av Maril Persson Giolito, og strikket på en Setesdal-kofte jeg kommer til å bruke ganske nøyaktig 18 måneder på å få ferdig.

Håper du hadde en fin påske uavhengig av om du jobbet eller ikke, om du er religiøs eller ikke, om du liker ski eller ikke.

Siri

Noen greier jeg har tenkt på i det siste

katten

  • Å være uenig er ikke det samme som å være krenka.
  • Ytringsfrihet er ikke å kunne si hva som helst uten reaksjoner fra dem rundt deg. Faktisk er en del av ytringsfriheten å kunne reagere på det andre sier. Å ta til motmæle er viktig.
  • Ytringsfrihet er også å fritt kunne velge hva du ikke sier.
  • Harry Styles
  • Alle sier dumme ting. Hvis vi er heldige, sier folk ifra når vi gjør det.
  • Bare fordi noen snakker rolig og med innestemme, betyr ikke det at det de sier er greit eller fornuftig.
  • Når skal jeg lære meg å holde kjeft?
  • To ting som er farlige for demokratiet: å dømme folk uten rettssak og å bestemme hva journalister kan og ikke kan spørre om.
  • Alle gjør feil, og veldig mange feil kan man si unnskyld for og lære av. Tilgivelse kan likevel bare komme fra ofrene for ugjerningen din, og du kan som regel leve greit uten den. Det vi ikke skal gjøre, er å pålegge ofrene ansvar for ditt velbefinnende. Det var du som dreit deg ut.
  • Det er bra å ikke snakke rett fra levra, herregud. Man er ikke «folkets stemme» bare fordi man spyr rundt seg med dritt.
  • Det er lov å like ting selv om de ikke består en avansert politisk korrekthetsanalyse, herregud. (Generelt veldig for PK, bare så det er sagt.)
  • Sorry for at jeg glemte bloggen, men jeg er som regel på Instagram. Er det bedre at jeg blogger om menssyklusen min og Pepsi Max hver dag, eller at jeg blogger om Bjørnar Moxnes annenhver uke? Si din mening i kommentarfeltet, lik og del.
  • Rasisme og antirasisme er liksom ikke to sider av det samme problemet? Hva i huleste? Uten den ene, finnes ikke den andre. Kom igjen.
  • Hvordan konsentrerer man seg, egentlig?
  • Det er slitsomt å forholde seg til nyhetene, og det er et privilegium å kunne gjøre det.
  • Om vold er greit og om vold er effektivt er to forskjellige diskusjoner, tror jeg?
  • I Call me by your name når Oliver ligger på kanten av bassenget og bare plutselig ruller uti?
  • Hele den yndlingsgreia til oss middelklassefeminister om at «det går an å bry seg om mer enn én ting, det er undertrykkende å si at vi ikke kan bry oss om både lederlønninger og steining av voldtektsofre», teller bare hvis vi faktisk bryr oss om begge. Det er faen ikke lov å bruke det som en hvilepute.
  • Jada, jeg skjønner at man ikke til enhver tid kan ta innover seg og bry seg om alt i hele verden, selvfølgelig ikke, men akkurat dette argumentet er så lett å bruke til å rettferdiggjøre vår egen hang til å ha det komfortabelt. Liv og død er viktigere enn rosa og blå babyklær. Jada, jeg skjønner også at mange problemer er uttrykk for den samme, underliggende misogynien, men jeg sier bare at det er vår plikt å putte pengene og ressursene vår der de redder liv. Det er i hendene til de folka som lever med disse problemene.
  • Jaaaa, jeg vet hva whataboutism er, og ingen menn får lov å referere til dette blogginnlegget når de vikler seg inn i noe dritt på vorspiel.
  • Når Michael B. Jordan drar den likposen over den enga i soloppgangen eller solnedgangen eller hva det er og hjertet mitt bare: ??? !!!!!!! ?
  • Skal man ikke bli mer konservativ med alderen? Når begynner det, egentlig? Det hadde vært behagelig.

God søndag!
S

 

Søviknes

Orderud-drapene er den første nyhetssaken jeg husker. I ettertid har jeg selvfølgelig hørt og lært om andre viktige hendelser som skjedde før Orderud-saken, og det er heller ikke sånn at den saken var startskuddet for et fotografisk nyhetsminne, men jeg hadde blitt 9-10 år og drapene på Orderud gård var såpass mye omtalt at det ble vanskelig å unngå, rett og slett. De sammenfalt sikkert med en eller annen utvikling av barnehjernen min, som gjorde meg mottakelig for nyhetene og verden rundt meg på en annen måte enn tidligere.

Jeg tenkte ikke noe særlig bevisst over Orderud-saken, tvert imot trodde jeg at nyhetene alltid kom til å være fulle av norske trippeldrap. Så kom Åsta-ulykken, og jeg skjønte at vi ikke bare hadde trippeldrap, vi hadde også togulykker. Halvannet år etter Åsta-ulykken, skjedde 11. september.

Jeg vet at jeg mellom Orderud-saken og 11. september, fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år gammel, ble en ganske annerledes type nyhetskonsument. Jeg hadde begynt å bla gjennom avisen på ordentlig, jeg leste mer enn tegneseriene, jeg kunne følge en sak fra begynnelse til slutt, om den ikke trakk ut for lenge. Jeg skal ikke overdrive det, jeg var på ingen måte uvanlig smart, men jeg ble jo eldre, ikke sant.

Jeg ble eldre, og internett ble bare større og større og mer og mer. Uansett hvordan jeg forholdt meg til nyheter da jeg var 12, forholder dagens 12-åringer seg til dem på en helt annen måte. Jeg er ikke purist, jeg tror internett er bra. Men der jeg på en måte måtte øve meg på å ta inn ting, så må jo barna i dag øve seg på å ikke ta inn ting.

Sånn føles det, men jeg veit ikke om det er helt riktig, jeg vet ikke hvordan man skal tenke på internett, for å være ærlig.

Uansett var Søviknes-saken en nyhetssak som skilte seg ut fra resten av mølet i min tidlige karriere som nyhetskonsument, den gangen nyhetene var i avisen, ved frokosten, og klokka 19 på tv.

Jeg var en 11 år gammel jente. I motsetning til trippeldrap og togulykker, var det noe jeg ikke fikk grep om i Søviknes-saken.

Orderud-drapene og Åsta-ulykken var grusomme, misforstå meg rett, dette er på ingen måte en rangering av tragedier. Jeg sier bare at drap og trafikkulykker er tydelige, de er klare brudd på hva man skal behøve å oppleve som menneske, også i en 11-årings øyne. I Søviknes-saken var det noe jeg ikke skjønte, og jeg skjønte at det var noe der jeg ikke skjønte. Noe i den saken var bare for voksne.

Nå er jeg voksen, nå vet jeg noe. Jeg vet for eksempel at hva som er greit og hva som er lov, ikke alltid følger de samme linjene. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at den linja som går mellom hva som er greit og hva som ikke er greit, er viktigere enn den som går mellom hva som er lov og hva som ikke er lov. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at det er vanlige menn, helt vanlige menn, ikke monstre eller syke på sinnet, som tar seg til rette hvis muligheten byr seg. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det.

Jenta Terje Søviknes voldtok på det hotellrommet, har vært 16 år siden år 2000.

I begynnelsen var det å forestille seg en 16-åring for meg nesten det samme som å forestille meg en voksen. En 16-åring var en stor ungdom. Så, på et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «Nå er vi like gamle. 16 år.» Jeg hadde sex sånn som 16-åringer skal ha sex, klønete og med jevnaldrende. Noen år senere: «Nå er jeg eldre enn henne, om det skulle skje med meg, ville jeg i utgangspunktet vært bedre rustet», tenkte jeg, pragmatisk nok.

Det var kanskje på den tiden Terje Søviknes dukket opp igjen i riksmediene, og det viste seg at han hadde vært ordfører hele tiden. Ikke akkurat en hemmelighet, men jeg husker at jeg hadde et solid wtf-øyeblikk da jeg skjønte det. Jeg trodde, godtroende nok, at han hadde måttet trekke seg. Fra alt. Noen hadde sittet ekstremt stille i båten.

Uansett når i livet jeg har tenkt på jenta fra Søviknes-saken, så er 32 dobbelt så mye som 16. Dobbelt så mye, dobbelt så lenge, dobbelt så mye erfaring, minst dobbelt så mye makt.

Nå er jeg 28 år, fire år yngre enn det han var da han lå med en drita 16-åring, som etterpå satt i gangen utenfor hotellrommet og gråt med skjørtet rundt knærne, før hun søkte trøst hos en annen mann som også så sitt snitt.

Nå er jeg 28 år, og jeg verken kan eller vil forestille meg å ligge med en av elevene på den videregående skolen nede i høgget her. De er barn. De er barn. Selv når jeg er beruset selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på. Jeg vet det, for jeg har konkrete eksempler på å i alkoholtåka ha sagt: «Dere kan ikke sitte her, dere er for unge.»

Jeg har ikke spesielt god moral, jeg jukser i spill og hadde løyet ofte hvis jeg var flinkere til det. Jeg er ikke spesielt snill, en gang. Det er ikke en himmelsk velsignelse som gjør at jeg ikke vil ligge med tenåringer. Noen har lært meg det. Noe i samfunnet vårt har gjort det tydelig for meg at det er uakseptabelt, at det ville vært forbundet med såpass mye skam at jeg ikke en gang ser på det som et alternativ.

Selv ikke de som er to meter høye, to meter brede, og med den derre myke nakkegropa jeg synes er dødsdigg på voksne menn, selv ikke de tenåringsguttene har jeg lyst til å ligge med.

Jeg vet fortsatt ikke hvilken metode jeg skal bruke for å tenke på internett. Når vi snakker om influencere som poster bilder av sin slanke kropp, og alt det gjør med unge jenters selvbilde og verdensforståelse, så tenker jeg iblant at jeg er heldig som ikke hadde en blogg da jeg var 14 år gammel. At jeg tross alt ikke ble utsatt for 22-åringer som fortalte meg at skallet mitt, kroppen min, meg, nok trengte både det ene og det andre for å fungere som det skulle. Hva gjør det med barna at de må beskytte seg selv hele tiden?

Men noe jeg ikke har tenkt så mye på, og som jeg nok burde ha tenkt mer på, det er:

Hva gjorde det med meg, 11 år gammel, å lære at i møte med voksne menn, var det mitt ansvar å oppføre meg sømmelig? Ikke deres?

Hva gjorde det med meg?

Hva
gjorde
det
med
meg?

Hæ?

S

Skal ikke på Coachella

beyonceNoe av det jeg liker best med å bli eldre, er at det er lettere å ikke høre etter. Faktisk har stengte ører blitt min defaultinnstilling, og jeg må gi meg selv en mental ørefik eller lignende når det er på tide at jeg åpner dem. Det har både sine fordeler og ulemper, ofte sier jo folk viktige ting jeg gjerne vil få med meg. Samtidig er det veldig mye bråk der ute. Mye støy og sånn sprakelyd på linja.

Nå har jeg dessverre for mange studiepoeng i kommunikasjonsteori til å tro at jeg ikke blir påvirket av reklame og annen markedsføring. Er det nok trykk over tid, så smelter budskap inn i hjernen min, enten jeg vil eller ikke.

Likevel er det en forskjell her, jeg merker det. Kanskje jeg har blitt arrogant, men det er lenge siden en en sponset post om tannbleking fikk meg til å tenke på mine egne tenner. Den direkte kanalen inn i hjernen min er liksom bedre barrikadert nå om dagen, enn den var da jeg var yngre. Det skal mer til for meg å vurdere å tro på eller kjøpe noe nå, enn at en eller annen målgrupperetta influencer forteller meg at jeg bør gjøre det.

Den mer subtile påvirkningen er garantert der fortsatt, og den er kanskje skumlere, men den ukritiske svelgingen av alt som kom fra visse kilder eller som så ut på en bestemt måte, den er det en stund siden jeg har følt på.

Nå kunne jeg sikkert sagt at det er de andre studiepoengene mine, de i kildekritikk, som gjør at jeg har blitt flinkere til å ikke slippe inn ting ufiltrert. Men det er ikke det, veit du. Det er bare livet generelt. Jeg har blitt voksen.

Det betyr på ingen måte at jeg er utlært eller at jeg liksom har blitt den ultimate versjonen av meg selv, den tredje utviklingen av meg som pokémon. Jeg tror rett og slett den direkte kanalen inn i hjernen min har grodd igjen. Døra står liksom ikke og slår på vidt gap lenger, man må kravle og presse seg gjennom om man skal inn. Sånn kravling og pressing er ressurskrevende for markedsførere.

Og så, en gang iblant, overrasker jeg meg selv.

Her lå jeg, for et par morgener siden, i min egen seng og gjorde unna morgenscrollen. Altså, morgenscrolling høres ut som onani? Men jeg mener faktisk at jeg lå i senga og scrollet meg gjennom nattens hendelser på internett, bare for å ha det klart. Jeg har selvfølgelig aldri onanert i hele mitt liv.

Uansett, jeg bladde meg nedover tweets og likes og bilder, og plutselig hadde jeg trykket på en reklamelink. En link i bio, til og med. Kan du tro det?

Jeg, som er 28 år gammel og har en overgrodd kanal inn til hjernen, jeg hadde for første gang på lenge, med viten og vilje, trykket meg inn på et sted der jeg kunne kjøpe noe jeg på ingen måte var interessert i å kjøpe. Vet du hva det var?

En vegansk måltidsplanlegger.

Vet du hvem som fikk meg til å trykke på linken?

Beyoncé.

Vet du hvordan hun gjorde det?

Ved å fortelle meg at det er 44 dager til Coachella og at det betyr at det er vegan time!

Jeg er dessverre ganske uinteressert i å bli veganer (beklager, men ost), jeg er ganske uinteressert i Coachella (jeg bor i Harstad), og jeg skjønner ikke hvordan jeg i et par sekunder der bare:

«Åja! Bare halvannen måned til Coachella! Da er det på tide å bli veganer!»

Ingenting i den setningen gir mening for meg?

Så det viser seg vel at da jeg sa det om at jeg hadde blitt voksen, om at jeg er kildekritisk og om at det blir vanskeligere og vanskeligere for markedsførere å nå meg, så var det ett hundre prosent tull. Jeg er like dum som jeg alltid har vært, og en av svakhetene mine er Beyoncé.

Samtidig var det jo ett lysglimt her, og det var at det som fikk meg til å komme til meg selv igjen, det som liksom sjokket meg vekk fra å finne fram bankkortet og kjøpe meg en vegansk måltidsplan, var at bildet på landingssiden til den veganske bedriften, var av en pysjamaskledd smilende, vegansk firebarnsfamilie på et hvitt og bloggevennlig kjøkken, omgitt av instagramverdige veganske småretter.

Selv fotballfruehjernen min, den delen av hjernen som gladelig trykker på både det ene og det andre, og som sikkert kunne kjøpt både fittedeo og bøker om selvutvikling, selv den delen av hjernen min bare: Nei, dette blir for drøyt.

Så det blir dessverre ikke noe Coachella i år.

Siri

 

PS. Jeg vil ikke ha noe dritt om Beyoncé i kommentarfeltet, det er faktisk det eneste jeg har blokkert folk for på denne bloggen.

PPS. Si gjerne fra om du vet om de har bestemt seg for om Pepsi Max er vegansk eller ikke.

Bok: Difficult Women av Roxane Gay

Difficult Women av Roxane Gay

Jeg er glad i stilen til Roxane Gay. Den er ofte knapp, men alltid tydelig, enten hun skriver essays, som i den moderne feministklassikeren Bad Feminist, eller skjønnlitteratur, som i hjerteskjærende An Untamed State. I Difficult Women skriver hun noveller, en sjanger jeg sjelden får til å like. Men det gjorde jeg nå.

Novellene handler, som tittelen avslører, om vanskelige kvinner. Det finnes jo veldig mange måter for kvinner å være vanskelige på, og veldig få måter for oss å være riktige på.

She and Laura, who also works at the supper club, will sit on the hood of Hanna’s car in the back alley and hold hands. Hanna will lean against Laura’s shoulder and inhale deeply and marvel that her friend can still smell good after hours in that dark, smoky space where men don’t hear the word no. If the night is empty enough, they will kiss for a very long time, until their cold lips become warm, until the world falls away, until their bodies feel like they will split at the heart. She and Laura never talk about these moments but when Hanna is plotting her escape, she is not going alone.

Kvinnene i novellene opplever ville og vanskelige ting, og ofte handler det om hvordan de prøver å leve med dem i ettertid. Det finnes ingen bortforklaringer og ingen dulling i Gays univers, men det er heller ikke nådeløst.

Noe av det jeg liker best er hvordan Gay skriver seg inn i rommet mellom språklige bilder og rene fantasyelementer. Er denne kvinnen av glass en metafor, eller handler historien faktisk om en kvinne av glass, folkens? Svaret er vel som vanlig begge deler. Svaret er ofte begge deler hos Roxane Gay.

Kan man komme seg videre i livet etter at noe helt forferdelig har skjedd? Kanskje, kanskje ikke. Ja og nei. Ikke på den måten du vil, men på den måten du må.

Enkelte motiver og settinger går igjen, som kvinnen som har mistet et barn, om det å være gift med en mann, bilder fra hjortejakt og de rurale nordstatene i USA. Jeg likte spesielt godt novellene Baby Arm, The Mark of Cain, North Country og The Sacrifice of Darkness, som selv om de ikke virker sånn, er av de mer oppløftende historiene. De som er enda mørkere er vel så gode, og rett og slett ubehagelige å lese.

Jeg vet at dette er sånt som er for kraftig kost for mange, og det er helt greit. Passet meg ypperlig. Anbefales som saktelesing til de kveldene du ikke har lyst til å lese noe som helst, når alt er kjedelig og tamt, når du trenger noe som røsker godt.

Siri

Til info: denne novellesamlingen inneholder masse fæle ting, for eksempel voldtekt og barnedød.

Tre ting jeg har likt i det siste 2

Bullet journalen min

En omtrentlig bullet journal

Ok, dere veit om bullet journaling, ikke sant? Det er veldig treeendy på internett nå, selv om det ikke er digitalt i det hele tatt. Det er et analogt, listebasert almanakksystem man lager i en tom notatbok. Egentlig er det visst noen regler for hvordan man skal forholde seg til oppgavene man skriver på listene sine og sånt, men det driver ikke jeg med.

Siden boka jo er tom på forhånd, og man kan bruke hvilken type notatbok man vil, så kan jo også sidene se ut akkurat sånn som jeg har lyst til at de skal se ut. Det er veldig praktisk for meg, for noen ganger trenger jeg en hel side til én dag, andre ganger trenger jeg en hel uke på en dobbelside, og så trenger jeg kanskje en side til et jobbeprosjekt, og så kanskje jeg vil ha en liste over bøkene jeg har lest i år eller vottene jeg har strikka.

Leuchtturm1917

bullet journalen min

Mange lager innmari flotte og intrikate sider i bøkene sine, bare sjekk ut #bujo-taggen på Instagram eller noe sånt (for eksempel hos Tine Katrine), men jeg har jo verken ferdigheter eller initiativ til å drive med sånt. Hos meg er det enkle oppsett, utkrysninger og testing av penner i margen.

Om det ikke har vært en åpenbaring for meg og en revolusjon for produktiviteten min, så har det iallfall hjulpet ganske mye for hodet å ha alt på ett sted Mitt favorittoppsett er det du ser helt øverst i innlegget her, med den øverste delen av en dobbeltside til dagene i uka, og så plass til ulike gjørelister under der igjen.

Podkast: Thirst Aid Kit

Nicole og Bim i Thirst Aid Kit

Ok, hallo. Det finnes en egen podkast om thirst. Om tørsting, liksom.

Ofte glemmer jeg at ikke alle lever på internett på samme måte som meg, så la meg forklare hva tørsting er: tørsting i overført betydning er det du driver med når du har skikkelig, skikkelig lyst på noe, og i denne sammenhengen er noe faktisk noen.

I Thirst Aid Kit utforsker Bim og Nicole sin egen og andres thirst, med episoder som «The Great British Bae Off», «The Ballad of Colin Farrell» og «Mahershala, In Yellow». Det er sikling over Chris Evans’ skjegg, utlegninger om hvilken utgave av Keanu Reeves som er best, det er fanfictiondueller og thirst sommelier, et segment der vertene hjelper lytterne med å finne nye figurer å thirste etter, basert på deres tidligere tørstehistorie.

Det er ganske hot, selvfølgelig, men mest av alt er det skikkelig, skikkelig morsomt. Min absolutte favoritt er episoden «Loony for Toons», som tar for seg hvilke tegneseriefigurer som egentlig er litt sexy.

Advarsel: podkasten har et ganske heterofilt preg.

«The Shape of Water» (dir. Guillermo del Toro, 2017)

shape of water

Eh, ja, vi har jo en liten historie med havmennesker på denne bloggen, det kommer vi ikke unna.

I The Shape of Water kommer et mystisk forskningobjekt til anlegget der Elisa og Zelda vasker hver natt. Det viser seg å være en vaskeekte fiskemann, jepp, det er fiskemunn og fiskeskjell og det som verre er. Elisa har sine egne utfordringer i hverdagen, og føler et sterkt fellesskap med denne andre utenforstående. Hva skjer? Hva skjer så, folkens?

Jo, hun blir forelsket i fiskemannen. Jada! Og her kommer en liten spoiler: vi får klarhet i hvordan én type fiskepersonspenis kunne fungert, noe vi jo har lurt litt på her inne.

Det er en flott film, som i fin å se på, mange pene ting i bildet hele tiden, mye sånn fargerik 60-tallsnostalgi. Vet ikke om jeg syntes kjemien mellom vannmannen og Elisa var helt på topp, jeg ble liksom ikke noe kåt av det, det var liksom ikke egentlig så farlig for meg om de fikk hverandre eller ikke, men filmen som helhet er flott. Nå skal det sies at jeg som regel liker filmene til Guillermo del Toro godt (ja, Pacific Rim også!!! Fight me!!), bare sånn at du har litt å peile etter her.

Jeg koste meg på kino med den her. Spiste sure sild, tenkte ganske logistisk på havfruesex, syntes Octavia Spencer som vanlig hadde en for liten rolle.

Siri