Vi leser De urolige av Linn Ullmann i En slags bokklubb nå

Ja, nei, egentlig bare det tittelen sa. Vi har jo en slags bokklubb, den heter En slags bokklubb, og akkurat nå leser vi De urolige av Linn Ullmann. Det som er bra med En slags bokklubb, er at alt foregår på internett, og det hele er veldig lavterskel.

Det holder å lese boka for å være med, jeg tenker vi bruker resten av mars på den. Hvis du har lyst, kan du bli med i facebookgruppa vår her. Der snakker vi litt om løst og fast og bøker og sånn. Ikke noe alvorlige greier. Alle får være med.

De neste bøkene vi skal lese i En slags bokklubb er:

  1. Kindred av Octavia E. Butler (begynner en gang i april)
  2. The Bell Jar av Sylvia Plath (begynner når vi er ferdige med Kindred)

Siri

Bootcamp-update

ingefææærJeg er forkjøla igjen.

Det er sånt som egentlig ikke har noe på en blogg å gjøre, hvem bryr seg, liksom. Fordi dette er en løpeblogg og fordi jeg er så forkjøla at jeg ikke får løpt (det blir mer en slags slepende gange), og siden jeg for noen uker siden stolt skrøt av at jeg endelig hadde kommet i gang med løpinga etter å ha vært sånn halvhanglete hele vinteren, så må jeg jo bare informere om sånt. Nå slipper du å lure på hvor Strava-oppdateringene mine blir av, og jeg kan gå tilbake i arkivet og se hvordan det egentlig gikk med treninga vinteren 2017.

Helt siden tidenes forkjølelse rett før maratonet i høst, har jeg vært en vandrende slimkladd. Helt ærlig skjønner jeg ikke helt poenget med å ha alle disse legene i livet mitt, når jeg annenhver uke går rundt og snørrer på alt og høres ut som en kråke. Sånn bortsett fra at det jo er praktisk siden jeg bruker abort som prevansjon, da.

Så jeg har begynt å stappe alle kroppsåpningene med ingefær to ganger om dagen, for det har jeg lest på en sånn frøblogg at er bra for immunforsvaret. Jeg har også blødd på et løv og brent det i lyset av fullmånen, så jeg tipper det ordner seg ganske kjapt.

Det er virkelig ikke nødvendig å trøste meg, altså. Jeg er bare forkjøla, og jeg sier det som sagt bare fordi dette er en en slags løpeblogg. Kjerring- og forkjølelsesråd som ikke har noe med leger å gjøre, mottas med takk.

Siri

Bok: Arv og miljø av Vigdis Hjorth

arv og miljø av vigdis hjorth

arv og miljø av vigdis hjorth

Siden jeg flere ganger har sagt om ting at “denne tingen liker jeg ikke, men det er ikke på grunn av hvordan tingen er, det er på grunn av hva tingen er”, burde jeg nok være like ærlig nå. For jeg liker alt Vigdis Hjorth har skrevet. Jeg liker Vigdis Hjorth. Jeg liker hva hun skriver om og jeg liker hvordan hun skriver om det, og jeg har aldri mislikt eller vært likegyldig til noe jeg har lest av henne. Så på samme måte som at jeg vet jeg kommer til å mislike eller være likegyldig til en musikal, visste jeg at jeg kom til å like Arv og miljø. Bare sånn at du er klar over utgangspunktet, liksom.

Jeg kunne ikke legge det bak meg. En datter glemmer aldri. Det var ikke som når buksa di blir våt og du tar den av deg og henger den til tørk og når den er tørr tar du den på deg igjen og glemmer det. Det hadde ikke tørket!

Arv og miljø er en roman. Det står til og med utenpå boka. “Roman”, står det, under tittelen. Mer enn det trenger vi vel kanskje ikke si om akkurat den saken nå, det har blitt sagt lurere ting om det enn noe jeg kunne lirt av meg. Handlingen er rimelig rett fram, samtidig som den ikke er det. Bergljot er en middeladrende dame som på grunn av et arvespørsmål tar opp igjen kontakten med familien sin, en familie hun brøt med for mange år siden fordi de ikke tok incesthistorien hennes på alvor. Det som følger er en gradvis, men medrivende avkledning av fortiden og nåtiden, og et stort spørsmål om hva barndommen vår gjør med oss.

Jeg elsket Arv og miljø. Selvfølgelig gjorde jeg det. Bergljots kamp for å eie sin egen historie er vond og krunglete, men også befriende og på et vis veldig tydelig. Det er et prosjekt i denne boka, hovedpersonen vet hva hun må ha, selv om hun også vet at det ikke kan veie opp for det fæle som skjedde i barndommen. Sammen med en skikkelig deilig bruk av tilbakeblikk og gradvis avsløring hva som har skjedd, vil jeg strekke meg så langt som å si at dette er en pageturner.

Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg liker Vigdis Hjorth så godt. Det sier jeg med all respekt. Egentlig burde det være for basert på introspeksjon, for kvernende og klamt, men nei. Jeg synes Hjorth (eller bare Viggen, som jeg liker å kalle henne) er en av Norges beste forfattere, om ikke den aller, aller beste. Dette er selvfølgelig basert på helt objektive kriterier jeg har drøftet meg fram til etter årevis med studier.

Så det er vel det vanlige som gjør at jeg liker Arv og miljø så godt, tenker jeg. At Hjorth skriver på en måte som er som tatt rett ut av en hjerne. Det er ikke helt en dagbok, men det er ikke helt ikke en dagbok, heller. Noen synes det er heseblesende og for intenst, jeg synes det har en egen energi som ikke ligner noe annet. Jeg vet ikke om ubehandlet er riktig ord, det har for negativ klang, mer som naturlig eller noe. Kan man si at en  stemme, et språk, er økologisk? Organisk? Jeg aner ikke, men Hjorth får det alltid til å virke som om hovedpersonen forteller sin egen historie, og det kunne nok Bergljot satt pris på.

Det er bare så innmari ekte, ok? Ok?? Som når du sitter der og prøver å snakke med drittfamilien din om overgrepene du ble utsatt for som liten, også klarer de ikke å uttale incest ordentlig, de sier inchest, som noen forbanna idioter.

Også er det vondt og fælt, men litt fint også, for det er masse ekte ting som er fine.

Siri

Film: Hidden Figures

Etter et som vanlig godt tips fra Susanne, så vi Hidden Figures på onsdag.

Jeg tror det er den mest kinovennlige filmen jeg har sett på en god stund. Det er en så god kinofilm, med et alvorlig tema i bunnen og klassisk feelgood på toppen. Perfekt når man har lyst til å gå på kino for å kose seg. Når man har med seg noen man liker godt, velger akkurat riktig godteri, tuller med reklamene før filmen, og så vil underholdes uten å anstrenge seg så mye, men fortsatt føle at det var verdt det.

Vi er i USA på 60-tallet, nærmere bestemt på forskningsbasen til NASA under romkappløpet med Sovjetunionen. Våre helter er tre svarte kvinner som jobber i NASA, og vi følger dem der de kjemper mot rasismen og umoralen i systemet og enkeltmenneskene rundt dem. Det er ikke en lett sak å ønske seg jobbsikkerhet, for ikke å snakke om en karriere, når det fortsatt er et par år til Civil Rights Act-en blir vedtatt. (Så kan man jo spørre seg åssen det står til i dag, men nå snakker vi om denne filmen.) Hidden Figures handler om tre damer som var viktige i utviklingen av romfartsteknologien, men som ikke har fått i nærheten av den oppmerksomheten de fortjener.

Den er based on true events, veit du.

Det var med andre ord en perfekt film å se på 8. mars. Feelgood, men full av hardcore kvinner med en helt ekstrem utholdenhet. Fuck Norseman-deltakerne, liksom. Jeg hadde tvunget med meg livspartneren min, og satt ved en tilfeldighet ved siden av 70-tallsfeministen som hadde holdt foredrag om norsk likestillingshistorie tidligere på kvelden. Vi koste oss.

Selv om det er en upbeat film som er laget for å underholde, blir den aldri fjasete, bare veldig inspirerende og livskraftig (eeeeh, det er ikke et ord?). Taraji P. Henson er helt prima i hovedrollen som geniet Katherine Johnson, Octavia Spencer er som vanlig top notch og Janelle Monáe har vi allerede snakket om denne uka, så hun veit du at jeg liker godt. Også har Mahershala Ali en liten rolle, og da er alltid livspartneren min fornøyd («det er en jævlig classy type, ass»).

Også var det noen raketter og noe fysikkgreier og litt sånn andre uviktige ting.

Anbefales! Skikkelig fint at man kan lage sånne filmer om ordentlig kjipe ting også.

Siri

Myke verdier

Å være omsorgsfull og lyttende er ikke en svakhet, det er en styrke. Det utelukker ikke rettferdighetssans, gjennomføringskraft eller mot. Å hjelpe folk som trenger hjelp, ikke fordi det kan bli lønnsomt eller fordi det ser bra ut eller fordi vi føler oss bedre av det, men fordi de trenger hjelp, er det eneste vi har som mennesker.

Det har jeg lært av kvinner.

Å snakke høyt og tydelig, å ha spisse albuer, alt det der er ikke viktig. Det er praktisk, men det er ikke viktig. Å høre etter, å ville skjønne hva folk sier og trenger, det er viktig. Det gjelder også når det de sier er at noen mennesker er mer verdt enn andre, for da veit vi hvem som ikke får si noe neste gang.

Dette er ikke myke verdier, det er beinhardt og blodig.

Jeg er så glad i dere.

S

Film: En unyttig omtale av La La Land

La La Land er en sånn film som jeg skjønner at folk elsker, men som jeg ikke klarer å være annet enn likegyldig til. Det er litt som med Johan Harstad sine bøker. Hjernen min skjønner at det sikkert er bra, hjertet mitt kunne ikke brydd seg mindre.

Nå er det verken Johan Harstad eller La La Land sin feil. Det er bare ikke min greie, og det kommer aldri til å bli min greie. Ikke på grunn av kvaliteten, tror jeg, men på grunn av hva det er. Det er som å prøve å få meg til å kjøpe en duk, liksom. Duken er sikkert fin, den, jeg skjønner bare ikke hva man skal med duk sånn generelt. Jeg klarer meg fint uten, og glemmer helt at duken ligger i skapet, og så flytter vi, og så gir jeg den til loppis.

Sånn er det med La La Land. For det første bruker jeg alltid en times tid på å slutte å synes at musikaler er flaut, og da var jo halve filmen over. Dette irriterer meg litt, for egentlig burde jeg synes at musikaler er kjempegøy. Jeg liker jo både hits og dans og teite ting. Likevel klarer jeg aldri å slappe helt av når jeg ser på musikaler, jeg blir nervøs for at noen skal prøve seg på splitthopp eller vokalkrumspring de ikke har kontroll på, og jeg synes forelskelse kun bør uttrykkes gjennom hviskende stamming og klamme håndflater.

For det andre satt jeg som vanlig og anstrengte meg for å prøve å synes at Ryan Gosling er bra. Ikke at han er dårlig, jeg bare bryr meg ikke. Dette er heller ikke vondt ment mot folk som liker ham, jeg bare skjønner ikke den greia, heller. Når han er en del av et romantisk par på film, klarer jeg ikke bry meg, og jeg er ellers en ganske hardbarka shipper. I La La Land er han i tillegg en beige jazzsnobb? Kunne ikke John Legend, som også er med i filmen, spilt rollen hans, egentlig? Hadde ikke det gitt litt mer mening, med tanke på den jazzgreia? Eller ikke? Jeg aner ikke hva jeg snakker om nå.

Emma Stone er helt ok, sikkert. Hun har jo det trynet, som er ganske bra. Noen andre kunne, og burde, spilt rollen hennes, da. Janelle Monáe, for eksempel.

Så, ja, La La Land er en helt ok film, fine farger, sikkert bra musikk. Og ganske kjedelig.

Fortjent Oscar-win til Moonlight.

Siri

Flytta litt

Sjekk den nye frokostplassen min!

Vi har flytta enda lenger nordover. Denne gangen var det bare 1,9 kilometer, da. Forrige gang var det 150 mil.

Vi har fått skikkelig sjøutsikt. Faktisk ser vi rett ned på Selsbanes segl, Harstads mest omdiskuterte fontene. Nå skal det egentlig ikke så mye til å være Harstads mest omdiskuterte fontene, jeg kommer ikke på én annen fontene i Harstad, men så er det også den eneste fontenen jeg veit om som har blitt påkjørt av en sånn rask, oppblåsbar båt full av britiske turister.

Funfact: På en quizkveld i høst, var et av spørsmålene: «Hvilket nytt landemerke åpner til helga?» og da var svaret, nettopp, fontenen Selsbanes segl. Vi svarte Kanebogen kjøpesenter. Det var det eneste landemerket vi visste om i Harstad.

Vi har altså flyttet. Fra verdens minst instagramvennlige leilighet, til verdens mest instragramvennlige leilighet. Til leilighet med oppvaskmaskin, muggfritt bad og gjesterom. Til leilighet med balkong og denne utsikten:

Oppvaskmaskin, ass. Der snakker vi prima oppfinnelse.

Kanskje det er at sola endelig har slått seg løs på mest generøse vis, kanskje det er at vi har fått litt større og lysere plass, kanskje det er varmekablene på badet eller at jeg løper jevnlig, uansett føles livet noen hakk lettere nå enn for noen uker siden.

Vi skal bo i denne leiligheten i et halvt år, så kommer hun som egentlig bor her hjem igjen. Da veit jeg ikke hva som skjer. Det er greit.

Siri

Bootcamp Harstad: uke 2

Bootcampen er on track! Skrotten er rimelig kjørt, men begynner å skjønne at den har å møte opp på trening. Hodet er sånn helt ok med, og får god hjelp av at sola er i slutty humør. Sånn trente jeg forrige uke:

  • Mandag: Moderat langintervall på mølla. 4×10 min. 11-11,5-12-12 km/t. 1 min pause. 5×30 sek. kjapt etterpå. 65 min, ca 12 km. + styrke
  • Tirsdag: hvilings
  • Onsdag: 90 min rolig. 30 min trappemaskin + 60 min mølle m/varierende stigning.
  • Torsdag: 60 min. rolig. Glatt, men fint.
  • Fredag: 60 min. progressiv, moderat mølleøkt. Fra 9,5-12 km/t. 0,5 km/t økning hvert 10. min. Nedj. ca 11 km. + styrke
  • Lørdag: Skitur. 70 min.
  • Søndag: Rolig tur i sola. 17 km, 6:00 min/km.

Tid: 7 t 40 min + 60 min styrke
Løpt: 60 km
Pågangsmot: 7/10
Ukas klapp på skuldra: to – 2 –  styrkeøkter

Alle detaljer på Strava, for eksempel denne pulskurven fra mandagsøkta:

Det var lettere å komme seg på trening den andre uka, enn det var den første uka av bootcampen. Jeg har blitt belønnet med å kunne sette opp møllefarta litt, og fortsatt holde med på den moderate sida av slitenhet. Dessuten er det veldig pent her i Harstad når det er fint vær, og med mye snø på veiene, blir det også litt mindre glatt. Så jeg passer på å nyte det så lenge det varer. Ikke så mye at jeg kommer til å klistre opp en sånn tekst som dette på garasjeveggen, da:

Det er fordi jeg ikke har noen garasjevegg. Også skal jeg heller ikke mobbe Lev Livet Lykkelig for mye, for jeg blir jo i fnisete humør hver gang jeg ser den, omtrent 5-6 kilometer ut i løpeturen, og da har den jo gjort jobben sin.

Ellers er jeg fornøyd med at jeg har klart å ikke overdrive løpinga. At jeg gidder å gå litt på trappemaskinen (ellipsa klarer jeg ikke helt å se på ennå) og ski, så jeg ikke går rett fra 30 til 80 kilometer i uka.

Her er en fresh, men skeptisk selfie fra skituren på lørdag:

Og her er en resignert og ufresh selfie fra trappemaskinen på onsdag:

Mål for denne treningsuka:

  • Trimme nesten hver dag.
  • Komme meg på trening dagen etter hviledag.
  • Minst én styrkeøkt.

Siri

Bootcamp Harstad: uke 1

Første uke i Bootcamp Harstad er overstått. Det har vært seigt, men jeg gjennomførte med stil. Har klart å ikke overdrive, og klarte også å legge inn en hviledag uten at jeg falt helt av hesten. I en sånn oppstartsfase er det typisk for meg at én hviledag blir til tre som blir til åtte. Altså, det er viktig å ta seg både en og to og tre hviledager! Som sagt er det dagen etter hviledagen(e) som er et svakt punkt for meg. Sånn her trimma jeg iallfall forrige uke:

  • Mandag: 60 min møllemix, inkl. 15 min moderat + 2(10×45/15 sek) litt fortere. 11 km. + litt beinstyrke.
  • Tirsdag: 90 min rolig. 45 min trappemaskin + 45 min mølle. + litt mage-/ryggstyrke.
  • Onsdag: 60 min rolig mølle med til tider mye stigning.
  • Torsdag: 75 min mølle. Progressivt fra rolig til moderat i 60 min, så 5×30 sek kjapt. + litt mage/rygg.
  • Fredag: hvilings.
  • Lørdag: 65 min rolig løpings. Glatt, men fint.
  • Søndag: En slags rolig langtur, 1t 45 min. 45 min mølle + 45 min trappemaskin + 15 min mølle inkl. tre stigningsdrag.

Tid: 7 t 40 min (+ litt styrke)
Løpt: 60 km
Pågangsmot: 8/10
Ukas klapp på skuldra: Da jeg kom meg ut på løpings dagen etter hviledag.

Her er pulsgrafen fra mandagens mølleøkt:

Alt ligger på Strava, hvis du er detaljorientert.

På de lange, moderate dragene løper jeg på omtrent 11 km/t nå. Det er jo ganske sakte, sånn i min kontekst, men assa, samma det. Bedre å vite at det er der landet ligger, enn å mose meg i senk på høyere fart. Et sted må man begynne, og når det blir bart og varmt og alt er mye deiligere, kommer jeg til å være glad for at jeg gadd. Mosinga får komme seinere.

Dessuten er det gøy å stole nok på drittfoten til at jeg tør å smake på høyere fart også, selv om det bare er på noen få veldig korte drag på slutten av noen økter. Det turte jeg ikke i fjor. Framgang er mange forskjellige ting.

Mål for denne treningsuka:

  • Trimme nesten hver dag.
  • Ikke overdrive.
  • Ikke bli liggende på sofaen etter hviledagen(e).

Siri

 

Film: Moonlight

I en tidlig scene i Moonlight, lærer Chiron å svømme. Juan har tatt ham med til stranda, og jeg tror det er første gang han bader i havet. Her står en voksen doplanger til livet i Atlanterhavet og lærer denne lille, sosialt utilpasse gutten å overleve i det som kan være et livsfarlig element. Blåfargene sveller, kameraet er halvveis nedi vannet, en eller annen strykerbasert musikk svulmer i takt med bølgene, og publikum vet så altfor godt at dette øyeblikket ikke kan vare.

Moonlight er en av de beste og mest rørende filmene jeg har sett på lenge. Vi møter Chiron på tre tidspunkter i livet, som barn, tenåring og relativt ung voksen. Han vokser opp i et av projectene i Miami, med en enslig, rusmisbrukende mor, og blir etter hvert mobbet for sin spede og distanserte væremåte. Filmen handler om intimitet mellom menn i en verden der svarte, amerikanske menn blir tvunget til å bruke hypermaskulinitet som overlevelsesstrategi.

Historien om farløse, homofile Chiron som snubler seg gjennom jakten på intimitet og den nødvendige maskuliniteten, i et miljø som på ingen måte elsker mennesker som ham, rørte meg langt inni hjertet. Filmen er på et vis underdrevet, vi får på ingen måte hele historien, men vi får akkurat nok. Selv om det er sårt og skjørt, er det ikke motløst. Anbefales på det sterkeste.

Her er en bedre omtale.

Siri

Løpeupdate: Tror jeg endelig har kommet ordentlig i gang

#Slutty90

Det føles som om jeg har prøvd å komme i gang med løpinga i et halvt år, uten å komme av flekken. Enten vil ikke hjernen, eller så vil ikke skrotten. Jeg har vært både lei og overdrevent snørrete, men la meg si dette for 20. gang likevel: Nå tror jeg det har løsna. Formen er rævva, beina er rævva, været er rævva, men hodet begynner å komme på plass. Jeg har endelig skjønt at det kommer til å være kjipt en stund, og at det likevel er bedre å løpe enn å ikke gjøre det. Akkurat på dette tidspunktet i livet mitt, iallfall.

På grunn av livsfarlig føre, foregår det meste av løpinga på mølle. Det er en ny situasjon for meg, men det er altså glatt i Harstad. Det kan ikke sammenlignes med Oslo. Jada, jeg har piggsko og alt det der, men det er rett og slett begrensa hvor mye jeg kan og vil skli rundt på dem. Dermed blir det mye mølle.

Jeg hører på lydbok (A Little Life) eller podkast (skumle ting) de tjue første minuttene, så går jeg over til Verdens dårligste spilleliste resten av økta, jeg bytter mellom trappemaskinen, ellipsemaskinen og mølla, jeg løper på varierende stigning annenhver kilometer, alt for å unngå å gå lei. Hvis mølla med tv-en er ledig, ser jeg på Svenske Hollywoodfruer. Jeg prøver å få hver økt til å vare i minst 60 minutter, men tvinger ikke meg selv til å trene hver dag.

Også har jeg funnet fram pulsbeltet mitt. Mer som en avveksling enn noe annet. Fordi jeg vet at det å ha for mange tall og grenser å forholde meg til er en katastrofeoppskrift (for meg, da, kanskje du liker det, samma for meg), betyr pulsbeltebrukinga at jeg helt lar være å forholde meg til for eksempel fart og distanse. Bare tid og puls. Det har jeg tenkt å fortsette med i ti uker framover. Det er nemlig så lenge Bootcamp Harstad varer:

Bootcamp Harstad skal legge grunnlaget for en fin løpevår og -sommer, og i dag hadde jeg den første ok løpeøkta på en stund. Ingenting flyter av seg selv, men i ettermiddag vurderte jeg ikke å gi meg før jeg hadde gjennomført det jeg hadde bestemt meg om på forhånd. Museskritt, veit du. For vanlige folk er det den eneste måten å bevege seg framover på.

Siri

Film: Fifty Shades Darker

Spoileralarm! Spoileralarm! Spoileralarm!

Hahahahahahaha!

I helga så jeg Fifty Shades Darker. Det er oppfølgeren til Fifty Shades of Grey, og den andre delen av trilogien. Ana og Christian bedriver fortsatt et slags forhold, Christian er fortsatt en kontrollerende machomaskin, det er stalkere med våpen, helikopterulykker og onde sjefer. Sånn hvis du fortsatt later som at du ikke vet hva det er snakk om. Helt ærlig synes jeg Fifty Shades-greia, med hypen, diskusjonen om pornolitteratur for kvinner og alt det der, er mer interessant enn selve bøkene og filmene, for:

En ting som har druknet litt i alt pratet om hvorvidt Christian Grey er en dritt (ja) og filmene er voldsforherligende (hva veit jeg), er hvor dårlig Fifty Shades er. Nå har jeg bare leste den første boka, men herre min hatt. Vi snakker totalt endimensjonale litterære figurer i en slags inderlighetskonkurranse, fortalt med et kjedelig, gjentagende og beint fram dårlig språk. Historien er latterlig forutsigbar, alle skjønner at han kommer til å kjøpe det huset i vannkanten til deg, Ana! Du så det fra seilbåten hans og sa det var fint! Alt er hysterisk teit. I den sammenheng vil jeg faktisk påstå at filmen noen ganger er bedre enn boka. Og disse filmene er dårlige, bare så det er klart.

Før vi går videre her, så må jeg bare få si at selv om jeg synes Fifty Shades er hundre prosent rævva, så betyr ikke det at jeg synes du bør skamme deg om du liker det. Du snakker til en voksen dame som nekter å innse at One Direction har slått opp, liksom. Vi er alle teite her.

Nå blir det alvor, for her er det bare det røde som er utheva på bildet:

Uansett. Har jeg fortalt deg om skrekkfilmgrepet mitt? Skrekkfilmgrepet er å putte tomlene i ørene og holde seg foran øynene med resten av fingrene. Det demper skvettelydene og gjør det lett å kontrollere synsfeltet ditt, hvis det for eksempel skulle finne på å krabbe gjenferd ut av tv-er eller lignende. Fifty Shades Darker er den første ikke-skrekkfilmen jeg har brukt skrekkfilmgrepet på. Jeg ble så overveldet av flau forfjamselse at jeg bare måtte.

Tenk at den flaue sexen er det minst flaue i en film om flau sex. Hæ? Sexen er jo sikkert et kapittel for seg selv, men jeg driver fortsatt og venter på at de skal begynne med de freaky greiene, og kommer til å føle meg lurt om de ikke gjør noe mer vågalt enn noen skarve fittekuler i film tre. Den drøye sexen er jo hele gimmicken her, konseptet har til og med en egen sexleketøykolleksjon, også har jeg, som en helt gjennomsnittlig, kjedelig sexer, ikke blitt sjokkert én eneste gang? Jeg mener ikke at jeg verken trenger eller har lyst til å se noen bli analfistet, jeg sier bare at det jammen meg er mye misjonær til å være en pornofilm. For det er jo porno det er, ikke sant. Fifty Shades er en fantasi.

Ikke bare når det kommer til sexen, der samtykke og BDSM-regler har blitt diskutert såpass mye at du kan lese bedre ting om det andre steder enn på denne løpebloggen, men også i at Ana på et vis blir plukket ut av sitt noe triste liv og satt rett inn i en drømmetilværelse. Ta jobben hennes, for eksempel. På et eller annet vis går litteraturstudenten (?) rett fra deltidsjobb på Jernia, til fast fulltidsstilling i et prestisjeforlag. Ikke bare det, hun er så flink at hun overtar redaktørstillingen når sjefen, etter å ha trakassert henne, får sparken. Det er jo tatt rett ut av en dagdrøm, ikke sant.

Eller hva med rikdomspornoen? Rimelig digg å i en alder av 21 år få en match som gjør at du aldri, noen sinne, kommer til å måtte tenke på penger igjen. Du kan få hvaaa du vil, du har ditt eget rom med luksusgarderobe til og med før du flytter inn i penthouseleiligheten hans, liksom. Han gir deg en bil i bursdagsgave og tjener 24 000 dollar i kvarteret, og du trenger ikke synes det er ubehagelig, for du hadde elsket ham selv om han var faaaattig, og dessuten brukte du de 24 000 dollarsene han ga deg, på en romantisk ferie i Colorado for dere to.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, egentlig. Det er tydelig at Fifty Shades er mer enn en sexfantasi, det er en fantasi om å bli tatt fullstendig hånd om, om å slippe å bekymre seg for annet enn følelseslivet sitt.

Det at det så tydelig er en fantasi, er vel kanskje det som har gjort at jeg har trukket på skuldrene av hele den Christian Grey er en voldelig sexist-debatten. Det er han jo, jeg bare klarer ikke helt å bry meg? Er ikke hele poenget med Christian Grey at han er en fantasi? Jeg tror ikke Fifty Shades-publikummet har noen problemer med å skille mellom film og virkelighet, og jeg unner hvem som helst å drømme seg bort i to timer. Jeg vet det ikke er on brand for meg, men jeg synes altså det er mer provoserende at Fifty Shades er så rævva, enn at Mr. Grey er en kontrollerende mishandler. Dette er ikke en generell uttalelse.

Når det er sagt, så er det bare å sende meg en mail med et kontraktforslag om du tjener 24 000 dollar i kvarteret og bare har imprintet* helt på meg. Jeg har sånn gjennomsnittlig smerteterskel, men er med på det meste. Ingen kjønnsrestriksjoner, men tar ikke imot forslag fra skattesnyltere. Du må også være åpen for at vi på et tidspunkt bruker pengene dine som brekkstang for å starte revolusjonen.

Ja, nei, ok, tilbake til Fifty Shades Darker. Det er vel egentlig en lystigere affære enn forgjengeren. Mye vin, mye blomster, et maskeradeball, noen mammaissues kommer til overflaten (surprise!!!), osv. Jeg tror fortsatt ikke på at de er forelsket i hverandre, faktisk er jeg usikker på om de i det hele tatt liker hverandre, og da hjelper det ikke at Dakota Johnson har veldig fine pupper. Vil vel si at det beste med opplevelsen var popkornet.

For balansens skyld, her er to bra ting med Fifty Shades Darker:

Soundtracket er perfekt til strikking
Mye fitteslikking

Siri

 

*Google: «imprinting twilight»

En rød tråd

Jeg vet jeg ikke skal si ”ja, takk” når noen tilbyr meg hjemmebrent i dokø. Likevel sier jeg nettopp ”ja, takk”, og tar en helt gjennomsnittlig slurk av Imsdalflaska han rekker fram. Smaken er surere enn jeg forventer, eller kanskje jeg var heldig med min ungdoms hjemmebrent, Maridalen er jo kjent for god rekreasjon. Jeg er ikke fra Maridalen, men spriten var det.

Det er mange grunner til at man ikke skal drikke noe fra en fremmeds Imsdalflaske, men de grunnene gjør seg ikke gjeldende i de neste 60 sekundene, og det er grensene for konsekvensutredningen min akkurat nå. Kygo banker hult mellom veggene, og det minner meg som vanlig om den episoden der Tom & Jerry er på cruise.

Jeg har allerede drukket fire glass rødvin, folk som vil mitt beste venter på meg ved bordet vårt, og jeg føler meg trygg og utflytende nok til å synes at litt hardsprit er på sin plass. (Hvis du er bekymret: det var ikke noe annet enn sprit i flaska, jeg kom meg hjem og alt gikk bra.) De ordentlige menneskene jeg er sammen med, de som vet hva de driver med, de som lager middag fra Trines matblogg, de som synes det er litt morsomt når jeg fyllerører om at det er helt forkastelig å sette flere barn til verden når vi veit hvor fort isen smelter, men samtidig skal vi jo alle dø alene, så hva betyr det egentlig, de menneskene trenger ikke vite om denne Imsdalflaska. De hadde ikke drukket av den, og det gjør det enda mer tiltalende for min del. Jeg tar en slurk til før jeg gir tilbake flaska. Noen sier noe om søringer, som vanlig, og jeg lager det selvbevisste smilet jeg vet de vil ha. På do tar jeg en speilselfie.

Opprøret mitt strekker seg til to hjemmebrentslurker i dokø, ikke lenger. Faktisk er hjemmebrentsipping i dokø en gjenganger i livet mitt, uten at det skjer så ofte. Det går nok et år eller to mellom hver mulighet, men det føles likevel som en slags rød tråd. Som om universet synes det er på tide at jeg våkner i dusjen med håret fullt av spy igjen. Det høres jo kjipt ut, men det er også betryggende for meg, en slags påminnelse om at det aldri er for seint å fucke opp, å ombestemme meg eller å bli kvitt siste rest av selvrespekt.

Jeg vet ikke om det teller som opprør, en gang. Kanskje det mer er en slags overlevelsesteknikk, kanskje de folka med familiebil og Sunne Heteronormative Verdier™ også har noen steder inni seg de må lufte ut iblant, for at de ikke skal kveles fra innsiden. Kanskje de lukker øynene og kjører rett ned en eller annen jævla randorenne i Lyngen, kanskje de vet at hver gang de drar kortet sitt, flytter de en femmer over i det hemmelige fluktfondet sitt, kanskje de ser på ekte lik på internett når de har ti minutter for seg selv. Hva veit jeg.

Jeg har ikke noe fluktfond, men jeg har dette: Om jeg blir virkelig desperat, om min generelle likegyldighet og til tider aggressive utjevningspropaganda har kommet på kollisjonskurs med Sunne Heteronormative Verdier™ på en måte jeg vet har såret folk, og jeg må oppføre meg ordentlig selv om jeg føler meg like fremmedgjort som en middelaldrende mann i en norsk samtidsroman, da setter jeg av et par kroner til nipplepiercings. Det hjelper. Ikke at jeg har så lust på hull i brystvortene, men det er passe meningsløst og akkurat så lite provoserende at det ikke ødelegger for hele den oppføre-meg-ordentlig-greia. Det handler mer om å sette av ti kroner til noe teit, enn om å faktisk besmykke meg. Alternativet er å bli med i en sekt eller noe, og det føles liksom så innmari som et rop om hjelp.

Det er iallfall brystvorter jeg tenker på når jeg setter meg ved bordet igjen. Jeg drikker fire glass rødvin til på rappen, for å vanne ut hjemmebrenten. Så spyr jeg på mine egne og andres sko, og blir båret hjem av livspartneren min. Ganske romantisk, egentlig.

Jeg tipper det aldri blir noe av de brystvorteringene, men selve prosjektet er en god måte å holde meg selv i sjakk på. Denne indoktrineringsprosessen kan jo ikke ta uendelig lang tid, kanskje jeg har glemt hele piercingfondet om et år. Vi kan håpe. Det er jo et godt liv.

Siri