Løpeupdate: Tror jeg endelig har kommet ordentlig i gang

#Slutty90

Det føles som om jeg har prøvd å komme i gang med løpinga i et halvt år, uten å komme av flekken. Enten vil ikke hjernen, eller så vil ikke skrotten. Jeg har vært både lei og overdrevent snørrete, men la meg si dette for 20. gang likevel: Nå tror jeg det har løsna. Formen er rævva, beina er rævva, været er rævva, men hodet begynner å komme på plass. Jeg har endelig skjønt at det kommer til å være kjipt en stund, og at det likevel er bedre å løpe enn å ikke gjøre det. Akkurat på dette tidspunktet i livet mitt, iallfall.

På grunn av livsfarlig føre, foregår det meste av løpinga på mølle. Det er en ny situasjon for meg, men det er altså glatt i Harstad. Det kan ikke sammenlignes med Oslo. Jada, jeg har piggsko og alt det der, men det er rett og slett begrensa hvor mye jeg kan og vil skli rundt på dem. Dermed blir det mye mølle.

Jeg hører på lydbok (A Little Life) eller podkast (skumle ting) de tjue første minuttene, så går jeg over til Verdens dårligste spilleliste resten av økta, jeg bytter mellom trappemaskinen, ellipsemaskinen og mølla, jeg løper på varierende stigning annenhver kilometer, alt for å unngå å gå lei. Hvis mølla med tv-en er ledig, ser jeg på Svenske Hollywoodfruer. Jeg prøver å få hver økt til å vare i minst 60 minutter, men tvinger ikke meg selv til å trene hver dag.

Også har jeg funnet fram pulsbeltet mitt. Mer som en avveksling enn noe annet. Fordi jeg vet at det å ha for mange tall og grenser å forholde meg til er en katastrofeoppskrift (for meg, da, kanskje du liker det, samma for meg), betyr pulsbeltebrukinga at jeg helt lar være å forholde meg til for eksempel fart og distanse. Bare tid og puls. Det har jeg tenkt å fortsette med i ti uker framover. Det er nemlig så lenge Bootcamp Harstad varer:

Bootcamp Harstad skal legge grunnlaget for en fin løpevår og -sommer, og i dag hadde jeg den første ok løpeøkta på en stund. Ingenting flyter av seg selv, men i ettermiddag vurderte jeg ikke å gi meg før jeg hadde gjennomført det jeg hadde bestemt meg om på forhånd. Museskritt, veit du. For vanlige folk er det den eneste måten å bevege seg framover på.

Siri

Film: Fifty Shades Darker

Spoileralarm! Spoileralarm! Spoileralarm!

Hahahahahahaha!

I helga så jeg Fifty Shades Darker. Det er oppfølgeren til Fifty Shades of Grey, og den andre delen av trilogien. Ana og Christian bedriver fortsatt et slags forhold, Christian er fortsatt en kontrollerende machomaskin, det er stalkere med våpen, helikopterulykker og onde sjefer. Sånn hvis du fortsatt later som at du ikke vet hva det er snakk om. Helt ærlig synes jeg Fifty Shades-greia, med hypen, diskusjonen om pornolitteratur for kvinner og alt det der, er mer interessant enn selve bøkene og filmene, for:

En ting som har druknet litt i alt pratet om hvorvidt Christian Grey er en dritt (ja) og filmene er voldsforherligende (hva veit jeg), er hvor dårlig Fifty Shades er. Nå har jeg bare leste den første boka, men herre min hatt. Vi snakker totalt endimensjonale litterære figurer i en slags inderlighetskonkurranse, fortalt med et kjedelig, gjentagende og beint fram dårlig språk. Historien er latterlig forutsigbar, alle skjønner at han kommer til å kjøpe det huset i vannkanten til deg, Ana! Du så det fra seilbåten hans og sa det var fint! Alt er hysterisk teit. I den sammenheng vil jeg faktisk påstå at filmen noen ganger er bedre enn boka. Og disse filmene er dårlige, bare så det er klart.

Før vi går videre her, så må jeg bare få si at selv om jeg synes Fifty Shades er hundre prosent rævva, så betyr ikke det at jeg synes du bør skamme deg om du liker det. Du snakker til en voksen dame som nekter å innse at One Direction har slått opp, liksom. Vi er alle teite her.

Nå blir det alvor, for her er det bare det røde som er utheva på bildet:

Uansett. Har jeg fortalt deg om skrekkfilmgrepet mitt? Skrekkfilmgrepet er å putte tomlene i ørene og holde seg foran øynene med resten av fingrene. Det demper skvettelydene og gjør det lett å kontrollere synsfeltet ditt, hvis det for eksempel skulle finne på å krabbe gjenferd ut av tv-er eller lignende. Fifty Shades Darker er den første ikke-skrekkfilmen jeg har brukt skrekkfilmgrepet på. Jeg ble så overveldet av flau forfjamselse at jeg bare måtte.

Tenk at den flaue sexen er det minst flaue i en film om flau sex. Hæ? Sexen er jo sikkert et kapittel for seg selv, men jeg driver fortsatt og venter på at de skal begynne med de freaky greiene, og kommer til å føle meg lurt om de ikke gjør noe mer vågalt enn noen skarve fittekuler i film tre. Den drøye sexen er jo hele gimmicken her, konseptet har til og med en egen sexleketøykolleksjon, også har jeg, som en helt gjennomsnittlig, kjedelig sexer, ikke blitt sjokkert én eneste gang? Jeg mener ikke at jeg verken trenger eller har lyst til å se noen bli analfistet, jeg sier bare at det jammen meg er mye misjonær til å være en pornofilm. For det er jo porno det er, ikke sant. Fifty Shades er en fantasi.

Ikke bare når det kommer til sexen, der samtykke og BDSM-regler har blitt diskutert såpass mye at du kan lese bedre ting om det andre steder enn på denne løpebloggen, men også i at Ana på et vis blir plukket ut av sitt noe triste liv og satt rett inn i en drømmetilværelse. Ta jobben hennes, for eksempel. På et eller annet vis går litteraturstudenten (?) rett fra deltidsjobb på Jernia, til fast fulltidsstilling i et prestisjeforlag. Ikke bare det, hun er så flink at hun overtar redaktørstillingen når sjefen, etter å ha trakassert henne, får sparken. Det er jo tatt rett ut av en dagdrøm, ikke sant.

Eller hva med rikdomspornoen? Rimelig digg å i en alder av 21 år få en match som gjør at du aldri, noen sinne, kommer til å måtte tenke på penger igjen. Du kan få hvaaa du vil, du har ditt eget rom med luksusgarderobe til og med før du flytter inn i penthouseleiligheten hans, liksom. Han gir deg en bil i bursdagsgave og tjener 24 000 dollar i kvarteret, og du trenger ikke synes det er ubehagelig, for du hadde elsket ham selv om han var faaaattig, og dessuten brukte du de 24 000 dollarsene han ga deg, på en romantisk ferie i Colorado for dere to.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, egentlig. Det er tydelig at Fifty Shades er mer enn en sexfantasi, det er en fantasi om å bli tatt fullstendig hånd om, om å slippe å bekymre seg for annet enn følelseslivet sitt.

Det at det så tydelig er en fantasi, er vel kanskje det som har gjort at jeg har trukket på skuldrene av hele den Christian Grey er en voldelig sexist-debatten. Det er han jo, jeg bare klarer ikke helt å bry meg? Er ikke hele poenget med Christian Grey at han er en fantasi? Jeg tror ikke Fifty Shades-publikummet har noen problemer med å skille mellom film og virkelighet, og jeg unner hvem som helst å drømme seg bort i to timer. Jeg vet det ikke er on brand for meg, men jeg synes altså det er mer provoserende at Fifty Shades er så rævva, enn at Mr. Grey er en kontrollerende mishandler. Dette er ikke en generell uttalelse.

Når det er sagt, så er det bare å sende meg en mail med et kontraktforslag om du tjener 24 000 dollar i kvarteret og bare har imprintet* helt på meg. Jeg har sånn gjennomsnittlig smerteterskel, men er med på det meste. Ingen kjønnsrestriksjoner, men tar ikke imot forslag fra skattesnyltere. Du må også være åpen for at vi på et tidspunkt bruker pengene dine som brekkstang for å starte revolusjonen.

Ja, nei, ok, tilbake til Fifty Shades Darker. Det er vel egentlig en lystigere affære enn forgjengeren. Mye vin, mye blomster, et maskeradeball, noen mammaissues kommer til overflaten (surprise!!!), osv. Jeg tror fortsatt ikke på at de er forelsket i hverandre, faktisk er jeg usikker på om de i det hele tatt liker hverandre, og da hjelper det ikke at Dakota Johnson har veldig fine pupper. Vil vel si at det beste med opplevelsen var popkornet.

For balansens skyld, her er to bra ting med Fifty Shades Darker:

Soundtracket er perfekt til strikking
Mye fitteslikking

Siri

 

*Google: «imprinting twilight»

En rød tråd

Jeg vet jeg ikke skal si ”ja, takk” når noen tilbyr meg hjemmebrent i dokø. Likevel sier jeg nettopp ”ja, takk”, og tar en helt gjennomsnittlig slurk av Imsdalflaska han rekker fram. Smaken er surere enn jeg forventer, eller kanskje jeg var heldig med min ungdoms hjemmebrent, Maridalen er jo kjent for god rekreasjon. Jeg er ikke fra Maridalen, men spriten var det.

Det er mange grunner til at man ikke skal drikke noe fra en fremmeds Imsdalflaske, men de grunnene gjør seg ikke gjeldende i de neste 60 sekundene, og det er grensene for konsekvensutredningen min akkurat nå. Kygo banker hult mellom veggene, og det minner meg som vanlig om den episoden der Tom & Jerry er på cruise.

Jeg har allerede drukket fire glass rødvin, folk som vil mitt beste venter på meg ved bordet vårt, og jeg føler meg trygg og utflytende nok til å synes at litt hardsprit er på sin plass. (Hvis du er bekymret: det var ikke noe annet enn sprit i flaska, jeg kom meg hjem og alt gikk bra.) De ordentlige menneskene jeg er sammen med, de som vet hva de driver med, de som lager middag fra Trines matblogg, de som synes det er litt morsomt når jeg fyllerører om at det er helt forkastelig å sette flere barn til verden når vi veit hvor fort isen smelter, men samtidig skal vi jo alle dø alene, så hva betyr det egentlig, de menneskene trenger ikke vite om denne Imsdalflaska. De hadde ikke drukket av den, og det gjør det enda mer tiltalende for min del. Jeg tar en slurk til før jeg gir tilbake flaska. Noen sier noe om søringer, som vanlig, og jeg lager det selvbevisste smilet jeg vet de vil ha. På do tar jeg en speilselfie.

Opprøret mitt strekker seg til to hjemmebrentslurker i dokø, ikke lenger. Faktisk er hjemmebrentsipping i dokø en gjenganger i livet mitt, uten at det skjer så ofte. Det går nok et år eller to mellom hver mulighet, men det føles likevel som en slags rød tråd. Som om universet synes det er på tide at jeg våkner i dusjen med håret fullt av spy igjen. Det høres jo kjipt ut, men det er også betryggende for meg, en slags påminnelse om at det aldri er for seint å fucke opp, å ombestemme meg eller å bli kvitt siste rest av selvrespekt.

Jeg vet ikke om det teller som opprør, en gang. Kanskje det mer er en slags overlevelsesteknikk, kanskje de folka med familiebil og Sunne Heteronormative Verdier™ også har noen steder inni seg de må lufte ut iblant, for at de ikke skal kveles fra innsiden. Kanskje de lukker øynene og kjører rett ned en eller annen jævla randorenne i Lyngen, kanskje de vet at hver gang de drar kortet sitt, flytter de en femmer over i det hemmelige fluktfondet sitt, kanskje de ser på ekte lik på internett når de har ti minutter for seg selv. Hva veit jeg.

Jeg har ikke noe fluktfond, men jeg har dette: Om jeg blir virkelig desperat, om min generelle likegyldighet og til tider aggressive utjevningspropaganda har kommet på kollisjonskurs med Sunne Heteronormative Verdier™ på en måte jeg vet har såret folk, og jeg må oppføre meg ordentlig selv om jeg føler meg like fremmedgjort som en middelaldrende mann i en norsk samtidsroman, da setter jeg av et par kroner til nipplepiercings. Det hjelper. Ikke at jeg har så lust på hull i brystvortene, men det er passe meningsløst og akkurat så lite provoserende at det ikke ødelegger for hele den oppføre-meg-ordentlig-greia. Det handler mer om å sette av ti kroner til noe teit, enn om å faktisk besmykke meg. Alternativet er å bli med i en sekt eller noe, og det føles liksom så innmari som et rop om hjelp.

Det er iallfall brystvorter jeg tenker på når jeg setter meg ved bordet igjen. Jeg drikker fire glass rødvin til på rappen, for å vanne ut hjemmebrenten. Så spyr jeg på mine egne og andres sko, og blir båret hjem av livspartneren min. Ganske romantisk, egentlig.

Jeg tipper det aldri blir noe av de brystvorteringene, men selve prosjektet er en god måte å holde meg selv i sjakk på. Denne indoktrineringsprosessen kan jo ikke ta uendelig lang tid, kanskje jeg har glemt hele piercingfondet om et år. Vi kan håpe. Det er jo et godt liv.

Siri

BRB

Må kule blogginga litt i en uke eller to. Ikke vær bekymret, det er bare skjermleihet. Er på Instagram, Strava og kanskje Twitter’n så lenge, og det er bare å rope til meg der om du vil si meg noe. Eller la være, det er også helt ok. En slags bokklubb går som vanlig i facebookgruppa.

Straks tilbake!
Siri

Ting jeg prøver å la være å si til legene det forventes at jeg skal sosialisere med:

  • Gjort noen livsfarlige feil i det siste?
  • Reddet noen bra liv i dag?
  • Når begynner egentlig den selvmordsstatistikken til leger å slå inn?
  • Så hvem er Michael Swango-en i gjengen deres, egentlig?
  • Hvilken seriemorderlege er din favoritt?
  • Ville du helst laget nasjonal skandale ved å ligge med en pasient (pasienten er myndig, men maktmisbruket er tydelig for alle bortsett fra utvalgte kommentatorer i Dagbladet), eller spist en pasient uten at noen fikk vite om det (du kan ha liket i fryseren og spise litt om gangen)?
  • Kan jeg få noen bra piller? Ja, hehe… Nei, men, seriøst.
  • Hvorfor må du alltid ha så mye øyenkontakt når du prater, og hvorfor må du stå så nærme mens du gjør det?
  • Spist noe bra rugsprø med avokado i det siste?
  • Hele gruppedynamikken deres går ut på å gjøre narr av andre for småfeil de har gjort, kanskje dere burde gjøre noe med det?
  • Alle dere er mer nørd enn meg, og det er ganske sjukt.
  • Nei, jeg mener ikke sjukt på ordentlig, det er en talemåte.
  • Hvis jeg hører noe mer dritt om sykepleiere, setter jeg ut et rykte om at dere koser dere med Children of the Flames i legebokklubben deres.
  • Hvorfor er dere så glade i å gå på tur?
  • Kan dere skaffe dere noen bedre hashtags?
  • Hvor ofte håper du at pasienter skal dø, så du blir kvitt problemet?
  • Er det sant at alle leger er rusmisbrukere?
  • Det hadde vært digg hvis én av dere kunne hatt en litt utradisjonell livsstil.
  • Kunne du fått et lik til å forsvinne i sykehussystemet?
  • Smaker maten godt når det er et legemiddelselskap som betaler?
  • Nei, jeg vil ikke at du skal se på kneet mitt! Jeg fortalte om den tryninga som en morsom historie, ikke som en innledning på en konsultasjon.
  • Hvor ofte har du lyst til å be folk om å bare skjerpe seg?
  • Hele den greia med å rette på vanlige folk som bruker medisinske ord og uttrykk litt feil, er det noe dere har tenkt å fortsette med, eller tror dere at det kommer til å gi seg etter hvert?
  • Har du mer eller mindre eksistensiell angst når du har fingrene oppi et gammelt rumpehull, enn ellers?
  • Jo, takk for at du fyllediagnostiserte meg med depresjon etter å ha lest bloggen min en gang i 2015. Det var ikke ubehagelig.
  • I hvilken modul på legeskolen lærer dere å gjenta det siste folk sier til dere, for å understreke at dere hører etter? Kan dere slutte med det?
  • Kan dere også slutte med å si fornavnet til den dere snakker med hele tiden? Det gir litt psychovibber.
  • Skal jeg lære deg touch-metoden?
  • Ikke se på Hallén på den sultne måten der, jeg er ikke ferdig med ham ennå.
  • Helt ærlig, hvor mange av kollegene dine tror du er litt eller veldig syke i hodet?
  • Skrevet noen kronikker om noe som er langt utenfor ditt fagfelt i det siste?
  • Halvparten av dere burde vært sykepleiere.

(Til Kristine: Denne lista handler ikke om deg.)

Siri

Jeg fikser NRKs anmeldelse av «Gleden med skjeden»

Jeg har fått Gleden med skjeden av Aschehoug, bare sånn at vi har det på det rene, selv om dette ikke skal handle om selve boka. Det skal handle om den lolleste litteraturanmeldelsen jeg har lest på veldig lenge, nemlig den NRK publiserte i helga.

Dette er et utsnitt fra en av Tegnehannes illustrasjoner til boka, men kunne like gjerne vært meg da jeg leste anmeldelsen første gang:

Her er originalanmeldelsen, som jeg syntes var såpass teit at jeg syntes jeg måtte oversette den til et språk det er mulig å forstå.


Shit, gutta, visste dere at det finnes noe som heter utflod

– Du vil ha lite bruk for prevensjon den første tiden etter lesningen av denne boken, mener NRKs litteraturkritiker.

Populærvitenskapelige bøker med rimetitler er i vinden, og det er som regel kvinner som skriver dem. Kvinner, ja. Kvinner som er leger. Denne gangen er det hele to kvinner som har skrevet kroppslig rimetittelbok, og de er også på vei til å bli leger. Tidligere har de skrevet for feministmagasinet Fett, og det merker man blant annet på den aktivistiske bruken av klarspråk og åpenhet rundt seksualitet, noe jeg som anmelder med penis, synes er ubehagelig. Faktisk skriver jeg denne anmeldelsen med penisen min.

Dialog og duell

Her kunne jeg skrevet noen avsnitt om en egentlig ganske interessant observasjon, nemlig motsetningen mellom det å skulle formidle forskning og fakta, og det å engasjere et ungt publikum. I stedet vil jeg igjen understreke at jeg nok verken skjønner hva feminisme er, eller hvorfor det er på sin plass i en bok om fitte. Nå er ikke det i seg selv så uvanlig, men jeg skjønner jo at det virker påfallende i en anmeldelse der jeg insisterer på å vektlegge disse elementene.

Dessuten velger jeg elegant å la være å reflektere noe som helst rundt hvorfor en lesbar bok om underliv kan være viktig for unge mennesker. De får jo både én og to skoletimer med seksualundervisning. Som voksen med penis, synes jeg det er mye mer behagelig å lese om alvorlige ting, som herpes og kjønnslemlestelse, for da slipper jeg å høre på det pedagogiske maset om at sex er digg.

Alt som kan gå galt

Det er jo ganske lol når kapitlene i boka begynner med at din kule kusine forteller deg hvor fett det er å ha fitte, når de avsluttes med at en lege ramser opp alt som kan og vil gå galt. Og her, det vil si mot slutten av anmeldelsen, velger jeg å innrømme at jeg nok ikke befinner meg helt i bokas målgruppe. Likevel har jeg ikke prøvd spesielt hardt på å holde føttene mine unna salaten, men det spiller vel ingen rolle når boka tross alt har et kapittel om analsex, selv om den heter «Gleden med skjeden». Analsex har man ikke i skjeden. Niks. Det har man i rumpa. Skjeden og rumpa er ikke det samme. Det har jeg visst kjempelenge, og jeg trengte ikke å lære det i «Gleden med skjeden».

Boken som prevensjon

Her kommer det sjuke, folkens. Selv når kapitlene er skrevet på et voksent språk tilpasset meg og voksenheten min, er det dritekkelt! Visste dere at det finnes noe som heter utflod? Som ikke er tiss, men kommer ut av tissen! Seriøst! Too much information! Dette står helt i kontrast til for eksempel «Sjarmen med tarmen», som ikke handler om noen ekle ting i det hele tatt. Penisen min skumleste dritkjapt!

Her kommer en liten vits om at du ikke kommer til å trenge prevensjon etter å ha lest «Gleden med skjeden», rett og slett fordi den er så ekkel og jeg går i 6. klasse.

Og så, helt til slutt i anmeldelsen, velger jeg, og mangelen på redaktør, å innrømme at boka nok kan være viktig for folk med skjede. Nå er vel strengt tatt hele min anmeldelse et bevis på at den er like viktig for folk uten skjede, men det høres kulere ut når jeg beskriver skjeden som noe man «eier» og «vedlikeholder», som en bil eller en DAB-radio.


Ja, nei, hva skal man si. Jeg har ikke lest hele boka ennå, så jeg skal ikke synse noe mer om den. Det er altså ikke at anmelderen mislikte boka jeg synes er teit. Det er at de har latt et barn anmelde den. Ut ifra NRK Bok (som jeg i utgangspunktet liker!) sin twitteraktivitet å dømme, visste de godt at denne anmeldelsen ikke ville falle i god jord, og jeg synes det er både dårlig jobba og spekulativt. Men så klarte de å få noen irriterte tweets og dette blogginnlegget ut av det, da. Bare hyggelig.

(Oppdatering: Etter å ha fått den vanlige sinte mannemailen, vil jeg bare understreke at jeg ikke har noe imot at en person med pikk anmelder en bok om fitte, jeg synes bare hen skal gjøre det ordentlig. Ok, Gunnar?)

Siri

Litt løst om trimmeplanene framover + trim uke 2

Det langsiktige treningsmålet mitt er å løpe halvmaraton på under halvannen time. Slutty 90, kaller vi prosjektet her på bloggen. Deadline er ikke før om to år, så jeg har foreløpig god tid, men: god tid blir akkurat passe tid, som fort blir litt knapt med tid, som, uten at man merker det, blir dårlig tid.

Den foreløpige planen er å skaffe meg et slags grunnlag. (Hemmelighet: Det er alltid planen min, uansett hva det er snakk om.) De siste månedene har jeg vært i treningsdvale, så det første konkrete punktet på planen for å skaffe meg grunnlag, er å komme i gang med regelmessig og ganske mye trimming. Med ganske mye, mener jeg sånn omtret seks dager i uka.

Foreløpig har jeg ikke tenkt å legge noen føringer på hvor mye av treninga som må være løping. På grunn av miljøet jeg lever i, da snakker jeg både geografisk og sosialt, blir det nok mye skigåing framover. Ski er bra trening, så jeg tenker jeg bare får ta det jeg får, og heller passe på å løpe såpass ofte at det går greit å øke kilometerantallet når det blir bedre løpeforhold ute. Det kan også godt hende at jeg om en uke eller to blir helt kokosbananas av all skigåinga, og nekter å gli én meter til. Da kan det jo være greit at løpebeina ikke starter på null. Nå høres det ut som jeg skal gå skikkelig mye på ski, men greia er jo at jeg til vanlig bare løper, så alt annet enn det virker dramatisk.

Denne uka har jeg iallfall fått et ganske intensivt nybegynnerkurs i randonnéskigåing. Rando? (Beklager at jeg ikke helt vet hva de riktige begrepene og sånt er, og at jeg ikke gidder å google det. Det er en del av internett jeg prøver å holde meg unna.) Her er erfaringene så langt:

  • Det går helt fint å gå oppover, iallfall så lenge jeg ikke trenger å bruke armene så mye.
  • Det går absolutt ikke fint å kjøre nedover.
  • Hele instagramfeeden min er ødelagt av friske fjellbilder og røde kinn.

I helga har vi gått to småturer, og jeg gråt ikke på noen av dem, så det er jo en positiv utvikling fra tidligere i uka.

Her er jeg som prøver å geipe søtt, men som isteden avslører hvor hardt jeg beit meg i tunga på nedfarten dagen før:

Trim uke 2:

  • Mandag: Skitur, 1 t.
  • Tirsdag: I. Litt opp og ned i en li, rando 45 min. (Teller bare motbakken, selvfølgelig.)
    II. 50 min møllejoggings, inkludert 4 litt kjappe 30-sekundere på slutten + 10 min mattestyrke.
  • Onsdag: 16 km rolig på glatta, 6:12 min/km.
  • Torsdag: Moderat langintervall på mølle. 3 x 10 min, 1 min pause + 5×30 sek litt kjappere. 55 min til sammen. (Husker ikke akkurat hvor fort jeg løp dragene, lover å konse hardere neste gang.)
  • Fredag: Langrenn med Julie, 1 t 5 min.
  • Lørdag: I. Liten topptur med støtteapparatet, 45 min.
    II. 40 min jogg.
  • Søndag: Liten topptur med støtteappratet, 1 t.

Tid: 8 t 35 min + 10 min styrke
Løpt: 40 km
Følelse: Støl i arma etter ski, lurer på når sola kommer tilbake
Pågangsmot: 7/10

Jeg er som alltid på Strava, hvis du vil ha mer treningsdetaljer. Har til og med gravd fram pulsbeltet igjen.

Mål for neste treningsuke:

  • Gå på ski minst to ganger (samma hva slags ski), ikke gråte på noen turene
  • Løpe minst én moderat økt på mølla
  • Minst én styrkings på mer enn 20 min
  • Finne en ny, bra podkast til rolige joggeturer

Siri

Vi leser Rebecca i En slags bokklubb

Neste uke har vi første møte om Rebecca av Daphne du Maurier i En slags bokklubb.

En slags bokklubb er en bokklubb der vi, kanskje du gjettet det, leser bøker sammen. Vi har dessverre ikke fysiske møter med kjeks og toddy, men snakker om bøkene onliiiiine. Du kan selvfølgelig få være med! På torsdager pleier jeg å legge ut en liten video om det vi har lest, og så diskuterer vi. Det meste av snakkinga foregår i facebookgruppa vår. Alle får være med! Den er bare lukket for at broren min ikke skal trolle oss så hardt.

Den neste boka vi skal lese, er Rebecca av Daphne du Maurier.
Sånn ser leseplanen ut:

Til 19.01: t.o.m. s. 102, altså ut kapittel VIII
Til 26.01: t.o.m. s. 221, altså ut kapittel XV
Til 02.02: t.o.m. s. 331, altså ut kapittel XX
Til 09.02: resten av boka

Jeg leser på norsk, men du kan selvfølgelig lese hvilken utgave og på hvilket språk som helst. På forsiden står det at dette er et av «tidenes mest uhyggelige kjærlighetsdramaer», så jeg gleder meg. Første møte er altså om en uke!

Siri

Camp Harstad

Etter en varm og lun juleferie hjemme hos mamma i Oslo, var det en noe brå og kald overgang å komme til Harstad.

Jepp, jeg har gått, stått og grått på ski igjen.

Livspartneren min og jeg var enige om at vi hadde latet oss lenge nok, så vi lagde en pakt om å få rumpene våre i gir. Vi kaller det Camp Harstad. For min del betyr det egentlig bare at jeg må komme i gang med mosjoneringa igjen, og da snakker jeg om løping. Det er løping jeg liker. For Hallén handler det bare om snø. Alt handler om snø. Vi bor faktisk i Harstad på grunn av Halléns snøbesettelse.

På dette tidspunktet i min mosjonistkarriere er jeg ganske trygg på langrennsski. Jeg er ikke rask eller elegant, men jeg kommer meg framover og kan helt fint bruke det som trening uten at Hallén blir veldig flau over å starte og avslutte sammen med meg. Vi går selvfølgelig aldri sammen, for begges skyld. Å gå sammen er kjedelig for ham og stressende og utmattende for meg.

Så fant han ut at jeg skulle lære meg å gå på topptur på ski. «Dette handler mye mer om opplevelsen enn det langrenn gjør», sa han. Dessuten kan vi, etter hans beregninger, gå sammen på tur, hvis han brøyter og har tungt utstyr og tung sekk, og jeg jogger bak med lettvektssortimentet. Det er akkurat så romantisk som det høres ut.

Vi øvde en gang seint i vår, det gikk ikke så bra. Jeg har jo null kontroll på skiene, det er derfor jeg foretrekker skispor og lav fart. I dag hadde jeg dessverre ikke flere unnskyldninger igjen, og Hallén visste om en «slak bakke».

Han bare: «Litt sånn keeperstilling, rett over skiene, tyngden på ytterskien når du svinger!» Jeg bare:

Skal vi zoome inn?

Jeg skulle ønske det var på grunn av snøpisk i trynet jeg hadde det ansiktsuttrykket der, men det er rett og slett ren fortvilelse over min egen situasjon. Jeg hadde grått så mye at jeg hadde fått dugg på innsiden av brillene. Problemet er ikke å gå opp, det er ikke noe verre enn andre aktiviteter man må drive med i snø, problemet er å måtte kjøre ned igjen.

«Bra det var så mye nysnø, da er det mykt å falle!» sa Hallén, da jeg hadde kommet med ned med bare fire faceplantinger.
«Er det… er dette som er pudder?» spurte jeg.
«Ja, nå har du kjørt i skikkelig pudder!» sa han med den glade stemmen han bare får når han snakker om snø og fjell og ekstremsport.
«Awesome, duuuude!» sa jeg.
«Hæ?» sa han.

Som premie fikk jeg løpe litt på mølla på kvelden, og helt ærlig, så var det veldig kjedelig og deilig.

Camp Harstad er iallfall i full gang.

Siri

 

En juleferie

Hvis du på 90-tallet var med i en populær sitcom med en catchy åpningsang, går du nok på et tidspunkt lei av at folk synger den melodien til deg. Lenge etter at du går lei av det, kommer du kanskje til et punkt der du hater den sangen av hele ditt sjelelige vesen. Og så, som en slags trøst, blir du så utslitt av å hate det, at du bare jatter med. Du har ikke noe motstand igjen, du har slått deg til ro med at du er Fresh Prince resten av livet, og at det blir mest behagelig for deg om du smiler og tar imot.

Akkurat sånn føler jeg meg på juleselskap, bare at den catchy åpningsmelodien jeg har måttet lære meg å leve med, er folks insistering på å snakke om Baby og Bryllup. Hele den Will Smith-sammenligningen er vel litt i overkant, jeg er jo ikke akkurat alene om å bli utsatt for den ene tilfeldige samtalen om De viktige tingene etter den andre. Det jeg prøver å si, er at jeg, i løpet av det siste året, har kommet til det punktet der jeg bare smiler og tar imot.

Er det gamle folk som graver, klarer jeg å være sånn passe hyggelig. Er det damer på min egen alder, synes jeg til og med det kan være hyggelig på ordentlig. De vil jo bare at jeg skal bekrefte deres egne livsvalg med å si at jada, det skjer nok en gang, bare ikke akkurat nå, men de takler det helt fint når jeg ikke kan si det. Så får jeg gjerne holde en baby eller to, og kanskje høre litt om hvordan det egentlig går med hele det kjernefamilieopplegget (ofte bra, noen ganger ikke). Det er ganske interessant for en som ikke helt skjønner greia, men jobber med saken.

Jeg feirer nyttårsaften med Susanne og Mari og noen hyggelige fremmede. Vi snakker om fitteslikking og samiske preposisjoner. Det føles akkurat som det skal gjøre. Rakettsmogen blander seg med den naturlige tåka i Sofienbergparken, og jeg roper «2017 blir bedre! Jeg lover!» til noen svensker. Alle er enige om at Sorry av Justin Bieber ikke bare var den beste sangen i 2015, men også i 2016.

Resten av ferien bruker jeg på strikking, å møte folk jeg av geografiske årsaker sjelden får møtt, og å smyge meg i gang med løpinga igjen.

En god start på 2017, synes jeg. Nå skal jeg nordover.

Siri

Bok: The Interestings av Meg Wolitzer

The Interestings av Meg Wolitzer

She recognized that that is how friendships begin: one person reveals a moment of strangeness, and the other person decides just to listen and not exploit it.

En av de beste leseropplevelsene jeg hadde i 2016, kom helt på slutten av året.

I høst sakteleste jeg The Interesting ved siden av andre bøker. Som regel holder jeg meg til én bok om gangen, men med de lange bøkene er det iblant fint å dra ut lesinga litt. Da unngår jeg å føle at jeg går glipp av andre, spennende bøker, samtidig som den lange boka får marinert seg godt i brystkassa mi. Faren er selvfølgelig at man helt glemmer de lange bøkene, men jeg glemte aldri The Interestings.

En gjeng ungdommer møtes på sommerleir et sted på østkysten av USA på 70-tallet. Sommerleiren er en sånn kreativ en, der man kan fordype seg i musikk, teater, maling og andre uttrykksfulle aktiviteter. Derfra følger vi ungdommene gjennom det kreative miljøet i New York, til de er godt oppi middelalderen. Noen har talent, andre har det ikke. Noen vil ikke bruke talentet sitt, andre ville gitt alt for å få lov.

And specialness – everyone wants it. But Jesus, is it the most essential thing there is? Most people aren’t talented. So what are they supposed to do – kill themselves?

Vi ser det meste av historien gjennom Jules Jacobson. Hun er ikke fra New York, og er også i en annen økonomisk situasjon enn the Wolfs, familien som står i sentrum for mye av handlingen i boka. At dette ikke blir en pretensiøs greie, er nok mye på grunn av Jules og hennes blikk på både sin egen og de andres situasjon, og hvordan det endrer seg etter hvert som hun blir eldre.

The Interestings handler om hvordan vennskap, kanskje enda mer enn romantiske tilknytninger, kan være de viktigste forholdene i livene våre. Å lese hvordan Jules’ misunner vennenes livsstil og talent, og hvordan hun lærer seg å leve med sin egen situasjon, er rett og slett altoppslukende.

The Interestings er en stor bok, og det er egentlig en litt utypisk bok for meg å like, men jeg leste slutten på en strand på Cuba, og måtte gå og bade rett etterpå for å late som jeg ikke hadde grått.

Perfekt for saktelesing på søndager.

Siri