Jobber med å bli et sånt turmenneske

En gang i januar hadde jeg mitt verste skisammenbrudd til nå. Jeg satt fast med én ski på hver side av en liten busk, med snø i supertrøya og desperasjon dunkende i halsen. «Ikke se på meg! Ikke se på meg!» hulket jeg, mens Hallén fortvilet så på meg. Han måtte ploge meg ned fra fjellet som om jeg var dansk.

Noe med det sammenbruddet gjorde tydeligvis mer inntrykk enn de andre sammenbruddene jeg har hatt på ski. Ikke for å skryte, men jeg har hatt en del. Nå har han skjønt at jeg mener det når jeg sier at jeg aldri har lært å stå ordentlig på nedoverski, at det ikke bare handler om innstilling, men først og fremst om ferdigheter.

I ettertid har vi rett og slett begynt å øve ordentlig. Ikke så mye, men litt. Vi har vært i alpinbakken et par ganger, tatt heisen opp og kjørt ned. Øvd på keeperstilling med knekk i knærne og framoverlening. På å markere svingen. På å stole på at ytterskia gjør jobben sin om jeg trykker nok, på å tørre å trykke litt mindre, så svingen blir større.

Vi har fått en strikk (se nøye på bilde 1). Nå drar han meg oppover fjellene så jeg har litt mer overskudd når det er på tide å kjøre ned. Vi har blitt flinkere til å avklare forventningene på forhånd, så jeg kan vite hvor lenge vi skal være ute og han ikke blir irritert fordi jeg vil dra hjem etter den andre turen opp og ned Hvetefjellet. Jeg har skjønt at jeg må stramme støvlene ordentlig hardt, så jeg har mer kontroll på småbevegelsene og ikke mister hele skoen når jeg faceplanter inn i en busk.

Jeg får lov å utlevere ham mer på friluftsinstagram, jeg får pauser til å lage content og han har sluttet å kommentere det når jeg fisker opp Pepsi Max-flaska, som han teknisk sett har dratt opp fjellsiden med sine egne krefter. Barn som er mindre enn én av mine skistøvler har mer kontroll enn meg, men jeg har ikke grått på tur siden.

Jeg jobber veldig med det. Prøver til å med å være hyggelig mot andre folk på tur. Har ikke helt skjønt greia enda, da, men det er jo fin utsikt og deilig å legge seg på sofaen etterpå.

Siri

Må dessverre løpeblogge litt igjen

God mandag, god april, god ny uke nye muligheter osv.

Jeg har løpt litt de siste månedene. Ikke mye, litt. Kanskje tre ganger i uka i gjennomsnitt, i tillegg til litt annen snø- og hatbasert aktivitet. Det går sakte, men det går. Jeg koser meg litt med det.

Grunnen til at jeg sluttet å løpeblogge, var at jeg ikke koste meg med noen av delene, verken løpinga eller blogginga. Så jeg slutta med begge. Like greit. Nå har jeg funnet ut hvordan jeg skal kose meg med løpinga, så da er det problemet foreløpig løst.

Angående blogginga, så var et av problemene at jeg syntes løpeinternett var såpass irriterende at jeg ikke ville være en del av det. Altså, nå snakker jeg ikke om deg, kjære leser og kommentator, jeg snakker om Løpeinternett. Om magre, raske løpedamer som ikke synes det finnes bedre start på dagen enn en brun bønnesmoothie etter 17 møllekilometer. Jeg var bekymra for at jeg virket som en del av den gjengen, og jeg vil ikke være en del av den gjengen. Jeg er for lat og sur.

To ting har skjedd som gjør at jeg har lyst til å løpeblogge litt igjen:

For det første har jeg gått fra å synes at Løpeinternett er et irriterende sted, til å synes at det er et kjedelig sted. Jeg synes ikke løping er kjedelig akkurat nå, jeg synes det er gøy og utfordrende og jækla slitsomt, og det kunne jeg tenkt meg å fortelle litt om.

Den andre grunnen er at jeg har gått hen og bedrevet litt påmelding:

Jeg har meldt meg på halvmaraton i Tromsø 22. juni. Det er 12 uker til. Jeg trenger denne bloggen for å ansvarliggjøre meg selv. For å fortelle om planen min høyt, og for å fortelle hvordan gjennomføringen gikk etterpå. Ikke bare sånn i det store og det hele, men fra dag til dag og uke til uke.

12 uker er kort nok tid til at jeg ikke blir overveldet av å tenke på det, men lang nok tid til at jeg kan gjøre en ordentlig innsats for å være i god form når startskuddet går.

Så hva nå?

Jeg tror jeg løper en mil på et sted mellom 46 og 49 minutter akkurat nå. Kanskje jeg skal teste det. Da jeg i morges meldte meg på halvmaraton, måtte jeg oppgi forventet sluttid. Jeg skrev 1 time og 36 minutter, fordi jeg løp på 1:37 forrige gang jeg løp halvmaraton i Tromsø (for to? tre? år siden).

De to prestasjonene, altså 10k på rett under 50 minutter og halvmaraton på 1:36, er ikke forenelige. Men kanskje de er det hvis jeg bruker 12 uker på å trene nok, uten å overdrive.

Så, ja, det jeg ville si, er at løpebloggen er tilbake og at du godt kan få se på at jeg blir skikkelig sliten.

Siri