Et ganske langt postkort fra Thailand (egentlig er det bare bilder av meg som leser på stranda)

Thailand 2017

Heeei, bloggen! Håper du har det fint! Jeg har vært i Thailand og vært klam og blid to uker i strekk!

Thailand 2017

Først må jeg bare si en ting. Det er ganske mange bilder av meg i lite klær her. Lite klær er jo ikke alltid helt innafor, smått avhengig av hvilken vei den feministiske lokalvinden blåser. Uansett er det viktig for meg at vi avseksualiserer kvinnekroppen, og i den sammenhengen tror jeg helt ærlig det kan være bra å se kropper gjøre kroppslige ting, som for eksempel være på stranda uten så mye klær på.

Når det er sagt, så mener jeg på ingen måte at bikinibildene mine er feministiske. Det ville bare vært både tungvint og ganske rart om jeg skulle latt være å bruke bilder av meg selv fra ferien min, fordi jeg bruker badetøy på dem.

Det jeg derimot kan love, og som jeg alltid har brukt som retningslinje for ting jeg publiserer på internett, er at jeg vil at bildene av meg skal se ut som meg. At den kroppen jeg har på bloggen og Instagram, også er den kroppen jeg går rundt med i hverdagen. Det betyr at noen bilder ligger tettere opptil skjønnhetsidealene enn andre, for sånn er det å ha kropp. Den tar seg forskjellig ut fra forskjellige vinkler og i forskjellige situasjoner.

Men jeg prøver altså å være bevisst på at bildene til sammen skal gi et (kanskje omtrentlig, men) reelt inntrykk av hvordan jeg ser ut.

Sånn ser jeg ut:

Thailand 2017

Thailand 2017

Thailand 2017

Ok. Først var vi på Tonsai-stranda i Krabi. Eller, aller først oppdaget vi hvor rart de sensurerer filmer og tv-serier på Qatar Airways. En rumpe må klippes vekk, men en fyr som blir knust av en aircondition er ok? Hva ondt har rumper noen sinne gjort? Intenting. Rumpa er bare grei og en stor positiv bidragsyter i samfunnet vårt.

(Ja, jeg har selvfølgelig googlet både Qatar Airways og langdistanseflygningers miljøgriseri og «slave labor qatar» og «coral reef death thailand» og masse annet gøy, og vi kan godt snakke om det hvis du vil, jeg skal bare vise bildene fra ferien først.)

Thailand 2017Thailand 2017

Thailand 2017

Iallfall var vi på Tonsai, det som viste seg å være en klatrestrand. Altså et sted klatrere drar for å klatre. Hallén bare:

Thailand 2017

Jeg bare:

Thailand 2017

Helt ærlig er det ganske deilig å være på steder der Hallén kan aktiviseres uten meg, for da kan jeg ramle sammen på stranda og bli der uten dårlig samvittighet. Ikke at han maser eller klager så mye, det er mer at jeg vet at han synes det er både kjedelig og varmt å slappe av. Det er jo litt slitsomt for meg, ikke sant. Iallfall var klatringa en god løsning for alle involverte.

Thailand 2017

Thailand 2017Thailand 2017Det betyr selvfølgelig ikke at jeg bare har ligget stille. Ville jeg det, måtte jeg rett og slett ha dratt på ferie med noen andre. Så jeg har prøvd å padle kajakk (heter det det? «Padle kajakk»?) for første gang. Må dessverre melde at jeg heller ikke i kajakkpadling er et naturtalent. Har verken armstyrke eller koordinasjon. Fikk prøve å velte i 35 grader varmt vann, da, og det er vel helt sikkert et bedre førstemøte enn det mange får med akkurat den sporten der.

Thailand 2017

Thailand 2017

Thailand 2017

En dag prøvde vi oss på en miniekspedisjon Hallén hadde lest om i et eller annet friluftsmagasin. En tur som var avhengig av å times med fjæra, fordi det ikke er vei ut til Tonsai, Railay og Phra Nang. Ganske avansert. Samtidig gjør jo det at det ikke er så mange barn der, og det er jo deilig. (Ikke noe disrespect mot barn, plis ikke send meg hatmail hvis du er barn.) Vi endte opp ved Ao Nang-stranda, et slags turistsentrum, spiste på McDonalds og tok en båt hjem igjen til Tonsai.

Thailand 2017

Thailand 2017

Ytterst på halvøya ligger Phra Nang, en sånn klassisk Thailand-strand. Skikkelig flotte greier. Er enig med Hallén om at strendene i Lofoten er vel så vakre, men synes vel at tempereaturen vipper det hele i favør Thailand. Dessuten er det ikke båter man kan kjøpe pad thai og chips av i Kvalvika.

Thailand 2017

Veldig sånn paradisaktig. Og vet du hva som gjør at jeg tror Phra Nang er verdens beste strand? Ja, jeg mener VERDENS BESTE. Vet du hva det er?

Det er en hule full av pikk der.

Ja, du leste riktig.

Thailand 2017

Penis på penis på penis på penis på penis.

Strandscore: 10/10.

Thailand 2017

Etter noen dager på Tonsai dro vi ut til Koh Yao Yai, en ganske stor øy uti bukta. Et helt prima tips om man vil være alene på stranda, ass. Bare pass på at du faktisk ligger på sand, ikke på en milliard små skrekkrabber:

Thailand 2017

Krabbene var ikke plagsomme, altså, de var mest nedi sanda langt ute på sandbankene som dukket opp ved lavvann.

Thailand 2017

Thailand 2017

Thailand 2017

På Yao Yai tjuvstarta vi på vinterens Camp Harstad. Skrotten var ganske seig etter en måneds løpepause, men den har definitivt både vært og føltes verre før. Var deilig å løpe igjen.

Sjekk dette ugifte paret ta seg til rette på Honeymoon Beach, da:

Thailand 2017

Thailand 2017

Den aller mest actionfylte dagen vi hadde i løpet av ferien, og vi hadde noen actionfylte dager, var da vi leide scooter. Herregud, det er lenge siden jeg har vært så anspent over så lang tid. Ikke at det var noe trafikk å snakke om eller at vi kjørte spesielt fort, jeg bare likte det ikke. Var redd for å miste et lem eller skave av hele ansiktet i hver eneste sving. Sånn sett var vel det lille skrubbsåret jeg fikk en lav pris å betale for åtte timer skrekk. Et kupp, rett og slett.

Thailand 2017

Thailand 2017

Thailand 2017

Siste stopp i Thailand var Koh Kradan, en liten øy ganske langt sør.

Thailand 2017

Thailand 2017

Med unntak av litt strandjogging og litt snorkling, var avtalen at vi skulle slappe av ordentlig her. Det fikk vi til. Lange strender, tropisk skog, vafler til frokost, ingenting å forholde seg til, annet enn å rekke solnedgangen på Sunset Beach.

Thailand 2017

Thailand 2017

Sånn til slutt må jeg bare gi en shoutout til den apen som faktisk tok sin aperolle seriøst, og stjal en banan fra den ene kiosken på Railay Beach.

Thailand 2017

Thailand 2017

Thailand 2017

På vei hjem stoppet vi i Bangkok (gøy!) og i Doha (wtf!). Det kan vi snakke om en annen gang eller aldri.

Siri

Et par fine løpeturer i Lillomarka (sti og grusvei)

Noen fine løpeturer i Lillomarka

Her kommer et ønsket innlegg.

Jeg er oppvokst i Lillomarka! Ja, faktisk innafor markagrensa. Det er jo veldig fint når du liker å løpe i skogen. Ikke så fint når du er 17 år, den siste bussen har gått og du har sagt til mammaen din at du er hos en venninne på andre siden av byen enn det du egentlig er.

Men det er heldigvis løpinga vi skal snakke om nå.

Lillomarka ligger omtrent mellom togskinnene i Maridalen og bebyggelsen i Groruddalen. Sånn hvis du lurte. Ser du på Google Maps, er Lillomarka det skogsområdet til høyre for Maridalsvannet.

Dette er ikke ment som en komplett turguide til Lillomarka, da må jeg nesten få anbefale såkalte kart, men som en slags inspirasjon til folk som ikke er kjent.

Hvor er grusveiene i Lillomarka?

Det er flere grusveier i Lillomarka, blant annet fra Langsetløkka på Kjelsås, langs togskinnene, forbi Maridalsvannet, inn til Monsetangen og videre innover i Maridalen og Nordmarka. Mellom Kjelsås og Movatn (det er også en togstasjon, tipstips) er det en liten mil. Det er ikke lysløype.

Jeg løper oftest på det grusveinettet som er et hakk østover, mellom Solemskogen og Ammerud:

Grusveier i Lillomarka.
Du kan trykke på kartet for å få det litt større.

Sjekk denne paintjobben her, dere. Har merket av grusveiene med grønt. Den runden som på en måte går rundt Linderudkollen, er omtrent 6 kilometer lang. Alle disse veiene er fine og løpevennlige, men stykket mellom pilene på kartet, har ikke lysløype.

Ellers synes jeg alltid det er hyggelig å løpe til Lilloseter. Fra Solemskogen til Lilloseter er det 6 kilometer langs grusveien. Fra parkeringsplassen på Ammerud er det snaut 4 kilometer hyggelig motbakke til Lilloseter.

Du kan også fint komme deg opp til Solemskogen fra Kjelsås og Langsetløkka, enten ved å løpe grusveien opp til Kringla og ta asfalten til Linderudkollen eller Solemskogen, eller ved å løpe fra Langsetløkka, inn til til Monsetangen og ta en liten kilometer på bratt sti opp til Solemskogen.

For nybegynnere: Ta 56-bussen til Solemskogen, gå av på endestasjonen (den heter Solemskogen), ta den grusveien som går til høyre opp en liten kneik. Da kommer du inn på den grønne grusveirunden på kartet over. Husk hodelykt hvis det er mørkt.

Linderudkollen

Deilige stiturer i Lillomarka

Barlindåsen

Barlindåsen er den flotteste åsen i Lillomarka, tror jeg. På en måte er det en av åsene som faktisk lager Maridalen, så der får du en av Oslos beste skogsutsikter. Med mindre du har med deg kart, er det lettest å løpe fra nord til sør første gang du skal over den. Stien går av akkurat der grusveien fra Movatn deler seg etter en slak motbakke.

Kommer du på grusveien sørfra, er det lettest å finne den stien som går av omtrent 300 meter etter krysset til Sandermosen.

Tips: Det er togstasjon på Movatn.

Barlindåsen
Har markert grusvei med grønt og sti med rosa.

Sinober

En tur til Sinober kan også helt fint kombineres med en tur over Barlindåsen. Hvis du går tilbake til kartet over yndlingsgrusveiene mine, ser du at jeg et sted har skrevet «Dette blir raskt en stor og til tider steinete og gjørmete sti». Det er den stien jeg pleier å løpe til Sinober.

Oftest løper jeg til Kjulstjern og Sørskogen først, og så til Sinober (det skal være skilta). På vei hjem løper jeg enten ned over Barlindåsen, eller på sti tilbake mot Solemskogen.

Et annet Sinober-alternativ, er å løpe på sti fra Lilloseter. Det er en fin tur.

Får du aldri nok sti, kan du løpe fra parkeringsplassen på Ammerud, på østsiden av Breidsjøen, på østsiden av Aurevann, opp til Kjulstjern, Sørskogen og Sinober, og løpe over Barlindåsen og stien helt inntil togskinnene til Kjelsås. En liten Tour of Lillomarka som nok tar et par timer.

Setertjern

Solemskogen – Veitjern

En av de turene jeg har løpt flest ganger i livet, er en 7,5-kilometer som tar en snau time å løpe rolig. Kaller den Veitjernrunden, etter det lille tjernet som ligger helt i nordenden av runden.

veitjern

Her er en stravalink til en gang jeg løp den runden. Det er alltid noen skikkelig våte partier på denne runden, men til gjengjeld møter jeg sjelden folk der.

Noen andre fine turer og områder:

Røverkollen: mye utsikt for liten innsats.

Slengfehøgda: sjekk denne stravaaktiviteten

Granberget og Fugleleiken: ligger på østsiden av Barlindåsen, koselig og lite brukt sti. Kan for eksempel løpe Movatn – Burås – Sinober – Granberget – Fugleleiken – Monsetangen – Kjelsås.

slengfehøgda

Aller mest vil jeg egentlig anbefale å kjøpe Lill-O-Dilten (turorientering) eller skaffe seg noen ordentlige orienteringskart på annen måte.

Ok? Ikke si fra hvis du ikke fikk noe ut av det. Vi kan snakke om Nordmarka og Østmarka seinere. Fortell gjerne om dine egne yndlingsturer i Lillomarka.

Siri

Bok: The Girls av Emma Cline

I wondered later if this was why there were so many more women than men at the ranch. All that time I had spent readying myself, the articles that taught me life was really just a waiting room until someone noticed you — the boys had spent that time becoming themselves.

Jeg har endelig lest den, en av fjorårets største instagramhits. I The Girls av Emma Cline ser middelaldrende Evie tilbake på sommeren 1969, da hun var 14 år og ble med i en drapssekt. Jepp.

De av oss som lever på true crime-podkaster er godt kjent med den kjendisbesatte massemorderen og sektlederen Charles Manson. The Girls er inspirert av hendelsene i forkant av Manson-drapene, men handler ikke om lederen av sekten. Den handler om jentene som følger ham.

For Evie blir møtet med jentene, og spesielt 19 år gamle Suzanne, begynnelsen på en kraftig forelskelse. Jeg finner ikke noe bedre ord for det som skjer, selv om noen helt sikkert vil argumentere for at det ikke er noe romantisk i Evies betatthet (i så fall en interessant diskusjon). Emma Cline bruker en tenåringsjentes ekstreme observasjonsevne til å si noe stygt, men også fint, om hengivelse og jakten på et sted man passer inn.

The sun spiked through the trees, like always — the drowsy willows, the hot wind gusting over the picnic blankets — but the familiarity of the day was disturbed by the path the girls cut across the regular world. Sleek and thoughtless as sharks breaching the water.

The Girls er en bok full av deilige motsetninger. Kontrasten mellom drapenes grusomhet og den dovne, svermeriske stemningen mellom jentene, gjør historien både interessant og ubehagelig. Litt som jentene selv. Sett med Evies øyne er de både fortryllende og heslige. Dette er en dobbelthet jeg ofte savner når skjønnlitteratur handler om (spesielt unge) damer. At de får plass til å være begge deler, hvis du skjønner hva jeg mener?

Nå kan jo de små dryppene av ubehagelige detaljer rundt blodige, nærmest rituelle knivdrap virke avskrekkende på mange, men jeg synes det er både effektivt og på sin plass i en historie om en gjeng som både må og skal ses i lys av det de endte opp med å gjøre.

Hvor grensa mellom hjernevasking og bevisst handling går, blir utforsket gjennom Suzanne og hennes forhold til den yngre, mer naive Evie. En både vond og vakker fortelling, som gjennom Evies uerfarne perspektiv gir mulighet for flere tolkninger, alle like interessante.

Noen ganger er jeg usikker på om heterofili eksisterer på ekte.

Boka anbefales, iallfall!

Siri

Bok: «En moderne familie» av Helga Flatland

Denne boka er sponset av forlaget.

Bok: En moderne familie av Helga Flatland

I En moderne familie møter vi tre voksne søsken som opplever at de aldrende foreldrene deres skiller seg. Vi møter Liv, den eldste og mest tradisjonelle av dem, vi møter mellomsøsteren Ellen, som plutselig har fått dårlig tid, og vi møter Håkon, som bevisst har valgt en annen livsstil enn sine foreldre.

På et vis er En moderne familie det Nina Lykke gjør satire av i Nei og atter nei. Men at noe blir tullet med, betyr ikke at det er tullete. Likevel er det for meg som leser, alltid et sjansespill å velge bøker som handler om kjernefamilien og den norske, urbane middelklassen, spesielt når det er skrevet på den alvorlige og inderlige måten. Det er jo min (og sikkert din!) arena, det er en setting jeg kjenner ut og inn, det er rett og slett der jeg kommer fra. Når noe er så nært, er det også lett å tenke at sånn er det jo ikke. En av styrkene i En moderne familie, er at nettopp miljøet virker troverdig.

Som vanlig er Helga Flatland også god på det som skjer inni oss i møte med andre. I boka er foreldrenes skilsmisse mer en katalysator for de voksne barnas personlige valg og kriser, enn en formell avslutning på et lunkent forhold. Hva gjør du med dine egne verdier og forventninger, når selve grunnlaget for dem oppløses? Når det er feil i fasiten?

Bok: En moderne familie av Helga Flatland

På én måte er voksne foreldres skilsmisse en fin anledning til å bedrive litt ekstrem introspeksjon, men jeg er rett og slett ikke sikker på hvor interessant jeg synes det er. Det kan godt hende det er mitt problem, for å si det sånn. Jeg vet at jeg stiller meg i overkant likegyldig, eller kanskje blasert, til emnet «mamma og pappa går fra hverandre». I min verden er det en av yndlingshobbyene til mammaer og pappaer. Dermed blir den voldsomme reaksjonen til storesøster Liv, en dame på 40 år, ganske utrolig.

Dette sier jeg ikke for å virke distansert og cool, men fordi jeg tror det vil være en vanlig måte å lese denne boka på. Det veit Flatland også godt, tror jeg, og en av de mest tilfredsstillende scenene i romanen, er når Liv ringer en venn som sier: Skjerp deg!

En moderne familie flyter godt, og i den første sittinga leste jeg 70 sider i et jafs. Jeg vet ikke med dere, men jeg pleier å sjekke alle sosiale medier tre ganger hver fjerde side, så det taler jo virkelig til bokas fordel. Samtidig føles det litt tamt. Jeg vet ikke helt. Kanskje søsknene virker for like, samtidig som de virker nesten karikerte på hvert sitt vis. Kanskje jeg synes de slipper for lett unna.

Eller kanskje jeg bare er lei av å lese om kjernefamilien nå, og må finne meg noe grov fantasy.

Siri

Skrivefeil

Skrivefeil

Nå skal vi snakke om noe kjedelig, nemlig skrivefeil.

Jeg har et ganske godt grep på språket vårt. Jeg lever til og med av å ha det. Når det er sagt, så er jeg på ingen måte noen rettskrivingsekspert. Jeg skriver inbydelse feil nesten hver gang, og jeg må tenke meg hardt om for å få komma på riktig sted. Noen ganger hjelper det ikke at jeg tenker meg hardt om, heller. Da blir det feil selv om jeg tror det er riktig.

Denne bloggen er full av skrivefeil, faktisk tror jeg det er feil i hvert eneste innlegg. Det er sånt folk liker å påpeke i kommentarfeltet iblant. Før vi går videre med dette, må jeg bare få sagt at kommentarfeltet mitt er drittrivelig, og at dette på ingen måte er en sånn buhu-folk-er-slemme-mot-meg-på-internett-greie, for folk er faktisk veldig hyggelige mot meg på internett, og når de ikke er det, så går det også helt greit.

Folk liker å pirke, veit du, og det er klart jeg blir irritert når noen gidder å legge igjen en kommentar for å si at innbydelse skrives med to n-er. Noe av irritasjonen kommer selvfølgelig av at jeg gjerne vil skrive riktig, og får en liten stolthetsknekk når jeg ikke gjør det. Samtidig har jeg skrevet såpass mye dritt på internett, i studiegrupper og til pedanter, at det er lenge siden jeg virkelig tok meg nær av den typen tilbakemeldinger.

Den viktigste grunnen til at jeg blir irritert av utagerende språkrettere, er dette: Å påpeke andres skrivefeil når de ikke har bedt om det, er å tilsidesette meningsinnholdet i teksten deres. Du sier altså at du bryr deg mer om rekkefølgen på noen bokstaver, enn om hva personen faktisk sier. Det er komisk at så mange nettrasister maser om at «folk må lere seg Norsk for og bo i Norge», men det er jo ikke språkfeilene som er problemet med den påstanden der.

Ja, jeg er helt enig i at rettskriving og grammatikk er nyttig. De hjelper oss med å forstå hverandre. Men de er verken uforanderlige lover eller knyttet til en eller annen form for logisk eller moralsk overlegenhet. Noe av det mest køddete fjaset jeg har vært borti, har vært helt grammatisk korrekt.

Det er et ordentlig problem om vi lager en kultur der bare folk med stålkontroll på norske språkregler tør eller vil uttrykke seg. Faktisk mangler vi ytringer fra folk som ikke har norsk som førstespråk, fra folk med dysleksi og andre utfordringer, fra folk som ikke har fullført videregående, fra folk uten sju mastergrader.

Det går altså helt fint for meg personlig når noen vil være på den kukkete siden av oppførselen sin i mitt kommentarfelt, men jeg blir gretten på ordentlig av å tenke på at noen som ikke føler seg trygg på sitt eget språk, kan se det og bli motløs. Språk er så innmari, innmari viktig! Vi må da for faen klare å gjøre det lettere for folk å uttrykke seg, ikke vanskeligere.

Jada, det finnes alltid unntak, jeg synes for eksempel det er viktig å skrive navn riktig. Jeg er helt sikker på at det er nyttig med en felles forståelse av hvordan vi uttrykker oss skriftlig, men jeg lover at ingen har blitt hengt på grunn av en kommafeil. Det må i så fall ha vært på hagefesten til Per Egil Hegge, og de folka der har vi nok av. Neida! Det var bare en liten joke.

Sånn til slutt, så vil jeg bare fortelle at jeg kjenner ganske mange folk som seriøst har brukt store deler av livene sine på å studere norsk. Hardt og nøye. De bare elsker semikolon og verbalsubstantiver, liksom. Her er noe jeg har tenkt på mange ganger når jeg er sammen med dem: De folka som er best på språk, er også de folka som er minst opptatt av å korrigere andre. Kanskje de ikke liker å ta med seg jobben hjem, kanskje de er redde for å bare kunne kommunisere med andre meganørds (<3), kanskje de har gitt opp.

Jeg tror det er fordi de veit at språkregler bare er noe vi har funnet på, at godt språk er så mye mer enn korrekt språk, og at det er viktigere at vi sier noe enn at vi sier det på den riktige måten.

Kommer jeg til å korrekturlese dette innlegget? Nei.

Siri

 

Bror søker bae

Det var broren min som fant på den tittelen. Her er han:

Bror 2 søker date

Denne broren heter Bjørn, men det er jo et såpass grovt navn at vi sjelden bruker det. Jeg pleier å kalle ham Brushki, Baby B eller Bror 2. Det finnes nemlig en Bror 1, men han snakker vi ikke om.

Baby B trenger en armkrok. Her kunne jeg sagt kjæreste, men jeg sier armkrok for at du ikke skal bli skremt. Jeg har bare sett ham med damer før, men hva vet man egentlig om sine søskens romantiske og seksuelle preferanser? Ganske lite, håper jeg.

Dette er rett og slett en kontaktannonse.

Noen basic facts om Brushki:

Han er født i 1995, er fra Oslo, men studerer journalistikk i Bergen.

Bror 2 søker date

Hvis du liker denne bloggen, tror jeg du liker Bror 2. Vi er ganske like, for eksempel i vår totale forakt for det frie marked og jovial småprating med folk vi ikke kjenner. Samtidig er han mer opptatt av styrketrening enn meg, uten at han er veldig, veldig opptatt av det. Han er også mye kulere enn meg, og sier ofte sånn: «Det blogginnlegget var flaut» eller «Nå har du instagramma altfor mye».

Jeg sier ikke at han leser Natt&Dag, jeg sier bare at han ser ut som han gjør det.

Brushki er sur, men snill. Han er ikke så sur som det kan virke som på bilder og i sosiale medier, men han liker for eksempel ikke å stå opp tidlig eller gå på søndagstur med familien.

Her er et par ting til du bør vite om Brushki:

Han er en rolig type som ikke liker kapitalisme og kjøtt.

Bror 2 søker date

Brushki sier at han liker filmene The Good, the Bad and the Ugly, Ringenes herre og The Grand Budapest Hotel, men det betyr jo ingen ting. I sommer så vi John Wick 1&2, The WitchHunt for the Wilderpeople og Okja, og han koste seg da.

Det jeg liker best med ham, er at han er veldig god på memes. «Send memes!» kan jeg skrive til ham, og så sender han masse memes og internettvideoer og relatable greier tilbake.

Dessuten vet jeg at han er veldig flink til å si fra hvis guttastemningen blir for drøy, at han gjerne blir hjemmeværende far for barna dine, og at han som regel blir med på det du foreslår.

Her er han på Instagram. Han heter brushki på Snap også. Legg ham til og spør hva han kjøpte den gangen i 2001, da ingen i familien ville være med ham inn i CD-butikken og han brukte alle sparepengene sine der inne.

Her er en fem år gammel video av ham, hvis du trenger mer overbevisning:

Gjør det! Trenger en svigerperson!
Siri

 

Et helt halvt år og fjorten selfies

Vi har flyttet ut av verdens mest instagramvennlige leilighet. Det var hele tiden planen at vi bare skulle bo der et halvt år, så sånn sett er det ikke så trist. Men det er trist at vi har mistet tidenes selfiespeil, det er jo det.

Her er for eksempel en klassisk selfieduo, nemlig på vei ut på lørdagskvelden, og på vei ut på søndag formiddag.

Under til venstre ser du kanskje den mest typiske Harstad-outfiten, mens under til høyre er en klassisk «nå har jeg ligget på badegulvet så lenge at det ikke er trist lenger, men komisk»-selfie.

Jeg ba frisøren om å klippe meg kort, og endte opp med en slags Knausgård-variant. Jeg tør jo ikke si noe annet enn «tusen takk», ikke sant. Det spilte uansett ikke så stor rolle, for i begynnelsen av juni ble det plutselig 19 grader i Harstad, og vi var mer opptatt av å deige oss i sola enn diskutere hva «kort hår» egentlig betyr. (Jeg mener det betyr kort-kort. Om ikke noe man nødvendigvis gjør med barbermaskina, så iallfall ikke noe man kan ha i strikk.)

En lørdag drakk jeg tre forskjellige drikker: Fanta fra Burger King, Dr. Pepper og rødvin. Hadde det så bra at jeg stanget i bordkanten da jeg skulle hente garnnøstet som hadde trillet under hagemøblene, men det gikk greit, for jeg hadde lagt et glass i fryseren som prepp til mitt fjerde drikkevalg for ettermiddagen: en klassisk GT.

Bildet til høyre er nok den aller mest typiske sommeroutfiten i Harstad. Dessverre tvang Hallén meg til å kaste den buksa, for jeg fikk jeg en kjemperift i rumpa på den og stoffet var helt morkent. Så, ja.

Under til venstre ser du det jeg liker å tenke på som en hytteoutfit. Jeg føler hele tiden at jeg skal beise noe når jeg går sånn. Til høyre ser du meg som peptalker meg selv på morgenkvisten. Sånn høres det ut inni hodet mitt da: «Nå går vi på trening, så gjør vi de jobbegreiene og så kjøper vi en sekspakning med salt karamellkroneis og legger oss på badegulvet.» Ja, det foregår i flertall, vet ikke helt hvorfor.

Dessverre har jeg vært litt dårlig til å ta treningsselfies, men fikk iallfall én god serie. Bildet til høyre er tatt tidligere denne uka, og var den aller siste speilselfien i verdens mest instagramvennlige leilighet.

Mens vi venter på at den nye leiligheten blir klar for oss, har vi flyttet inn i huset til Doktor Mord og Lektor Solstråle. Det er heldigvis også ganske instagramvennlig.

Håper du legger merke til hvor positiv jeg er.

Siri