Bok: Fri vilje. Og litt Arv og miljø, selvfølgelig.

Fri vilje av Helga Hjorth

Kort versjon: Fri vilje er mest for de skikkelig nysgjerrige, tenker jeg. Det er ikke en spesielt god bok.
Kort versjon 2: Mye smartere ting har blitt skrevet om dette, prøv for eksempel Gerd Elin Stava Sandve, Kathleen Rani Hagen eller Bernhard Ellefsen.

Ok.

Jeg har lest Fri vilje av Helga Hjorth. Den prøver ikke å late som den er noe annet enn et svar på Arv og miljø, og står dermed dårlig på egne bein. Sånt er selvfølgelig litt vanskelig å si etter at man har lest Arv og miljø, men jeg tror det er riktig. Fri vilje framstår iallfall som en ren forsvarstale. Den er klokkeklar og vanntett. Problemet er at forsvarstaler egner seg bedre i rettssaler enn i romanform.

⇒Her er det jeg skrev om Arv og miljø.

Etter at Aftenposten begynte å faktasjekke en roman, ja, det er så absurd som det høres ut, synes jeg Helga Hjorth er i sin fulle rett til å skrive en slags motsvarsbok. Eller «hevnroman», som VG kaller det. Altså, hun har selvfølgelig alltid rett til å skrive bok, men jeg skjønner behovet hennes på en annen måte etter det året familien Hjorth må ha hatt. Kanskje jeg er naiv, men hvor sanne de faktiske hendelsene i en roman er, har aldri vært et leserkriterium for meg. Jeg visste ingenting om Hjorth-familien før Aftenposten begynte med gravinga si, men det gjorde kanskje andre? Hva veit jeg. Uansett har jeg ingen problemer med at Helga Hjorth ville svare. Det må Vigdis Hjorth også ha regnet med, sånn som tingene utviklet seg.

Uavhengig av om Vigdis Hjorth skriver bøker etter din smak eller ikke, så er det ingen tvil om at hun er en av Norges dyktigste forfattere. På den måten vil en debutroman som Fri vilje, som ikke bare lener seg på, men i stor grad er helt avhengig av en av hennes bøker, litterært sett komme til kort. Helga Hjorth skriver fint og med driv, men det kan nesten virke som hun har skrevet en liste over situasjoner og hendelser hun vil tilbakevise. Sånt blir monotont i lengden, både på grunn av alle irrelevante detaljer og på grunn av en uvilje til å granske egne motiver.

Der Arv og miljø i stor grad handler om konseptet sannhet og konflikt, der den problematiserer hva vi tror på og hvorfor vi tror på det, der den stiller seg undrende til hvordan vi oppfatter virkeligheten, er Fri vilje skråsikker og bastant. Det er en stor og ikke minst usjarmerende mangel, synes jeg. Kjernekonflikten i begge romanene er jo tross alt at familien ikke tror på Bergljot/Veras overgrepsanklager mot faren. Sånn sett er også Arv og miljø en mye viktigere bok enn Fri vilje.

Det gjør også at jeg synes familien kommer bedre ut av Arv og miljø enn av Fri vilje. Dette er en ganske usikker og shaky dom fra min side, altså. Men jeg synes det at Bergljot i Arv og miljø virkelig prøver å forstå, virkelig tviler og spør og graver, gir rom for familiens lidelse på en annen måte enn den skråsikre ruta Nina i Fri vilje velger. Sånn sett kan man si at Fri vilje er mislykket som forsvarsskrift. Arv og miljø er så rå og skarp, på en måte som må har vært både sår og befriende for overgrepsofre å lese. Helga Hjorths bok handler i stor grad om å diskreditere det, ikke å nyansere familiens ståsted, og det synes jeg går aller mest utover Fri vilje.

Det betyr ikke at boka var dømt fra unnfangelsen. Hvordan det er å ufrivillig bli gjort til romanfigur, er et både interessant og relevant perspektiv. Dessverre synes jeg selv de partiene som handler om å bli brukt som levende modell gjennom et langt forfatterskap, bærer preg av at Nina, jeg-personen, er mer opptatt av å framstille storesøsteren som en utagerende, kreativ sjel uten anstendighet, enn å undersøke situasjonen.

Når det er sagt, så har boka sine gode øyeblikk, og Helga Hjorth har definitivt en tydelig stemme. Kanskje det kunne blitt brukt på en bedre måte.

Alle romaner er litterære konstruksjoner, men de kan målbære noe som er sant.

– Vigdis Hjorth

Nå kunne vi sikkert snakket om den såkalte virkelighetslitteraturen, men jeg skjønner helt ærlig ikke hva som skiller virkelighetslitteratur fra annen litteratur, så, ja.

Siri

Kjernefamilien

– Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten.
– Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar.

(Fra «Nei og atter nei» av Nina Lykke)

Nei og atter nei av Nina Lykke

Hvis jeg sier «Damn, bitch, you live like this?», skjønner du hvilken meme jeg mener da? Det er den der Max, sønnen til Langbein, har blitt med en dame, en bitch, hjem, også viser det seg å være veldig rotete der. Så da sier han: «Damn, bitch, you live like this?»

Sånn tenker jeg når jeg er hjemme hos kjernefamilier, når det handler om tidsklemma på Dagsrevyen, eller når venner forteller om hverdagslivene sine med partner og barn. I hodet mitt sier Max dette på en halvbekymret måte. Litt sånn: …går det bra med deg? Trenger du hjelp? Det er altså ikke snakk om en streng, fordømmende måte å tenke det på. Det handler mer om at jeg ikke skjønner helt hva som foregår. Damn, bitch, you live like this? Med folk som er avhengige av deg til alle døgnets tider og minimal plass til deg selv og din egen personlighet? Hvordan får du det til? Hvorfor får du det til?

Nå spiller det ingen rolle for meg hvordan folk organiserer forholdene og formeringen sin, virkelig ikke. Dette handler ikke om at jeg hater kjernefamilien eller synes folk som lever i kjernefamilier er lettlurte. Jeg bare skjønner ikke helt hvilke regler som gjelder, jeg skjønner ikke helt konseptet. Og jeg skulle gjerne skjønt konseptet. For det er jo som Ariel Levy skriver i The Rules Do Not Apply:

Daring to think that the rules do not apply is the mark of a visionary. It’s also a symptom of narcissism.

Jeg er en helt gjennomsnittlig dame, man skulle tro at en helt gjennomsnittlig samfunnsinstitusjon burde appellere til meg. Jada, her er det mange forbehold å ta, for eksempel at kjernefamilien er i utvikling, at det er mange folk som ikke lever i kjernefamilier og bla blab la bla lalala. I sommer har jeg uansett vendt meg til litteraturen for svar. Hahaha, «vendt meg til litteraturen». Sorry, ass.

Jeg har lest bøker som på forskjellige vis handler om kjernefamilien. Om å ikke ville ha den, og så plutselig ville ha den, om å ikke få det til, om tiden etterpå, om hva som skjer med en kjernefamilie etter 20 år. Litt forskjellig, med andre ord. Går det an å få til et utvalg som virkelig representerer alle kriker og kroker ved kjernefamilien? Nei, det tror jeg ikke. Klarte jeg likevel å utelukkende velge ut bøker som er forferdelig dårlige reklamer for kjernefamilien? Definitivt.

Misforstå meg rett, alle bøkene jeg snakker om her er gode bøker. Jeg anbefaler dem på det varmeste. Men jeg har helt tydelig valgt bøker som fortserker tvilen min, bøker som ikke har beroliget meg på noe vis. Kanskje jeg gjorde det helt ubevisst, kanskje jeg valgte bøker jeg på et eller annet plan visste at ikke kom til å si: «Kjernefamilie er kjempebra og -digg».

Det er slitsomt å lese ting som utfordrer grunnverdiene våre, veit du.

Nei og atter nei av Nina lykke

Jeg begynte med Nei og atter nei av Nina Lykke. En såkalt vittig satire over middelklasselivene til Ingrid og Jan, som har vært gift i 25 år. Romanen veksler mellom tre synspunkter. Ingrid kveles sakte men sikkert av livet sitt, av voksne sønner som legger igjen bremsespor i undertøy hun fortsatt vasker. Hanne er i begynnelsen av 30-årene og merker deadlinen for kjernefamilie nærme seg. Jan blir forfremmet og får en slags ny giv.

Nei og atter nei er morsom og på kornet, dessuten er den lett ubehagelig fordi den ser rett gjennom den norske middelklassen. Her kan man ikke gjemme seg bak fast stilling og jentetur til Barcelona. Samtidig er det ikke parodisk. Selv den middelaldrende mannen som er utro med en yngre dame, får komme fra det med menneskeligheten sin i behold.

Som leser var det befriende å slippe den monotone hverdagsligheten som preger mye av norsk samtidslitteratur. Er det lov å si? Det var deilig å slippe handlingslammede og nostalgiske figurer, å bli servert det ene stikket etter det andre, uten at jeg var bekymret for at en av hovedpersonene skulle bli i fosterstilling resten av boka.

Dessuten var det som å se monsteret i en skrekkfilm. Det er som vi veit alltid mye skumlere før man får se det arrete gjenferdfjeset på nært hold. Neste gang jeg kjenner på en sånn generell frykt for forpliktelse og befruktning og sånt, vet jeg nøyaktig hva det er jeg er redd for. Det er å våkne opp som Ingrid om 25 år. Name your fear, ikke sant.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Fra en rusten kjernefamilie i oppløsning, til etterdønningene av selve oppløsningen. I Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen skiller Karen seg fra mannen sin. Sammen har de en liten datter. Som den moderne kvinnen hun er, skriver Karen selvfølgelig under på delt omsorg. Men hva er du egentlig, den uka ungen er hos faren sin? Er det i det hele tatt lov å tenke at ungen er mer din enn hans? At du har laget den mer enn han har laget den, at den hører til deg? Det er ikke mye moderne ved det.

Vær snill med dyrene er en liten og tøff bok. Den er oppdelt i korte scener, minner og tankesekvenser fra ulike deler av skilsmissen og tiden etter. Den er vond, ikke bare fordi Karen må kjempe så hardt med seg selv, men fordi man jo umulig kan vite hvilken påvirkning situasjonen har på datteren.

Selv om Vær snill med dyrene var en sår bok, var det også den minst skremmende av kjernefamiliebøkene jeg leste i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi Karen tok et valg og sto for det, kanskje fordi til og med kjernefamilien er noe man kan trekke seg fra. Med konsekvenser, jada, men til syvende og sist finnes det fluktmuligheter. Bare litt synd om det går så hardt utover barna man i affekt har laget. «Sjekk her, dette er grunnen til at du ikke drar staten inn i dine private anliggender», tenkte jeg, da jeg leste om meklingskontorer og barnefordelingspapirer og familieterapeuter.

The Rules Do Not Apply av Ariel Levy

Da jeg begynte på The Rules Do Not Apply av Ariel Levy, var jeg ikke akkurat overbevist om at et kjernefamilieprosjekt er en god idé for mitt vedkommende. Dette er ikke skjønnlitteratur, men en selvbiografisk fortelling om det hun selv kaller «å ville ha for mye». Det er også, uten tvil, den mest hjerteskjærende boka jeg har lest på en stund. Allerede på de første sidene etableres det at Levy nettopp har mistet barnet sitt. Sånn ordentlig mistet, altså. Barnet er dødt.

Når jeg sier at jeg er veldig usikker på om jeg skal ha noen barn, så betyr ikke det at jeg hater barn, at jeg ikke synes noen skal få barn, at jeg tror at du faker kjærligheten for barnet ditt, eller at jeg ikke har noen forståelse for at du har skikkelig, skikkelig lyst på dem. Jeg er jo et menneske, ikke sant.

Det er egentlig bare to spørsmål jeg har lyst til å stille folk med barn, og det er to spørsmål jeg aldri, aldri, aldri stiller. Det første er: Har du tenkt på miljøet? Hva da? Og det andre er: Hva skal du gjøre når barnet dør? Det er spørsmål jeg har lyst til å stille av nysgjerrighet, for å trøste meg selv og kanskje selv klare å vurdere barn på ekte. Ikke for å stille noen til veggs eller lage dårlig stemning. Så derfor spør jeg aldri, det er jo dritslemt. «Takk for paien, har du tenkt på at barnet ditt kan dø når som helst?» Herregud, selvfølgelig har folk tenkt på det.

Men barnet til Ariel Levy dør, og det er jo som om himmelen skulle falle ned. Men før det, før himmelen faller ned, er The Rules Do Not Apply en smart historie om en dame som vil ha alt. Selv om fortellingen handler om å jobbe for å få et barn og så miste det, så handler den også om at Ariel Levy er et helt menneske i seg selv. Med eller uten barn, med eller uten kjernefamilien sin. Og på den måten var det kanskje den mest oppmuntrende boka jeg leste om kjernefamilien som konsept i sommer.

Siri

Bok: The Power av Naomi Alderman

The Power - Naomi Alderman


Innholdsadvarsel: Denne boka inneholder all mulig dritt. Vold, voldtekt, krig, tortur, mm.


Folkens, jeg har lest en sci-fi-klassiker. Ok da, den er kanskje ikke en klassiker ennå, men det blir den. Lover. Jeg elsket den på det groveste.

Her er greia: Et av forsvarsprosjektene under andre verdenskrig får uante følger når jentebabyer 50 år senere begynner å fødes med et organ som gjør det mulig for dem å sende eletriske støt. Vi snakker sånne skikkelige Pikachu-støt. Menn har ikke lenger et fysisk overtak på kvinner, og The Power handler om hva som skjer når en av vår verdens mest grunnleggende maktstrukturer blir snudd på hodet.

Nothing special has happened today; no one can say she was more provoked than usual. It is only that every day one grows a little, every day something is different, so that in the heaping up of days suddenly a thing that was impossible has become possible. This is how a girl becomes a grown woman. Step by step until it is done.

Jeg ble skikkelig gira, selvfølgelig. Kunne nesten føle det sitre elektrisk under huden, ble forført av noen av de tidlige sjokkscenene i boka. Tenk å ha den makten, liksom. Tenk å være i et rom fullt av menn og vite at du kunne tatt dem ut? Tenk å være på joggetur alene i parken, og slippe å snu deg for å se om han fyren du nettopp passerte løper etter deg? Tenk på friheten, liksom. Friheten! Sånn føltes min rimelig selvopptatte oppjazzethet i begynnelsen av The Power.

Det i seg selv hadde vært en deilig leseropplevelse, en jeg fint kunne anbefalt når vi diskuterer sci-fi i en krok på et kjøkken en vinternatt. Men det som gjør The Power til en skikkelig klassiker, en solid roman og en bok jeg håper mange leser, er at den utvikler seg fra en ren maktfantasi til å si noe om makt generelt. Om hva den gjør med de som får den og de som mister den. The Power klarer å bruke den lille powertrippen man (kanskje spesielt som kvinne, da, jeg skal ikke benekte det) går på i den første delen av boka, til å understreke poenget og plottet.

«It’s starting already. Have you seen the numbers on domestic violence against men? On murders of men by women?»
He has seen those numbers. He carries them with him like a lozenge og ice lodged in his throat.

Såkalt genderswapping er et vanlig, feministisk virkemiddel for å understreke ubalanse eller ren og skjær teithet i hvordan et kjønn (ofte kvinner) blir framstilt i popkultur. The Power er veldig mye mer enn en feministisk pekefinger. Den er noe så sjeldent som spekulativ fiksjon der både premiss og gjennomføring sitter som støpt. For fysisk makt er ikke isolerbar, den siver utover og plutselig skulle det bare mangle at en som nyter godt av maktstrukturen setter navnet sitt på arbeidet ditt. Kjønn er ikke en pepperkakemann- og en pepperkakedameform som man presser ned i deigen til det ikke er plass til flere og man spiser opp restene.

The Power av Naomi Alderman

Sånn kort fortalt så digger jeg denne boka så grovt fordi den balanserer spenning og smarthet helt perfekt. Den undervurderer aldri leseren, men tar underholdningsbehovet på alvor. Det er en fuckings drøm for meg. Sci-fi er god når den sier noe om hvordan det er å være menneske. The Power er god, ikke bare fordi den er underholdende, spennende, smart, men fordi den sier noe om vår verden. Den vi ikke har funnet på.

Astrid Lindgren sa: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Det tror jeg Naomi Alderman er enig i. Les den.

Siri

Bok: Arv og miljø av Vigdis Hjorth

arv og miljø av vigdis hjorth

arv og miljø av vigdis hjorth

Siden jeg flere ganger har sagt om ting at “denne tingen liker jeg ikke, men det er ikke på grunn av hvordan tingen er, det er på grunn av hva tingen er”, burde jeg nok være like ærlig nå. For jeg liker alt Vigdis Hjorth har skrevet. Jeg liker Vigdis Hjorth. Jeg liker hva hun skriver om og jeg liker hvordan hun skriver om det, og jeg har aldri mislikt eller vært likegyldig til noe jeg har lest av henne. Så på samme måte som at jeg vet jeg kommer til å mislike eller være likegyldig til en musikal, visste jeg at jeg kom til å like Arv og miljø. Bare sånn at du er klar over utgangspunktet, liksom.

Jeg kunne ikke legge det bak meg. En datter glemmer aldri. Det var ikke som når buksa di blir våt og du tar den av deg og henger den til tørk og når den er tørr tar du den på deg igjen og glemmer det. Det hadde ikke tørket!

Arv og miljø er en roman. Det står til og med utenpå boka. “Roman”, står det, under tittelen. Mer enn det trenger vi vel kanskje ikke si om akkurat den saken nå, det har blitt sagt lurere ting om det enn noe jeg kunne lirt av meg. Handlingen er rimelig rett fram, samtidig som den ikke er det. Bergljot er en middeladrende dame som på grunn av et arvespørsmål tar opp igjen kontakten med familien sin, en familie hun brøt med for mange år siden fordi de ikke tok incesthistorien hennes på alvor. Det som følger er en gradvis, men medrivende avkledning av fortiden og nåtiden, og et stort spørsmål om hva barndommen vår gjør med oss.

Jeg elsket Arv og miljø. Selvfølgelig gjorde jeg det. Bergljots kamp for å eie sin egen historie er vond og krunglete, men også befriende og på et vis veldig tydelig. Det er et prosjekt i denne boka, hovedpersonen vet hva hun må ha, selv om hun også vet at det ikke kan veie opp for det fæle som skjedde i barndommen. Sammen med en skikkelig deilig bruk av tilbakeblikk og gradvis avsløring hva som har skjedd, vil jeg strekke meg så langt som å si at dette er en pageturner.

Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg liker Vigdis Hjorth så godt. Det sier jeg med all respekt. Egentlig burde det være for basert på introspeksjon, for kvernende og klamt, men nei. Jeg synes Hjorth (eller bare Viggen, som jeg liker å kalle henne) er en av Norges beste forfattere, om ikke den aller, aller beste. Dette er selvfølgelig basert på helt objektive kriterier jeg har drøftet meg fram til etter årevis med studier.

Så det er vel det vanlige som gjør at jeg liker Arv og miljø så godt, tenker jeg. At Hjorth skriver på en måte som er som tatt rett ut av en hjerne. Det er ikke helt en dagbok, men det er ikke helt ikke en dagbok, heller. Noen synes det er heseblesende og for intenst, jeg synes det har en egen energi som ikke ligner noe annet. Jeg vet ikke om ubehandlet er riktig ord, det har for negativ klang, mer som naturlig eller noe. Kan man si at en  stemme, et språk, er økologisk? Organisk? Jeg aner ikke, men Hjorth får det alltid til å virke som om hovedpersonen forteller sin egen historie, og det kunne nok Bergljot satt pris på.

Det er bare så innmari ekte, ok? Ok?? Som når du sitter der og prøver å snakke med drittfamilien din om overgrepene du ble utsatt for som liten, også klarer de ikke å uttale incest ordentlig, de sier inchest, som noen forbanna idioter.

Også er det vondt og fælt, men litt fint også, for det er masse ekte ting som er fine.

⇒Her er det jeg skrev om
Fri vilje da den kom ut.

Siri