Bror søker bae

Det var broren min som fant på den tittelen. Her er han:

Bror 2 søker date

Denne broren heter Bjørn, men det er jo et såpass grovt navn at vi sjelden bruker det. Jeg pleier å kalle ham Brushki, Baby B eller Bror 2. Det finnes nemlig en Bror 1, men han snakker vi ikke om.

Baby B trenger en armkrok. Her kunne jeg sagt kjæreste, men jeg sier armkrok for at du ikke skal bli skremt. Jeg har bare sett ham med damer før, men hva vet man egentlig om sine søskens romantiske og seksuelle preferanser? Ganske lite, håper jeg.

Dette er rett og slett en kontaktannonse.

Noen basic facts om Brushki:

Han er født i 1995, er fra Oslo, men studerer journalistikk i Bergen.

Bror 2 søker date

Hvis du liker denne bloggen, tror jeg du liker Bror 2. Vi er ganske like, for eksempel i vår totale forakt for det frie marked og jovial småprating med folk vi ikke kjenner. Samtidig er han mer opptatt av styrketrening enn meg, uten at han er veldig, veldig opptatt av det. Han er også mye kulere enn meg, og sier ofte sånn: «Det blogginnlegget var flaut» eller «Nå har du instagramma altfor mye».

Jeg sier ikke at han leser Natt&Dag, jeg sier bare at han ser ut som han gjør det.

Brushki er sur, men snill. Han er ikke så sur som det kan virke som på bilder og i sosiale medier, men han liker for eksempel ikke å stå opp tidlig eller gå på søndagstur med familien.

Her er et par ting til du bør vite om Brushki:

Han er en rolig type som ikke liker kapitalisme og kjøtt.

Bror 2 søker date

Brushki sier at han liker filmene The Good, the Bad and the Ugly, Ringenes herre og The Grand Budapest Hotel, men det betyr jo ingen ting. I sommer så vi John Wick 1&2, The WitchHunt for the Wilderpeople og Okja, og han koste seg da.

Det jeg liker best med ham, er at han er veldig god på memes. «Send memes!» kan jeg skrive til ham, og så sender han masse memes og internettvideoer og relatable greier tilbake.

Dessuten vet jeg at han er veldig flink til å si fra hvis guttastemningen blir for drøy, at han gjerne blir hjemmeværende far for barna dine, og at han som regel blir med på det du foreslår.

Her er han på Instagram. Han heter brushki på Snap også. Legg ham til og spør hva han kjøpte den gangen i 2001, da ingen i familien ville være med ham inn i CD-butikken og han brukte alle sparepengene sine der inne.

Her er en fem år gammel video av ham, hvis du trenger mer overbevisning:

Gjør det! Trenger en svigerperson!
Siri

 

Et helt halvt år og fjorten selfies

Vi har flyttet ut av verdens mest instagramvennlige leilighet. Det var hele tiden planen at vi bare skulle bo der et halvt år, så sånn sett er det ikke så trist. Men det er trist at vi har mistet tidenes selfiespeil, det er jo det.

Her er for eksempel en klassisk selfieduo, nemlig på vei ut på lørdagskvelden, og på vei ut på søndag formiddag.

Under til venstre ser du kanskje den mest typiske Harstad-outfiten, mens under til høyre er en klassisk «nå har jeg ligget på badegulvet så lenge at det ikke er trist lenger, men komisk»-selfie.

Jeg ba frisøren om å klippe meg kort, og endte opp med en slags Knausgård-variant. Jeg tør jo ikke si noe annet enn «tusen takk», ikke sant. Det spilte uansett ikke så stor rolle, for i begynnelsen av juni ble det plutselig 19 grader i Harstad, og vi var mer opptatt av å deige oss i sola enn diskutere hva «kort hår» egentlig betyr. (Jeg mener det betyr kort-kort. Om ikke noe man nødvendigvis gjør med barbermaskina, så iallfall ikke noe man kan ha i strikk.)

En lørdag drakk jeg tre forskjellige drikker: Fanta fra Burger King, Dr. Pepper og rødvin. Hadde det så bra at jeg stanget i bordkanten da jeg skulle hente garnnøstet som hadde trillet under hagemøblene, men det gikk greit, for jeg hadde lagt et glass i fryseren som prepp til mitt fjerde drikkevalg for ettermiddagen: en klassisk GT.

Bildet til høyre er nok den aller mest typiske sommeroutfiten i Harstad. Dessverre tvang Hallén meg til å kaste den buksa, for jeg fikk jeg en kjemperift i rumpa på den og stoffet var helt morkent. Så, ja.

Under til venstre ser du det jeg liker å tenke på som en hytteoutfit. Jeg føler hele tiden at jeg skal beise noe når jeg går sånn. Til høyre ser du meg som peptalker meg selv på morgenkvisten. Sånn høres det ut inni hodet mitt da: «Nå går vi på trening, så gjør vi de jobbegreiene og så kjøper vi en sekspakning med salt karamellkroneis og legger oss på badegulvet.» Ja, det foregår i flertall, vet ikke helt hvorfor.

Dessverre har jeg vært litt dårlig til å ta treningsselfies, men fikk iallfall én god serie. Bildet til høyre er tatt tidligere denne uka, og var den aller siste speilselfien i verdens mest instagramvennlige leilighet.

Mens vi venter på at den nye leiligheten blir klar for oss, har vi flyttet inn i huset til Doktor Mord og Lektor Solstråle. Det er heldigvis også ganske instagramvennlig.

Håper du legger merke til hvor positiv jeg er.

Siri

Bok: Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Denne boka er sponset av forlaget.


Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Tankens kraft: Jeg minner meg på at dette problemet er tåpelig generelt, like allkvinnelig som månedlige kramper og simulerte orgasmer – at intet menneskelig er oss fremmed.
Jeg oppretter en anonym profil på Kvinneguiden.

Da jeg for noe år siden ringte for å bestille en abort, ja, det er sånn man gjør det, lurte hun i den andre enden på om det var greit for meg å vente et par uker. Hun fortalte at akkurat i den perioden var det så mange folk som trengte tjenestene deres, at de prøvde å prioritere de som nærmet seg 12-ukersgrensa. Ja, selvfølgelig, sa jeg. Det er helt greit.

Og det var og er fortsatt helt greit for meg, men det ga meg jo noen uker der jeg rett og slett gikk rundt og var gravid uten å ville være det. Det er dette som er premisset for Lotta Elstads Jeg nekter å tenke.

(jeg til Kika: «alle menn mansplainer, forskjellen er hva de har å si»)

I en ikke så far-out twist, må KrF ha fått gjennom forslaget sitt om obligatorisk tenketid, for når Hedda går til fastlegen med sin uønska graviditet, får hun vite at hun må komme tilbake tre dager senere. Så lang er den obligatoriske tenketiden før man får gjort kort prosess. Ja, det er snakk om virkedager, så helga teller ikke.

Jeg nekter å tenke er en morsom bok, og foreløpig kanskje det eneste kulturuttrykket om selvvalgt abort som jeg har kjent meg litt igjen i. Det er noe ellevilt i desperasjon. Noe kaotisk og nesten overjordisk ved å føle seg forrådt av sin egen kropp, samtidig som dette er tidenes eldste og vanligste problem. Går det an å føle seg mer som et nek blant andre nek, liksom?

Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Jeg skulle tatt et realfag, tenker Hedda. Hun er 34 år, frilansskribent og nettopp dumpet av akademikerkjæresten sin. Eksen er en rimelig ufyselig type, og Elstad får godt fram hvor LOL intellektualisering føles når du sitter der med potensialet til en sprell levende baby i magen. Partiene der hun reiser en sint og stødig finger til akademisk relativisering, mellomblonde pjokker i legefrakk og ethvert snikforsøk på å fjerne kroppslig autonomi, er rett og slett deilige.

Det kan da umulig være mulig å få avslag. Det er sikkert bare rene formaliteter. For hva skulle de ha sagt? Vi ser deg dessverre nødt til å være en babyboks det neste halvåret? Ser deg nødt til å få rifter i underliv og strekkmerker på mage og årevis med våkenetter; vi har sett på ultralydbildene og det kan tenkes at den neste FN-generalsekretæren ligger der, eller en skiløper, en idrettsstjerne; gjør det for nasjonen!; gjør det for ditt eget beste; du er ikke blakk, du er ikke udugelig: Hva faen vet de om det?

I sin uløkke møter Hedda Milo, kjærestens rake motsetning. Milo er en omreisende løsarbeider, menneskeliggjøringen av et Europa som smuldrer opp fra den økonomiske innsiden. Han er både velsignelse og forbannelse, en intens følgesvenn i Heddas fysiske og mentale nedoverbakke. De kommer fra forskjellige steder, men veien til samme hverdag og utfordringer er kortere enn man skulle tro og ønske. Norge er ikke en sosialdemokratisk klippe som rager over resten av Europa, og kvinnekroppen er alltid på forhandlingsbordet.

Jeg nekter å tenke har blitt kalt en viktig bok. Med tanke på det konstante presset på abortrettighetene våre, kan det godt hende. Aller mest er det likevel en underholdende og usentimental roman om å være gravid uten å ville være det. Anbefales.

Siri

 

Guide: «Jeg vil også begynne å løpe!»

Løping ved Svolvær

I det siste har jeg fått noen spørsmål om hvordan man som helt nybegynner kan bli en sånn som løper, så her kommer et ærlig og langtekkelig svar.

En disclaimer: jeg er verken PT eller spesielt god til å løpe. Akkurat når det kommer til dette temaet her, så tror jeg likevel det er vel så mye verdt å være en sånn som har måttet starte omtrent på scratch med løpinga flere ganger.

Dette innlegget er til deg som har lyst til å begynne å løpe. Ja, også til deg som ikke klarer å løpe mer enn over stuegulvet akkurat nå. Kanskje aller mest til deg.

Ok, fest setebeltet, detta blir langt.

Et lite sammendrag først, for under kommer det masse unødvendig tekst

Jeg tror det er så vanskelig å begynne å løpe fordi det:

  1. er vondt
  2. er overveldende

I stor grad handler det altså om å gjøre løpinga så lite overveldende og vond som mulig. Jepp. Det gjør man ved å venne seg til det, og man venner seg til det ved å slakke på krava og ta museskritt fra nivå null.

Løping for nybegynnere

helt konkret, hvordan begynner jeg å løpe?

Du trenger faktisk ikke noe utstyr for å løpe. Jeg vil likevel anbefale et par løpesko. Har du pupper, vil jeg også på det sterkeste anbefale en sports-bh. Jeg har så vidt pupper og går helst uten bh til vanlig, men er helt avhengig av sports-bh til løpinga. Skal du løpe ute og det ikke skal skje midt på en sommerdag, trenger du også en refleksvest. Seriøst.

Ok, nå stoler jeg på at du klarer å ta det jeg sier med en klype salt, og at du bearbeider tipsene og triksene så de passer for deg og livet og formen din. Det viktigste her, er at litt er uendelig mye bedre enn ingenting. Litt kan være bittebittebittebittelite.

Fordelen med å være nybegynner, er at det er ikke så veldig mye som skal til før du blir bedre til å løpe. Den dårlige nyheten er at løping er overveldende og vondt, og det er spesielt overveldende og vondt i begynnelsen, når du egentlig trenger at alt går på skinner.

Mitt mest håndfaste forslag er at du tar to løpeturer i uka, i fire-fem uker.

Med løpetur mener jeg noe du kan gjennomføre med stil. En løpetur ser sånn ut: oppvarming + løping + nedvarming. Oppvarming og nedvarming kan gjerne være gåing (jada, jeg veit at det heter «gange»).

Si at du går i 5-10 minutter som oppvarming. Så løper du så lenge du kan uten å bli dødssliten. Du skal bli sliten, men ikke dødssliten. Dette er en forskjell du kommer til å lære deg etter hvert, men vit at det er helt greit å safe på den behagelige siden av sliten, ok? Så stopper du, får igjen pusten, hvis du trenger det, og så går du noen minutter som avslutning.

Fuck friskusene, alt er løping

Åja, så du kan ikke løpe mer enn halvannet minutt sammenhengende? Det er greit! Seriøst! Det er helt greit. Det er fortsatt en løpetur.

Kanskje du ikke kan løpe i det hele tatt nå? Det er også greit, for det er egentlig ikke noen forskjell på gåing og løping. Da går du isteden, da. Rolig som oppvarming og kjapt som den aggro treningsbiten av økta. Det er også helt innafor å løpe dine tretti sekunder på treningsturen på mandag, og så treningsturen på torsdag. Jepp.

Synes du det høres lite ut å varme opp, løpe to minutter og gå hjem, så kan du selvfølgelig få lov å utvide økta. Da kan du ta en stå- eller gåpause etter den første løpedelen, enten den er ett minutt eller to kilometer lang, og så løpe litt til. Eller gå litt fort. Det er bra om økta varer i 20-30 minutter til sammen, men mindre enn det er også helt fint! 30 minutter er maks ti sanger på den flaue spillelista di.

Det viktige er at du kommer deg hjem uten å ville gi opp både løping og livet for godt. Ja, det skal være slitsomt. Nei, du skal ikke spy, besvime eller være helt hundre prosent nødt til å legge deg ned i veikanten. Du kan få lov å legge deg ned for å understreke at du har trent og er sliten, men du skal klare å holde deg på beina.

Begynne å løpe (På Fløya/Svolvær)

Noen praktiske tips

Varm opp. For guds skyld. 10 minutter er mer enn nok, men gjør det. Da blir det mye hyggeligere.

Pass på at du får nok hvile mellom hver løpetur. Skal du løpe to ganger i uka, bør det være med minst to dagers mellomrom. Hvis du løper på mandag, er det altså lurt å vente til torsdag med neste tur.

Det er ikke farlig å være støl, men løping er en belastende og monoton aktivitetsform. Spesielt leggene kan bli skikkelig stive og fæle når man begynner å løpe. Kanskje litt massasje fra en venn eller en pinne hjelper. Tøy gjerne ut, men ikke overdriv noen av delene. Leggene må rett og slett bli sterkere.

Asfalt er veldig hardt. Har du mulighet, er det fint å begynne løpekarrieren din på sti (som ikke er så kronglete) eller grus. Tredemølla er også mykere enn asfalten.

Ikke tenk på om det du gjør er optimal trening. Blir du ganske sliten, er det mer enn bra nok.

Nei, du trenger ikke melde deg på noe løp eller logge treninga di med en app eller en pulsklokke. Med mindre du synes det høres gøy ut.

I begynnelsen er det være befriende å konsentrere seg mer om lengden enn om tempoet. Farta kan du eksperimentere med når du kan løpe 20 minutter sammenhengende. Med mindre du synes det er gøy, da! Da er det selvfølgelig lov. Alt er lov.

Motbakker er fælt, men det er også både skånsomt for beina og skikkelig bra for formen. Det er ikke verre enn å finne deg en bakke, løpe eller gå fort opp, gå ned igjen og gjøre det på nytt. Til du er sånn passe sliten. Kanskje du klarer én gang, kanskje du klarer 20. Bra jobba. Bakken kan være så bratt eller slak og så lang eller kort du vil.

Ta korte skritt og bruk armene aktivt. Det føles dumt og masete, men er lettere i lengden.

Hver løpetur kommer ikke til å gå raskere eller bedre enn den forrige. Noen ganger kommer du til å være uforståelig dårlig. Sånn er løping. Det er greit å gå isteden.

Jogging og løping er akkurat den samme aktiviteten. Er det forskjell på dem, så handler det utelukkende om innsats og fart.

Skaff deg en treningskompis, hvis du har mulighet til det. Det viktigste med en sånn kompis, er ikke at dere er like gode til å løpe, men at dere avtaler tid og sted for når dere skal trene, og så overholder den avtalen. Dere trenger ikke løpe sammen, en gang. Jeg lover også at folk som er glade i å løpe, gjerne blir med deg på en løpetur eller fem i ditt tempo. Bare pass på at dere begge er underforstått med at det ikke skal dødses og spys på denne løpeturen.

Lag deg tidenes verste spilleste. Med tidenes verste, mener jeg selvfølgelig tidenes flaueste.

Noen mer utfyllende tips

Tips 1: Godta at løping er kjipt

Ja, det er vondt. Løping er dritslitsomt. I tillegg har de fleste av oss noen ordentlig kjipe løpeminner fra gymmen, eller fra den gangen Trude fant på at avdelingen skulle stille lag i Holmenkollstafetten. Løping er rett og slett skikkelig vondt. Det er aldri kult å stå opp halv seks i november for å rekke å løpe 45 minutter før arbeidsdagen, det er aldri deilig å hive etter pusten eller sjangle av utmattelse.

Om jeg skal grave dypt, så er det ikke på tross av de kjipe delene av løping jeg er glad i det, men nettopp på grunn av dem. At løpinga kan være, og ofte er, så fæl, gjør at mestringsfølelsen er mye større enn den ellers ville vært. Det utfordrer så mye annet enn bare min evne til å bli andpusten. Jeg må jobbe med selvdisiplinen, med gjennomføringsevnen, med hva jeg ser på som belønning og hva jeg ser på som straff, og med hva jeg ser på som suksess og feiling.

Det er det kjipe med løpinga som gjør det både lærerikt og deilig å få til. Før du kan gjøre et fornuftig og ordentlig forsøk på å begynne å løpe, så må du godta at det blir ubehagelig. For meg er det verdt det, men jeg kan ikke snakke for deg. Uansett hvor mye du lirker og tilrettelegger, så er det en del av løpinga som alltid kommer til å være vond. Sånn er det bare. Forhold deg til det eller glem det.

Tips 2: Det eneste som gjelder er å gjøre løpinga til en vane

Dessverre blir det ikke lettere, du blir bare vant til det. Stygt, men sant.

Den gode nyheten er at vi kan venne oss til nesten hva som helst. Løping er softcore sammenlignet med alt det maset folk venner seg til. De venner seg til å gå på jobb hver eneste ukedag, de venner seg til å leve med en partner som irriterer dem grenseløst, de venner seg til å lese dritt om seg selv på internett, altså, folk er helt vilt tilpasningsdyktige. Jeg vedder masse på at du allerede har vent deg til ting som egentlig er verre enn å bli andpusten. Jeg har for eksempel vent meg til å bo i Harstad. Du kommer helt sikkert på en del ting du har vent deg til, som du mislikte eller syntes var vanskelig eller fælt i begynnelsen. Sånn er det med løping også.

Den store utfordringen er å gjøre løpinga til en vane. For å gjøre det til en vane, må du dessverre gjøre det regelmessig over en overraskende lang periode. To ganger i uka, hvis du får det til.

Tips 3: Tenk at løping handler mer om hverdagen enn om de store, hårete målene

For å gjøre noe til en vane, må du gjøre det regelmessig over tid. Haha, jeeepp. Det finnes sikkert masse teori om vanedannelse der ute, men for meg har det, når det kommer til løpinga, alltid vært mye viktigere å konsentrere meg om det hverdagslige enn de store, gylne målene. Ja, det mener jeg når jeg snakker om sub 40 og halvmaraton på halvannen time også, men det gjelder spesielt i de periodene der jeg har begynt å løpe etter å ha vært skada eller hatt et annet mer eller mindre frivillig løpeopphold.

Jada, det er sikkert bra med et mål man kan skrive opp og henge på veggen, men det er ikke den papirlappen som for all del ikke må sette seg ned i sofaen etter å ha hentet i barnehagen, for da kommer den seg aldri i livet ut på joggeturen som må skje mens partneren dens lager middag og babyen ser på det derre psykedeliske hageprogrammet babyer digger.

Jeg tror de færreste er som Forrest Gump, det finnes som regel en grunn til at de vil begynne å løpe. Noen ganger er den grunnen lett å omsette i et eller annet slags målbart mål. ”Jeg vil klare å løpe rundt hele vannet”, ”jeg vil gå ned fem kilo i vekt”, ”jeg vil sjokkere Gunnar med å løpe fra ham i Skrotvikkarusellen til våren”. Det er bare det at når du kommer inn fra din tredje løpetur noen sinne, er helt utmattet, har gnagsår på tærne og vondt i leggene, og dessuten har du egentlig ikke blitt noe raskere siden den første turen og du må fortsatt gå i alle motbakkene, så blir sånne mål fort overveldende.

Jeg sier ikke at du skal la være å ha noen mål i bakhodet, jeg sier bare at de kan få være i bakhodet foreløpig. De kan være der til du trenger dem. Enn så lenge foreslår jeg at du holder deg til små, hverdagslige mål. For eksempel: ”Jeg skal ta på meg treningstøy og komme meg ut i dag”. Trenger du noe litt større, anbefaler jeg dette: «Jeg skal løpe to ganger i uka i fem uker, og så skal jeg ta en revurdering på hele prosjektet. Ikke før.»

For å si det på en annen måte: Løping handler mer om prosessen med å komme seg inn i flytsona, enn om å være i flytsona. Jo mer du løper, jo lettere blir det å komme seg inn i flytsona, men i begynnelsen er det vanskelig. Det eneste du kan gjøre for å gjøre det lettere, er å fortsette. Det blir litt som når du skriver en skoleoppgave eller noe sånt. Man bruker mye mer tid på å gnure ut setning for setning, stryke ut og omformulere, og på å lete etter sitater som viser seg å ikke helt passe inn, enn man bruker på å spy ut tekst i hundre kilometer i timen og føle at dette her, det sitter! Men uten den første delen er det ingen som får til den andre delen, og jo mer dreven du blir, jo lettere blir det å spy ut masse akademisk fjas. Skjønner du hva jeg mener?

Tips 4: Du trenger ikke bli dødssliten hver gang du løper

Så viktig at jeg sier det igjen! På alvor denne gangen!

Du trenger faktisk ikke bli dødssliten noen gang for å bli bedre til å løpe. Hører du hva jeg sier? Denne tanken om at det bare er hundre prosent innsats som gjelder, er bare tull. I beste fall har du det fælt hver eneste gang du er ute på løpetur, i verste fall blir du skada eller gir opp.

Tenk, da. Jeg er ganske sprek. Jeg er iallfall ikke nybegynner når det kommer til løping. Og jeg går all in kanskje seks ganger i året, liksom. Det er ingenting sammenlignet med alle de løpeturene der jeg enten holder på i et helt behagelig tempo, eller bare presser litt. Hvis du vil diskutere treningsteori, så er det mange steder på internett som er bedre egnet til det enn akkurat denne bloggen, men stol på meg når jeg sier at det rett og slett er feil at du må ligge og spy i grøfta for å ha treningsutbytte av en løpetur. Helt ærlig: fuck de folka som har gjort dette til en opplest og vedtatt sannhet.

En annen ting er selvfølgelig at du nok, på et eller annet tidspunkt, må justere smerteterskelen din litt. Selv når du ikke presser maks, er løping ofte vondt. Den gode nyheten er at det kommer til å skje helt av seg selv, etter hvert som du får flere og flere løpeturer i erfaringsbanken din. For det første kommer du, enten du prøver eller ikke, til å bli bedre på å justere innsatsen og porsjonere ut kreftene dine. Du kommer altså til å bli så løpesmart at du sjelden går på den smellen halvveis.

For det andre gir bedre form deg et større løperegister å spille på. Når du er helt nybegynner, har du kanskje bare to gir. Det er gåing og løping. Etter hvert som du blir bedre, kommer du kanskje til å få gåing, jogging og løping å veksle mellom, og så en stund etter det, kan du til og med velge om du skal løpe fort og hardt eller roligere og mer behagelig. Skjønner du hva jeg mener?

For det tredje kommer du til å bli vant til å ha det vondt. Å bli skikkelig sliten, andpusten og full av melkesyre er vondt uansett hvilken form du er. Du er bare raskere når du er i god form. Samtidig blir det på et vis mye mindre stressende og vanskelig å forholde seg til smerten etter hvert. Jeg lover. Du kommer ikke til å grue deg på samme måte, du kommer til å stå i det mye bedre mens du holder på, du kommer til å tenke pyttsann når det over.

Løping ved Svolvær

Ok, litt mer alvorsprat:

Fordi det er så ubehagelig å være streng, synes jeg du skal prøve å slippe unna med så lite strenghet som mulig. Jeg vil at du skal legge lista så lavt at du må subbe med beina for å rive.

På samme måte som at det er forskjell på sliten og dødssliten, er det forskjell på streng og dødsstreng. Det er mye bedre at du bruker fire uker på å gå eller løpe turer som er innenfor komfortsona di, så du får laget deg en løpevane, enn at du ødelegger for deg selv ved å løpe til du blør fra øynene, og så aldri gjør det igjen. Løpinga, altså. Det med å blø fra øynene synes jeg vi skal unngå. Når folk begynner å blø fra øynene på film, da veit vi jo at det er slutt. Det er ikke løpinga verdt.

Ja, det krever disiplin å gjøre noe som er ganske dritt to ganger i uka, men det krever ikke på langt nær så mye disiplin som å gjøre noe du hater med hele din sjel to ganger i uka. Skjønner du hva jeg mener?

Ærligheeeet

Noe som kan være vanskelig med å legge lista så lavt, er at du må være ærlig med deg selv om hvor du er med løpinga di akkurat nå. Det er bare du som skal bli bedre til å løpe, og den både mest behagelige og mest effektive måten å gjøre det på, er å være ærlig med deg selv om ditt eget nivå. Jada, det er ubehagelig å ta innover seg at du ikke er i så god form som du skulle ønske at du var, men når du gjør det, gir du deg selv en annen type ro og plass til å drive med det du egentlig vil: løpe. Ikke ønsketenking.

Igjen: må du sette mølla på 4 km/t for å kunne holde følge med den i to minutter? Javel. Da er det 4 km/t som gjelder nå, da. Ikke 4,5 eller 7 eller 11. 4. 4!

Vekt

Vi snakker ikke så mye om vekt på denne bloggen, og sånn skal det fortsette å være. Akkurat i dette tilfellet må jeg bare få si et par ting, fordi folk ofte knytter det å begynne å løpe med slanking.

Det første jeg vil si, er at ja, har du like motorer på to ulike farkoster, så går det som regel fortere med den letteste av dem. Det betyr ikke at du bør eller må gå ned i vekt for å begynne å løpe. Tvert imot synes jeg du skal legge slankeplanene dine i dvale mens du lager deg en løpevane. Du trenger ikke to så kjipe ting i livet ditt samtidig. Slanking + oppstart med løping høres rett og slett i overkant tøft ut, spør du meg. La kroppen og hodet slite med én ting av gangen, liksom. Dessuten tror jeg at om slanking er din eneste motivasjon for å begynne å løpe, så skal det holde hardt i lengden.

Nå kunne jeg selvfølgelig sagt at jeg ikke synes du trenger å slanke deg og alt det der, men helt ærlig: det har jeg ingenting med. Jeg vil like fullt bombastisk påstå at det er en dårlig idé å være i begynnelsen av løpelivet ditt og slanke deg samtidig.

Akkurat hva du synes om og hvordan du forholder deg til kroppen din, har jeg altså ingenting med. Seriøst. For meg har løping vært en fin måte å forholde meg til kroppen min på en annen måte enn det sAmfUnNeT oppfordrer til. Det har handlet mye mer om å få til ting og å føle på det, enn om å se ut på en bestemt måte eller ikke se ut på en annen måte. Kanskje løping kan være sånn for deg også.

Til slutt

Løping er ikke en nødvendig del av livet. Jeg elsker løping, men det er ikke nødvendig å være en løper for å leve et godt og lykkelig liv. Dette mener jeg helt hundre prosent. Er ikke løping noe for deg, så er det helt greit. Det er også helt greit om du synes at det å skulle begynne å løpe virker for drøyt eller masete til å være verdt det.

Men om du har lyst til å prøve, så håper jeg du gir det en ordentlig sjanse. At du hører på folk med et avbalansert forhold til løpinga si, og at du etter hvert klarer å finne ut av hva som er gode råd for deg. Løping er kjipt, så det handler om å gjøre det håndterbart, og det klarer du.

Jeg har ikke løst så mange livsproblemer på løpetur, men det er definitivt den delen av livet som gir meg mest ro og kanskje også mest gøy.

Siri

 

Bok: Fri vilje. Og litt Arv og miljø, selvfølgelig.

Fri vilje av Helga Hjorth

Kort versjon: Fri vilje er mest for de skikkelig nysgjerrige, tenker jeg. Det er ikke en spesielt god bok.
Kort versjon 2: Mye smartere ting har blitt skrevet om dette, prøv for eksempel Gerd Elin Stava Sandve, Kathleen Rani Hagen eller Bernhard Ellefsen.

Ok.

Jeg har lest Fri vilje av Helga Hjorth. Den prøver ikke å late som den er noe annet enn et svar på Arv og miljø, og står dermed dårlig på egne bein. Sånt er selvfølgelig litt vanskelig å si etter at man har lest Arv og miljø, men jeg tror det er riktig. Fri vilje framstår iallfall som en ren forsvarstale. Den er klokkeklar og vanntett. Problemet er at forsvarstaler egner seg bedre i rettssaler enn i romanform.

⇒Her er det jeg skrev om Arv og miljø.

Etter at Aftenposten begynte å faktasjekke en roman, ja, det er så absurd som det høres ut, synes jeg Helga Hjorth er i sin fulle rett til å skrive en slags motsvarsbok. Eller «hevnroman», som VG kaller det. Altså, hun har selvfølgelig alltid rett til å skrive bok, men jeg skjønner behovet hennes på en annen måte etter det året familien Hjorth må ha hatt. Kanskje jeg er naiv, men hvor sanne de faktiske hendelsene i en roman er, har aldri vært et leserkriterium for meg. Jeg visste ingenting om Hjorth-familien før Aftenposten begynte med gravinga si, men det gjorde kanskje andre? Hva veit jeg. Uansett har jeg ingen problemer med at Helga Hjorth ville svare. Det må Vigdis Hjorth også ha regnet med, sånn som tingene utviklet seg.

Uavhengig av om Vigdis Hjorth skriver bøker etter din smak eller ikke, så er det ingen tvil om at hun er en av Norges dyktigste forfattere. På den måten vil en debutroman som Fri vilje, som ikke bare lener seg på, men i stor grad er helt avhengig av en av hennes bøker, litterært sett komme til kort. Helga Hjorth skriver fint og med driv, men det kan nesten virke som hun har skrevet en liste over situasjoner og hendelser hun vil tilbakevise. Sånt blir monotont i lengden, både på grunn av alle irrelevante detaljer og på grunn av en uvilje til å granske egne motiver.

Der Arv og miljø i stor grad handler om konseptet sannhet og konflikt, der den problematiserer hva vi tror på og hvorfor vi tror på det, der den stiller seg undrende til hvordan vi oppfatter virkeligheten, er Fri vilje skråsikker og bastant. Det er en stor og ikke minst usjarmerende mangel, synes jeg. Kjernekonflikten i begge romanene er jo tross alt at familien ikke tror på Bergljot/Veras overgrepsanklager mot faren. Sånn sett er også Arv og miljø en mye viktigere bok enn Fri vilje.

Det gjør også at jeg synes familien kommer bedre ut av Arv og miljø enn av Fri vilje. Dette er en ganske usikker og shaky dom fra min side, altså. Men jeg synes det at Bergljot i Arv og miljø virkelig prøver å forstå, virkelig tviler og spør og graver, gir rom for familiens lidelse på en annen måte enn den skråsikre ruta Nina i Fri vilje velger. Sånn sett kan man si at Fri vilje er mislykket som forsvarsskrift. Arv og miljø er så rå og skarp, på en måte som må har vært både sår og befriende for overgrepsofre å lese. Helga Hjorths bok handler i stor grad om å diskreditere det, ikke å nyansere familiens ståsted, og det synes jeg går aller mest utover Fri vilje.

Det betyr ikke at boka var dømt fra unnfangelsen. Hvordan det er å ufrivillig bli gjort til romanfigur, er et både interessant og relevant perspektiv. Dessverre synes jeg selv de partiene som handler om å bli brukt som levende modell gjennom et langt forfatterskap, bærer preg av at Nina, jeg-personen, er mer opptatt av å framstille storesøsteren som en utagerende, kreativ sjel uten anstendighet, enn å undersøke situasjonen.

Når det er sagt, så har boka sine gode øyeblikk, og Helga Hjorth har definitivt en tydelig stemme. Kanskje det kunne blitt brukt på en bedre måte.

Alle romaner er litterære konstruksjoner, men de kan målbære noe som er sant.

– Vigdis Hjorth

Nå kunne vi sikkert snakket om den såkalte virkelighetslitteraturen, men jeg skjønner helt ærlig ikke hva som skiller virkelighetslitteratur fra annen litteratur, så, ja.

Siri

Kjernefamilien

– Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten.
– Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar.

(Fra «Nei og atter nei» av Nina Lykke)

Nei og atter nei av Nina Lykke

Hvis jeg sier «Damn, bitch, you live like this?», skjønner du hvilken meme jeg mener da? Det er den der Max, sønnen til Langbein, har blitt med en dame, en bitch, hjem, også viser det seg å være veldig rotete der. Så da sier han: «Damn, bitch, you live like this?»

Sånn tenker jeg når jeg er hjemme hos kjernefamilier, når det handler om tidsklemma på Dagsrevyen, eller når venner forteller om hverdagslivene sine med partner og barn. I hodet mitt sier Max dette på en halvbekymret måte. Litt sånn: …går det bra med deg? Trenger du hjelp? Det er altså ikke snakk om en streng, fordømmende måte å tenke det på. Det handler mer om at jeg ikke skjønner helt hva som foregår. Damn, bitch, you live like this? Med folk som er avhengige av deg til alle døgnets tider og minimal plass til deg selv og din egen personlighet? Hvordan får du det til? Hvorfor får du det til?

Nå spiller det ingen rolle for meg hvordan folk organiserer forholdene og formeringen sin, virkelig ikke. Dette handler ikke om at jeg hater kjernefamilien eller synes folk som lever i kjernefamilier er lettlurte. Jeg bare skjønner ikke helt hvilke regler som gjelder, jeg skjønner ikke helt konseptet. Og jeg skulle gjerne skjønt konseptet. For det er jo som Ariel Levy skriver i The Rules Do Not Apply:

Daring to think that the rules do not apply is the mark of a visionary. It’s also a symptom of narcissism.

Jeg er en helt gjennomsnittlig dame, man skulle tro at en helt gjennomsnittlig samfunnsinstitusjon burde appellere til meg. Jada, her er det mange forbehold å ta, for eksempel at kjernefamilien er i utvikling, at det er mange folk som ikke lever i kjernefamilier og bla blab la bla lalala. I sommer har jeg uansett vendt meg til litteraturen for svar. Hahaha, «vendt meg til litteraturen». Sorry, ass.

Jeg har lest bøker som på forskjellige vis handler om kjernefamilien. Om å ikke ville ha den, og så plutselig ville ha den, om å ikke få det til, om tiden etterpå, om hva som skjer med en kjernefamilie etter 20 år. Litt forskjellig, med andre ord. Går det an å få til et utvalg som virkelig representerer alle kriker og kroker ved kjernefamilien? Nei, det tror jeg ikke. Klarte jeg likevel å utelukkende velge ut bøker som er forferdelig dårlige reklamer for kjernefamilien? Definitivt.

Misforstå meg rett, alle bøkene jeg snakker om her er gode bøker. Jeg anbefaler dem på det varmeste. Men jeg har helt tydelig valgt bøker som fortserker tvilen min, bøker som ikke har beroliget meg på noe vis. Kanskje jeg gjorde det helt ubevisst, kanskje jeg valgte bøker jeg på et eller annet plan visste at ikke kom til å si: «Kjernefamilie er kjempebra og -digg».

Det er slitsomt å lese ting som utfordrer grunnverdiene våre, veit du.

Nei og atter nei av Nina lykke

Jeg begynte med Nei og atter nei av Nina Lykke. En såkalt vittig satire over middelklasselivene til Ingrid og Jan, som har vært gift i 25 år. Romanen veksler mellom tre synspunkter. Ingrid kveles sakte men sikkert av livet sitt, av voksne sønner som legger igjen bremsespor i undertøy hun fortsatt vasker. Hanne er i begynnelsen av 30-årene og merker deadlinen for kjernefamilie nærme seg. Jan blir forfremmet og får en slags ny giv.

Nei og atter nei er morsom og på kornet, dessuten er den lett ubehagelig fordi den ser rett gjennom den norske middelklassen. Her kan man ikke gjemme seg bak fast stilling og jentetur til Barcelona. Samtidig er det ikke parodisk. Selv den middelaldrende mannen som er utro med en yngre dame, får komme fra det med menneskeligheten sin i behold.

Som leser var det befriende å slippe den monotone hverdagsligheten som preger mye av norsk samtidslitteratur. Er det lov å si? Det var deilig å slippe handlingslammede og nostalgiske figurer, å bli servert det ene stikket etter det andre, uten at jeg var bekymret for at en av hovedpersonene skulle bli i fosterstilling resten av boka.

Dessuten var det som å se monsteret i en skrekkfilm. Det er som vi veit alltid mye skumlere før man får se det arrete gjenferdfjeset på nært hold. Neste gang jeg kjenner på en sånn generell frykt for forpliktelse og befruktning og sånt, vet jeg nøyaktig hva det er jeg er redd for. Det er å våkne opp som Ingrid om 25 år. Name your fear, ikke sant.

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Fra en rusten kjernefamilie i oppløsning, til etterdønningene av selve oppløsningen. I Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen skiller Karen seg fra mannen sin. Sammen har de en liten datter. Som den moderne kvinnen hun er, skriver Karen selvfølgelig under på delt omsorg. Men hva er du egentlig, den uka ungen er hos faren sin? Er det i det hele tatt lov å tenke at ungen er mer din enn hans? At du har laget den mer enn han har laget den, at den hører til deg? Det er ikke mye moderne ved det.

Vær snill med dyrene er en liten og tøff bok. Den er oppdelt i korte scener, minner og tankesekvenser fra ulike deler av skilsmissen og tiden etter. Den er vond, ikke bare fordi Karen må kjempe så hardt med seg selv, men fordi man jo umulig kan vite hvilken påvirkning situasjonen har på datteren.

Selv om Vær snill med dyrene var en sår bok, var det også den minst skremmende av kjernefamiliebøkene jeg leste i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi Karen tok et valg og sto for det, kanskje fordi til og med kjernefamilien er noe man kan trekke seg fra. Med konsekvenser, jada, men til syvende og sist finnes det fluktmuligheter. Bare litt synd om det går så hardt utover barna man i affekt har laget. «Sjekk her, dette er grunnen til at du ikke drar staten inn i dine private anliggender», tenkte jeg, da jeg leste om meklingskontorer og barnefordelingspapirer og familieterapeuter.

The Rules Do Not Apply av Ariel Levy

Da jeg begynte på The Rules Do Not Apply av Ariel Levy, var jeg ikke akkurat overbevist om at et kjernefamilieprosjekt er en god idé for mitt vedkommende. Dette er ikke skjønnlitteratur, men en selvbiografisk fortelling om det hun selv kaller «å ville ha for mye». Det er også, uten tvil, den mest hjerteskjærende boka jeg har lest på en stund. Allerede på de første sidene etableres det at Levy nettopp har mistet barnet sitt. Sånn ordentlig mistet, altså. Barnet er dødt.

Når jeg sier at jeg er veldig usikker på om jeg skal ha noen barn, så betyr ikke det at jeg hater barn, at jeg ikke synes noen skal få barn, at jeg tror at du faker kjærligheten for barnet ditt, eller at jeg ikke har noen forståelse for at du har skikkelig, skikkelig lyst på dem. Jeg er jo et menneske, ikke sant.

Det er egentlig bare to spørsmål jeg har lyst til å stille folk med barn, og det er to spørsmål jeg aldri, aldri, aldri stiller. Det første er: Har du tenkt på miljøet? Hva da? Og det andre er: Hva skal du gjøre når barnet dør? Det er spørsmål jeg har lyst til å stille av nysgjerrighet, for å trøste meg selv og kanskje selv klare å vurdere barn på ekte. Ikke for å stille noen til veggs eller lage dårlig stemning. Så derfor spør jeg aldri, det er jo dritslemt. «Takk for paien, har du tenkt på at barnet ditt kan dø når som helst?» Herregud, selvfølgelig har folk tenkt på det.

Men barnet til Ariel Levy dør, og det er jo som om himmelen skulle falle ned. Men før det, før himmelen faller ned, er The Rules Do Not Apply en smart historie om en dame som vil ha alt. Selv om fortellingen handler om å jobbe for å få et barn og så miste det, så handler den også om at Ariel Levy er et helt menneske i seg selv. Med eller uten barn, med eller uten kjernefamilien sin. Og på den måten var det kanskje den mest oppmuntrende boka jeg leste om kjernefamilien som konsept i sommer.

Siri

Bok: The Power av Naomi Alderman

The Power - Naomi Alderman


Innholdsadvarsel: Denne boka inneholder all mulig dritt. Vold, voldtekt, krig, tortur, mm.


Folkens, jeg har lest en sci-fi-klassiker. Ok da, den er kanskje ikke en klassiker ennå, men det blir den. Lover. Jeg elsket den på det groveste.

Her er greia: Et av forsvarsprosjektene under andre verdenskrig får uante følger når jentebabyer 50 år senere begynner å fødes med et organ som gjør det mulig for dem å sende eletriske støt. Vi snakker sånne skikkelige Pikachu-støt. Menn har ikke lenger et fysisk overtak på kvinner, og The Power handler om hva som skjer når en av vår verdens mest grunnleggende maktstrukturer blir snudd på hodet.

Nothing special has happened today; no one can say she was more provoked than usual. It is only that every day one grows a little, every day something is different, so that in the heaping up of days suddenly a thing that was impossible has become possible. This is how a girl becomes a grown woman. Step by step until it is done.

Jeg ble skikkelig gira, selvfølgelig. Kunne nesten føle det sitre elektrisk under huden, ble forført av noen av de tidlige sjokkscenene i boka. Tenk å ha den makten, liksom. Tenk å være i et rom fullt av menn og vite at du kunne tatt dem ut? Tenk å være på joggetur alene i parken, og slippe å snu deg for å se om han fyren du nettopp passerte løper etter deg? Tenk på friheten, liksom. Friheten! Sånn føltes min rimelig selvopptatte oppjazzethet i begynnelsen av The Power.

Det i seg selv hadde vært en deilig leseropplevelse, en jeg fint kunne anbefalt når vi diskuterer sci-fi i en krok på et kjøkken en vinternatt. Men det som gjør The Power til en skikkelig klassiker, en solid roman og en bok jeg håper mange leser, er at den utvikler seg fra en ren maktfantasi til å si noe om makt generelt. Om hva den gjør med de som får den og de som mister den. The Power klarer å bruke den lille powertrippen man (kanskje spesielt som kvinne, da, jeg skal ikke benekte det) går på i den første delen av boka, til å understreke poenget og plottet.

«It’s starting already. Have you seen the numbers on domestic violence against men? On murders of men by women?»
He has seen those numbers. He carries them with him like a lozenge og ice lodged in his throat.

Såkalt genderswapping er et vanlig, feministisk virkemiddel for å understreke ubalanse eller ren og skjær teithet i hvordan et kjønn (ofte kvinner) blir framstilt i popkultur. The Power er veldig mye mer enn en feministisk pekefinger. Den er noe så sjeldent som spekulativ fiksjon der både premiss og gjennomføring sitter som støpt. For fysisk makt er ikke isolerbar, den siver utover og plutselig skulle det bare mangle at en som nyter godt av maktstrukturen setter navnet sitt på arbeidet ditt. Kjønn er ikke en pepperkakemann- og en pepperkakedameform som man presser ned i deigen til det ikke er plass til flere og man spiser opp restene.

The Power av Naomi Alderman

Sånn kort fortalt så digger jeg denne boka så grovt fordi den balanserer spenning og smarthet helt perfekt. Den undervurderer aldri leseren, men tar underholdningsbehovet på alvor. Det er en fuckings drøm for meg. Sci-fi er god når den sier noe om hvordan det er å være menneske. The Power er god, ikke bare fordi den er underholdende, spennende, smart, men fordi den sier noe om vår verden. Den vi ikke har funnet på.

Astrid Lindgren sa: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Det tror jeg Naomi Alderman er enig i. Les den.

Siri