Siste dag på jobb

I vår og sommer har jeg jobbet i Dagens Næringsliv. I DN Aktiv, selvfølgelig, noe annet skulle tatt seg ut. Her er en jobbkavalkade fra Instapinsta:

jobb11. Ganske (veldig) fornøyd med og stolt av ny jobb. 2. Spiste Lollipop Spinn på taket med Barcode og Ekeberg i det fjerne. 3. Starstruck på løpeintervju med Tone Ilstad Hjalmarsen. 4. på svømmekurs med Fullfart Lingsom. Fikk lyst til å lære meg å svømme fort. 5. Skrev skoleoppgave samtidig som jeg jobba, det betydde mange alenelunsjer med prints av Social-Demokraten anno 1914. 6. Traff Lett på Labben for en treningstur i Grefsenkollen. Hyggelig.

jobb21. Brainstorma som bare det. 2. Lærte noe om triatlon av Kristian Blummenfelt. 3. Telefonintervjua en fyr og gjorde disse notatene. 4. Prøvde å ståpadle. 5. Han her skulle svømme 10 mil (han svømte til slutt 11). 6. Tok en ureglementert pause iblant.

Men nå er det slutt. Selv om jeg har trivdes med spreke folk på alle kanter, er det ingen jobb som er bedre enn å ha ferie. Jeg stikker nordover.

Torsk og gomme,
Siri.

Pysevennlig tur i Utladalen

Jeg liker ikke å gå på tur. Eller, jeg liker ikke å gå strabasiøse, ubehagelige turer. Derfor går jeg ikke så ofte på tur med Hallén. Han liker nemlig å gå veldig fort og å slenge seg fra den ene spissen fjelltoppen til den andre. Jeg begynner å gråte hvis jeg må gå en trapp uten rekkverk. Så det er ikke så ofte vi går på tur sammen, men i helga gjorde vi det.

Jeg: Vil du gå litt i forveien? Jeg liker ikke at jeg begrenser deg sånn.
Han: Alle begrenser meg.

Vi fulgte de grønne prikkene på dette kartet:

utladalen

Vi brukte omtrent fem timer på omtrent 17 kilometer.

Fra Hjelle til Vetti Gard var det fin grusvei, og det stykket gikk unna på 40 minutter. Så begynte en mer kronglete sti, og etter bare et par hundre meter på denne, kom vi til en bro:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den hadde rekkverk.

Så begynte det å gå oppover. Hallén sa at vi skulle gå opp like mange høydemeter som Rimstigen, for det var jo nesten et helt døgn siden forrige gang vi gjorde det. Det var bratt og stien var liten, men det gikk helt fint for meg siden det alltid var skog rundt.

Hallén bar selvfølgelig Kvikk Lunsj-sekken, jeg hadde nok med meg selv, og hvert tiende minutt sa jeg «sjoko!» eller «vann!» og rakk ut armen. Et stykke oppi lia begynte det å buldre, og enda en stund etter det så vi Vettisfossen på motsatt side av dalen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg tror man har den beste utsikten til fossen fra den siden av dalen der vi gikk.

Så gikk vi mer oppover, alltid oppover, før det begynte å flate ut og vi kom opp i skikkelig fin fjellskog. Du veit, bjørk, myr, fjellblomster, bekker. Det begynte også å regne, og da ble jeg så stille og mutt at Hallén ikke turte å ta bilde av meg. Vi tok til venstre mot Avdalen Gard, framfor å ta til høyre mot Stølsmaradalen. Stien gikk flatt og idyllisk bortover i lia, og utsikten utover Utladalen var i verdensklasse.

Regnet varte ikke så lenge.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er ganske mye hyggeligere å gå på en halvkronglete sti nedenfor tregrensa, enn å jumpe seg framover i ura på toppene, synes jeg. Nå hadde jeg kommet i bedre humør, også, så da gjorde det ikke noe at jeg begynte å bli sliten. Hallén pekte på forskjellige topper og daler og turisthytter. Ikke langt fra Avdalen ligger Slufsedalen. Jepp. Slufse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Outfit: sko – Icebug Acceleritas (toppers valg på denne turen), sokker og super – utgått Ulvang, shorts – utløpt, slapp tights, sports-bh – O-ringen 2006, jakke – julegave 2012.

Etter å ha gått bortover i lia i det som både føltes og var timevis, begynte stien å utvide seg og helle nedover. Mange hundre høydemeter under oss kunne vi etter hvert se Avdalen Gard. Jeg synes ofte den mest slitsomme delen av fjellturer er å gå ned igjen. Låra blir slitne og jeg blir lett distrahert. Derfor går det alltid treigt med meg i nedoverbakke. Hallén er heldigvis en tålmodig fyr.

Avdalen Gard er et skikkelig fint sted. Det tar kanskje en liten time å tusle rett fra Hjelle og opp dit, og stien er fin hele veien. Du får vafler og Solo og tjærelukt blant sauer og gamle og velholdte bygninger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg sendte mms til mamma og latet som jeg var en skikkelig turvant person.

Så var det bare det lille stykket tilbake til Hjelle og bilen igjen. På det stykket var jeg konge.

Siri.

Løp: Rimstigen opp

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rimstigen opp er først et par hundre flate meter, før den brekker opp i 725 høydemeter fordelt på 2,2 kilometer. Det er bratt, med andre ord. Rett opp her:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter at jeg undervurderte løypa i fjor (au), åpnet jeg fornuftig i år. Bare lå bakerst i feltet og krusa av gårde til vi hadde løpt omtrent 100 høydemeter. Da merket jeg at det gikk litt i sakteste laget, selv for en fornuftig åpning, så jeg gassa på litt. Det gikk helt fint i fem minutter. Så kom det.

I ettertid tror jeg det handlet aller mest om varmen. Jeg har jo løpt på en smell tidligere, jeg har løpt over evne og så fått smake syra, men dette her var noe ganske annet. Jeg gikk rett fra å vurdere om jeg ikke skulle sette opp farta enda litt mer, til å måtte sette meg litt på en stein. Så derfra var det bare å tusle opp til toppen. Det tok sin tid (tror jeg kommer under timen, da). Selvfølgelig kan det hende at jeg rett og slett er i sugeform. Heldigvis spiller det ingen rolle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg synes Rimstigen opp bør være på «Ti løp å løpe før du dør»-lista til alle løpere. Et av Norges flotteste løp, både hva gjelder arrangement, utsikt og kos. Løp det (gå det). Etter løpet får du en helt vill utsikt, toppers svele og tid til å flyte litt i Nærøyfjorden.

Hallén er i helt grov motbakkeform om dagen. På en dårlig dag løp han opp Rimstigen på 29 minutter. Det er sånt vi i fanklubben hans liker å snakke om.

Siri.

Bok: Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er første bok i bygdetrilogien til Helga Flatland. Den handler om hva som skjer med et lite sted når tre barndomsvenner dør i Afghanistan. Men før de dør har de jo levd, og for å være ærlig, så er det de delene av boka som handler om guttenes liv, som rørte meg mest. Spesielt Tarjei.

20140725_110112

Herregud, Tarjei. Ung, sterk, flink og på helt feil sted i verden, uten mulighet til å komme seg vekk. Det kunne vært deg eller meg, og mest sannsynlig er det vel både meg og deg, på et vis. Jeg grein som en liten gutt som ser alle kuene bli gjeta inn i slaktebilen. Ikke på grunn av at han dør (det er ikke så veldig spoilete å si det), men på grunn av livet hans. Et godt liv i global skala kan være et tøft liv i lokal skala, og livet kan være både tøft og verdt det på samme tid. Uansett, det var vel gjenkjennelsen som gjorde det, tenker jeg.

20140725_110008

Romanen er delt opp i fire deler, vinklet på fire forskjellige personer. Det er fint og gjør den korte boka enda mer lettlest enn den allerede er. Egentlig vet jeg ikke om det er riktig å kalle en 170 siders lang tekst jeg brukte to uker på å lese, for lettlest. Det er en følelsesbombe av en bok, og det er nok derfor jeg brukte så lang tid. Måtte seriøst ha gråtepauser underveis. Satt på t-banen og bare «neinei, det går helt fint, denne boka er bare ganske vond» til en medpassasjer.

20140725_110243

Uansett, det jeg skulle fram til med lettlest, var at noe av det jeg likte aller best, var dialogspråket til Flatland. Hun skriver dialog sånn som folk snakker. Noen sier mye med få ord, andre sier lite med mange, noen har tenkt på hva de skal si på forhånd, andre veit ikke engang at de har lyst til å si noe.

En liten bok som trenger god plass.

Siri.

Hard hud under føttene

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I helga var vi på Sørlandet. Det var staselig. På Sørlandet er det alltid sommer, alltid sol, aldri langt til is eller jordbær. På Sørlandet er det lange dager på svaberg med salt hud og krøllete pocketbøker, og akkurat passe lange kvelder med gin rummy og opptak av Tour de France. Det er besteforeldre som smører vepsestikk og sier «stakkars deg.»

Vi fiska 13 makrell, badet, fikk seks krabber i teina, løp litt, leste, grilla. Med vi mener jeg meg selv, Hallén og Melvin. Dette er Hallén, livspartneren min:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er Melvin, en av livspartnerne til Matilde:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Hunden, ikke krabba.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMatilde er på ferie og drikker rosa drinker og faceplanter på løpetur, og det synes jeg er fint, for da pleier Melvin å være sammen med meg.

Siri.

Bok: Stallo av Stefan Spjut

20140718_105448

Stallo er den beste boka jeg har lest på lenge, og jeg synes du skal lese den. Jeg er så begeistra for denne boka. Stallo handler om troll i Norden, og jeg veit at det høres teit ut. Men det er ikke teit, og det er nettopp det som er så kult. Tenk å lese en bok om troll som ikke er teit. Luksus.

Egentlig handler den kanskje ikke om troll, men om hva trollene gjør med menneskene. For man kan jo aldri bevise at troll eller Gud eller kjemper ikke finnes, man kan bare bevise at de eventuelt finnes. Så det er det Susso Myrén prøver på, med moderne hjelpemidler av alle slag. Hun håper nok at hun aldri finner noen troll.

20140718_080006

Jakten på troll og løsningen på et forsvinningsmysterium, driver Susso ut på en ganske vill roadtrip. Vi snakker barn som har forsvunnet sporløst i tusenvis av år, en liten, stygg dverg som banker på døra, vinterdekk, en familie som har noe stort og stygt i uthuset. Merker du at jeg ikke har lyst til å si så mye om handlingen? Det er fordi jeg vil at du skal lese denne boka sjæl. Jeg mener det.

Det er noe med den perfekte blandingen av fantastisk og hverdagslig som gjør det hele spiselig. For på en eller annen måte klarer Spjut å få meg til å godta de utroligste ting, uten at jeg én eneste gang tenker «jøjjemeg, detta var drøyt.» Trollene får være mystiske og passe lite til stede gjennom hele fortellinga, akkurat som i en god skrekkfilm.

20140718_075908

Det er veldig sjelden jeg kommer over bøker som er så godt flettet sammen og så deilig å lese. Hver eneste, lille del av teksten er en viktig del av sammenhengen, hver setning er så digg og gjennomtenkt. Språket er lett og enkelt, men tilfredsstillende og troverdig. Du vet hele tiden akkurat nok til å følge med på handlinga, men aldri mer. Det er skikkelig effektivt for driven og spenningsnivået.

20140718_080106

Selvfølgelig er det spennende, veldig, veldig spennende, men det er også en fin bok på mange andre måter. Du veit, hvem er jeg, hvem er du, hvem er vi sammen, hvordan skal man takle noe sånt som dette uten å bli gæærn eller dritsur resten av livet, herregud, en tam rev!

Elsker denne ufjollete boka om troll. Les den. Plis.

Siri.