Meny Lukk

Påminnelse om at tall bare er tall

20160101_220052

Jeg elsker den nye klokka mi, men den er litt Saga Norén i sosiale sammenhenger. Herregud, jeg vil jo ikke vite hva den estimerer miltida mi til? Iallfall ikke når den skal være såpass ærlig.

Løpere er de verste nerdene jeg vet om, og jeg kjenner både en medisinstudent og folk som lå i kø for å få billetter til Ringenes herre-filmene. Jeg merker det på meg selv også. Jo mer jeg løper, jo mer opptatt blir jeg av kilometer og puls og hastighet og alt som kan måles. Nerdealarmen ringer svakt i det fjerne mens jeg beskuer ukesgrafen for treningstid.

Man kan jo mase om at det ikke er det løping handler om. Om at man må legge fra seg klokka og bare løpe iblant. At man må kjenne på følelsen, lufta mot kinnene, føttene mot underlaget. Noe om å slippe løs din indre harvestmann. Alt det der er fint, men det er ikke noe for meg, iallfall ikke over tid. Jeg trenger noen rammer. De trenger ikke være harde eller stramme, men de må være der. Ellers får jeg ikke gjort noe som helst. Sånn er jeg med alt i livet mitt. Jeg får ikke lest noe, med mindre jeg gjør det fast på t-banen. Jeg får ikke blogget noe, med mindre jeg sier jeg skal blogge hver dag.

Det er noe med lyst og motivasjon som ikke er til å stole på. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg vet tall hjelper meg til å holde meg på gående. Ikke nødvendigvis mot et eller annet stort mål, men mot de 50 minuttene jeg har forestilt meg at jeg skal løpe den dagen, eller de ti kilometerne, eller det lille målet om å få ukas andre slyngeøkt.

Likevel er det viktig for meg å, nesten hver dag, minne meg selv på at et tall bare er et tall. Et tall er faktisk helt ubrukelig alene. 5. 17. 200 953,7. Det betyr ingenting. Selv med benevning betyr det veldig lite. 10 km er bare en strekning. 190 bpm er bare en hjertefrekvens. 55 kg er bare masse. Det sier ingenting om innsats, dørstokkmil, vær, vind, talent, hjertesorg, matlyst, lykkefølelse eller gnagsår.

En gang løp jeg en 10 kilometer på 42:28 og var kjempefornøyd med det. Sånn ordentlig fornøyd. Det var kanskje det første gateløpet der jeg følte jeg hadde noen som helst kontroll på asfalten. Et år senere løp jeg på omtrent akkurat samme tid, og hadde aldri løpt et dårligere løp. Det gjelder selvfølgelig ikke bare for løp, det gjelder for eksamen og strikka ullsokker også. Resultatet sier sjelden noe om alle de tingene man gjorde før og underveis, det sier bare noe om hvor flink man er. Flink er også et ord som ikke betyr noe som helst. Det sier iallfall ingenting om hvor mye menneske man er.

Alt dette vet jeg jo, men det er lett å glemme når jeg hele tiden vil være ett skritt nærmere et annet tall. Det er lett å glemme at det verken finnes snarveier dit, eller mer lykke&ære ved målet. Så om jeg ikke kan love å bli mindre opptatt av tall, så kan jeg love å bli mer opptatt av alle de andre tingene. Av følelsen i beina på en god dag, av mestringsfølelsen etter en tung økt. Av hatinga når det går både treigt og tungt. Hating er viktig. Man kan komme ganske langt på hating. Det vet ikke klokka mi noe om.

Siri