Meny Lukk

Rosa og blå

Forbehold: Jeg vet at mange av dere er foreldre, og dette er på ingen måte et angrep på noen, jeg vet ingenting om foreldreskap, jeg har møtt mange kule personer som også er mammaer og et par kule personer som er pappaer i løpet av livet mitt, blablabla, jeg tror jeg bare ville fortelle om hvordan kapitalismen utnytter usikkerhetene våre til å selge mer ting. Klem.

Jeg jobber i bokhandel. Jeg liker det godt, det er den beste jobben jeg har hatt. Det eneste jeg ikke liker, er barna. Ikke på grunn av at de er bråkete og uberegnelige, men på grunn av foreldrene deres.

For når en mamma kommer og spør om vi har flere av de tjukke, blå gråblyantene igjen, må jeg si at nei, men vi har de rosa. Og når hun spør hvorfor vi har rosa, men ikke blå, må jeg si at det er fordi vi selger mye mer av den blå enn av den rosa, fordi jenter kan bruke både blå og rosa blyanter og da er det et mye safere kjøp enn de rosa, men kanskje hun kan vurdere å kjøpe noen rosa blyanter til ungen sin, likevel? Det kan hun ikke, og det er dessuten ganske dårlig butikk av denne butikken å ikke ha det kundene vil ha inne. Det må jeg jo være enig i, dessuten skulle jeg ønske at det bare var jeg som bestemte hva vi hadde inne av skrivesaker og annet dill, for da skulle det bare vært Brae Ting.

Det er ikke bare de rosa og blå blyantene som irriterer meg, det er de rosa og blå skolesekkene og de rosa prinsessebøkene og de blå piratbøkene om å lære seg å gå på fuckings potte, og alle folka som kommer og spør om vi ikke har denne greia her i jenteversjon eller i gutteversjon. Så jeg spør, med forsiktig stemme og vi-er-på-samme-lag-smil, om det kanskje er på tide å gi den gutten rosa blyanter selv om han ikke vil ha dem. Det synes ikke mammaen. Han er sju år, sier hun. Rimelig dårlig timing! Jeg vet ikke hva som er god timing, og jeg vet heller ikke hva en sjuåring er. Hvor stor er en sjuåring, hva er en sjuåring opptatt av, jeg aner ikke, men etter mammaens ansiktsuttrykk å dømme, er sjuåringer ganske opptatt av å ha riktig farge på blyantene sine. Eller, kanskje det viktigste er å ikke ha feil farge på blyantene sine. Det kan jeg jo forstå. Den blyanten skal han jo lære å skrive med. Han skal lære å putte det han har inne i hodet ned på et papir og kanskje til slutt, helst, inn på en datamaskin, så andre kan se tankene og løgnene hans uten at han trenger å åpne munnen. Det er klart blyanten ikke kan ha feil farge, det blir som å ha føniksfjær i tryllestaven når det du trenger er thestralhår.

Om 300 år, rett etter stormen som utrydder menneskene for godt, kan en chip ligge og duppe i en radioaktiv sølepytt, og på den chipen ligger en melding fra én sjuåring til en annen, og der står det bare blå blå blå blå. Så opptatt er sju år gamle gutter av blå? Som sagt vet jeg ikke, og jeg vet heller ikke om det er bedre eller verre å bestemme at blå bare er en farge, eller enda viktigere: at rosa bare er en farge, når mennesker er sju år, sammenlignet med når de er tre år eller seksten år? Eller skal de aldri lære det? For fra bak disken her ser det ut som at problemet egentlig ikke er at fargeblyanten er rosa, men at den er jentete, og at jentete er noe av det verste man kan være. Det virker også som at det er verre for gutter å være jentete enn det er for jenter å være guttene, hvis jeg skal si det på den enkle måten, uten å gå helt Blindern på det. For jentene kan bruke blå blyanter, tydeligvis. De kan ha sekk med tagging på, hvis det ikke er mer igjen av sekken med pusekatt, noen vil ha dagbok med robot utenpå, selv om det er mer igjen av Top Model-varianten.

Men så kommer jeg på at jeg ikke vet noen ting om barn eller barnehold. Ingenting, vet jeg. Jeg glemmer meg og banner foran dem når jeg møter barna til bekjente. Jeg gir en toåring en åpen brusflaske fordi jeg ikke en gang tenker på at den kan ha problemer med holding, helling og generell koordinasjon. Jeg glemmer at folk jeg kjenner har barn, og spør om de vil være med på løpetur klokka seks på en torsdag. Jeg håndhilser på babyer. Det eneste jeg vet om barn, er at de ofte blir voksne. Gutter blir til menn. Det er jo ikke spesielt banebrytende kunnskap, og det er vel akkurat sånt mammaer går rundt og tenker på. Så jeg ruller litt på hælene og prøver å tenke at de sjuåringene som ikke vil ha rosa gråblyanter bare er sjuåringer som ikke vil ha rosa gråblyanter, og at mammaene som ikke vil at de skal ha feil gråblant, bare er mammaer som ikke vil at barnet skal ha feil gråblyant.

Og etter at jeg har kommet på det, kommer jeg på at jeg ikke bryr meg om sånt lenger. At jeg har andre ting å drive med, som for eksempel å utelukkende anbefale kvinnelige forfattere til menn.

 

Siri