Rosa og blå

Forbehold: Jeg vet at mange av dere er foreldre, og dette er på ingen måte et angrep på noen, jeg vet ingenting om foreldreskap, jeg har møtt mange kule personer som også er mammaer og et par kule personer som er pappaer i løpet av livet mitt, blablabla, jeg tror jeg bare ville fortelle om hvordan kapitalismen utnytter usikkerhetene våre til å selge mer ting. Klem.

Jeg jobber i bokhandel. Jeg liker det godt, det er den beste jobben jeg har hatt. Det eneste jeg ikke liker, er barna. Ikke på grunn av at de er bråkete og uberegnelige, men på grunn av foreldrene deres.

For når en mamma kommer og spør om vi har flere av de tjukke, blå gråblyantene igjen, må jeg si at nei, men vi har de rosa. Og når hun spør hvorfor vi har rosa, men ikke blå, må jeg si at det er fordi vi selger mye mer av den blå enn av den rosa, fordi jenter kan bruke både blå og rosa blyanter og da er det et mye safere kjøp enn de rosa, men kanskje hun kan vurdere å kjøpe noen rosa blyanter til ungen sin, likevel? Det kan hun ikke, og det er dessuten ganske dårlig butikk av denne butikken å ikke ha det kundene vil ha inne. Det må jeg jo være enig i, dessuten skulle jeg ønske at det bare var jeg som bestemte hva vi hadde inne av skrivesaker og annet dill, for da skulle det bare vært Brae Ting.

Det er ikke bare de rosa og blå blyantene som irriterer meg, det er de rosa og blå skolesekkene og de rosa prinsessebøkene og de blå piratbøkene om å lære seg å gå på fuckings potte, og alle folka som kommer og spør om vi ikke har denne greia her i jenteversjon eller i gutteversjon. Så jeg spør, med forsiktig stemme og vi-er-på-samme-lag-smil, om det kanskje er på tide å gi den gutten rosa blyanter selv om han ikke vil ha dem. Det synes ikke mammaen. Han er sju år, sier hun. Rimelig dårlig timing! Jeg vet ikke hva som er god timing, og jeg vet heller ikke hva en sjuåring er. Hvor stor er en sjuåring, hva er en sjuåring opptatt av, jeg aner ikke, men etter mammaens ansiktsuttrykk å dømme, er sjuåringer ganske opptatt av å ha riktig farge på blyantene sine. Eller, kanskje det viktigste er å ikke ha feil farge på blyantene sine. Det kan jeg jo forstå. Den blyanten skal han jo lære å skrive med. Han skal lære å putte det han har inne i hodet ned på et papir og kanskje til slutt, helst, inn på en datamaskin, så andre kan se tankene og løgnene hans uten at han trenger å åpne munnen. Det er klart blyanten ikke kan ha feil farge, det blir som å ha føniksfjær i tryllestaven når det du trenger er thestralhår.

Om 300 år, rett etter stormen som utrydder menneskene for godt, kan en chip ligge og duppe i en radioaktiv sølepytt, og på den chipen ligger en melding fra én sjuåring til en annen, og der står det bare blå blå blå blå. Så opptatt er sju år gamle gutter av blå? Som sagt vet jeg ikke, og jeg vet heller ikke om det er bedre eller verre å bestemme at blå bare er en farge, eller enda viktigere: at rosa bare er en farge, når mennesker er sju år, sammenlignet med når de er tre år eller seksten år? Eller skal de aldri lære det? For fra bak disken her ser det ut som at problemet egentlig ikke er at fargeblyanten er rosa, men at den er jentete, og at jentete er noe av det verste man kan være. Det virker også som at det er verre for gutter å være jentete enn det er for jenter å være guttene, hvis jeg skal si det på den enkle måten, uten å gå helt Blindern på det. For jentene kan bruke blå blyanter, tydeligvis. De kan ha sekk med tagging på, hvis det ikke er mer igjen av sekken med pusekatt, noen vil ha dagbok med robot utenpå, selv om det er mer igjen av Top Model-varianten.

Men så kommer jeg på at jeg ikke vet noen ting om barn eller barnehold. Ingenting, vet jeg. Jeg glemmer meg og banner foran dem når jeg møter barna til bekjente. Jeg gir en toåring en åpen brusflaske fordi jeg ikke engang tenker på at den kan ha problemer med holding, helling og generell koordinasjon. Jeg glemmer at folk jeg kjenner har barn, og spør om de vil være med på løpetur klokka seks på en torsdag. Jeg håndhilser på babyer. Det eneste jeg vet om barn, er at de ofte blir voksne. Gutter blir til menn. Det er jo ikke spesielt banebrytende kunnskap, og det er vel akkurat sånt mammaer går rundt og tenker på. Så jeg ruller litt på hælene og prøver å tenke at de sjuåringene som ikke vil ha rosa gråblyanter bare er sjuåringer som ikke vil ha rosa gråblyanter, og at mammaene som ikke vil at de skal ha feil gråblant, bare er mammaer som ikke vil at barnet skal ha feil gråblyant.

Og etter at jeg har kommet på det, kommer jeg på at jeg ikke bryr meg om sånt lenger. At jeg har andre ting å drive med, som for eksempel å utelukkende anbefale kvinnelige forfattere til menn.

 

Siri

9 Comments

  1. Liker det siste der best av alt.
    Tror alle vet at blå/rosa-diskusjonen eller problemstillingen er teit. Men jeg tror ikke jeg kommer til å være den som holder ut grining og masing heller.
    Det handler jo om status, gjør det ikke? Og om det å gå i hel-rosa og gå i prinsessekjole på jobb hadde gitt status og bestemmelsmakt, så hadde jeg definitivt gått i det. Spesielt hvis det også ga sosial status, og ikke fnising fra guttene i kroken.

    Som sjuåring hadde jeg barbie-dukker og ønsket meg blå sykkel (men fikk det aldri fordi det ikke fantes for jenter!). Jeg hadde dukker og flest jentevenner. Men jeg hadde andre interesser også, og fikk lov til å dyrke dem (fiske med pappa og gå i skogen og sånt) og halvdyrke dem (alt jeg bare gjorde bittelitt veldig intens i en kort periode).

    Så jeg tror ikke det handler om farger. (Selv om det gjør det også).

    Det er det siste du skriver som er viktig. Å oppriktig anbefale kvinnelige … ALT. Å tørre å ikke bare heie hverandre frem, men faktisk også støtte og stemme. Faktisk stole på at boka av kvinnelig forfatter er like spennende enn den med mannlig. Og kjøpe den. Og lese den. Og anbefale den videre hvis den er bra. Og kaste den hvis ikke.

  2. da jeg var seks- sju skulle guttene like manchester united og jentene spice girls! og jeg likte ikke spice girls. og alle jentene skulle ha en bunke med spice girls- bilder og man skulle bytte dem med hverandre i friminuttet og jeg hadde ingen, for jeg ønsket meg dem ikke, og jeg syntes det var greit å se på at de andre gjorde det (ehehehe). og det var en av klassevenninnene mine som GA meg noen av hennes bilder, sånn at jeg også kunne være med. og jeg ble så glad for den gesten at jeg ikke ville bytte dem (ehehehe). og da var det ei som ville bytte et av mine bilder som ikke var sjeldent, mot et av hennes bilder som var sykt sjeldent. og jeg elsker dem for redningsforsøket enda <3 og da faren min for noen år siden hadde kastet innholdet i nattbordskuffen min ble jeg passe kald i hjertet, for der lå de bildene </3 og jeg synes barn som liker det samme som de andre er heldige :P

  3. Jeg har jo tre barn. Og tenker at det med rosa og blått ikke er det viktigste for om det blir folk av dem eller ikke. Og min erfaring er at jentene mine ikke er så opptatt av alle de rosa greiene de får i bursdager og sånt. De blir mer glad for hoppestrikk, kniv eller andre ting man faktisk kan bruke til noe gøy. Jeg har ikke tenkt på at sønnen min aldri har fått «jentegreier». Men han bruker en rosa dame t-skjorte ganske ofte. På skolen også. Uten at jeg tror det skaper problemer for han.

    Jeg er heller ikke alltid så glad i foreldre. Litt på grunn av rosa og blått, men mest fordi foreldre ofte gjør ting unødvendig vanskelig på ungenes vegne. I forhold til hva som er riktig og feil. Det er altfor mange regler. Små folk bør være bra folk. Det er viktigst. Og det henger ikke sammen med fargen på blyanten.

    Lykke til med å anbefale kvinnelige forfattere til menn. Vil tro at det byr på en del utfordringer.

  4. Ååååååååååååååååååååååååååå (den kunne vart for evig). Jeg er hjertens enig med deg, men når jeg tenker på alle de foreldre som bare vil ha rosa eller bare vil ha blå………….. Nei, da er det nesten så det svartner for meg. Blæ til 1000. Likte veldig godt innlegget ditt da!

    1. Hm, første pleier jeg å spørre om de kan si et par bøker de har lest og likt, for ellers blir det jo bare bingo, men her er noen jeg anbefaler ofte:

      Chimamanda Ngozi Adichie
      Margaret Atwood
      Vigdis Hjorth
      Helga Flatland
      Zadie Smith
      Helen Macdonald
      Toni Morrison
      Amalie Fuckings Skram
      Lindsay Hunter
      Alice Munro
      Donna Tartt
      Mara Lee
      Roxane Gay
      Eleanor Catton
      Elena Ferrante (BØR være en kvinne, FOR Å SI DET SÅNN)
      Gillian Flynn
      Marisha Pessl
      Maja Lunde
      JK Rowling, selvfølgelig
      Emily Brontë
      Lorrie Moore

      Ok, det var kanskje mer enn ti.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.