Skal visst bli turmenneske

20160506_134132

I går fortalte jeg om én tur ut av komfortsonen, nå skal jeg fortelle om en annen. Før du leser videre må jeg bare understreke at dette ikke er vondt ment mot folk som liker å gå på fjellet og sånn. I verste fall kan du tenke at det er ertete ment, i beste fall kan du tenke at det ligger en slags beundring bak det. Uansett.

Jeg er ikke et friluftsmenneske. Jeg liker å være ute, jeg har sovet masse i telt, jeg kan lage bål og spikke. Jeg har derimot ikke noe romantisk forhold til fleece eller goretex, lange fjellturer blir mye styr for lite action, og dessuten klarer jeg ikke la være å synes at toppturfolk er irriterende på sosiale medier. Alt dette bunner egentlig i at jeg vet at når mitt og Halléns forhold tar slutt, som det jo statistisk sett vil gjøre, så kommer han til å finne seg en sånn Cecilie Skog-kvinne med røde kinn og minimal høydeskrekk.

Neida, tenker du, men jeg vet dessverre bedre. Det kan virke som han har tatt hele denne Harstadsituasjonen som et klarsignal for å gjøre meg til en sånn type menneske. Hallén elsker fjell, stein og snø. Jo brattere, høyere og mer slitsomt det er, jo bedre. Så da det plutselig sto et par alvorlige turskisko i størrelse 37 i gangen, håpet jeg han hadde fått seg en elsker. Det hadde han ikke. Eller, iallfall ikke en som skulle bruke de skiskoene.

20160503_104209

«Nå får du låne de letteste skiene mine, så dette blir bra!» sa han. «Nei, takk,» sa jeg. «Joda,» sa han. Det hjalp ikke at jeg løp en langintervalløkt på morgenkvisten en gang. «Det der gjorde du bare for å være for sliten til å gå på ski,» sa han. «Ja,» sa jeg. «Kle på deg,» sa han.

20160506_120802Jeg gråt meg til å slippe et ordentlig fjell på min første topptur. Heter det egentlig topptur da? Samma det. Vi gikk opp alpinbakken i Harstad. En utstyrstest, kalte han det.

«Lette ski, hæ?» spurte Hallén begeistret. «Oh yes,» svarte jeg og tenkte at langrensskiene og -skoene mine er mye lettere og dessuten klarer jeg å ta dem på selv og ingen forventer at jeg skal dø i et jævla snøskred med dem på. Jeg har aldri vært så positivt innstilt til langrenn noen gang i hele mitt liv.

Vi så en levende hare:

20160506_130615

Men altså, det var jo ikke det at jeg hadde så lyst til å gå på langrenn, eller at utstyret var så tungt som var problemet. Problemet var jo at jeg visste at jeg måtte kjøre ned igjen. Jeg er så redd for nedoverbakker.

Jeg

er

redd.

Det er kanskje beslektet med høydeskrekken min, jeg vet ikke. Jeg har bare ikke lyst til å brekke låret i en snøfonn, ok? Eller å panikkjempe med meg selv for å klare å svinge? Svinge for livet, liksom. Jeg hater det. Så jeg får det selvfølgelig ikke til noe særlig, heller.

Det som er fint med å ha på skibriller på en selfie, er at man ikke kan se at du gråter:

20160506_134141

Dette er fra toppen, idet jeg innser at hele poenget med å gå opp, er at vi skal kjøre på ski ned igjen. Rimelig dust, spør du meg. Bakker skal løpes opp. Ikke kjøres ned.

Det endte med at jeg ploget bak Hallén, som en fireåring på skikurs. Jeg klamret meg til stavene og tenkte at hvis jeg kom levende fra dette, da skulle jeg jammen meg melde meg på et motbakkeløp som bruker en alpinbakke sånn alpinbakker skal brukes. «Det der gikk jo helt supert!» sa Hallén da vi kom ned. Jeg ga ham et skikkelig stygt blikk, men det så han ikke bak brillene, og så snudde jeg meg og pekte ut alle stedene jeg hadde stoppet for å skrike til skiene.

Her er en fuckings snap Hallén tok:

Screenshot_20160506-141455

Dette ser altså så mye bedre ut enn det var. Her får du verken med deg mitt livredde oppsyn eller min indre dialog som for det meste handlet om hvilke religioner som anerkjenner frelse under ekstremt stressa situasjoner.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg ikke har så veldig lyst til å gjøre det igjen, men tror jeg må.

Siri

23 kommentarer

  1. Jeg liker ideen om å være toppturmenneske eller friluftsmenneske, men tror aldri jeg kommer til å bli det. Tanken om å sitte på et øde fjell og se utover Mordor er liksom bra, men det blir med tanken. Det høres bare så slitsomt ut å faktisk komme seg dit. Jeg kan dra på fisketur, eller korte skogsturer, kanskje til nød gå litt i fjellet, men da uten ski, takk. Jeg er også livredd for nedoverbakker (med ski på beina) og kan f.eks. ikke forstå meg på folk som frikjører på ski eller går på rulleski (!!). Rulleskibrukere er en gruppe mennesker jeg tror vil ha en smertefull død.

  2. Eg berre ler høgt inni meg! Det må da vere fullt av slike andre turnusfolk som han kan gå på topptur med slik at du slepp? Men om det er veldig viktig for han at du skal vere med, syns eg at han bør researche litt grundig og finne passe bratte og koselege fjell til par-turane. Og til og med ganske korte toppturar kvalifiserer etter mi meining som roleg langtur i treningsregimet.

    1. Har du noen toppturtips, Kari? Hvor mange ganger er det lov å gråte på én tur, for eksempel?

    2. Eg meiner vel at om ein verkeleg må gråte på tur, da er ein på feil tur. Eg elskar toppturar, men går likevel berre sjeldan på topptur i lag med han eg er gift med. Så mitt råd er vel at dette ikkje er noko ein må gjere i lag. Helsing erfaren hustru

    1. Enig. Før trodde jeg at jeg hadde blitt mer pinglete med alderen, men nå tror jeg rett og slett det er behovet for å tøffe seg som har blitt mindre.

  3. Så einig, i alt. I påska tok eg ein tur i voksentrekket utelukkande fordi mannen ville ta med seksåringen, og ei god mor må jo sjekke kva faren driv med, sant. Det var igrunnen lurt å ta turen åleine, sidan eg då ikkje hadde nokon å skrike, brøle eller grine til. Det er lettare å oppføre seg når ein er åleine. Stod på toppen av bakken til eg fann ut at alt berre blei verre av ventinga. Lata som eg hadde litt problem m bindingane når der kom andre folk forbi, og fortsatte denne uforsvarlege leiken med livet når eg var åleine.

    Etter å slik ha sjekka forholda, instruerte eg mannen til at viss han absolutt måtte risikere livet til vår førstefødte, måtte han holde i henne heile vegen. Kva skjedde? Ho, på toppen: «Her var det fin utsikt!» -og sette utfor så han knapt klarte å henge på. Ungdomen no til dags, altså.

    1. Du, det med bindingene var et veldig godt triks, da? Takk for tipset, og gratulerer med å ha avlet opp et fryktløst barn!

  4. Uff…. Hva ofrer man ikke for kjærleiken? Det der hadde jeg nok aldri blitt med på, men takk og pris går ikke min livspartner på ski i det hele tatt (halleluja!) så vi går på tur på beina! Nå har du et skikkelig bra pressmiddel da, hvis det er noe du virkelig vil gjøre men som han nekter å bli med på… Godt du overlevde det hele!

    1. Jeg fikk ganske lett gjennom at vi skulle se Mad Max på lørdagskvelden, så jeg tror absolutt han følte litt på en slags gjeld. Digg å ha en livspartner som ikke går på ski, da!

    1. Nei, det er det vel ikke. Men jeg er såpass redd for høyder og fart at jeg er usikker på om det er verdt det.

    2. Hvis det ikke er verdt det, er det skikkelig imponerende at du prøver.

      Jeg har grått, stått fast og snudd på tur, men jeg vil på tur allikevel fordi jeg ikke vet om noen ting som gjør meg mer rusa på livet.

  5. Jeg tror Laila her tar feil. Laila har ikke høydeskrekk.
    Men alt i alt synes jeg Hallén skal ha poeng fordi han vil at du skal bli med på noe han liker. Kanskje gjør han det fordi han tror du kommer til å like det, for sånn tenker folk. Liker jeg det, så må jo du også like det.
    Det framkom ikke hvorvidt du fikk godteri. Jeg tror du hadde likt turen mye bedre om du fikk en god del godteri!

    1. Det verste er at vi hadde sjokolade i sekken, men at jeg helt glemte det på toppen fordi jeg var så stressa for nedkjøringa. Tror du har helt rett med godteriet.

      Og takk for høydeskrekksympati!

    2. Laila har høydeskrekk, men er glad i høye fjell allikevel.

      Hvordan går det an å ta feil når man stiller et spørsmål?

  6. Noen tanker om høyde/fallskrekk:

    Jeg tror mange som ikke driver med idretter som feks skikjøring tenker at man må være fryktløs for å drive med det. Det er langt fra sannheten. Alle har en grense hvor de begynner å kjenne frykten for å falle/dø, den grensen bare varierer fra person til person. Og hvis du tørr å utsette deg selv for litt frykt så viser det seg at du kan mestre det likevel og grensen din flyttes litt. Det handler bare om å skremme deg selv i riktig ‘doser’. Jeg tror man vokser mye på å gjøre seg selv ukomfortabel, i ski som i løping.

    Hilsen en som bruker #liveterbestute litt for ofte på Instagram.

    1. Jeg er helt enig i at man nok kan lære seg å være mindre høyderedd. Spørsmålet er vel bare om det er verdt det. Ikke ment vondt mot snøfjellet, altså.

  7. Stakkars deg. Selv har jeg sneket meg unna å prøve nedoverski i årevis. Har gått på et par fjelltopper, men da med langrennsski (og selvsagt ploget med de sterke lårene mine hele veien ned). Må si meg enig med Kari over her; Hallén må bare skaffe seg andre toppturkompiser. Jeg har ikke begynt å spille trommer selv om jeg bor med en gitarist.

    1. Det skal jeg rope til Hallén på neste skitur: «MAN TRENGER IKKE SPILLE TROMMER SELV OM MAN BOR MED EN GITARIST!!!»

  8. ÅH, Siri du har min fulle sympati. Selv om jeg tør og liker å stå på nedoverski i ny og ne. Jeg er minst glad i langrennsski, faktisk, men det er en annen historie.

    Og så skulle jeg si at det fint går an å være friluftsmenneske uten å være toppturmenneske. Det er sånn jeg definerer «utendørsdelen» av min identitet. Jeg elsker å være ute og kan gjerne gå litt opp og litt ned og laaaangt bortover. Be meg gå 26 km mellom to hytter i fjellet, så gjør jeg gjerne det, så lenge underlaget ikke er for steinete (hilsen dårlig ankel siden ungdomsskolen). Men ikke be meg gå på topptur. Jeg benekter ikke at det er fint som dem som vil, men jeg er strålende fornøyd med å heller gå langt enn å gå høyt.

    Vil du sende Hallen på topptur, kan jo han dra til Strandstinden (Fiskfjord/Lødingen-området) og så kan du tusle langs stiene lenger ned i lia. Eller besøke meg når jeg er på hytta i nærheta der. For eksempel. Det er masse topper å ta av, og fordeler med topper i området der dere bor, er at det ALLTID er mer turvennlig terreng i umiddelbar nærhet også :D

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.