Meny Lukk

Skal visst bli turmenneske

20160506_134132

I går fortalte jeg om én tur ut av komfortsonen, nå skal jeg fortelle om en annen. Før du leser videre må jeg bare understreke at dette ikke er vondt ment mot folk som liker å gå på fjellet og sånn. I verste fall kan du tenke at det er ertete ment, i beste fall kan du tenke at det ligger en slags beundring bak det. Uansett.

Jeg er ikke et friluftsmenneske. Jeg liker å være ute, jeg har sovet masse i telt, jeg kan lage bål og spikke. Jeg har derimot ikke noe romantisk forhold til fleece eller goretex, lange fjellturer blir mye styr for lite action, og dessuten klarer jeg ikke la være å synes at toppturfolk er irriterende på sosiale medier. Alt dette bunner egentlig i at jeg vet at når mitt og Halléns forhold tar slutt, som det jo statistisk sett vil gjøre, så kommer han til å finne seg en sånn Cecilie Skog-kvinne med røde kinn og minimal høydeskrekk.

Neida, tenker du, men jeg vet dessverre bedre. Det kan virke som han har tatt hele denne Harstadsituasjonen som et klarsignal for å gjøre meg til en sånn type menneske. Hallén elsker fjell, stein og snø. Jo brattere, høyere og mer slitsomt det er, jo bedre. Så da det plutselig sto et par alvorlige turskisko i størrelse 37 i gangen, håpet jeg han hadde fått seg en elsker. Det hadde han ikke. Eller, iallfall ikke en som skulle bruke de skiskoene.

20160503_104209

«Nå får du låne de letteste skiene mine, så dette blir bra!» sa han. «Nei, takk,» sa jeg. «Joda,» sa han. Det hjalp ikke at jeg løp en langintervalløkt på morgenkvisten en gang. «Det der gjorde du bare for å være for sliten til å gå på ski,» sa han. «Ja,» sa jeg. «Kle på deg,» sa han.

20160506_120802Jeg gråt meg til å slippe et ordentlig fjell på min første topptur. Heter det egentlig topptur da? Samma det. Vi gikk opp alpinbakken i Harstad. En utstyrstest, kalte han det.

«Lette ski, hæ?» spurte Hallén begeistret. «Oh yes,» svarte jeg og tenkte at langrensskiene og -skoene mine er mye lettere og dessuten klarer jeg å ta dem på selv og ingen forventer at jeg skal dø i et jævla snøskred med dem på. Jeg har aldri vært så positivt innstilt til langrenn noen gang i hele mitt liv.

Vi så en levende hare:

20160506_130615

Men altså, det var jo ikke det at jeg hadde så lyst til å gå på langrenn, eller at utstyret var så tungt som var problemet. Problemet var jo at jeg visste at jeg måtte kjøre ned igjen. Jeg er så redd for nedoverbakker.

Jeg

er

redd.

Det er kanskje beslektet med høydeskrekken min, jeg vet ikke. Jeg har bare ikke lyst til å brekke låret i en snøfonn, ok? Eller å panikkjempe med meg selv for å klare å svinge? Svinge for livet, liksom. Jeg hater det. Så jeg får det selvfølgelig ikke til noe særlig, heller.

Det som er fint med å ha på skibriller på en selfie, er at man ikke kan se at du gråter:

20160506_134141

Dette er fra toppen, idet jeg innser at hele poenget med å gå opp, er at vi skal kjøre på ski ned igjen. Rimelig dust, spør du meg. Bakker skal løpes opp. Ikke kjøres ned.

Det endte med at jeg ploget bak Hallén, som en fireåring på skikurs. Jeg klamret meg til stavene og tenkte at hvis jeg kom levende fra dette, da skulle jeg jammen meg melde meg på et motbakkeløp som bruker en alpinbakke sånn alpinbakker skal brukes. «Det der gikk jo helt supert!» sa Hallén da vi kom ned. Jeg ga ham et skikkelig stygt blikk, men det så han ikke bak brillene, og så snudde jeg meg og pekte ut alle stedene jeg hadde stoppet for å skrike til skiene.

Her er en fuckings snap Hallén tok:

Screenshot_20160506-141455

Dette ser altså så mye bedre ut enn det var. Her får du verken med deg mitt livredde oppsyn eller min indre dialog som for det meste handlet om hvilke religioner som anerkjenner frelse under ekstremt stressa situasjoner.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg ikke har så veldig lyst til å gjøre det igjen, men tror jeg må.

Siri