Meny Lukk

Sommerferie for alltid

Hva er planen? spør folk, og jeg svarer at jeg skal til Syden i to uker den 4. juli. Det er jo ikke det de lurer på. De lurer på når jeg skal bruke en av bachelorgradene mine til noe fornuftig. Noe framtidsrettet. Noe man kan tjene så mye penger at man kan få boliglån på. Noe man kan skrive etter navnet sitt, så folk tror de skjønner hva man driver med i åtte timer om dagen. Noe man kan klage over på jentekvelder og koble av fra i ferier. Jeg lurer også på når jeg skal det.

For jeg vil jo ikke det. Kanskje jeg vil det neste år eller om fem år, men ikke akkurat nå. Og det er nok det som er problemet mitt, jeg har aldri klart å godta det at man må ta valg hele tiden. At man må bestemme seg for noe og at det ikke er lov å ombestemme seg. Jeg synes vi burde ombestemme oss mye mer.

Så da satt jeg der, med graden i journalistikk og en haug relevant erfaring og bare: Det er ikke det jeg vil gjøre akkurat nå.

livett

Og så måtte jeg finne ut av om jeg ikke ville fordi jeg var redd for å ikke få det til, eller om jeg faktisk ikke hadde noe lyst. Det var vanskelig å finne ut av uansett hvor mye yoga jeg drev med på stuegulvet. På et tidspunkt ble det nok snakk.

Så jeg begynte å tenke på hva jeg har lyst til å gjøre, istedenfor å tenke på hva jeg ikke har lyst til å gjøre. Og så begynte jeg å jobbe i bokhandel igjen. Som om dette var 2009.

Det er sommer, jeg går i shorts og svetter mellom puppene. Jeg kan løpe litt, som er uendelig mye mer enn ingen løping i det hele tatt. Noen av mine nærmeste folk er gladere enn de har vært på en stund. Alt det der er veldig deilig, men jeg tror det til sammen kanskje bare er sånn 40 prosent av grunnen til at jeg våkner med lungene fulle av lettelse om morgenen. De resterende 70 prosentene handler om at jeg følte at jeg måtte velge mellom et liv jeg hadde gruet meg litt til å leve, og et liv jeg gleder meg litt til å leve, og når jeg sier det på den måten, tror jeg ikke det egentlig var et valg i det hele tatt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg håper ikke det virker som jeg ikke setter pris på hardt eller målrettet arbeid, for det gjør jeg, jeg er bare litt usikker på om det er så verdifullt når det går på autopilot. Når max innsats er defaultinnstillingen, liksom.

Mange av de beste og fineste tingene som har skjedd meg har vært tilfeldigheter. Så når jeg sier at jeg ikke vil ta så mange valg, så er det kanskje løgn. Kanskje jeg tok et valg om å cruise litt mer. Om å kose meg med å alfabetisere og anbefale bøker og å scanne dem og spørre om posebehov på autopilot, og så gå hjem og ikke tenke noe mer på det før neste gang jeg står der. Om å være litt av, iallfall en stund.

Kanskje jeg kan maxe innsatsen på noe annet enn deadline. Kanskje jeg kan spise sushi og jordbær og lese Dag fuckings Solstad (neida) i tre timer uten å avbryte meg selv, for det er sånn som skjer med konsentrasjonen når man ikke må noe som helst. Kanskje det går an å leve et slags evig sommerferieliv.

Nei, assa, det jeg prøver å si, er at jeg har det bra. 110 prosent.

Siri