Søviknes

Orderud-drapene er den første nyhetssaken jeg husker. I ettertid har jeg selvfølgelig hørt og lært om andre viktige hendelser som skjedde før Orderud-saken, og det er heller ikke sånn at den saken var startskuddet for et fotografisk nyhetsminne, men jeg hadde blitt 9-10 år og drapene på Orderud gård var såpass mye omtalt at det ble vanskelig å unngå, rett og slett. De sammenfalt sikkert med en eller annen utvikling av barnehjernen min, som gjorde meg mottakelig for nyhetene og verden rundt meg på en annen måte enn tidligere.

Jeg tenkte ikke noe særlig bevisst over Orderud-saken, tvert imot trodde jeg at nyhetene alltid kom til å være fulle av norske trippeldrap. Så kom Åsta-ulykken, og jeg skjønte at vi ikke bare hadde trippeldrap, vi hadde også togulykker. Halvannet år etter Åsta-ulykken, skjedde 11. september.

Jeg vet at jeg mellom Orderud-saken og 11. september, fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år gammel, ble en ganske annerledes type nyhetskonsument. Jeg hadde begynt å bla gjennom avisen på ordentlig, jeg leste mer enn tegneseriene, jeg kunne følge en sak fra begynnelse til slutt, om den ikke trakk ut for lenge. Jeg skal ikke overdrive det, jeg var på ingen måte uvanlig smart, men jeg ble jo eldre, ikke sant.

Jeg ble eldre, og internett ble bare større og større og mer og mer. Uansett hvordan jeg forholdt meg til nyheter da jeg var 12, forholder dagens 12-åringer seg til dem på en helt annen måte. Jeg er ikke purist, jeg tror internett er bra. Men der jeg på en måte måtte øve meg på å ta inn ting, så må jo barna i dag øve seg på å ikke ta inn ting.

Sånn føles det, men jeg veit ikke om det er helt riktig, jeg vet ikke hvordan man skal tenke på internett, for å være ærlig.

Uansett var Søviknes-saken en nyhetssak som skilte seg ut fra resten av mølet i min tidlige karriere som nyhetskonsument, den gangen nyhetene var i avisen, ved frokosten, og klokka 19 på tv.

Jeg var en 11 år gammel jente. I motsetning til trippeldrap og togulykker, var det noe jeg ikke fikk grep om i Søviknes-saken.

Orderud-drapene og Åsta-ulykken var grusomme, misforstå meg rett, dette er på ingen måte en rangering av tragedier. Jeg sier bare at drap og trafikkulykker er tydelige, de er klare brudd på hva man skal behøve å oppleve som menneske, også i en 11-årings øyne. I Søviknes-saken var det noe jeg ikke skjønte, og jeg skjønte at det var noe der jeg ikke skjønte. Noe i den saken var bare for voksne.

Nå er jeg voksen, nå vet jeg noe. Jeg vet for eksempel at hva som er greit og hva som er lov, ikke alltid følger de samme linjene. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at den linja som går mellom hva som er greit og hva som ikke er greit, er viktigere enn den som går mellom hva som er lov og hva som ikke er lov. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det. Jeg vet at det er vanlige menn, helt vanlige menn, ikke monstre eller syke på sinnet, som tar seg til rette hvis muligheten byr seg. Jeg vet at mange menn ikke er enige i det.

Jenta Terje Søviknes voldtok på det hotellrommet, har vært 16 år siden år 2000.

I begynnelsen var det å forestille seg en 16-åring for meg nesten det samme som å forestille meg en voksen. En 16-åring var en stor ungdom. Så, på et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «Nå er vi like gamle. 16 år.» Jeg hadde sex sånn som 16-åringer skal ha sex, klønete og med jevnaldrende. Noen år senere: «Nå er jeg eldre enn henne, om det skulle skje med meg, ville jeg i utgangspunktet vært bedre rustet», tenkte jeg, pragmatisk nok.

Det var kanskje på den tiden Terje Søviknes dukket opp igjen i riksmediene, og det viste seg at han hadde vært ordfører hele tiden. Ikke akkurat en hemmelighet, men jeg husker at jeg hadde et solid wtf-øyeblikk da jeg skjønte det. Jeg trodde, godtroende nok, at han hadde måttet trekke seg. Fra alt. Noen hadde sittet ekstremt stille i båten.

Uansett når i livet jeg har tenkt på jenta fra Søviknes-saken, så er 32 dobbelt så mye som 16. Dobbelt så mye, dobbelt så lenge, dobbelt så mye erfaring, minst dobbelt så mye makt.

Nå er jeg 28 år, fire år yngre enn det han var da han lå med en drita 16-åring, som etterpå satt i gangen utenfor hotellrommet og gråt med skjørtet rundt knærne, før hun søkte trøst hos en annen mann som også så sitt snitt.

Nå er jeg 28 år, og jeg verken kan eller vil forestille meg å ligge med en av elevene på den videregående skolen nede i høgget her. De er barn. De er barn. Selv når jeg er beruset selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på. Jeg vet det, for jeg har konkrete eksempler på å i alkoholtåka ha sagt: «Dere kan ikke sitte her, dere er for unge.»

Jeg har ikke spesielt god moral, jeg jukser i spill og hadde løyet ofte hvis jeg var flinkere til det. Jeg er ikke spesielt snill, en gang. Det er ikke en himmelsk velsignelse som gjør at jeg ikke vil ligge med tenåringer. Noen har lært meg det. Noe i samfunnet vårt har gjort det tydelig for meg at det er uakseptabelt, at det ville vært forbundet med såpass mye skam at jeg ikke en gang ser på det som et alternativ.

Selv ikke de som er to meter høye, to meter brede, og med den derre myke nakkegropa jeg synes er dødsdigg på voksne menn, selv ikke de tenåringsguttene har jeg lyst til å ligge med.

Jeg vet fortsatt ikke hvilken metode jeg skal bruke for å tenke på internett. Når vi snakker om influencere som poster bilder av sin slanke kropp, og alt det gjør med unge jenters selvbilde og verdensforståelse, så tenker jeg iblant at jeg er heldig som ikke hadde en blogg da jeg var 14 år gammel. At jeg tross alt ikke ble utsatt for 22-åringer som fortalte meg at skallet mitt, kroppen min, meg, nok trengte både det ene og det andre for å fungere som det skulle. Hva gjør det med barna at de må beskytte seg selv hele tiden?

Men noe jeg ikke har tenkt så mye på, og som jeg nok burde ha tenkt mer på, det er:

Hva gjorde det med meg, 11 år gammel, å lære at i møte med voksne menn, var det mitt ansvar å oppføre meg sømmelig? Ikke deres?

Hva gjorde det med meg?

Hva
gjorde
det
med
meg?

Hæ?

S

29 kommentarer

  1. Det er i møte med sånne saker at jeg tenker «Føkk it jeg gir opp» og gir opp. Det er derfor jeg er så glad for alle som ikke gir opp og som står i det og som ikke bare roper høyest, men som skriver lurest og sniker seg inn i bakhodet til menn som ikke har forstått spullereglene. Da er jeg litt nærmere å ikke gi opp selv.

    1. Jeg kjenner også så innmari på den derre følelsen av å ha lyst til å bare: «Jaja, da får de bare holde på, da!»

  2. Takk for at du uttrykker så utrolig godt i dette innlegget hvordan jeg føler rundt dette. Er visst helt greit for Siv Jensen, Erna Solberg & co at en voldtektsmann har en så viktig rolle i styringa av landet vårt. Jeg blir kvalm, sint og oppgitt. Likestillingslandet Norge anno 2018, liksom…

  3. Er på cirka samme alder som deg. Husker også at jeg tenkte «wtf?!» når jeg hørte at Søviknes hadde vært ordfører i Os i alle disse årene. Husker også at jeg tenkte «WTF?!» når han plutselig ble statsråd. Vi satt i lunsjen på jobben og bare «Skjer med at Søviknes har blitt statsråd?! Voldtok ikke han en full jente en gang?! Kan ha bli statsråd da?! Er det lov?!» For det er visst lov (saken ble jo henlagt pga ingen straffbare forhold eller noe annet tull) – men det betyr jo ikke at det er rett, som du så treffende skriver over her. Det er bare ikke greit.

  4. Jeg synes dette virker så håpløst. Hele samfunnet vårt er liksom i oppløsning: Giske tar for seg i Arbeiderpartiet (og for oss som kommer fra samme by som ham er dette kjent materie lenge før metoo), Riise i Høyre, Leirstein, Søviknes og en drøss andre i FRP, Listhaug velter ut av seg møkk på facebook, Sanner snakker om «22. juli-kortet». WTF!!!!??? Hva er det som skjer med Norge? Jeg spør som Linnea Myhre skrev i en annen sammenheng, er det ingen voksne tilstede?

    Problemet er kanskje at det nettopp er voksne tilstede, voksne med dårlig moral og etisk syn.

    1. Fuck hele dritten, altså. På dette tidspunktet veit jeg ikke om jeg kjenner en eneste dame som ikke har blitt advart mot Trond Giske, og han virker jo GrEi sammenlignet med noen av de andre typene her. Jeg klikker. Det gjør det jo så innmari vanskelig å snakke om de nyansene som finnes her også, når de verste (som vi veit om) får kule’n på toppen uten konsekvenser.

  5. Fyren gjorde en stygg feil den gangen for 17 år siden. Sannsynligvis kjenner han på en dyp anger hver gang han blir minnet om saken. Kanskje har han også bedt om unnskyldning, og om tilgivelse. Når er det på tide å innvilge ham den? Når har han sonet ferdig, slik at også han kan gå videre, med blanke ark og nye fargestifter? Hvor lenge skal vi holde gamle feil mot hverandre?

    1. Greia er jo at den stygge feilen aldri skulle blitt gjort. Det er ikke Søviknes det er synd på i denne saken. Ja, han angrer nok og må leve med det resten av livet, men det er prisen han må betale. Og har han ikke fått blanke ark og fargestifter da? Han mistet noen verv, men fikk fortsette som ordfører. Buhu.

    2. Tror du misforstår noe fundamentalt her. Søviknes hadde ikke blitt straffet dersom han aldri kom i maktposisjon igjen. Han har faktisk ikke blitt straffet i det hele tatt. På samme måte som du og jeg ikke blir straffet fordi vi ikke er minister på hvert vårt felt. Enkelte feil følger en livet ut, som hvis man permanent mister førerkortet på grunn av kjøring i fylla. Søviknes burde mistet tilliten, som er «førerkortet» for maktposisjoner i politikken.

  6. Selvsagt er det synd på Søviknes også. Det var hans egen feil, og hans eget ansvar. Og han påførte et ungt menneske dype sår. Det må ha vært tungt for ham da han innså hva han hadde gjort, hvilke konsekvenser det fikk for denne jenta, og deretter få dette brettet ut for hele landets befolkning i år etter år. Har dere som kritiserer ham så sterkt aldri gjort en feil eller noe annet dere skammer dere over? Har dere aldri gjort et overtramp mot et eneste menneske noen gang?

    Han fikk ingen formell straff, men han blir straffet hver gang denne saken trekkes fram igjen. På et eller annet tidspunkt må vi jo komme dit, at vi sier at det han gjorde den gangen var veldig feil, men at nå er det på tide å tilgi, og la saken få ligge. Hvis vi skal holde ting mot hverandre resten av livet, så ender vi opp med et kaldt og uforsonlig samfunn. Er det dit dere vil?

    1. Veldig enig med Malin og Mann (43), som jeg også synes burde starte et band som heter «Malin og Mann (43)».

      Selvfølgelig har jeg gjort masse feil, Leser, også ting som har såret mennesker rundt meg. Men jeg har ikke voldtatt noen og fått beholde ordførerjobben min etterpå. Det er ikke en straff å være ordfører, og det er heller ikke en straff å ikke få bli minister. Siden du er såpass bekymret for Søviknes og det ubehaget han opplever i omtalen av saken, så hadde det kanskje vært bedre for ham også, om saken hadde fått tydelige konsekvenser? Da kunne vi snakket om forsoning og tilgivelse og sånne ting, og det er definitivt en interessant diskusjon.

      Vi snakker veldig mye om å ikke ødelegge overgriperes liv, men ganske lite om å ikke ødelegge ofrenes liv. Har du lest den saken i A-magasinet fra forrige helg? Hvor hjerteskjærende er ikke den?

  7. Selvfølgelig er det en straff å ikke kunne jobbe med det du aller mest brenner for, eller ta de vervene du har lyst på, på grunn av en feil du har gjort. Selvfølgelig er det en straff å stadig måtte se andre omtale feilen din i aviser og sosiale medier, selv 17 år etter at det hendte.

    Det er ingen tvil om at det er jenta som er offeret i denne saken, og at dette har fått verst konsekvenser for henne. Men får hun det bedre av at Søviknes har det kjipt? Blir hennes liv bedre av at vi andre holder Søviknes nede til evig tid?

    Det må være mulig å holde flere tanker, og flere hensyn, i hodet samtidig. Dette er ikke så svart/hvitt som flere her fremstiller det som. Ja, jenta fortjener all den omtanke, og støtte hun kan få. Og, ja, det må være mulig å tilgi et menneske som har bedt om å få gå videre, og da la være å trekke fram feilen hans gang etter gang etter gang.

  8. Til Leser,

    Jo, det er ganske svart/hvitt. Søviknes strøk på eksamen. Han mistet muligheten for tillit på livstid. Enkelte feil er såpass grove at de stenger noen dører som ikke lar seg åpne igjen. Det kalles konsekvenser. Det er absolutt ikke unikt for Søviknes, det samme gjelder hvis du vil bli trener i barneidretten. Har du gjort grove nok feil, så får du ikke tillit til å trene ungene våre om du er aldri så glad i idretten. Det er ikke snakk om tilgivelse, det er det kun offeret som kan gi. Vi andre kan frata ham tilliten han en gang hadde (av noen).

    At han gråter krokodilletårer over hvordan familien lider under dette, er faktisk et valg han har tatt. Jeg vil tro at han kunne skaffet seg et levebrød utenom politikken. Dessverre er det mange menn som etter grove feilgrep (les: innad i Høyre) tjener på hans retur til makten. Gi det noen år, så har vi de samme gutta boys i viktige posisjoner. Det er ganske enkelt kvalmt, og jeg gremmes på vegne av mitt eget kjønn.

  9. Hva om det var du som var «Thea» Leser? Hadde du virkelig klart å tilgi en person som har gjort de siste 17 årene til et lite helvete? Hva om dette var datteren din? Hva om «Thea» ikke var 16 år men 10? Skulle vi tilgitt da også?

    1. Til Malin: Dersom jeg hadde vært jenta, så hadde jeg virkelig håpet jeg klarte å tilgi, ja. At denne hendelsen, og denne personens eksistens, ikke lenger skulle ha makt over meg og mitt liv. Det å tilgi er ofte en viktig komponent i det å gå videre.

      Når det gjelder de andre spørsmålene dine, så er jo det hypotetiske scenarier. Hadde hun vært 10 år hadde det vært en ganske annen sak. Da kan du like gjerne spørre: Hvis hun hadde vært 35, hadde saken vært annerledes da?

  10. Eg er einig i at folk må få nye sjanser, få lov til å gå vidare etter å ha gjort opp for seg. Dette er også eit bærande prinsipp i vårt samfunn og som er med på å gjere kriminalpolitikken vår såpass vellukka som den er.

    Men, og her er det likevel mange «men»! Nokre jobbar/verv/oppgåver krev stor grad av tillit og integritet hos den som skal inneha/utføre dei. Det ville heilt klart vore uaktuelt for meg at oljeministeren f.eks. skulle undervise på ungdomsskulen til dotter mi. Og det sjøl om han aldri vart straffedømt i den omtalte saken. Han ville rett og slett likevel ikkje hatt den nødvendige tilliten som ei slik stilling krev.

    Og eg meiner at han på same måte har diskvalifisert seg frå å inneha eit av landets fremste politiske tillitsverv på vegne av resten av oss.

    1. Jeg er enig med deg at man en viss periode etter en slik hendelse bør holde seg unna enkelte typer verv og jobber, som de eksemplene du her nevner. Men jeg er uenig i at det skal vare livet ut. Det må være mulig å bygge opp tillit igjen, og på et tidspunkt komme tilbake igjen. Jeg tror de fleste av oss både fortjener, og har behov for, å få en ny sjanse en eller flere ganger i løpet av livet.

  11. Det er en veldig fin tanke det at alle skal få en eller flere nye sjanser i livet, men har ikke Søviknes fått det da? Hvorfor er denne tilgivelsen så viktig? Det er fullt mulig å gå videre i livet uten å tilgi. Jeg har nemlig gjort det. En del av meg er pittelitt ødelagt for resten av livet, selv om jeg har gått videre. Sånn er det nok for Søviknes også og jeg tror ikke at en tilgivelse gjør ting bedre. Det er, for meg, det samme som å si at «jaokeida, det var ikke så galt det du gjorde alikevel…»

    1. Søviknes har absolutt fått en ny sjanse. Men det er flere her som mener at han ikke burde fått det. Og som tilsynelatende mener at vi skal fortsette å minne ham og hverandre om det gale han gjorde ved en hver anledning som kommer opp.

      Å tilgi betyr absolutt ikke å si at det var ikke så farlig. Tvert i mot, så sier man at det som skjedde var feil og alvorlig. Men når du tilgir, så uttrykker du at du ikke lenger ønsker at den hendelsen og den personen skal få ha makt over deg og ditt liv. Det er ikke alltid enkelt, men absolutt mulig. Det å tilgi kan være frigjørende for begge parter.

  12. Jeg synes en fascinerende side ved Søviknessaken er hans ambisjoner om å lede. Han har familie og barn. Jeg vil anta at han veit at han vil bli konfrontert med saken igjen og igjen dersom han fortsetter i politikken. Han kunne valgt et annet yrke.
    Men han har altså så sterke politiske/personlige ambisjoner at han fortsetter i politikken, til tross for at hans eksponering går ut over a. Kone b. Barn c. Jenta.
    Hvorfor i all verden gjør han det? Hvem er egentlig Søviknes?

  13. Siri, først blogget du masse og se ble det helt stopp og jeg vet at du har et liv og sånn, men jeg har abstinenser her altså.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.