Spjoiiing

Jeg har en vandrende, rastløs hjerne som hopper fra det ene til det andre. Spjoiiing, spjoiiing, spjoiiing, sier den. Sånn har den alltid vært. Her sitter jeg og jobber, også bare: Spjoiiing! Nå skal det tenkes på de for lange neglene mine, på Harry Styles, på den første gangen jeg så True Blood i 2008, på den memen av en krabbe som holder en kniv, på noe teit jeg gjorde i 8. klasse, på hva som helst annet enn det jeg egentlig skal tenke på akkurat nå.

Det er ganske vanlig, tror jeg. Vi har vel så mye info vi skal prosessere, at om vi ikke blir født med hoppende hjerne, får vi det kjapt. Nå skulle jeg til å si at jeg ikke aner hvordan jeg får gjort noe som helst, men jeg vet jo veldig godt hvordan jeg får gjort ting: jeg setter timeren på en halvtime og tvinger meg selv.

Men dette handler ikke om produktivitet eller noe sånt, det kan du lese om på careergirl.com. Jeg prøver å gjøre bra ting, og det holder. Bra holder.

Dette skal handle om at jeg tror den rastløse hjernen min har smittet kroppen min. Spjoiiingheten har vokst seg utover i lemmene mine. De siste månedene har jeg hatt mark. Jeg klarer ikke sitte stille, jeg har blitt en sånn som fikler med stearinlysene på restaurant, iblant må jeg, for å føle at jeg får nok luft, puste i takt med en gif av en firkant som pakker ut seg selv til en linje. Jeg går uker i strekk uten å sove noe særlig, jeg våkner midt på natta sånn som de gjør på film: med et gisp og hamrende hjerte.

Det føles som å ha en sånn energikule fra et eller annet fantasyunivers, strålende ut fra magen. Ganske slitsomt og uforutsigbart.

Men det føles litt gøy også. Jeg har ikke kjent på så mye energi før, uavhengig av om det er en håndterlig, konstruktiv kraft eller ikke. På et vis er det deilig, det er en hard, tydelig, nesten håndfast greie. En avveksling fra det som nå i ettertid virker slurete og monotont, om enn kontrollerbart.

Jeg vet ikke hvor lenge denne helt retningsløse boosten kommer til å vare, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Til nå har det hjulpet å gjøre små, men dramatiske ting, som for eksempel å isbade. Enn så lenge føler jeg meg litt som en atombombe. Fortsettelse følger.

Siri

(Disclaimer: Det er som vanlig ingen grunn til å være bekymret for meg! Serr!)

8 Comments

  1. Tror du ikke at det kommer til å roe seg litt, når du får trent skikkelig igjen? Energi en ikke får brent opp..!
    Må være lov til å være litt moderlig bekymra da, sjøl om jeg ikke er mora di. ❤️

    1. Satser veldig på det! Sover iallfall veldig mye bedre når jeg er god og margsliten hele tiden! Du kan få lov å være litt moderlig bekymra <3 Lover å si fra om det er grunn til ren og skjær bekymring, da.

  2. Jeg liker onomatepoetikon! Spjoiiing. Jeg har fra tid til annen denne spjoiing-diagnosen. Antar at du er i de beste lege-hender… gi beskjed om legen sier det er noe alvorlig. Er forresten i gang med Et norsk hus av Hjorth nå. Meget bra så langt. Takk for gode tips. Jeg prøvde meg derimot på Tredjeperson entall. Den funket IKKE på meg…

    Nå har jeg nettopp retpetert Innsirkling av Tiller. Har du lest de?

    :*

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.