Svar om bloggen

Nå skal jeg blogge litt om blogging. Personlig er jeg sjelden interessert i å lese blogginnlegg om blogging. Ikke fordi jeg ikke har noe å lære, men fordi jeg synes det ofte handler mer om alt rundt blogginga, enn selve blogginga. Det handler om SEO, hashtags og mailinglister, når det jeg er interessert i, er hvordan jeg skal få sagt det jeg har lyst til å si, og om det alltid kommer til å være like flaut å videoblogge. I det siste har jeg fått en del spørsmål om det som foregår bak kulissene på sirivil.no, som en skrev. Så her kommer et blogginnlegg om blogging likevel.

20151214_205115

Hvorfor blogger jeg?

Jeg elsker å blogge. Jeg liker og er ganske flink til å skrive. Jeg synes det er gøy å ta bilder, selv om jeg ikke er så flink til det. Aller mest liker jeg at blogging kan være hva som helst, at man må lage alle rammene selv. Folk blander ofte blogging med en slags dagbokføring, men det er bare én av tingene blogging kan være. Jeg liker hverdagsoppdateringer, så dette er ikke vondt ment mot dem, jeg sier bare at det er deilig å ikke være bundet til noe som helst. Blogging trenger ikke være tekst eller bilder, en gang. Det kan være emojis, lyd, ting jeg ikke en gang klarer å forestille meg.  Og jeg liker det umiddelbare ved blogging. Jeg kan tenke noe, og holde fast ved det ved å putte det på internett med én gang. Hvis jeg er heldig, ser noen andre det.

Jeg tror det jeg liker aller mest med den personlige typen blogging, er at man kan følge et menneske og se hvordan det utvikler seg. Det er på en måte en slags motsetning til spissformuleringer og skråsikkerhet, kanskje et uttrykk for at man alltid kan ombestemme seg. Bakover i arkivet mitt finnes det mange innlegg jeg er uenig i, eller som jeg ikke ville skrevet eller skrevet på en annen måte om jeg skulle gjort det i dag. Det betyr ikke at jeg angrer på dem.

Når alt det er sagt, så er jeg nok også mye mer medgjørlig i virkeligheten enn det jeg ville vært om jeg ikke hadde denne bloggen. Jeg trenger for eksempel ikke snakke om løping hele tiden, for jeg får jo skrive om det på bloggen når jeg vil. Det er nok noen av vennene mine glade for. Jeg klarer også å si «ok, vi er uenige» i sosiale sammenhenger, fordi jeg vet at jeg kan skrive et sjukt langt innlegg om å bare lese kvinnelige forfattere, hvis jeg vil.

Hvordan blir et blogginnlegg til på sirivil.no?

I år skal jeg jo blogge hver dag, det er nyttårsforsettet mitt. Så om jeg er heldig, har jeg dagen i forveien tenkt ut hva dagens blogginnlegg skal være. Det hjelper at jeg har bestemt at det er treningsukeoppsummering på søndager, noe om bøker på tirsdager og (nå i det siste) bokklubb på torsdager. Det er faktisk lettere å komme på noe når man har noen rammer å forholde seg til. Overraskende ofte hender det likevel at jeg må sette meg ned uten å ane hva jeg skal blogge. Da blir det ofte enten en eller annen hverdagsoppdatering eller så bare detter det ut noen ord om noe jeg har gått og tenkt på. For eksempel om tålmodighet eller det å få barn.

Noe av det viktigste jeg har lært av å blogge, er iallfall at ting aldri blir perfekt uansett, så det er bare å publisere når det føles sånn ca ferdig ut. Skrivefeilene kommer en eller annen kuk i kommentarfeltet til å rette på, så det er bare å lene seg tilbake.

Sånn rent praktisk, så er det veldig forskjellig hvor lang tid et innlegg tar. Video tar lang tid, så da må jeg planlegge når jeg skal få filmet og redigert. Det må gjerne skje dagen før jeg skal publisere det, for da kan jeg publisere det på morgenen på torsdag, og så er hele torsdagen bokklubbtorsdag. Løpsreferat går fort, det tar kanskje 45-60 minutter. Innlegget om tålmodighet tidligere denne uka, gikk enda raskere. Sånne innlegg er jo ting jeg ofte har tenkt en stund på, så da går det fortere. Det innlegget om barnehold jeg skrev for et par uker siden, tok lang tid, for jeg var så nervøs for at noen skulle ta seg nær av det, at jeg omformulerte setninger til jeg hadde slipt bort hele meningen med innlegget. Måtte skrive det på nytt uten alle forbeholdene. Og så har vi det jeg liker å kalle slurveinnleggene, som bare er fyll fordi jeg har tvunget meg selv til å blogge hver dag. De tar maks 10 minutter, og jeg tror du lett kan se hvilke det er.

Er ikke blogging litt 2010?

Jo.

Hvor går grensa mellom personlig og privat?

Jeg vet ikke. Jeg skriver ikke om alt i livet mitt på bloggen, men jeg er ærlig om det jeg skriver om. Den ærligheten handler kanskje mest om at jeg er ganske lat og at en eller annen form for fasade ville blitt for slitsomt i lengden. Mange ting er jo heller ikke bare mine ting, og da pleier jeg ikke å skrive om dem. Eller så spør jeg først. Er ganske flink til å spørre.

Bak dette spørsmålet ligger det vel også en tanke om at det kanskje ikke er så bra å fortelle alt. Det er sikkert riktig, men ofte har jeg også følt på det motsatte, at det er deilig å skrive «dette synes jeg er vanskelig» eller «jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå». Litt sånn: Nå har jeg sagt det, så da er det sant og det er faktisk greit.

Når det er sagt, så tror jeg absolutt det er viktig å føle at man er et menneske, også når man ikke har et publikum som kan bekrefte det.

Hva vil jeg med denne bloggen?

Nei, si det. Dokumentere meg selv, helt sikkert. «Jeg var her», liksom.

Hvor mye tjener jeg på å blogge?

Ingenting. Det er ikke prinsipielt. Jeg synes ikke det er noe uærlig eller ufint ved å tjene penger på en blogg, gitt at man gjør det på en ok måte. Ja, jeg får ganske ofte tilbud om betaling for å skrive om produkter, men sier nei fordi det ikke har vært riktige ting. Eller god nok betaling, da. Gir du meg 100 000 000 kroner, lover jeg å skrive om nesten hva som helst.

Lesere har flere ganger sagt at de synes det er deilig at dette er et reklamefritt sted, og det skjønner jeg. Det betyr ikke at det alltid kommer til å være det, eller at jeg ikke kommer til å pønske ut noen andre måter å tjene penger på denne bloggen på. Det skulle bare mangle, såpass mye tid bruker jeg på den. Men! Det kommer til å være på en måte jeg selv synes er ok. Jeg har heller aldri hatt noe mål om å tjene penger på denne bloggen, så noe sånt kommer ikke til å skje før jeg finner en god måte å gjøre det på.

Sånn utover direkte inntjening, så har jeg fått mange fine muligheter i jobbsammenheng på grunn av denne bloggen. Jeg er jo egentlig en slags journalist. (Altså, jeg er ikke journalist her på bloggen.)

Hvor mange lesere har jeg?

Jeg vet med vilje ikke.

Hvorfor promoterer jeg ikke bloggen mer?

Jeg skjønner ikke helt dette spørsmålet, men jeg antar det handler om hvorfor jeg for eksempel ikke har en facebookpage for bloggen, eller hvorfor jeg ikke bruker noe tid på å søkemotoroptimalisere innleggene mine. (I jobbsammenheng har jeg faktisk jobbet ganske mye med sånne ting, så det er ikke det at jeg ikke kan det, selv om det hadde vært et bedre svar.) Svaret er iallfall todelt: Jo mer tid jeg hadde brukt på sånt, jo mindre tid hadde jeg kunnet bruke på selve blogginga. Det hadde blitt dårligere blogging. For det andre er det viktig for meg at de som kommer innom bloggen, kommer hit med vilje. Det føles bare koseligere på den måten. Personlig har jeg også en veldig lav terskel for spam, så det er sikkert en del av det.

(Men! Om det er flere som har lyst på en facebookpage for sirivil.no, så skal jeg selvfølgelig lage det til dere, herregud, bare si fra. Det er alltid lov å komme med forslag.)

Update! Jeg laget en facebookside, den er her.

Hvorfor er kommentarfeltet mitt så bra?

Jeg vet ikke, men jeg elsker det. Det er det beste med hele bloggen, det mener jeg.

Har jeg noen gang møtt noen blogglesere?

Ja! Jeg har fått noen veldig gode venner på grunn av bloggen!

Iblant hender det også jeg møter lesere tilfeldig, og det er like flaut hver gang. Til dere det gjelder: Beklager at jeg ikke kan oppføre meg.

Har jeg noen regler for hvordan jeg blogger?

Både ja og nei. Selvfølgelig finnes det noen rammer. Det er for eksempel ulovlig å drapstrue folk, selv om man gjør det på sin egen blogg. Det finnes også noen uskrevne regler jeg har laget for meg selv opp igjennom. Noen har forsvunnet etter hvert, andre har kommet til. Her er noen eksempler:

  • Dette er min blogg. Det betyr at jeg kan gjøre som jeg vil, selv om noen ikke liker det. Det betyr også at jeg kan la være å gjøre ting folk vil jeg skal gjøre.
  • Jeg skriver ikke noe særlig om vekt, og når jeg gjør det tenker jeg meg nøye om.
  • Det er hyggelig om menn synes denne bloggen er verdt å besøke, men det er ikke viktig for meg.
  • Det er ingen vits å blogge for folk som ikke har lyst til å høre på det jeg har å si. Dette er ingen trussel om å slutte å blogge, bare en slags innfallsvinkel jeg bruker når jeg blogger. Det går faktisk ikke an å ta alle forbehold.
  • Iblant må jeg skrive innlegg som gjør litt vondt i magen. Det er bra for meg.
  • Jeg må være inkluderende i måten jeg skriver på. Alle er ikke som meg, men det betyr ikke at vi ikke ligner på hverandre.

Dette er ikke ting jeg tenker så aktivt på mens jeg skriver, men det er fortsatt en slags regler jeg forholder meg til.

Hva slags ansvar har jeg som blogger?

Jeg synes ofte vi snakker om bloggeres ansvar for leserne sine. Det er helt sikkert en relevant diskusjon. Jeg er bare for glad i leserne mine til å prøve meg på noe dritt, om du skjønner? Jeg synes jeg blir møtt med så mye velvilje og godhet at det rett og slett hadde vært dårlig gjort av meg om jeg for eksempel skulle begynt å fortelle 16-åringer at banan er usunt. Så jeg tenker nok mer på respekt enn på ansvar, om det gir mening?

Det kan godt hende jeg blogger ting som ikke er så bra for unge kvinner å lese, hvem er jeg til å bestemme det, men jeg prøver iallfall å gjøre det tydelig at jeg er et menneske, ikke en blogg. Dessuten synes jeg den bananreferansen jeg brukte over her er en overforenkling, bare så det er sagt. Jeg veit ikke, jeg. Jeg tror bare min besatthet av One Direction har litt å gjøre med at jeg hater måten vi snakker om unge kvinner på. Wow, dette ga ingen mening.

Det er ganske selvopptatt å blogge så mye.

Jepp.

Kan jeg slutte med banninga?

Lol, nei.

Siri

 

25 Comments

  1. Likte dette innlegget.

    Angåande banan har det vore ein seriøs life saver for meg no når eg er gravid, for eg vaknar typ klokka halv seks og er skrubbsvolten, men også sinnsykt trøtt, og då er det fantastisk å kunne ta seg ein banan istedenfor å måtte smøre seg ei brødskive, også berre legge seg til å sove igjen. Funkar så klart om ein ikkje er gravid også.

  2. Synes det er så gøy å følge bloggen din av flere grunner. Liker utrolig godt innleggene om trening og løp du deltar i, og innlegg som bare faller deg inn. Skulle gjerne sagt at jeg leste like mye som deg men det ville vært en enorm overdrivelse dessverre. Kanskje jeg skal starte…

    Ikke minst, du formulerer deg og skriver veldig bra som du også nevner i innlegget her. Glad jeg fant bloggen :)

  3. Av alle de altfor mange tusen blogger som finnes er din og Chassi sin, mine favoritter!

    Hvorfor disse rosabloggerne blir betalt for å anmelde bøker fatter ikke jeg, når du som faktisk har peiling og har lesere som leser bøker, kunne gjort det? Har du blitt spurt noen gang forresten? Men jeg liker at du ikke er sponset i hue og ræva. Noen burde betalt deg bare for å blogge. Faktisk!

      1. Det der var veldig hyggelig sagt, Malin!

        Jeg har ikke blitt bedt om å skrive reklameinnlegg om bøker noen gang. Det hadde jeg kanskje vurdert å gjøre, altså. Eller, ikke på den rosabloggete måten, da. Og det hadde måttet være en bok jeg likte på ordentlig. Iblant blir jeg tilsendt nye bøker fra forlag (de pleier å spørre om de kan sende først, de er veldig greie), og da håper de jo at jeg skal skrive om dem. Tror ikke jeg har skrevet om noen av dem. Eller jo, Piken på toget skrev jeg om. Hadde skrevet om de andre hvis det falt seg sånn, altså.

    1. Hei! Du er også kul!

      Jeg vet ikke helt hva som er favorittene mine. Game of Thrones er iallfall blant dem. I det siste har vi sett på Fear the Walking Dead, Peaky Blinders og Roots, og snart kommer jo Orange Is the New Black, det blir bra! Hva liker du? Jeg trenger alltid tv-serietips.

      1. Jeg gleder meg også til Orange Is the New Black! Breaking Bad er en av mine absolutte favoritter. Når man har sett ferdig alle sesongene føles den litt legendarisk på en måte. Ellers liker jeg New Girl (lett underholdning), Sherlock (fascinerende og stilig), Derek (søt og rar) og Girls (fire jenter i 20-årene i New York, det må jo bare bli bra).

  4. «Det er på en måte en slags motsetning til spissformuleringer og skråsikkerhet, kanskje et uttrykk for at man alltid kan ombestemme seg. »

    Jeg likte dette. Nå fikk jeg veldig lyst til å snakke om blogging på en veldig pretensiøs og filosofi-grunnfag måte, men det har jeg jo en tendens til å gjøre av og til. (Og så blir første setning i den tankerekka dette, og det ødela jo litt:) Blogging er litt som snapchat. Jeg leste på nrk beta at snapchat fungerer fordi samtalen og bildene skjer her og nå, og du må være der og følge med for å få med deg det som skjer. Som i en vanlig samtale. Så kanskje du sitter igjen med andre bruddstykker enn andre, og ingen kan si helt sikkert «mener du det i dag? for du mente jo noe helt annet 24.mai 2015» som du jo kan si med for eksempel facebook-meldinger. Blogging dokumenterer, og du kan bla tilbake til begynnelsen og dokumentere motsigelser. Men det er ikke det det handler om. Blogging handler om utvikling. Hvert innlegg legger seg på tidslinja, men utviklingen kan gå til alle kanter likevel. I en roman så vil ofte utviklingen fra start til slutt være ganske lineær (selv med tilbakeblikk og parallelle historier), enten frem til det som er bra, eller det som ikke er det (død og fordervelse og havet og sånt). Blogging er litt mer sånn «alle dagene som ikke fikk plass i romanen». Og «alle tingene jeg ikke fikk sagt i lunsjen». «Det jeg ville skrevet kronikk om dersom jeg jobbet i aftenposten». «Det morsomme som skjedde på butikken som er for bra for jodel». Og så er det frem og tilbake, og standpunkt som endrer seg så sakte at ingen merker det med mindre de faktisk begynner å lete i alt som er skrevet.

    Jeg tror ikke det står så mye verdt å lese i avsnittet over. Det ble litt for mye kaos i tankene, det ble litt sånn som er bedre å diskutere over te og tørre kjeks. Vet ikke helt hva jeg prøvde å si selv, kanskje bare at dette er ting jeg ikke har tenkt så mye på selv at det har blitt fordøyd inne i meg.

    1. Jeg synes det var verdt å lese. Og at man ofte kan være mer enn bare én ting. Man kan være tusen ting samtidig, og det er sånt som får litt bedre plass på en blogg enn i en bombastisk ytring, selv om man aldri får plass til hele seg noe sted.

      1. Det er det man skulle tro, ikke sant..

        Men plutselig gransker de livet ditt tilbake til 8 års-alderen og gir deg skattesmell på flere hundretusen.

  5. Åhh, Siri <3 du er min favorittblogger i hele verden! Og jeg synes faktisk at banning er myye bedre enn å fortelle 16-åringer at banan er usunt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.