Et tilbakeblikk på tålmodighet

Nå skal vi snakke litt om tålmodighet. I 2015 løp jeg nesten ingenting. Jeg hadde en rift i senen under foten, og det tok omtrent et år før den grodde skikkelig. I januar i år begynte jeg å trene for å kunne løpe ganske mye igjen. Da løp jeg intervalldragene mine på 11 km/t. Det er omtrent det jeg løper de rolige turene mine på nå, seks måneder senere.

Seks måneder er både lenge og kort. Sånn i et treningsperspektiv, så synes jeg det siste halve året har gått mye treigere enn hele det året jeg nesten ikke løp. Jeg trodde det skulle være omvendt, at det verste var over i det jeg kunne begynne å løpe ordentlig igjen, men nei. Det verste var hele januar, februar og mars.

Det er altså så kjipt å trene seg opp igjen. Jeg synes det er greit å si det nå, når jeg tross alt er godt forbi det verste. Sånn er løping i hodet mitt: Tjåkk, tjåkk, tjåkk, vind i ansiktet, godt spenn i leggene, flyt, klar for en ny bakke. Den løpinga jeg drev med i vinter, er så langt unna det der man kommer. Det var slitsomt å kle på seg, det var slitsomt å velte seg ut døra, det var slitsomt å holde på i de 40 minuttene jeg orket. I løpet av de tre månedene hadde jeg kanskje to løpeturer som var gøy underveis. To! Det er ikke nok til å drive meg.

Ikke hadde jeg noe særlig fremgang, heller. Jeg ble gradvis bedre, det er klart, men det jafset alle hadde snakket om? Det der om at «det tar noen uker, så føles det mye bedre»? Det viste seg å være løgn og fanteri. Iallfall for min del. Det tok tre måneder før jeg følte at jeg fikk igjen noe som helst for innsatsen. I mellomtiden hadde jeg begynt å tvile sterkt på om det i det hele tatt var verdt det, om all den løpegleden jeg hadde følt på tidligere, var ren innbilning. Kanskje det var bra jeg ble skadet, så jeg oppdaget at jeg ikke trengte å løpe så mye? At jeg var et annet menneske nå, et som syntes andre ting var morsommere og løping var en ting man gjorde for å kunne spise smågodt hver dag?

Jeg har selvfølgelig opplevd verre ting i livet enn å måtte trene meg opp fra null form til dårlig form, jeg sier bare at jeg i tre måneder ikke var sikker på om det var verdt det. Løping kan være både slitsomt og jævlig, og det kan være sånn i lange perioder av gangen. Så her er den eneste treningsfilosofien jeg vet virker: tålmodighet.

Noen tror tålmodighet handler om å sitte stille i båten og vente på muligheten sin. Det gjør det ikke. Tålmodighet handler om å ta ett åretak om gangen, også når man ikke helt vet hvor man skal. Verken viljestyrke eller gjennomføringskraft finnes uten tålmodighet.

Jeg tror løpinga er det eneste i livet mitt jeg er tålmodig med. «Hvor lang tid trenger jeg på å komme i form til Oslo maraton?» spør folk. «8 uker,» sier Shape Up. Et år eller to, sier jeg. Kanskje ni måneder, hvis du . Og neste gang noen spør hva jeg er mest stolt av å ha fått til med trimminga mi, så er det verken sub 40 eller Birken som er svaret. Det er at jeg løp de jævlige intervallene på 11 km/t i tre måneder.

20160102_130238

20160110_082659

Siri

14 kommentarer

  1. Fy fader ass. Du har bra timing. I dag er det på dagen et år siden jeg fikk den rifta i hofta. Tålmodigheten er litt liten innimellom. Da er det så fint å lese sånne innlegg som det her. Tusen takk!

    1. Gratulerer/kondolerer med hofteskadejubileum. Jeg synes iblant den motiverende stå-på-stemninga på internett kan virke mot sin hensikt, men det hjelper alltid å vite at vi er flere i samme båt!

  2. Ååååååååh! Det her synes jeg er så flott. Og alt jeg kommer til å skrive i denne kommentaren blir sikkert skvip, men det du skriver her traff meg sånn.

    Jeg synes det er fint fordi:
    1. Jeg vet hvordan det er nede i gjørma.
    2. Det som skiller gode løpere fra oss som holder oss nede i gjørma, er at dere gjennomfører økt nr. 17 i gjørme-fart og gjørme-humør, i stedet for å stikke hodet ned i gjørma og ta to ukers pause og kalle det et spa-opphold for sjelen.

    Dessuten synes jeg det er fint at du skriver at tiden det tar for å være klar til oslo maraton (eller hva som helst slags løp over 5 km, kanskje), kanskje ikke er 8 uker, selv om det er laget et treningsprogram som alle klarer å følge som varer i 8 uker. For det tar jo faktisk den tiden det tar for deg å bli klar for det, og holde ut det som trengs å holde ut, og å gjennomføre det som må gjennomføres. Jeg bestemte meg for halvmaraton et halvt år før det halvmaratonet jeg fant ut at jeg ikke ble klar til, og så løp jeg mitt første et år etter det igjen. Det tar kanskje ikke så lang tid, men det gjorde det for meg. Det å bikke 12 kilometer viste seg å være en mye større utfordring enn jeg hadde forestilt meg. Fordi jeg måtte komme over forestillingen om at jeg var en sånn person som ble sliten etter 3 km.

    Så herregud, jeg tror ikke jeg kan få sagt hvor imponert jeg er over innsatsen du har lagt ned siden du ble skadet, og hvor besluttsom du har vært i prosessen.

    1. Tusen takk, T!

      Jeg vet ikke helt hva det er med løping som gjør at det er lett å innbille seg at man skal bli veldig mye bedre på kort tid? Vi vet heldigvis bedre. Da er det jo også lettere å ikke bli så skuffa hver dag.

  3. «Tålmodighet handler om å ta ett åretak om gangen, også når man ikke helt vet hvor man skal. »

    Takk for en fantastisk bra setning som treffer meg på så mange måter!

    Du skriver veldig godt og jeg koser meg med å følge bloggen din :)

  4. Fin tekst! De burde heller publisert noe ala dette i Shape-up, men det selger kanskje ikke like godt som «kom i form på 8 uker».
    Jeg tok et skikkelig skippertak da jeg skulle være med på halvmaraton, endte opp med betennelse i akilles og en kropp som sikkert var i totalt sjokktilstand iom at jeg aldri hadde løpt før. Anbefales ikke.

    1. Tror sånne skippertak er veldig vanlige! Litt rart, men jeg tror løpinga er det eneste i livet mitt jeg ikke baserer på skippertak. Synes skippertak har litt ufortjent dårlig rykte sånn generelt, men akkurat med løping funker det liksom ikke så bra?

  5. Så fint å lese! Å trene seg opp etter å ha fått en alvorlig knekk er tøft. Det er så lett å bli lei seg (ja skikkelig lei seg, ikke bare sånn litt sur) og lei av seg selv.
    Føkk 8-ukers program. Jeg er inne i et 5-års-oppbyggingsprogram etter å ha hatt kreft. Det var sånn jeg fant bloggen din! Nå er jeg tilbake der jeg var før all medisineringa, men kroppen er jo 5 år eldre og det er surt altså. Men det er liv i meg ennå! Bonus!
    Det lyser treningslykke av hele bloggen din. Det synes jeg er skikkelig, skikkelig inspirerende. Jeg heier på deg!!

    1. Gratulerer med å være tilbake der du var, Trine! Så bra jobba! Det er imponerende og inspirerende, synes jeg. Og veldig god bonus at det er liv i deg ennå.

  6. Takk for påminnelsen! Det ser ut til at du gjennomfører opptreningen på riktig måte. Jeg sliter med at jeg synes jeg får trent helt OK, men så blir jeg ikke i bedre form, bena er tunge og jeg får ikke opp pulsen. Drømmer om å flyte bortover på stier med lette steg…

    btw: fint du er ærlig om at du er i rute til 1.40-målet, det er så irriterende med folk som snakker ned egen form.

    1. Helt enig om folk som snakker ned egen form eller alltid skal ta forbehold før løp. «Jeg har litt vondt i foten» eller «det ble litt mye trening denne uka». Blæh. Det verste som kan skje er at man løper saktere enn man vil, liksom.

      Høres ut som du er i en tung periode. Si fra hvis du finner ut hvordan man kommer seg ut av sånne perioder? Håper det gir seg om ikke så lenge og at du får flyte bortover stier med lette steg!

  7. Fin lesing, motiverende også for slubberter som aldri kommer over den første kneika! Synes i grunnen den hadde passet godt under «løpetips for de fleste», den har jo en rød tråd til de prima postene som allerede er kategorisert der.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.