Meny Lukk

The Ring

the-ring

Jeg var 13 år gammel og på Danskebåten. Vi var, som hver vår, på vei til orienteringsløp på Sjælland, en rimelig forblåst affære. Jeg elsket det. Etter mange måneder med snø, slaps og trange gymsaler, skulle vi endelig få løpt fra oss i kratt og lyng og sand. Dessuten var sjelden noen av mine foresatte med, og jeg kunne jazze så mye jeg ville med gjengen.

Danskebåten er ganske kul når du er 13 år. Teppegulvet gjør det mulig å løpe fort eller snike seg gjennom gangene, uten at noen kan klage på støy. Man må ha nøkkelkort for å komme inn på kabinen, så det er enkelt å stenge voksne ute. Kiosken har maxipakker med alt mulig godteri, og Marabou-platene er dobbelt så svære og ganske mye mer eksotiske enn Freia-platene hjemme. For ikke å snakke om hopping opp og ned trappene i vinden på dekk. Dessuten er det både badebasseng og kino der.

Vi gikk på kino. Jeg, min jevngamle venn og noen folk som var bittelitt eldre enn oss. Når man er 13 år, er det helt umulig å si hva slags utslag en aldersforskjell på ett år har. Jeg var nok en moden, det betyr sur, 13-åring, men jeg hadde på ingen måte den kulturelle bagasjen som skulle til for å takle en ordentlig skrekkfilm. Kinosalen var liten, kanskje 40 seter, om ikke mindre. Vi satt på første rad, jeg kunne strekke ut beinet og ta på lerretet med foten, og så en film om et morderisk gjenferd som kom ut av tv-skjermen og forårsaket en smertefull død.

Jeg var livredd.

Når jeg skriver livredd, så mener jeg livredd. Redd for mitt liv. Ikke bare for mitt liv, når jeg tenker meg om, men for mitt liv etter døden også. Blodårene mine lå plutselig utenpå huden, helt eksponert, jeg var støl i kjeven i dagevis etterpå. Det var i løpet av disse 115 minuttene jeg utviklet et grep jeg senere i livet har hatt god bruk for, nemlig skrekkfilmgrepet. Skrekkfilmgrepet er når man putter tomlene i ørene og holder seg for øynene med resten av fingrene. Som kjent er det lydene man skvetter av. Man kan myse litt forsiktig gjennom fingrene når det føles trygt. Problemet med The Ring, er at det aldri er trygt. Selv i de rolige øyeblikkene, virker alt håpløst. Hele dritten er grå og regnfull, du får ikke en gang slappe av etter at du er død.

Likene i denne skrekkfilmen var de første skrekkfilmlikene jeg virkelig så. Når folk bruker ordet skrekk, tenker jeg fortsatt på det forvridde, blågrå ansiktet til en fyr i en lenestol. Men det er ikke det verste. Selvfølgelig ikke. Det verste er jenta.

Hvitkledd, med langt, svart hår hengende foran ansiktet. Våt og bleik etter å ha blitt kasta i en brønn, men sint nok og lei seg nok til å komme kravlende gjennom tv-skjermen din om du har vært dum nok til å putte den halvcreepy VHS-en i videospilleren din. Høflig som hun er, ringer hun på forhånd. You will die in seven days, sier hun.

Som du skjønner, var jeg skvetten resten av turen. Teppegulv er ikke så fett når det er du som er byttet. Jeg sov ikke, men brukte min helt nye Nokia 3310 til å lyse opp min side av senga i et grønnlig skjær. Det hjalp ikke. Dyner og sengetøy er ingen beskyttelse mot et monster som har dødd tusen døder. Romkameraten min hadde langt, mørkt hår, noen ganger fikk jeg det på puta mi. En kveld lå det et hårstrå på kanten av vasken. Jeg skyldte det halvveis ned i sluket, før jeg kom på at det ikke hjalp noe som helst, og kastet det i søpla isteden.

Jeg så hvite gevanter i sidesynet i årevis. Skal jeg være helt ærlig, kan jeg fortsatt skremme meg selv med det, om jeg prøver. Spesielt i klamme miljøer, som på hytter ved sjøen og på badet. Da er det lett å forestille seg innsiden av en brønn. For ikke lenge siden knuste jeg tannglasset mitt, fordi jeg skvatt sånn av et brunt håndkle som hang bak meg da jeg så meg i speilet. Det så ut som langt, svart hår. I år er det 13 år siden jeg så The Ring.

Selv her jeg sitter, i min egen lyse, varme, tørre stue, i min egen lyse, varme, tørre kropp, kan jeg bli litt harehjerta. Jeg skulle tegnet en illustrasjon til deg, sånn som jeg pleier til filminnleggene mine, men det måtte ha vært en sånn hard, svart ring av kulepenn, og jeg har rett og slett ikke lyst.

Håper vi snakkes i morra.

Siri