The Ring

the-ring

Jeg var 13 år gammel og på Danskebåten. Vi var, som hver vår, på vei til orienteringsløp på Sjælland, en rimelig forblåst affære. Jeg elsket det. Etter mange måneder med snø, slaps og trange gymsaler, skulle vi endelig få løpt fra oss i kratt og lyng og sand. Dessuten var sjelden noen av mine foresatte med, og jeg kunne jazze så mye jeg ville med gjengen.

Danskebåten er ganske kul når du er 13 år. Teppegulvet gjør det mulig å løpe fort eller snike seg gjennom gangene, uten at noen kan klage på støy. Man må ha nøkkelkort for å komme inn på kabinen, så det er enkelt å stenge voksne ute. Kiosken har maxipakker med alt mulig godteri, og Marabou-platene er dobbelt så svære og ganske mye mer eksotiske enn Freia-platene hjemme. For ikke å snakke om hopping opp og ned trappene i vinden på dekk. Dessuten er det både badebasseng og kino der.

Vi gikk på kino. Jeg, min jevngamle venn og noen folk som var bittelitt eldre enn oss. Når man er 13 år, er det helt umulig å si hva slags utslag en aldersforskjell på ett år har. Jeg var nok en moden, det betyr sur, 13-åring, men jeg hadde på ingen måte den kulturelle bagasjen som skulle til for å takle en ordentlig skrekkfilm. Kinosalen var liten, kanskje 40 seter, om ikke mindre. Vi satt på første rad, jeg kunne strekke ut beinet og ta på lerretet med foten, og så en film om et morderisk gjenferd som kom ut av tv-skjermen og forårsaket en smertefull død.

Jeg var livredd.

Når jeg skriver livredd, så mener jeg livredd. Redd for mitt liv. Ikke bare for mitt liv, når jeg tenker meg om, men for mitt liv etter døden også. Blodårene mine lå plutselig utenpå huden, helt eksponert, jeg var støl i kjeven i dagevis etterpå. Det var i løpet av disse 115 minuttene jeg utviklet et grep jeg senere i livet har hatt god bruk for, nemlig skrekkfilmgrepet. Skrekkfilmgrepet er når man putter tomlene i ørene og holder seg for øynene med resten av fingrene. Som kjent er det lydene man skvetter av. Man kan myse litt forsiktig gjennom fingrene når det føles trygt. Problemet med The Ring, er at det aldri er trygt. Selv i de rolige øyeblikkene, virker alt håpløst. Hele dritten er grå og regnfull, du får ikke en gang slappe av etter at du er død.

Likene i denne skrekkfilmen var de første skrekkfilmlikene jeg virkelig så. Når folk bruker ordet skrekk, tenker jeg fortsatt på det forvridde, blågrå ansiktet til en fyr i en lenestol. Men det er ikke det verste. Selvfølgelig ikke. Det verste er jenta.

Hvitkledd, med langt, svart hår hengende foran ansiktet. Våt og bleik etter å ha blitt kasta i en brønn, men sint nok og lei seg nok til å komme kravlende gjennom tv-skjermen din om du har vært dum nok til å putte den halvcreepy VHS-en i videospilleren din. Høflig som hun er, ringer hun på forhånd. You will die in seven days, sier hun.

Som du skjønner, var jeg skvetten resten av turen. Teppegulv er ikke så fett når det er du som er byttet. Jeg sov ikke, men brukte min helt nye Nokia 3310 til å lyse opp min side av senga i et grønnlig skjær. Det hjalp ikke. Dyner og sengetøy er ingen beskyttelse mot et monster som har dødd tusen døder. Romkameraten min hadde langt, mørkt hår, noen ganger fikk jeg det på puta mi. En kveld lå det et hårstrå på kanten av vasken. Jeg skyldte det halvveis ned i sluket, før jeg kom på at det ikke hjalp noe som helst, og kastet det i søpla isteden.

Jeg så hvite gevanter i sidesynet i årevis. Skal jeg være helt ærlig, kan jeg fortsatt skremme meg selv med det, om jeg prøver. Spesielt i klamme miljøer, som på hytter ved sjøen og på badet. Da er det lett å forestille seg innsiden av en brønn. For ikke lenge siden knuste jeg tannglasset mitt, fordi jeg skvatt sånn av et brunt håndkle som hang bak meg da jeg så meg i speilet. Det så ut som langt, svart hår. I år er det 13 år siden jeg så The Ring.

Selv her jeg sitter, i min egen lyse, varme, tørre stue, i min egen lyse, varme, tørre kropp, kan jeg bli litt harehjerta. Jeg skulle tegnet en illustrasjon til deg, sånn som jeg pleier til filminnleggene mine, men det måtte ha vært en sånn hard, svart ring av kulepenn, og jeg har rett og slett ikke lyst.

Håper vi snakkes i morra.

Siri

25 kommentarer

  1. Eg var 20. Kom heim til studenthybelen og måtte sove med lyset på. (For ein gongs skuld sjeleglad for at eg ikkje hadde TV.)

    Den satt i lenge, den der.

    Helsing pyse.

  2. Jeg pleier å grine når jeg ser skrekkfilmer… The Ring har jeg ikke sett og er nå bare mer overbevist om å aldri se den. Ever.

    Hilsen pyse 2

  3. Må innrømme at jeg bare har sett bruddstykker av The Ring fordi jeg stort sett gjemte meg bak en pute hele filmen. Men likevel, hver eneste måned når jeg må låse opp kottet i gangen for å lese av strømmen tenker jeg «Hva om en av Samaras ofre ligger bak denne døren?». Leser kun av strømmen når det er dagslys ute.

    1. Det er en innmari guffen film, det var skikkelig smart å bruke putetrikset! Selv om det ikke funka helt. Håper du aldri må lese av strømmen i mørket, Mia <3

  4. Jeg så The Ring en gang på slutten av barneskolen, men da var det lyst ute, sommer, og vi var mange som så den sammen. Synes ikke det var så skummelt der og da. Men så så jeg Dawn of the Dead, kanskje samme år, bare at den ble sett på høsten, RBK vant serien nok en gang, husker jeg, og det var mørkt, mørkt, mørkt. Og fullt av zombier i buskene i flere år etterpå.

    Min største regret her i livet er at jeg så Saw-filmene. De er jo ikke skumle, bare jævlig ekle og det hender at jeg tenker på de enda, snart ti år etter jeg så en av filmene sist. Men nå skal det sies at jeg ble skremt av Den vesle vampyren også, da. Sikker på at Lumpi og tante Dorothea følger etter meg den dag i dag. Har sluttet å se skrekkfilmer for å si det sånn.

  5. Jeg var også på danskebåten (selveste Peter Wessel fra Larvik, ca 1985) og så en film som gjorde inntrykk. Den hadde nemlig ikke happy ending. Handlet om en indianerjente som tok selvmord på slutten av filmen, ved å kaste seg utenfor noen klipper. Jeg var i sjokk! Aner ikke om det var ungdoms- eller voksenfilm. Noen som tror de vet hvilken film dette kan være?

    Skrekkfilm tør jeg ikke se, men «gla’vold» har jeg heldigvis vent meg på i voksen alder.

  6. Jeg så den med japanske undertekster i en nedlasta versjon anno 2003 (winmx kanskje?), og det var ikke så skummelt, det kan være fordi kvaliteten var så dårlig at vi sikkert så vidt så noe annet enn skygger.

    Jeg tror på at den er dritskummel. Har aldri sett den i ettertid. Tror jeg hadde en tilsvarende opplevelse med The sixth sense, 12 år gammel og forsto lite av livet. Nå til dags sitter jeg med hendene foran ansiktet av britisk krim, så det har vel strengt tatt ikke blitt noe bedre.

  7. Jeg hadde samme opplevelse med The Conjuring for noen år siden, og det er det værste jeg har vært med på. Mannen, som egentlig vil ha det mørkt når vi ser film, syns til og med det var ok at vi slo på lyset 20 minutter inn i filmen. Skikkelig guffen film, og jeg sleit med kjellere (det er alltid ekkelt) og klapping (!) leeenge etter jeg så den. The Ring tør jeg ikke å se!

  8. Verste kinoopplevelsen jeg har hatt var da jeg så «Wolf Creek». Ante ikke hva jeg gikk til, annet enn at filmen hadde 18 årsgrense (jeg måtte faktisk vise leg…) og var basert på en sann historie. Satt på andre rad i den minste salen og var fysisk uvel gjennom hele filmen. Vurderte sterkt og bare gå men så turte jeg ikke gå ut alene. Anbefales IKKE!

  9. Eg fekk gjenfortalt handlinga i The Ring av ei venninne, og det heldt i lange baner. Klapping og kjellarar er kjempeskummelt etter at eg såg TRAILEREN til The Conjuring. Etter å ha sett The Others (som jo er supernydeleg, anbefalast) kunne eg ikkje gå ned i vaskekjellaren åleine på eit år, og eg hoppar av og til framleis opp i senga frå god avstand etter å ha sett Den Sjette Sansen då den var ny (de veit ho jenta under senga, som plutselig grip tak i ankelen til han som går forbi).

    1. Har faktisk akkurat fått anbefalt The Others, så da tar jeg dette som et go-signal! Og holder meg unna The Conjuring, som tydeligvis er helt i The Ring-liga, etter dette kommentarfeltet å dømme.

  10. Jeg har ikke engang sett The Ring, men delte leilighet med en som har langt svart hår da vi var i Santa Monica 2007. Opplevde min første søvnparalyse den gang – en skikkelse som lignet venninnen min stod ved sengekanten og stirret på meg. Lenge. Jeg klarte ikke å røre meg, klarte ikke å snakke, og ble reddere og reddere. Tror aldri jeg turde å spørre venninnen min om hun hadde vært oppe den natta, men etter jeg oppdaget begrepet søvnparalyse, ble episoden mindre skremmende.

    1. Jeg har også søvnparalyse iblant, Gitte! Trodde jeg hadde fått locked-in syndrome første gang, fordi Hallén akkurat hadde fortalt meg om det. Det er dritfreaky, da! Hadde flippa fullstendig om det sto en langhåra jente ved sengekanten!

  11. Eg gløymer aldri den eine kvelden då eg var 13 og eg var åleine heime med søstra mi. Ho tvang meg til å se The Grudge og eg er framleis traumatisert. Blir faktisk redd av reklamen til Åndenes Makt.

  12. Jeg har fæle minner fra the Ring sjæl! Jeg var også 13-14 år, og så den sammen med noen venninner. Jeg taklet ikke skrekkfilmer spesielt godt på den tiden heller, men jeg var dessverre ikke moden nok til å forstå at jeg hadde et valg da den ble satt på. Det kan forsåvidt hende at jeg faktisk ikke hadde noe valg heller, med tanke på gruppepress og alt det der, men jeg ble nå uansett sittende der jeg da. Stiv av skrekk.

    Unnskyld meg, men nå har jeg sitti i fem minutter og lurt på hva poenget mitt var med å kommentere på dette innlegget. I dag har jeg litt tannverk pga. en visdomstann og jeg er grisetrøtt fordi jeg plutselig mangla litt D-vitaminer i år. Jeg føler meg merkelig. Og det er jo sikkert uinteressant nok for alle andre enn meg selv, men jeg kan ikke gi meg nå. Jeg har allerede brukt nesten en halvtime på å komme hit.

    Fortsettelsen på The Ring-historien min var at jeg, av en eller annen grunn jeg ikke kan huske, måtte hjem ca. fem minutter før den var ferdig. Foreldrene mine var aldri så strenge på innetider at jeg ikke fikk se ferdig de siste fem minuttene av en film, så teorien min er at jeg løy til vennene mine fordi jeg ikke maktet et sekund til av dette marerittet av en film. Jeg måtte dermed gå hjem i mørket alene. Men jeg gikk jo ikke, for å si det sånn, jeg tror ærlig talt ikke jeg har beveget meg fortere noen gang i hele mitt liv. Kanskje den gangen familien min var på sånn søndagsåpen bondegård og jeg ble jaktet på av en utrolig hissig geitebukk. Men det sier vel litt at den episoden med geita hvor det faktisk var sannsynlighet for at jeg kunne bli (litt) skadd, ikke en gang kan måle seg med hvor redd jeg var den kvelden jeg løp hjem etter å ha sett The Ring. Jeg løp for livet, rett og slett.

    Jeg tror kanskje poenget mitt var at det er ålreit å lese at det ikke bare var meg. Det finnes flere med lignende opplevelser der ute. Stay strong. Klem <3

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.