Meny Lukk

Til en mann

Her om dagen snakket jeg med T om det å si ifra. Hun har skrevet litt om det her. I hennes tilfelle handler det om et konkret eksempel der hun plutselig var blitt punchline i en voldtektsspøk. Det er ikke så veldig kult, av mange årsaker. Min erfaring tilsier at det ikke er så gøy å kose seg i ett sekund, for å i neste sitte der og lure på hva slags kvinnesyn vennene dine egentlig har, om du må ødelegge stemningen ved å si ifra om at sånt ikke er greit, og bli hun kjipe kjerringa igjen, eller om du i verste fall må føre opp noen av dem på den mentale lista over menn du unngår å være alene med.

Jeg er en sånn som sier ifra. Nå skal jeg verken skryte på meg å alltid gjøre det, eller å alltid skjønne når jeg burde gjøre det, men som regel sier jeg ifra. I noen situasjoner har det vært dritvanskelig. Det var ikke så kult å be den eldre mannen jeg møtte i jobbsammenheng, om å forklare den blowjobevegelsen han gjorde da jeg spurte om det var noe jeg kunne hjelpe ham med. Det var ikke så kult å være hun som ødela stemningen da gutta fant fram de bildene av en norsk toppblogger.

Det var heller ikke så kult å ikke si fra da jeg ble fortalt at mitt “ellers takk” til invitasjon om tomannsnach ikke var “tydelig nok til å holde i retten”. Selv om han som sa det var en venn, og jeg skjønner at det var en vits som skulle spille på straffefriheten i voldektssaker. Der jeg sto ved Birkelunden klokka to om natta, syntes jeg det var enda mindre morsomt enn jeg ville gjort midt på lyse dagen. Midt på dagen hadde jeg heller ikke følt meg tvunget til å le, for å prøve unngå en eskalerende situasjon.

Her er greia med voldtektsvitser og det som kan virke som nedverdigende, men tilfeldige kommentarer om kvinner: det er en spøk for deg, men det er virkeligheten for absolutt alle kvinner. Ikke alle kvinner blir utsatt for seksuelle overgrep, men en god del blir faktisk det. Antallet avhenger av hva du legger i begrepet, selvfølgelig, men det er uansett mange nok til at du har møtt flere. Du møter dem mest sannsynlig hver eneste dag. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe kjipere enn å være han fyren som slår en roofievits til noen som har opplevd å få noe i drinken sin.

Det er også sånn at selv om man er så heldig å ha sluppet, så er muligheten for det alltid tilstede. Alltid. I hverdagen. Når som helst. Så det du i beste fall gjør når du joker rundt med sånt, er å si: “Jeg klarer ikke å sette meg inn i livet ditt.” I verste fall sier du: “Jeg bryr meg ikke.”

Dessuten, og dette er kanskje det viktigste poenget mitt, kan det hende at noen som ikke burde hørt den vitsen eller den slengkommentaren, hører den. Nå snakker jeg ikke om kvinner eller andre som burde vært skånet, jeg snakker om noen menn. For uansett hvordan vi vrir og vender på det, så blir mange overgrep begått av vanlige menn. Ikke ustabile menn som har opplevd ekstreme ting, eller som er drevet av en medfødt eller påtvunget ondskap. De er vanlige menn. Å kalle dem monstre, er å aktivt velge å se bort fra de delene av vår kultur som gjør det mulig for dem å handle på den måten. Jeg sier ikke at jeg tror du er en potensiell voldtektsmann, jeg sier at jeg tror vennen din er det. Du veit hvilken jeg mener.

Hvis du synes det er ubehagelig å høre, så er det et godt tegn. Det ubehaget har jeg lyst til å utnytte nå.

Hadde du giddi å være den som sier ifra neste gang? Så kan vi dele litt på den børa? Jeg tar den delen med å være redd og sint, og så kan du ta den delen med å si ifra neste gang du hører noen gjøre et ordspill på navnet til offeret i Hemsedalsaken? Det hadde gjort livet mitt lettere og bedre. Dessuten tror jeg at det som gjør at noen menn aldri har lært seg at en kvinnes nei betyr nei, er det samme som gjør at det at du sier ifra, veier tyngre enn når jeg sier ifra. (Det er absurd, så klart.)

Jeg vet at det hadde betydd mye for folk som kanskje ikke klarer å si til deg at det betyr mye for dem. Det kan være helt avgjørende for noen som aldri kommer til å få vite om det, en gang. Nå er jeg i utgangspunktet imot at man skal få poeng for å klare minimumskravet, som man jo kan argumentere for at det å si ifra er, men i dette tilfellet skal jeg gjøre et unntak. Kan du plis være med å avnormalisere det kvinnesynet som ligger til grunn for at vanlige menn synes det er innafor å midlertidig avlyse kvinners rett til å bestemme over egen kropp?

Jeg skal ikke selge det så hardt inn til deg, jeg tror at du enten skjønner greia, eller så skjønner du ikke greia. Det at du ikke skjønner greia, betyr ikke at du har tenkt å voldta noen. Det betyr kanskje bare at du ikke bryr deg så mye om noen andre gjør det, heller. Du kan i så fall gjerne slutte å lese denne bloggen, for du creeper meg noe jævlig ut.

Det er ikke lett å si fra. Jeg synes ofte det er vanskelig, og jeg har øvd veldig lenge. Så jeg skjønner at det ikke er så fristende. Seriøst, jeg skjønner det kjempegodt. Dessuten blir det vanskeligere og vanskeligere jo bedre man kjenner noen og jo gladere man er i dem, så det å si ifra til en bror, en far, en livspartner eller en god venn, er kjempevanskelig. Plis prøv likevel. Jeg synes det er litt lettere å si fra til noen jeg er glad i, hvis jeg gjør det på tomannshånd og aktivt prøver å la være å drite dem ut. Det kan man gjøre ved å stille spørsmål underveis og å legge saken død etterpå. (Det finnes sikkert flere tips for det, så bare rop ut om du har noen.) Egentlig synes jeg jo at man fortjener litt offentlig skrape om man virkelig plumper uti med noe skikkelig dritt, men det er sjelden mest effektivt og ikke alltid nødvendig. Selv om jeg altså synes det raseriet som ligger bak en godt timet utdriting av andres sexisme, absolutt er rettferdiggjort og fortjent. Jeg sier bare at du ikke trenger å starte der.

Greia med å si ifra, er at det ikke er så mye som skal til. Om vi snakker vitsing og jazzing med gutta, så er vel humor aller mest et slags verktøy for å skape samhold i en gruppe. I det du ekskluderer deg selv fra den gruppa ved å si ifra, faller det på steingrunn.

Her er noen forslag til hvordan man kan begynne:

  • Noora-varianten: “Hehehe, var det ei litta voldtektsvits jeg hørte der?”
  • Jazze med gutta: “Fy faen, jeg bare elsker god stemning, øl og seksuell trakassering!”
  • Rett fram: “Jeg synes ikke vi skal snakke sånn om damer, jeg.”
  • Retro: ”Er dette 1902? For det høres ut som du tror du har rett på sex?»
  • Stygging: “Oj, nå høres du ut som en voldtektsmann.»
  • Bokstavelig: «Hun ber ikke om det med mindre hun bokstavelig talt ber om det.»
  • Bokstavelig II: «Jeg skjønner ikke hva ordet slutty betyr, en gang.»
  • Listhaug-varianten: ”Dette hører ikke til vår kultur, folkens.“
  • Den ryddige måten: ”Ikke si sånt, tenk om en voldtektsmann hører deg og tror det er greit.“
  • Gjenta det-varianten: ”Jeg skjønte ikke den vitsen der, ass. Sorry. Kan du forklare den for meg?“
  • Smiske-varianten: «Jeg synes ikke den oppførselen der står helt i stil med din ellers innmari oppegående, beleste & sexy personlighet?»
  • Personlig utviklings-varianten: “Jeg prøver å bli flinkere til å se på kvinner som fullverdige mennesker, så hadde det vært greit om vi holdt de vitsene for oss selv?”

Jeg hadde ikke spurt hvis jeg ikke trodde du kunne klare det. Ilu osv.

Siri