To minner fra Amerika

1

9. august 2014 blir Michael Brown, en ubevæpnet 18-åring, skutt av en politibetjent i en forstad utenfor St. Louis i Missouri. Bare uker tidligere kvalte politibetjenter en annen ubevæpnet mann, Eric Garner, i New York. Dette er på ingen måte de eneste svarte, ubevæpna menneskene amerikansk politi henretter den sommeren, eller hvilken som helst sommer eller årstid, men i begge disse tilfellene finnes det både øyenvitner og enten lydopptak eller video av hendelsene. “I can’t breathe!” hveser Eric Garner 11 ganger mens flere politibetjenter holder ham nede.

En av løpevennene mine er fra Oakland, på andre siden av Bay Bridge (det er den hvite, ikke den røde). En kveld i desember spør han om jeg vil være med på Black Lives Matter-demonstrasjon. Noen dager tidligere har politiet i Cleveland skutt en 12 år gammel gutt som lekte med en lekepistol i en park. Overvåkningsvideoen viser at betjentene ikke er på stedet i mer enn to sekunder før den lille kroppen til Tamir Rice ligger urørlig på bakken.

Jeg har en selvsentrert indre diskusjon før vi tar t-banen under bukta. “We need a billion faces and a billion voices”, sier hun som sitter på setet overfor meg.

Tre timer senere aner jeg ikke hvor vi er, men vi er mange. Det er politi i fullt riot gear rundt oss. Øynene mine svir. Nyhetene kommer til å si det var en fredelig demonstrasjon som eskalerte litt, men at ingen ble skadet. Jeg så batongene, jeg så sørstatsflagget som var tråkket ned i en gjørmepytt bak en hekk. Og jeg så a billion faces and a billion voices.

Ingen av politibetjentene involvert i drapene på Eric Garner, Michael Brown eller Tamir Rice har blitt tiltalt for noe som helst.

2

En gang midt på høsten sitter jeg, som en mild parodi på meg selv, og leser Bad Feminist på et overraskende hyggelig venterom hos Planned Parenthood. Jeg er her som transport- og holde-i-hånda-ansvarlig. I hele verden er det bare to stykker som vet at jeg er her, det er meg og hun som får pussyen sin grabbet noe jævlig bak dørene akkurat nå.

Vi kjenner hverandre ikke noe særlig, det ville være en overdrivelse å kalle oss venner. Jeg er utvalgt som omsorgsperson fordi jeg a) om noen måneder skal dra til andre siden av jorda og bli der, og b) fordi jeg for noen uker siden sa: “I don’t really care”, da vi diskuterte om abort er barnedrap eller ikke.

Aborten hennes koster 400 dollar. Jeg legger ut, moren hennes har tilgang på kredittkortregningen hennes. Min abort kostet null kroner, og det var uten de tre meggene med klør og eternal damnation-skilt utenfor bygget. For et kupp. Vi går inn og ut av klinikken arm i arm, så ingen skal vite hvem av oss som har sår livmor.

3

I går valgte de hvite amerikanerne en president som har et ekstremt snevert syn på hva et mennesker er. De sier det er en oppblomstring av hat, men det her er gammel, gammel råte.

Vi er ikke noe greiere eller smartere her til lands. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Sprelle, kanskje. Vi burde ha gjort noe for lenge siden.

Siri