Meny Lukk

Topp fem av Backstreet Boys

 

Filmmusikken til Løvenes konge var den første cd-en jeg kjøpte. Backstreet’s Back var den andre. 189 kroner kostet den på Platekompaniet på Storosenteret, og det var mamma som betalte. Jeg tror det var en trøstegave etter at jeg hadde prøvd å stå på skateboard uten å kunne stå på skateboard, jeg husker iallfall at jeg var såpass blodig på hendene at jeg ikke fikk bære posen selv. (Mer om det her.)

En gang i 2014 var vi på Backstreet Boys-konsert. Det var 15 år for seint, likevel altfor tidlig, og et av de absolutte høydepunktene det året. I det de begynte å spille As Long As You Love Me klarte jeg ikke lenger bli sittende på setet mitt, boybandkreftene ble for sterke for meg. Den lille ironiske distansen jeg til da hadde klamret meg til, rant ut av kroppen og nedover seteradene i Oslo Spektrum. Are your ready to party like it’s 1999? spurte de. Ja, svarte vi. Og så tok det helt av.

På et tidspunkt stakk Nick hånda i buksa, og det gikk et gisp gjennom forsamlingen.

En video publisert av @sirivil

På en måte er jeg en litt dårlig fan. Jeg har aldri hatt tålmodighet eller interesse for funfacts og bakgrunnshistorier og yndlingsfarger, selv om det jo er umulig å ikke plukke opp noe når man oppsøker miljøer der sånt blir satt pris på. Nå snakker jeg ikke bare om Backstreet Boys, nå snakker jeg om alt jeg noen gang har hatt et slags fanforhold til. Den kronologiske rekkefølgen ser sånn ut: Ronja Røverdatter, Asylet, Backstreet Boys, Ringenes herre, utvalgte menn.

Så jeg vet ikke når Howie D er født, men til gjengjeld er jeg god på selve kjernematerialet. I dette tilfellet albumene Backstreet’s Back (1997), Millennium (1999) og til dels Black and Blue (2000). Har den forventningen om, nesten behovet for, de første tonene av neste sang et navn? Jeg kunne nok ikke ramset opp alle sangene på Backstreet’s Back, men jeg kunne nok sunget dem fra start til slutt i riktig rekkefølge. Hvis jeg hadde kunnet synge, da.

Som 25-åring har jeg klart det jeg aldri klarte som 11-åring, nemlig å bestemme meg for hva som er min yndlings-BSB-sang. Det er All I Have to Give. Sånn ser min topp 5 ut:

  1. All I Have to Give
  2. Get Down
  3. Quit Playing Games With My Heart
  4. Backstreet’s Back (ext. version, selvfølgelig)
  5. Hey Mr. DJ

Denne lista er preget av ettertiden, av at jeg kanskje til sammen de siste 14 årene har hørt mer på Backstreet Boys enn jeg gjorde de to-tre årene både gruppa og min hengivenhet var på sitt mest fryktinngytende. Ok, det tar jeg tilbake, jeg hørte mye på Backstreet Boys da. Skulle jeg satt opp en liste på den tiden, hadde jeg nok for det første nektet å prioritere, og for det andre hadde den sett sånn ut:

  1. As Long As You Love Me
  2. Hey Mr. DJ
  3. I Want It That Way
  4. The Call
  5. All I Have to Give

All I Have to Give er kanskje den mest typiske boyband sangen noensinne, og det er nok derfor den har klatret til toppen av lista i ettertid. Den er på en måte et flaggskip for hele boybandopplegget, understreket av de alle de flagrende fanene og lolle gevantene i musikkvideoen. Alt med den sangen er så soft at man bare omfavne det.  Hey Mr. DJ, er kanskje, sammen med Get Down, det mest Backstreet Boys-aktige som finnes. Sånn, hvis man først skal skille late 90’s boybands fra hverandre. Dessuten er det en perfekt løpesang (tips).

Som 25-åring er det også en stund siden jeg skjønte at Backstreet Boys ikke er noe teitere enn noe annet folk liker å høre på, se på eller lese på. Iallfall ikke ting som drar de store massene. Eller, det er vel kanskje heller det at alt er teit. Fotball, liksom? Teit. Top Gear? Jævlig teit. Birken? Teeeeeit. Bettson.no? Æææææ. Sånne ting skjønner man når man blir eldre. Det eneste jeg skulle ønske jeg visste da jeg var 10 år, og kanskje spesielt da jeg var 12-13-14 år og sååååå over hele den Backstreet Boys-greia, er hvor mye innebygd misogyni det ligger i den overbærende mislikingen av ting som mange jenter liker.

At Fifty Shades of Grey er teit ikke nødvendigvis fordi det er det verste makkverket som noen gang er skrevet, men fordi mange damer liker den. Nå sier ikke jeg at det ikke finnes grunner til å mislike både boybands og Twilight, jeg sier bare at man kanskje skal kjenne litt på og vurdere litt ekstra, den lysten man får til å himle med øynene når tenåringsjentesvermene samler seg. Bare gi det fem sekunders betenkningstid, og så kan du himle så mye du vil. Og så kan du også prøve å fortelle meg at livet ditt ikke ble litt bedre etter at du satte As Long As You Love Me som vekkerklokkemelodi.

Nei, assa, jeg stakk jo egentlig bare innom for å si #BSB4evah.

Siri,
lover å aldri slutte å snakke om boybands