Torgeir Bjørn

Torgeir Bjørn står med glassfiberskia sine på toppen av Mördarbacken. Fortsatt, 22 år etter, lurer han på hvordan Gunde Svan hadde klart seg mot Dæhlie og Smirnov her. Det er ikke godt å si, og det er det han elsker med langrenn. Det er aldri godt å si.

Et blått og gult flagg henger tiltaksløst fra en gyllen furugrein. Mjukt, norsk påskeføre, tenker Torgeir, og sklir skia litt fram og tilbake på stedet. På midten av 90-tallet frykta utlendinga sånt føre, for da var det bare nordmenna som visste åssen man smurte når snøen var blaut. Nå kan jo alle smøre ski. Til og med russera.

Dattera til Kvisten, en kar som så vidt var innom kretslaget i Lappland i 86, kommer labbende opp bakken. Hun ligger for langt frampå, får ikke ordentlig kontakt med underlaget. «Veldig ustrukturert gåing,» hadde han sagt hvis han satt i bua, men det gjør han ikke. Det er nesten rart at hun faktisk har et SM-sølv på 7,5 km for yngre junior fra 2007. Nei, det stemmer, hun startet tidlig i det løpet, og så begynte det å snø akkurat i det hun gikk i mål, det husker han at han leste i Skidsport den vinteren.

Man må ha snøen på sin side. Verken laboratorieframstilt pulver eller finhåra nylonsbørster kan redde en løper som kjemper mot snøen. Man må gå med snøen, ikke mot den. Det har han alltid visst. Sølv er sølv, uansett.

Torgeir Bjørn tar et perfekt staketak og sklir utfor Mördarbacken. Han har gått den riktig vei mange nok ganger i livet. Nå blir det fest i Falun.

BbrzcHbCQAA7WIc

may the odds be ever in your favor

4 kommentarer

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.