Tre essaysamlinger på rad

Vi kan jo ikke bare snakke om bokhandler, vi må snakke litt om bøkene som er inni bokhandlene også.

Jeg leser sjelden noe annet enn romaner, men i høst har jeg lest tre essaysamlinger på rad: Bad Feminist av Roxane Gay, Not That Kind of Girl av Lena Dunham og Notes from No Man’s Land av Eula Biss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Alle tre er personlige, om å leve og vokse opp i Amerika, om å flytte til et nytt sted og om å være redd for ting man ikke burde være redd for. De passer forunderlig bra sammen.

Bad Feminist er en av de deiligste bøkene jeg har lest i år. Den balanserer det grusomme og det vittige på en tilgjengelig, men skikkelig tilfredsstillende måte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Ikke vær bekymret for denne punktlista over hvordan man skal være venner med damer, det er ikke en sånn liste.)

Det handler om Hunger Games, raseprofilering, Scrabble, kampen for kvinnekroppen, og at man er feminist selv om man liker Real Housewives. Bad Feminist er en slags hyllest til det ubastante, til nyansene og til det å strekke oss et hakk lenger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Instant classic! Har skrevet mer om Bad Feminist her.

Not That Kind of Girl av Lena Dunham handler om Lena Dunham. Den fortsetter der Girls slipper, men er mer bevisst på sin plassering i verden enn det serien er. Er det ikke akkurat det serien har fått kritikk for? Og ja, den er sytete, og det har jeg to ting å si om: 1. Den er sytete på en morsom måte. 2. Veit du hvem som er sytete? Knausgård.

There is nothing gutsier to me than a person announcing that their story is one that deserves to be told, especially if that person is a woman. As hard as we have worked and as far as we have come, there are still so many forces conspiring to tell women that our concerns are petty, our opinions aren’t needed, that we lack the gravitas necessary for our stories to matter. 

Herregud, Lena Dunham, ass. Mens jeg leste Not That Kind of Girl hadde jeg lyst til å klapse henne i ansiktet og klemme henne samtidig. Sånn tror jeg hun føler det selv også: You’re a potbellied riot girl! Why are you plugging your caloric intake into your smartphone!?

Not That kind of Girl er historien om å være akkurat en sånn jente, og om å være åtte år og kjede seg så mye at man rømmer hjemmefra, om å være 10, 12, 14, 16, 18, 20, 22, 24, 26 år hos psykologen, om å gjøre små ting store, om å være naken på tv og synes at det er helt greit, om å like feil menn, men elske de riktige menna:

After several interactions in which he questioned my authority and pretended not to hear me speaking, it was clear he was my type.

Og det handler om å elske det man driver med. The craft.

Tenk at Dunham får meg til å fnise på den fine måten mens hun forteller hvor tungt medisinert hun var store deler av oppveksten, hæ? Det er godt gjort, for dette er ikke min historie. Si hva du vil om vår genereasjons (eller i det minste én generasjons) stemme, men den finnes ikke, og jeg skjønner ikke hvorfor vi skal begrave noen i den oppgaven. I verste fall går vi glipp av praktfulle leseropplevelser, som for eksempel dette essayet i Not That Kind of Girl:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sist men på ingen måte minst: Notes from No Man’s Land av Eula Biss. Tenk å åpne med et essay om telefonstolper. Jeg bare: whaaat og så etter et par sider: mmmmmm, yass. Det er noe nesten hypnotiserende over måten Biss skriver på, det er en flyt mellom eksplosive historiske hendelser og personlig erfaring som gjør dette til en både behagelig og givende opplevelse. Og det er selvfølgelig ikke telefonstolpene historien handler om, det er lynsjing.

Som tittelen sier handler det om ingenmannsland, om menneskene som står midt mellom folk, steder og tider. Og det handler om Amerika, et land bygget på millioner av gallons med uskyldig blod. Det er brutale greier, men Biss forteller om det på denne nesten transeframkallende måten som gjør at man bare lar det skylle over seg.

When I walk from my apartment to the train I am asked for money by all variety of people – old men and young boys and women with babies. Their manner of request is always different, but they are always black and I am always white. Sometimes I give money and sometimes I do not, but I do not feel good about it either way, and the transaction never fails to be complicated. I do not know whether my neighbors think, as I do, of these quarters as a kind of tax on my presence here. A tax that, although I resent it, is more than fair.

Hun forteller om familien sin ved å fortelle om det hvite paret som fikk en svart sønn etter at fertilitetsklinikken rotet til eggene. Hun forteller om NAFTA-avtalen ved å fortelle om tiden sin blant fattige amerikanere som lever livet i La Salina i Mexico.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg anbefaler alle tre på det sterkeste. Bare gjør det. Hvis du tvang meg, hadde jeg rangert dem sånn: 1. Bad Feminist 2. Notes from No Man’s Land 3. Not That Kind of Girl. Men ikke tving meg til det, da.

xoxo mexomexo texotexo
Siri

 


PS. Jeg hater ikke Knausgård. Jeg likte Ute av verden og de tre første Min kamp-bøkene (har ikke lest de siste).

 

2 Comments

  1. Jeg var ingen fan av Not That Kind of Girl (som jeg hørte på lydbok, Lena Dunham leser med skikkelig skolehøytlesningsstemme, grusomt). Hadde egentlig sett meg ut Bad Feminist som årets neste essaysamling, men ble litt skeptisk siden goodreads var helt «elsket du Not That Kind of Girl, så elsker du denne». Og det gjorde jeg jo ikke.

    Nå skal jeg gjøre et forsøk. (Og enn at jeg ikke viste at du dobbelblogget før nå).

    1. Ja, gjør et forsøk på Bad Feminist! Og så kan vi snakke om den etterpå?

      Jeg ble litt skuffa av Not That Kind of Girl i starten, men så synes jeg den tok seg veldig opp etter hvert. Men der Bad Feminist var sånn: «Jess!» hele veien. Den har noe å si i tillegg til at den sier det på en digg måte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.