Tre ting jeg har likt i det siste (4)

The Pisces av Melissa Broder og Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

En tv-serie som heter Killing Eve

Killing Eve går på HBO, og det er den første tv-serien jeg har brydd meg ordentlig om på en god stund. Sandra Oh (Christina Yang!) spiller Eve, en slags etterforsker i en slags sikkerhetstjeneste, som jakter på en seriemorder som opererer over hele Europa.

Seriemorderen heter Villanelle og er rett og slett helt pling i bollen og svært god til å drepe. Plottet utvikler seg til en slags katt og mus-lek, der det ikke alltid er like sikkert hvem som jakter på hvem.

Villanelle og Eve i Killing Eve

Jada, det er spennende, men det er aller mest forfriskende. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi det ikke handler om en alkoholisert og traumatisert politmann som nekter å få hjelp. Sandrah Oh er som alltid helt top notch, Jodie Comer er en stjerne i rollen som Villanelle, Fiona Shaw er der med det magiske trynet sitt. Det er tyll! Det er giftmord! Det er et slitent, engelsk kontor som lukter vondt! Det er ikke bare kvinner som dør! Det er morsomt! Det er to personer som virkelig trenger noen å jakte på!

En bok av Melissa Broder som heter The Pisces

But my longing leaked out in other places. It was in my love for Sappho, the divine feminine. I craved that nurturing, to be swallowed up in the arms of Aphrodite herself, rocked and held. But I was afraid to ask women for it, afraid they would die on me or reject me in some other way. So I looked for it in men who could not give it.

Ok, denne anbefalingen kommer med massive forbehold, bare så det er sagt.

Her på bloggen har vi jo hatt noen interessante diskusjoner om hvordan et eventuelt samleie mellom menneske og havfrue skulle foregått. Etter å ha gjort litt research med The Shape of Water tidligere i vinter, var jeg egentlig ganske skuffa. Den ga virkelig ikke svar på noe som helst. Er det penetrering? Med hva? Eventuelt hvor? Spørsmålene er mange, og den filmen ga ikke svar på noe som helst. Feigt av del Toro, spør du meg. Men uansett.

the pisces

The Pisces blir markedsført som en fantasyromanse, altså en kjærlighetshistorie i underholdningssjangeren, med mytologiske elementer (les: havfrue). Jeg bare: Eeeendelig skal jeg få svar på logistikken rundt interartsligging! Og det gjorde jeg jo også, men The Pisces var ganske langt fra det jeg så for meg. Istedenfor å handle om kjærlighet og sex og hjelp, jeg har en kjekk havfrue i badekaret, handlet den i overveldende grad om hovedpersonens eksistensielle krise.

Jeg liker en eksistensiell krise iblant, jeg, og dette var en sånn «alltid deprimert på den anonyme bloggen min i 2009»-type eksistensiell krise. Veldig introspektivt og selvopptatt, til tider mørkt og langdrygt, men tross alt ganske lettlest og med enkelte humoristiske høydepunkter. Skulle nesten ønske jeg hadde en hemmelig emofortid mens jeg leste den.

Dette her er en sånn bok som jeg bare veit at blir for mye for mange. Ikke fordi de er dårlige lesere eller noe sånt, men fordi denne boka er veldig mye. Samtidig fungerer den havfruegreia godt i samspill med tomhetsfølelsen og depresjonen til hovedpersjonen, og på den måten står romanen kanskje overraskende godt i H.C. Andersens tradisjon. Det originale eventyret om den lille havfruen er jo definisjonen på en eksistensiell krise.

En bok av Jenny Erpenbeck som heter Alle dagers ende

Ok, denne anbefalingen kommer uten forbehold, ok? Jeg har sikkert snakket så mye om Alle dagers ende at det har vært vanskelig å ikke få med seg, men jeg elsker altså denne boka.

Når alt bare handler om å overleve kulde og sult, smetter alle mennesker inn i de samme sparsomme bevegelsene og gjøremålene, som kanskje er innpodet i dem fra den tiden de var dyr, mens alt som skiller dem, med ett fremstår som luksus.

Alle dagers ende er en solid roman på alle måter og nivåer, og jeg er glad for at jeg leste den i samme periode som jeg leste Autumn av Ali Smith. Begge handler på et vis om 1900-tallets Europa.

Et menneske kan dø hele tiden, spedbarnet kan dø i feber, 40-åringen i en sovjetisk arbeidsleir. Alle dagers ende handler om det som hadde skjedd om babyen ikke døde akkurat da, men fikk fortsette alle øyeblikkene sine. En rimelig hardcore tanke i et Europa herjet av krig og ekstremisme.

Erpenbeck har en helt vill formuleringsevne, og det hele minner meg litt om Knausgård. Bare i sprekere form, om du spør meg.

Det er umulig å forutsi når det vil vise seg at et ønske ikke gikk i oppfyllelse, skriver Erpenbeck, og tar trivialitene og tilfeldighetene som utgjør et helt liv, på brutalt alvor. Alle dagers ende handler uten fjas og mas om hvordan vi forholder oss til tiden. Hva vi tar med oss, hva vi gir videre. Anbefales hardt og kontant.

Siri

4 kommentarer

  1. Vet du ikke blogger om løping for tida, men når du begynner med det igjen: hva med å skrive et innlegg om det beste smågodtet til å ha med på løpetur? Det er ikke alt smågodt som egner seg så godt når man er andpusten og sliten, så alltid interessant med eksperttips på området

    1. Det kan jeg selvfølgelig gjøre. Jeg foretrekker å enten ta noe som er lett å tygge (de derre store fudgegreiene, for eksempel) og bli fort ferdig med det, eller så tar jeg noe digg å sutte på og bare fester det oppi ganen. Men det beste er selvfølgelig å ta en skikkelig godispause, da!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.