Trengte litt mer løpepause enn jeg trodde

En eller annen gang i november sa jeg at neste løpemål er å løpe halvmaraton på mindre enn 90 minutter. Vi skålte for det, og så sluttet jeg å løpe. Ok, det er som vanlig å overdrive, men. Det har vært en ganske kjip seinhøst, for å være ærlig. Iallfall sånn løpemessig. Jeg falt og slo meg på isen, og så kom jeg aldri ordentlig i gang igjen etter det.

Jeg vurderte om jeg skulle koble inn den delen av hjernen som innbiller meg at jeg bare løpe hver dag, men kom fram til at den delen av hjernen kan få hvile en stund til. Den delen av hjernen er jo innmari slitsom å forholde seg til, og det er vel en grunn til at jeg generelt synes det er greit å bedøve den ganske kraftig. Jeg tror ikke jeg har hatt noe særlig med den å gjøre siden 2013, og det føles ganske bra, egentlig.

2016 har vært et rart løpeår, og jeg tror nok jeg har undervurdert hvor slitsomt det har vært. Etter å ikke ha løpt noe i 2015, begynte jeg jo året med å trene meg opp til å kunne løpe litt ordentlig igjen. Det første målet var 1:40 på halvmaraton i juni, og det gikk fint. Andre mål var å fullføre maraton med stil i oktober. Det gikk også fint.

I motsetning til tidligere, har ikke målene denne sesongen handlet om å løpe fortere enn jeg noen sinne har gjort før. Det har jeg rett og slett vært altfor dårlig trent til. Samtidig har det egentlig vært ganske fint. Det har på et vis føltes ærlig. Når alt går tyngre og treigere enn før, har man mulighettil å brette opp ermene og gjøre en ordentlig jobb, uten å stresse. Bare sette én fot foran den andre.

Det å gjøre en ordentlig jobb, å legge ned en skikkelig innsats som betaler seg på sikt, å vite at det lille jeg gjør i dag kanskje ikke er så viktig, men at sammen med det lille jeg gjør i morgen og det lille jeg gjør i overimorgen og dagen etter det igjen, blir det ganske mye, det er noe av det beste jeg veit med løpinga. Man må lage seg litt mer gjennomføringskraft og disiplin enn det man egentlig har, og det føles meningsfullt for meg.

Selv om jeg verken har løpt spesielt fort eller spesielt mye i år, så kom kroppen og hodet mitt rett fra et langt løpeavbrekk. Tider, tempo og avstander jeg før har syntes har vært lett, har vært skikkelig slitsomt. Kanskje aller mest for hodet. Kroppen har trengt mer og annen hvile enn før, og jeg har igjen måttet lære meg at om man skal løpe fortere og fortere, så kommer det ikke alltid til å være gøy.

Jeg tror jeg prøver å si at løpeåret 2016 har tatt på mer enn jeg trodde. At å begynne å løpe igjen, å trene til mitt første (og siste, tror jeg) maraton, å gjenkjenne min egen, løpende kropp, har vært mer slitsomt for hodet enn jeg hadde trodd.

Så jeg har ikke noe dårlig samvittighet for den forlenga pausen. Den siste dagen på Cuba løp jeg 2,5 kilometer langs Malécon, havnepromenaden. I dag løp jeg 9 kilometer i sludden i Oslo, fordi jeg hadde lyst. Jeg kommer til å fortsette å følge lysten ut året. Så skal vi ikke se bort ifra at det blir mer struktur i 2017.

Jeg har ikke glemt Slutty 90.

Siri

3 Comments

  1. Heia deg!
    Det fine med slutty 90 er vel at det er akkurat slike ting det er plass til. Livet og sånt. Målet ligger der jo, og du kommer til å komme dit. Da blir disse ukene ganske uviktige (eller kanskje det å ta det rolig nå egentlig er ekstremt viktig for å nå slutty senere). Jeg heier i hvert fall.

  2. I feel ya! Har aldri løpt så lite som i 2016, litt pga skade og litt pga manglende lyst. Men herregud, ikke kimse av det du har fått til, a. Det er imponerende.

    Har av en eller annen grunn kicka på intervaller på mølle hele året, men nå holder jeg på å bygge opp utendørslysten igjen. Det ér ganske digg å ha lista så lavt at hvis jeg kommer meg ut, så er det bra nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.